Wikipedia

Harry S. Truman

USAs 33. president

Harry S. Truman (1884–1972) var en amerikansk demokratisk politiker. Han var USAs 34. visepresident fra 20. januar 1945. Truman tiltrådte som USAs 33. president ved Franklin D. Roosevelts død den 12. april samme år, og satt som president frem til den 20. januar 1953.

Harry S. Truman
Født8. mai 1884[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Lamar[3][5][6][4]
Død26. des. 1972[1][2][3][5]Rediger på Wikidata (88 år)
Kansas City[7][3][6][5]
BeskjeftigelsePolitiker, dommer, forretningsdrivende, offiser, dagbokskriver Rediger på Wikidata
Utdannet vedUniversity of Missouri–Kansas City
William Chrisman High School
EktefelleBess Truman (1919–1972) (avslutningsårsak: personens død, bryllupssted: Independence)[5][8]
FarJohn Anderson Truman[5]
MorMartha Ellen Young Truman[5]
BarnMargaret Truman Daniel[5][9]
PartiDet demokratiske parti[3][4]
NasjonalitetUSA[5][10]
GravlagtHarry S. Truman bibliotek og museum (sammen med: Bess Truman)[3][6][5]
Medlem avAmerican Legion
frimureri
Veterans of Foreign Wars
UtmerkelserKongressens gullmedalje
Armed Forces Reserve Medal
World War II Victory Medal
USAs 33. president
12. april 1945–20. januar 1953
VisepresidentAlben W. Barkley
ForgjengerFranklin D. Roosevelt
EtterfølgerDwight D. Eisenhower
USAs 34. visepresident
20. januar 1945–12. april 1945
PresidentFranklin D. Roosevelt
ForgjengerHenry A. Wallace
EtterfølgerAlben W. Barkley
Senator
3. januar 1935–17. januar 1945
ValgkretsMissouri
ForgjengerRoscoe C. Patterson
EtterfølgerFrank P. Briggs
Signatur
Harry S. Trumans signatur
Harry S. Truman på Commons

Han kom fra byen Independence i Jackson County i Missouri. Under den første verdenskrig kjempet Truman på vestfronten i Frankrike. Truman gikk ett semester på handelsskole og drev egen gård og butikk før han gikk inn i politikken i moden alder. I 1934 ble han valgt til senator. Under den andre verdenskrig fikk han nasjonal berømmelse for sin innsats for å bekjempe sløsing, svindel og korrupsjon blant leverandørene til militæret.

Da Truman overtok som president, var verden fortsatt i krig. Først da ble han orientert om Manhattan-prosjektet, som fremstilte de første atombombene. Han beordret atombombingen av Hiroshima og Nagasaki for å tvinge aksemakten Japan til å kapitulere og forkorte krigen. Etter krigen bidrog han til å opprette FN og NATO og til å gjenreise Vest-Europa med Marshallplanen. I begynnelsen av den kalde krigen satte han i verk en oppdemmingspolitikk overfor Sovjetunionen og Kina, det som ble kjent som Truman-doktrinen. Under Berlinblokaden sørget Truman for å etablere en luftbro. Han fikk FNs støtte til å intervenere i Koreakrigen.

Innenrikspolitisk møtte Truman ofte motstand fra flertallet i Kongressen. Likevel lyktes han i å omstille økonomien til fredstiden og dempe varemangel og streiker. Truman beordret raseadskillelsen i militæret avskaffet. I 1948 var Det demokratiske parti svært splittet, og det kom overraskende at Truman ble gjenvalgt. Truman gikk til valg på Fair Deal-programmet, men fikk få gjennomslag i Kongressen. At enkelte medlemmer av regjeringen og presidentens stab ble etterforsket for korrupsjon, svekket tilliten til Truman. Den tidligere svært så populære Truman stod lavt i kurs hos velgerne idet han forlot Det hvite hus i 1953.[11] I ettertid vurderer historikerne Trumans innsats som president relativt høyt.[12][13]

Familiebakgrunn og yrkeskarrière

rediger
 
Truman som 13-åring.
Foto: Hare Studios
 
Barndomshjemmet til Harry Truman.
Foto: Kbh3rd (15. juli 2015)

Harry S. Truman ble født den 8. mai 1884 i Lamar i Missouri som eldste barn av John Anderson Truman (1851–1914) og Martha Ellen Young Truman (1852–1947). Foreldrene oppkalte sønnen etter hans morbror, Harrison Young (1846–1916), med diminutivet Harry.[14] Bokstaven «S.» stod ikke for et mellomnavn, ettersom Trumans foreldre ikke ble enige om det skulle være Shippe eller Solomon, etter henholdsvis farfaren Anderson Shipp Truman og morfaren Solomon Young.[15][16] Slike forbokstaver uten mellomnavn var forholdsvis vanlig blant irsk-amerikanere.[14] Han spøkte en gang med at «S.» var et navn, ikke et initial, og at den derfor ikke skulle etterfølges med noe punktum, men offisielle dokumenter og hans bibliotek bruker alle sammen punktum.[17] Harry S. Trumans søsken var John Vivian Truman (1886–1965) og Mary Jane Truman (1889–1978).[14]

