Wikipedia

Ernst Nolte

Ernst Nolte (1923–2016)[11] var en tysk historiker og filosof. Noltes viktigste forskningsområde var komparative studier av fascisme og kommunisme.

Ernst Nolte
Født11. jan. 1923[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Witten[5][6][7][8]
Død18. aug. 2016[6][1][4][9]Rediger på Wikidata (93 år)
Berlin[7][8]
BeskjeftigelseFilosof, moderne historiker, historiker, pedagog, universitetslærer, sakprosaforfatter, secondary school teacher, politiker, naturviter Rediger på Wikidata
Akademisk gradDoktorgrad[10]
Utdannet vedUniversitetet i Münster
Friedrich-Wilhelms-Universität zu Berlin
Albert-Ludwigs-Universität
Universität zu Köln
BarnGeorg Nolte
Dorothee Nolte
NasjonalitetTyskland[7]
UtmerkelserKonrad Adenauer Prize (2000)
Hanns Martin Schleyer-prisen (1985)
Historian Prize of the Erich and Erna Kronauer Foundation (2012)
Ernst Nolte på Commons

Liv og virke

rediger

Bakgrunn og familie

rediger

Ernst Nolte ble født i Witten i Westfalen i Tyskland, inn i en romersk-katolsk familie. Noltes foreldre var Heinrich Nolte, en skolerektor, og Anna Nolte (pikenavn Bruns).[12] Ifølge Nolte i et intervju den 28. mars 2003 i den franske avisen Eurozine var hans første møte med kommunismen hos et legekontor da han som syvåring i 1930 leste en tysk oversettelse av en sovjetisk barnebok som angrep den katolske kirke, noe som provoserte ham.[13]

Nolte giftet seg med Annedore Mortier[12] og sammen fikk de sønnen folkerettsjuristen Georg Nolte, som er professor i internasjonal jus ved Humboldt-Universität zu Berlin.

Akademisk virke

rediger

I 1941 ble Nolte fritatt fra militærtjeneste på grunn av en deformert hånd, og han studerte filosofi, filologi og gresk ved universitenene i Münster, Berlin, og Freiburg.

I Freiburg var Nolte student under Martin Heidegger, som han anerkjente som en stor innflytelse.[14][15] Fra 1944 og utover var Nolte en nær venn av familien Heidegger, og i 1945 da professoren fryktet å bli arrestert av franskmennene, gav Nolte ham mat og klær til en forsøkt rømning.[16] Eugen Fink var en annen professor som influerte Nolte. Etter 1945 da Nolte mottok sin BA i filosofi ved Freiburg, arbeidet han som en lærer ved et gymnasium (videregående). I 1952 mottok han en doktorgrad i filosofi ved Freiburg for sin tese Selbstentfremdung und Dialektik im deutschen Idealismus und bei Marx («Selvfremmedgjøring og dialektikk i tysk idealisme og Marx»).

Nolte begynte deretter studier i samtidshistorie (Zeitgeschichte). Han gav ut sitt habilitasjonsskrift tildelt ved Universitetet i Köln, Der Faschismus in seiner Epoche, på bokform i 1963, en bok som gjorde ham internasjonalt kjent.

I 1963 publiserte Nolte sin anerkjente bok Der Faschismus in seiner Epoche, som gjorde ham internasjonalt kjent. Boken ble akseptert som habilitasjonskrift i 1964, og året etter ble Nolte utnevnt til professor i nyere historie ved Universität Marburg. Fra 1973 til sin emeritering i 1991 var han professor i nyere historie ved Freie Universität Berlin.

Mellom 1965 og 1973 arbeidet Nolte som professor i nyere historie ved Universitetet i Marburg, og fra 1973 til 1991 for det samme fag ved Freie Universität Berlin.

I 2000 ble han tildelt Konrad-Adenauer-prisen[17] og i 1985 Hanns Martin Schleyer-Preis.

Historikerstriden

rediger

«Fordi nazismen var den sterkeste av alle kreftene som gikk imot den bolsjevikiske bevegelse, som hadde utbredt jødisk støtte, så kan Hitler ha hatt rasjonelle grunner for sitt angrep på jødene.»