Faren John Truman var bonde og bufehandler. Familien bodde i Lamar frem til Harry var ti måneder gammel, da de flyttet til en gård i nærheten av Harrisonville, deretter til Belton, og i 1887 til besteforeldrenes 2 400 dekar store gård i Grandview.[18] Da Truman var seks år gammel, flyttet familien til Independence, slik at han kunne begynne ved den presbyterianske kirkens søndagsskole på stedet. Han ble oppdratt som sørstatsbaptist, men skulle bli blant de minst utpreget religiøse presidentene.[19] Truman fikk ingen tradisjonell skolegang før åtteårsalderen, men de offentlige skolene i Independence hadde et godt omdømme.[20][21] Biografer har beskrevet småbyen som preget av lidelser påført under den amerikanske borgerkrigen, da store deler av Missouris befolkning sympatiserte med Sørstatene. På slutten av 1800-tallet var den en nybyggerlandsby uten innlagt vann og elektrisitet.[22]

Som unggutt hadde Truman stor interesse for musikk, lesing og historie, noe han hadde fått fra sin mor, som han stod veldig nær. Selv som president lyttet han til politiske såvel som personlige råd fra henne.[23][24] Han stod opp i femtiden hver morgen for å øve på piano, og tok pianotimer to ganger ukentlig frem til han var 15 år.[25] Truman jobbet som hotellbud under Det demokratiske partis landsmøte ved Convention Hall i Kansas City i 1900.[26] Høsten 1900 hadde familien spart en del penger, men tapte alt og ble skjøvet ut i fattigdom som følge av farens feilinvesteringer. Faren arbeidet de neste syv årene som nattvekter og forpakter.[22]

Etter avgangseksamen ved Independence High School (nå William Chrisman High School) i 1901 jobbet Truman som timeskriver for Atchison, Topeka and Santa Fe Railway, og overnattet i rallarleirer ved jernbanelinjene.[27] Senere hadde han en rekke kontorjobber, og arbeidet en kort periode på postavdelingen til avisen The Kansas City Star. I 1906 kom han tilbake til gården i Grandview, hvor han forble frem til han gikk inn i United States Army i 1917.[28] På denne tiden møtte han Bess Wallace, som han fridde til i 1911, men fikk avslag. Truman sa at han ville tjene bedre enn en bonde før han fridde til henne igjen.[29]

Den første verdenskrig

rediger
 
Truman i uniform rundt 1918.

Truman lot seg verve til Nasjonalgardens avdeling i Missouri i 1905, og tjenestegjorde som artillerioffiser frem til 1911. Ved synsprøven under sesjon i 1905 var synet hans dårlig; visus var målt til 20/50 på høyre øye og 20/40 på venstre øye.[30] Han skal ha bestått ved å memorere synsprøvetavlen i hemmelighet.[31]

Ved USAs inntreden i den første verdenskrig lot Truman seg innrullere i Nasjonalgarden igjen. Før han ble sendt til tjeneste i Frankrike, ble han sendt til opptrening ved militærforlegningen Fort Sill i Oklahoma. Truman drev kantinen sammen med Edward Jacobson, som opprinnelig var kontorist i en klesforretning i Kansas City. På Fort Sill møtte han også løytnant James M. Pendergast, nevø av den mektige Kansas City-politikeren Tom Pendergast.[32][33][34]

Truman ble etterhvert offiser, senere kommandant for sitt batteri, i et artilleriregiment i Frankrike. Hans enhet var Batteri D, 129. feltartilleriregiment, 60. brigade, 35. infanteridivisjon, som var kjent for sine disiplinærproblemer.[35][36] Under et overraskende tysk angrep i Vogesene begynte batteriet å desertere; Truman beordret dem alle tilbake i posisjon ved å bruke skjellsord han hadde «lært da han jobbet på jernbanen».[35] Ingen i batteriet falt under Trumans kommando.[35] Batteriet bistod George S. Pattons panserdivisjon under Meuse-Argonne-offensiven i 1918.[37] Samme dag som våpenhvilen ble inngått, avfyrte batteriet noen av de siste skuddene mot tyske posisjoner under den første verdenskrig.[38]

Krigen var en skjellsettende opplevelse som bragte frem Trumans lederegenskaper. Han fikk senere grad av oberst i hærreserven,[39] og militærtjenesten muliggjorde hans politiske karrière i Missouri.

 
Fra Bess og Harry S. Trumans bryllupsdag den 28. juni 1919.

Familie, utdannelse og forretningskarrière

rediger

Etter den første verdenskrig vendte Truman hjem til Independence som kaptein, og giftet seg med kjæresten, Bess Wallace, den 28. juni 1919.[40] Paret fikk ett barn, datteren Margaret Truman (1924–2008), som ble en kjent sanger og senere forfatter av kriminalromaner.[41]

Truman er den eneste amerikanske presidenten etter 1897 som ikke har hatt høyere utdannelse. Dårlig syn forhindret ham i å få oppfylt sin barndoms drøm, å komme inn ved United States Military Academy i West Point. Etter high school i 1901 dro vennene hans videre til studier ved delstatsuniversitetet, mens Truman begynte på en lokal handelsskole, hvor han var elev i ett enkelt semester.

En måned før Truman ble gift, åpnet han og Edward Jacobson en forretning med herreklær i Kansas City. Etter noen oppløftende år gikk forretningen konkurs under resesjonen i 1921.[23] Han betalte på gjelden sin frem til 1934. Idet Truman var nær med å bli valgt til Senatet, ettergav bankmannen William T. Kemper den resterende gjelden på 1 000 dollar. Samtidig donerte Kemper det samme beløpet til Trumans valgkamp.[42]

Tidlig politisk karrière

rediger

Med hjelp fra Det demokratiske parti i Kansas City, ledet av forretningsmann og politisk boss Tom Pendergast, ble Truman i 1922 valgt til dommer i Jackson Countys østlige distrikt. Dette var en politisk-administrativ, ikke juridisk, rolle som lignet de folkevalgte fylkeskommisjonærene i mange andre delstater, skjønt titlene er hentet fra rettsvesenet.[23] Distriktet omfattet de mer landlige delene av Jackson County, konsentrert rundt Independence. Fra 1923 tok han kveldskurs i jus ved Kansas City Law School (nå University of Missouri–Kansas City School of Law), men sluttet idet han gikk av som dommer i 1925.[43]

Truman ble ikke gjenvalgt i 1924, da president Calvin Coolidge stod i spissen for en republikansk bølge. I de to neste årene solgte han medlemskap i bilklubber, og ble overbevist om at offentlig tjeneste var tryggere for en snart middelaldrende mann uten nevneverdig suksess i forretningslivet.[44] I 1926 ble Truman valgt til rettens formann, og ble gjenvalgt i 1930. I 1930 bidro Truman til en tiårsplan for offentlige arbeider i Jackson County og Kansas City. Planen inneholdt blant annet en rekke veiprosjekter, en ny rettsbygning og en serie av monumenter for å hedre nybyggerkvinner.[44] Han opparbeidet tillit hos lokale opinionsledere som vanligvis stod i opposisjon til Pendergast.[45]

I 1933 ble Truman utnevnt til Missouris sjef for det føderale sysselsettingsprogrammet, en del av president Roosevelts New Deal, etter forslag fra postminister James Farley. Farleys forslag var en gjengjeldelse til Pendergast for Kansas Citys stemme til Roosevelt i presidentvalget i 1932. Utnevnelsen bekreftet Pendergasts kontroll over føderale utnevnelser i Missouri i alminnelighet, og markerte høyden av hans makt. Et par år senere kontrollerte Pendergast guvernøren, de to senatorene og alle kongressmennene fra delstaten.[46] Utnevnelsen satte også Truman og Harry Hopkins i kontakt med hverandre, og sikret Trumans støtte til New Deal.[47]

Senator

rediger
 
Trumans kampanjebil ved senatsvalget i 1934.
 
Møte i Truman-komiteen i Senatet i 1943. Blant andre Truman (midten), Owen Brewster, Joseph H. Ball og Gerald Nye.

Etter tiden som dommer ønsket Truman å stille til valg som guvernør eller kongressmann, men Pendergast avviste disse initiativene. I 1934 gav Pendergast sin avmålte støtte til Truman foran senatsvalget, etter at tre andre kandidater hadde avslått tilbudet.[48] I Det demokratiske partis primærvalg slo han kongressmennene John J. Cochran og Jacob Milligan. I det endelige valget vant Truman over den sittende republikaneren Roscoe C. Patterson med 59,5 % mot 39,7 % av stemmene.[48][49]

Truman tiltrådte embetet med et rykte som «senatoren fra Pendergast». Han lot Pendergast få komme med avgjørende innspill i politiske saker, men sørget for å stemme i tråd med sin personlige overbevisning. Truman forsvarte senere denne praksisen med å si, at ved å ofre litt, sikret han mye.[49][50] I sin første periode i Senatet – under den store depresjonen – advarte Truman mot at grådige forretningsfolk, spekulanter på Wall Street og andre pengesterke interessegrupper kunne få for stor innflytelse i nasjonale spørsmål.[51] Han ble for det meste oversett av president Roosevelt, som ikke tok ham alvorlig på denne tiden, og hadde vanskelig for å få sekretariatet i Det hvite hus til å svare på sine henvendelser.[49][52]