Nolte[18]

Historikerstriden i Tyskland, Historikertreit, ble utløst av Ernst Noltes artikkel i Frankfurter Allgemeine Zeitung (FAZ) i 1986. Nolte argumenterte med at holocaust ikke var unikt og at Tyskland som nasjon derfor ikke skulle bære særlig skyld. Nolte viste blant annet til Stalins utryddelse av kulakkene og massemordet under Pol Pots regime. Nolte hevdet at holocaust i hovedsak ikke skilte seg fra andre folkemord, bortsett fra bruken av gasskamre. Han hevdet også at holocaust var en reaksjon på eller etterligning av massedrapene i Sovjetunionen. Nolte hevdet langt på vei at Stalins terror var årsak til holocaust og at Stalins terror var verre. Jürgen Habermas var den viktigste motpart debatten som særlig foregikk i form av innlegg i Die Zeit og FAZ. Skillelinjene i debatten var for en stor del politisk mellom konservative (Nolte, Andreas Hillgruber) og venstreorienterte (Habermas). Det var ingen uenighet om holocausts faktiske omfang eller metodene brukt i massemordet. Striden handlet i hovedsak om hvorvidt holocaust var en unik hendelse.[18][19][20][21][22][23] Spiegels redaktør Rudolf Augstein beskyldte Nolte for å unnskylde massemorderen Hitler.[18]

Verker (utvalg)

rediger
  • Der Faschismus in seiner Epoche. Action francaise – Italienischer Faschismus – Nationalsozialismus. München 1963 [seneste utgave 2000]. ISBN 3-7610-7248-1
  • (red.): Theorien über den Faschismus. 6. oppl. München 1984. ISBN 3-492-10365-0
  • Deutschland und der Kalte Krieg, 2. oppl. Stuttgart 1985
  • Marxismus und Industrielle Revolution, Stuttgart 1983
  • Der europäische Bürgerkrieg 1917 – 1945. Nationalsozialismus und Bolschewismus, 4. oppl. Frankfurt/M. 1989
  • Das Vergehen der Vergangenheit. Antwort an meine Kritiker im sogenannten Historikerstreit, Berlin 1988.

Referanser

rediger
  1. ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000018444, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Internet Philosophy Ontology project, InPhO ID thinker/3648, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Autorités BnF, BNF-ID 12021106f[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, oppført som Ernst Hermann Nolte, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id nolte-ernst-hermann, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 10. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ a b www.lemonde.fr[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ a b c Det tyske nasjonalbibliotekets katalog, GND-ID 118831542, besøkt 4. september 2024[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ a b www.nytimes.com[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ Babelio, Babelio forfatter-ID 82594, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 2. april 2015[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ «Ernst Nolte: Historiker Ernst Nolte ist tot». Die Zeit. 18. august 2016. ISSN 0044-2070. Besøkt 18. august 2016. 
  12. ^ a b Strute, Karl and Doelken, Theodor (editors) Who's Who In Germany 1982–1983 Volume 2 N-Z, Verlag AG: Zurich, 1983 s. 1194
  13. ^ Roman, Thomas (28. mars 2003). «Questions a Ernst Nolte (Interview with Nolte in French)». Eurozine. Arkivert fra originalen . Besøkt 21. juni 2007.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 27. september 2007. Besøkt 19. august 2016. 
  14. ^ Maier (1988) s. 26, 42
  15. ^ Maier (1986) s. 38
  16. ^ Sheehan, Thomas (14. januar 1993). «A Normal Nazi» (PDF). New York Review of Books. Arkivert fra originalen (PDF) 26. september 2007. Besøkt 14. juli 2007.  «Arkivert kopi» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 26. september 2007. Besøkt 19. august 2016. 
  17. ^ Eisenträger, Stian (18. august 2016). «Mannen som utløste den store striden om Tysklands nazi-fortid er død». VG (på norsk). Besøkt 26. februar 2025. 
  18. ^ a b c Eisenträger, Stian (18. august 2016). «Mannen som utløste den store striden om Tysklands nazi-fortid er død». VG (på norsk). Besøkt 26. februar 2025. 
  19. ^ Rabinbach, Anson (1988). «Editor's Introduction». New German Critique. 44: 3–4. ISSN 0094-033X. Besøkt 11. januar 2025. 
  20. ^ Torpey, John (1988). «Introduction: Habermas and the Historians». New German Critique. 44: 5–24. ISSN 0094-033X. doi:10.2307/488143. Besøkt 11. januar 2025. 
  21. ^ Simensen, Jarle (1999). Tyskland – Norge. [Oslo]: Tano Aschehoug. ISBN 8251838576. 
  22. ^ Gundersen, Hege (2005). Historisk og fiktivt. [Oslo]: Unipub. 
  23. ^ Leaman, Jeremy (1. november 1988). «The decontamination of German history: Jürgen Habermas and the ‘Historikerstreit’ in West Germany». Economy and Society. 17 (4): 518–520. ISSN 0308-5147. doi:10.1080/03085148800000022. Besøkt 26. februar 2025. 

Eksterne lenker

rediger
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Ernst_Nolte&oldid=24995674»