I 1940 ble Truman utfordret av guvernør Lloyd C. Stark og aktor Maurice M. Milligan i Det demokratiske partis primærvalg i forkant av senatsvalget. Milligan hadde fått Pendergast dømt for skatteunndragelser og forsikringssvindel, noe som svekket Truman.[53] Han støttet seg på et løst nettverk av gamle venner, frimurere,[54] krigsveteraner og gamle Pendergast-allierte i Kansas City og St. Joseph. Truman stod særlig svakt i St. Louis, hvor Robert E. Hannegan kontrollerte partiet.[55] Hannegan bestemte seg for å støtte Truman. Primærvalget endte med at Stark og Milligan delte Pendergast-kritiske velgere mellom seg. Truman vant en knapp seier med 40,9 % av stemmene. I senatsvalget i november slo han republikaneren Manvel H. Davis med 51 % mot 49 % av stemmene.[56]

Truman ble landskjent for sin kamp mot offentlig sløsing og vanstyre i krigstiden gjennom sitt lederskap i den såkalte Truman-komiteen. Komiteens egentlige navn var Senatets spesialkomité for etterforskning av Det nasjonale forsvarsprogrammet, som senere fikk sin etterfølger i Senatets sikkerhetskomités faste underkomité for etterforskning. Roosevelts regjering fryktet at Truman-komiteen ville svekke kampmoralen, men Truman bedyret sin lojalitet til presidenten og støtte til krigsdeltagelsen.[57] Komiteens arbeid skal ha gitt innsparinger på minst 15 milliarder dollar.[58] En følge av Truman-komiteens suksess var at Truman selv, etter en årrekke som en lite synlig senator, tok steget inn i det nasjonale rampelyset.[59]

Visepresident

rediger
Se også: Presidentvalget i USA 1944
 
Valgkampplakat for Roosevelt og Truman i 1944.
 
Truman besøker moren etter å ha blitt nominert til visepresidentkandidat.
Foto: Jack Wilkes/Life

Etter flere måneders usikkerhet om hvorvidt visepresident Henry A. Wallace ville stille til gjenvalg i 1944, ble Truman til slutt valgt til å erstatte ham. Dette skjedde gjennom en avtale utarbeidet av Robert E. Hannegan, som var formann i Det demokratiske partis nasjonale komité det året. Roosevelts helsetilstand ble kraftig forverret sommeren 1944. Hans nærmeste rådgivere ville forhindre Wallace i å bli gjenvalgt.[60] De anså Wallace for å være altfor liberal, og «innså at mannen som ble nominert til å stille sammen med Roosevelt, ville med all sannsynlighet bli den neste presidenten …»[61]

Roosevelt hadde et møte med partiledelsen, og ble enig i å erstatte Wallace med noen andre, men lot sin foretrukne visepresidentkandidat forbli ukjent inntil slutten av Det demokratiske partis landsmøte i Chicago. Før landsmøtet begynte, skrev Roosevelt at han ville godta enten Truman eller høyesterettsdommer William O. Douglas. Ledere av partiets delstats- og byavdelinger hadde Truman som en klar favoritt. Han arbeidet ikke for nominasjonen selv, men tok mottagelsen som et bevis på at han hadde blitt mer enn «senatoren fra Pendergast».[62]

Trumans kandidatur ble humoristisk omtalt som «det andre Missouri-kompromisset» på partiets landsmøte, og hans brede appell stod i motsetning til den liberale Wallace og den konservative James F. Byrnes. I avstemningen om visepresidentkandidat vant Truman med stor margin over Wallace. I selve presidentvalget vant Roosevelt og Truman en overlegen seier over republikanerne Thomas E. Dewey og John W. Bricker. Truman ble tatt i ed som visepresident den 20. januar 1945, men skulle fylle embetet i mindre enn tre måneder. Hans korte tid som visepresident var ikke særlig begivenhetsrik. Roosevelt kontaktet ham sjeldent, selv ikke for å informere ham om store avgjørelser, og de møttes bare sporadisk.[63] Få dager etter tiltredelsen stilte Truman i Pendergasts begravelse. Truman ble kritisert for det, men han avfeide det helt: «Han var alltid min venn, og jeg har alltid vært hans.»[23]

Om ettermiddagen den 12. april 1945 ledet Truman et møte i Senatet. Han hadde nettopp avrundet møtet, og hadde tenkt å ta en drink på kontoret til Sam Rayburn, leder i Representantenes hus, da han fikk melding om å dra til Det hvite hus sporenstreks. Truman formodet at Roosevelt, som han visste var i Warm Springs i Georgia, hadde kommet hjem tidligere enn ventet og ønsket å møte ham. Da han ankom Det hvite hus, ble han imidlertid møtt av Eleanor Roosevelt, som fortalte at presidenten hadde dødd av kraftig hjerneblødning. Trumans første bekymring var for presidentfruen. Han spurte om det var noe han kunne gjøre for henne, men fikk til svar: «Er det noe vi kan gjøre for deg? Du er den som er i trøbbel nå!»[64]

President

rediger
Se også: Harry S. Trumans regjering
 
Offisielt portrett av president Truman i Det hvite hus.
Greta Kempton (1945)
 
Winston Churchill, Truman og Josef Stalin i Potsdam i 1945.
 
Truman ved skrivebordet og det berømte skiltet med The buck stops here, som betydde at presidenten måtte fatte beslutninger og ta hele ansvaret for dem.

Første periode (1945–1949)

rediger

Tiltredelse og atombomben

rediger
Se også: Tidslinje for Manhattanprosjektet og Atombombene over Hiroshima og Nagasaki

Truman hadde vært visepresident i bare 82 dager da president Roosevelt døde den 12. april 1945. I utgangspunktet beholdt Truman hele Roosevelts regjering. Kort tid etter at han tiltrådte embetet, uttalte Truman til pressekorpset: «Gutter, hvis dere noen gang ber, be for meg nå. Jeg vet ikke om kameratene deres pleide å slippe et høylass på dere, men da de fortalte meg hva som skjedde i går, følte jeg det som om stjernene og alle planetene hadde falt ned på meg.»[65] Det har versert mange oppfatninger om den reserverte personligheten som tok plass i Det hvite hus. Truman har blitt beskrevet som både «usikker, selvsikker, vinglete og besluttsom».[45] Det er forholdsvis bred enighet om at han var lojal, ærlig og hjelpsom; hadde humoristisk sans; og snakket på en direkte og tidvis vulgær måte.[22][45][66]

Roosevelt hadde ikke informert ham om store militærstrategiske spørsmål eller det hemmelige Manhattanprosjektet.[67] Truman ble orientert om Manhattanprosjektet av krigsminister Henry L. Stimson den dagen Roosevelt døde, rett etter sitt første regjeringsmøte som president.[68] Den 8. mai 1945 seiret de allierte i Europa, men kamphandlingene i stillehavskrigen fortsatte. Under Potsdamkonferansen fikk han høre at Trinity-prøvesprengningen foretatt den 16. juli hadde vært vellykket. Han antydet overfor Josef Stalin at USA var i ferd med å bruke et nytt våpen mot japanerne. Skjønt dette var første gang at sovjeterne hadde blitt offisielt informert om bomben, hadde Stalin allerede fått kjennskap til den gjennom spionasje.[69][70] Truman skrev i dagboken sin: «Vi har oppdaget den forferdeligste bomben i verdenshistorien. Den kan være ildødeleggelsen spådd i Eufratdalens tid, etter Noah og hans fabelaktige ark.»[71]

I august 1945, etter at Japan hadde nektet å kapitulere, godkjente Truman å bruke kjernefysiske våpen. Selv om det var ukjent hvor ødeleggende eksplosjonene ville bli, hadde Truman og de fleste amerikanere en nådeløs holdning til japanerne etter mange års krig. Truman mente at angrepet sparte liv på begge sider. Forsvaret estimerte at en invasjon av de japanske hovedøyene ville medføre anslagsvis 250 000–500 000 drepte amerikanere. Han anså derfor angrepet som en måte å avslutte krigen raskt på. Hiroshima ble bombet den 6. august og Nagasaki den 9. august. Da japanerne fremdeles nølte med å overgi seg, beordret Truman et massivt, konvensjonelt bombeangrep på Tokyo den 13. august. Japan kapitulerte dagen etter.[72][73]

Streiker og arbeidskonflikter

rediger

Etter den andre verdenskrig fulgte en vanskelig omstilling fra en krigsøkonomi til en økonomi tilpasset fredstidens behov. Presidenten ble møtt av oppvåkning i arbeidskonflikter som hadde ligget latente i krigsårene, underskudd på boliger og forbruksvarer, samt stor misnøye med inflasjonen, som på et tidspunkt nådde 6 % på én måned. Det forekom hyppige streiker i store deler av industrien, og Trumans tiltak overfor dem ble generelt ansett for å være nytteløse.[74] Til gjengjeld var Kongressen kontrollert av en allianse av republikanere og konservative sørstatsdemokrater.[75]

En omfattende streik blant 750 000 arbeidere stålindustrien i januar 1946 ble etterfulgt av en streik blant kullgravere i april og jernbanearbeidere i mai. Jernbanestreiken stanset all passasjer- og godstrafikk i over én måned. Da jernbanearbeiderne avslo et forslag til kompromiss, tok Truman kontroll over jernbanen og truet med å innrullere alle streikende arbeidere i militæret.[76][77] Etter å ha talt til Kongressen og etterlyst støtte for sin plan, aksepterte arbeiderne kompromissforslaget hans.[78] Løsningen på jernbanestreiken ble ansett for å være meget hardhendt, især blant arbeidere.[74]

På meningsmålingene falt Trumans støtte i opinionen fra 82 % i januar 1946 til 56 % i juni.[79] Misnøye med Trumans økonomisk politikk var den viktigste årsaken til at Det republikanske parti vant rent flertall i Kongressen ved mellomvalgene i 1946, for første gang siden 1930. Truman samarbeidet tett med de republikanske lederne i utenrikspolitiske spørsmål, men kjempet bittert mot dem i innenrikspolitikken. Han greide ikke å forhindre reduksjoner i skattene og priskontrollen. Robert Taft og Fred A. Hartley jr. sitt lovforslag av 1947, som skulle begrense fagforeningenes makt, ble innført på tross av presidentens veto.[80][81]

Under opptrappingen til presidentvalget i 1948 gjorde Truman det klart at han var en demokrat av New Deal-tradisjonen, og at han ønsket offentlig helseforsikring for alle amerikanere, oppheve Taft og Hartleys lov, og sette i verk en radikal borgerrettslovgivning. Samlet sett utgjorde dette hans såkalte Fair Deal-program.[82][83] Fair Deal-programmet ble ikke vel mottatt av Kongressen, heller ikke etter at Det demokratiske parti gjenvant flertallet i 1948. Truman fikk bare gjennomslag for lovforslaget om offentlig bygging og forsikring av boliger av 1949.[84] På en annen side opphevet ikke Kongressen de viktigste New Deal-programmene som fremdeles var i funksjon, og endringene var av mindre betydning.[85]

FN, Marshallplanen og kald krig

rediger
Se også: Den kalde krigs kamp om Tyskland

Som en internasjonalist av Woodrow Wilsons skole var Truman en sterk tilhenger av opprettelsen av FN, og lot Eleanor Roosevelt få være delegat til den første generalforsamlingen. Samtidig med at Sovjetunionen utvidet sin maktsfære i Øst-Europa, inntok Truman en tøff linje overfor sovjeterne.[86][87] På dette punktet reflekterte han den amerikanske opinionen, som raskt mistenkte Sovjetunionen for å strebe etter verdensherredømme.[88][89] Amerikansk frykt for sovjetisk ekspansjon har vært én av flere forklaringer på hvordan den kalde krigen oppstod.[90] Andre har pekt på Trumans politikk, som var mer konfronterende enn Roosevelts, og hvordan toneangivende antikommunister fikk større makt i regjeringen. Andre har pekt på den iboende konkurransen mellom kommunisme og liberalt demokrati, eller hvordan rivalisering oppstår naturlig i en bipolar verdensorden.[91]

 
Truman, George Marshall, Paul G. Hoffman og W. Averell Harriman diskuterer Marshallplanen.
Foto: Abbie Rowe

Han hadde lite utenrikspolitisk erfaring, men fikk allikevel tverrpolitisk støtte til både Truman-doktrinen, som hadde oppdemming mot kommunismen som hovedprinsipp, og Marshallplanen, som var ment å hjelpe til med gjenoppbyggingen av Europa etter krigen.[86] Truman-doktrinen var i det vesentlige utformet av Truman, George Marshall og Dean Acheson.[92] Doktrinen lovte militær og økonomisk bistand til stater som ble truet av kommunistisk maktovertagelse. Den utløsende årsaken til at doktrinen ble skapt, var Clement Attlees regjering i Storbritannia, som i 1947 frasa seg ansvaret for å bistå Hellas og Tyrkia økonomisk og militært. Dette representerte en avgjørende maktforskyvning fra Storbritannia til USA i internasjonal politikk.[92][93] For å få Kongressen med på å avsette de store summene til Marshallhjelpen, brukte Truman en ideologisk tilnærming i tråd med dominoteorien, og argumenterte for at kommunismen blomstrer i økonomisk kriserammede områder.[94][95] I 1947 slo han sammen Krigsdepartementet og Marinedepartementet til Forsvarsdepartementet, og etablerte United States Air Force, Central Intelligence Agency og National Security Council.

I juni 1948 blokkerte Sovjetunionen adgangen til de tre sektorene i Berlin kontrollert av vestmaktene, som geografisk var eksklaver i den sovjetiskokkuperte sonen. Kommandanten for den amerikanskokkuperte sonen i Tyskland, general Lucius D. Clay, foreslo å sende en pansret kolonne fra Vest-Tyskland til Vest-Berlin. Truman vurderte dette som et uholdbart, risikabelt trekk. Han godkjente en plan om å forsyne de blokkerte sektorene av Berlin gjennom flytransport. Den 25. juni satte de allierte i gang den såkalte luftbroen under kommando av general Clay. Sovjetunionen opphevet blokaden i mai 1949, men luftbroen fortsatte i månedsvis etterpå. Luftbroen til Berlin var en av Trumans største utenrikspolitiske seire, og bidro til valgseieren hans i 1948.[96]

Anerkjennelse av Israel

rediger
 
Truman mottar en hanukka-lysestake fra statsminister David Ben-Gurion og ambassadør Abba Eban fra Israel på Det ovale kontor.
Foto: Fritz Cohen

Truman hadde lenge vært interessert i Midtøstens historie, og hadde lest mange bøker om antikken og bibelsk tid. Vennen Edward Jacobson var jøde og gav avgjørende råd til Truman om sionismen.[97][98] Som senator hadde Truman forsikret jødiske ledere om sin sympati for sionismen, og disse kom senere til å utøve press på ham.[99][100] På et folkemøte i Chicago i 1943 hadde han ytret støtte til et hjemland for de jødene som overlevde holocaust. Tanken om et jødisk hjemland i Palestinamandatet var populær i USA. Støtte fra jødiske velgere kunne også bli avgjørende i det kommende presidentvalget.[101]

Utenriksminister Marshall fryktet at en anerkjennelse av staten Israel ville skade forholdet til de arabiske landene.[102] Forsvarsminister James Forrestal pekte på hvordan USA var avhengig av saudiarabisk olje i en ny krig.[103][104][105] Amerikanske diplomater i de arabiske landene var negative, men i et møte med dem i 1945 sa Truman at han ikke hadde «hundretusener av arabere blant mine velgere».[98] Truman og Kongressen støttet etableringen av en jødisk stat, til tross for advarsler om at jødisk innvandring til Palestina kunne destabilisere Midtøsten.[106]

Sett fra Washington D.C var Palestina underordnet målet om å beskytte Hellas, Tyrkia og Iran mot kommunismen, i tråd med Truman-doktrinen. Truman ville arbeide for en ikke-militær løsning, men forhindre sovjetisk innflytelse.[101] På britisk initiativ ble en FN-komité nedsatt for å dele inn Palestina i to stater. Med Trumans støtte ble delingsplanen godkjent av FNs generalforsamling i 1947. Utenriksminister Marshall var fremdeles motstander av en jødisk stat i området.[107][108] Truman anerkjente staten Israel i 1948, elleve minutter etter at den erklærte seg som en selvstendig stat.[109]

Borgerrettigheter

rediger
Se også: Borgerrettsbevegelsen i USA (1955-1968)

En rapport presentert av Trumans regjering i 1947, listet ti tiltak for å sikre amerikaneres likeverd. I februar 1948 foreslo Truman for Kongressen å opprette flere føderale organer for å føre tilsyn med slikt som stemmerett og arbeidsvilkår. Sørstatsdemokrater kritiserte initiativet sterkt i opptakten til Det demokratiske partis landsmøte. Truman nektet å bøye av, og uttalte: «Hele magen min vrengte seg da jeg hørte at negroide soldater, som akkurat hadde kommet tilbake, hadde blitt sluppet av militære lastebiler i Mississippi og blitt banket.»[110] Historier om den mishandlingen, volden og forfølgelsen som mange svarte opplevde etter å ha vendt hjem fra krigstjeneste, gjorde Truman rasende. Dette var en viktig grunn til at han avskaffet raseadskillelse i militæret gjennom et dekret i juli 1948.[111][112] Nye dekreter i 1948 og 1951 forbød rasediskriminering i ansettelsesprosesser til offentlige stillinger.

Forslag om å kjøpe Grønland

rediger
Se også: Pituffik Space Base

Den 9. april 1941 undertegnet den danske ambassadøren i Washington D.C., Henrik Kauffmann, en forsvarspakt som tillot USA omfattende militærbaserettigheter på Grønland. Avtalen ble undertegnet av utenriksminister Cordell Hull; den ble approbert av president Franklin D. Roosevelt den 7. juni 1941. Dette var i bytte mot militær beskyttelse, mens fastlands-Danmark var okkupert av det tredje rike under andre verdenskrig. Det amerikanske militæret forlot aldri Grønland, men militære rettigheter og forsvarsprivilegier har endret seg noe gjennom årene.[113]

 
Grønland har vært viktig for USAs atomstrategi

Disse flybasene og andre anlegg spilte en integrert rolle i USAs atomstrategi, som den danske statsviteren Nikolaj Petersen har skrevet. I den første delen av den kalde krigen hvilte USAs kjernefysiske avskrekking av Sovjetunionen ikke bare på interkontinentale missiler, men på bombefly med relativt begrenset rekkevidde. Grønland tilbød en måte å lage en rute til mål i USA.[114][115]

En meningsmåling i februar 1946 spurte amerikanerne om de skulle betale en milliard dollar for å kjøpe Grønland. 33% sa ja, mens 38% sa nei. 28% hadde ingen mening, noe som virker passende gitt at bare 45% av de spurte visste hvor øyen var, og bare 10% visste hvor mange som bodde der. Amerikanerne hadde likevel en god forståelse av Grønlands potensielle verdi. Et flertall navngir militær bruk av øya som sin viktigste verdi. De fulgte trenden i Washington, der høytstående politikere og militære offiserer så på kontrollen over Grønland som «uunnværlig for USAs sikkerhet».[114]

Senatoren Owen Brewster, en republikaner fra Maine, sa i november 1945 at han betraktet oppkjøpet av øyen som «en militær nødvendighet». Plan- og strategikomiteen i Joint Chiefs of Staff hevdet i april 1946 at øyen var «fullstendig verdiløs for Danmark», men vital for USA.[116]

Den 14. desember 1946 tilbød Harry Truman å kjøpe Grønland fra Danmark. Han var villig til å betale 100 millioner dollar i gull for kjøpet. Tilbudet kom som et mottrekk til det danske ønsket om å si opp avtalen fra 1941. Ideen ble presentert for Knud Kristensens regjering da utenriksminister Gustav Rasmussen besøkte Washington D.C.[114]

Forslagene om å kjøpe Grønland har en lang historie, og ble innlemmet i Monroedoktrinen allerede i 1823. President Andrew Johnson lekte i 1867 med tanken om å kjøpe Grønland og Island fra Danmark. Det samme gjorde regjeringen til president William Howard Taft i 1910. I 2019 foreslo likeledes president Donald Trump å kjøpe øyen fra Danmark.[114]

Presidentvalget i 1948

rediger
Se også: Presidentvalget i USA 1948

Presidentvalget i 1948 blir husket for Trumans overraskende seier.[117] Våren 1948 fikk Truman støtte fra 36 % av opinionen på meningsmålinger, og ble ansett som ute av stand til å kunne vinne et valg.[118] Den såkalte New Deal-fløyen i partiet, deriblant Franklin D. Roosevelts sønn, James Roosevelt, forsøkte å nominere Dwight D. Eisenhower. Krigshelten Eisenhower var populær i befolkningen, men hans politiske standpunkter og partipreferanse var ukjent. Eisenhower avslo tilbudet, og Truman utmanøvrerte utfordrerne i nominasjonsprosessen.[117]

 
Fordeling av valgmannsstemmer mellom Truman, Dewey og Thurmond.
 
Fylkesvis fordeling av stemmetall mellom Truman, Dewey og Thurmond.

På landsmøtet i Det demokratiske parti forsøkte Truman å forene partiet ved å skrive inn en vag formulering om borgerrettigheter i partiprogrammet. Målet var å dempe konflikten mellom nordstats- og sørstatsfløyen i partiet. Trumans kompromissforslag ble imidlertid nedstemt til fordel for en tydeligere formulering, etter en tale av borgermester Hubert Humphrey fra Minneapolis og press fra politiske ledere i byene. Truman støttet landsmøtets flertall helhjertet, men alle delegatene fra Mississippi og en del fra Alabama forlot møtet i protest.[119] Han holdt en konfronterende landsmøtetale der han karakteriserte den 80. kongressen som handlingslammet, og lovte å vinne valget og «få disse republikanerne til å like det».[120]

Som visepresidentkandidat aksepterte han senator Alben W. Barkley fra Kentucky, selv om han hadde ønsket seg høyesterettsdommer William O. Douglas, som avslo.[121] To uker etter landsmøtet utstedte han dekretet som opphevet raseadskillelsen i militæret. Truman tok en betydelig politisk risiko ved å støtte borgerrettigheter på denne måten, og mange demokrater bekymret seg for at dixiekratenes brudd med Det demokratiske parti ville ødelegge det. Guvernør Strom Thurmond i Sør-Carolina erklærte seg som presidentkandidat for dixiekratene, mens fraksjonen Det progressive parti nominerte tidligere visepresident Henry A. Wallace. Dette delte i praksis Det demokratiske parti i tre.[122]

Gjennom valgkampen reiste han 35 290 km, for det meste med tog.[123] Folketaler fra bakenden på passasjervognen ble et mye brukt virkemiddel. Seks opptredener i Michigan tiltrakk til sammen en halv million tilhørere,[124] mens en hel million møtte opp på en ticker-tape parade i New York.[125] De store, spontane oppmøtene rundt Trumans tog var det mest synlige tegnet på et stemningsskifte. Likevel ble ikke dette oppfattet av pressen, som fremdeles spådde en overlegen seier til republikanske Thomas E. Dewey. En viktig årsak var at meningsmålingene ble gjennomført per telefon. På denne tiden eide mange velgere, særlig innen Trumans populistiske segment, ikke telefon.[126] De store instituttene sluttet dessuten å oppta meningsmålinger i oktober, og overså dermed perioden da Truman antageligvis passerte Dewey i popularitet.[127]

Til slutt klarte Truman å holde på sin progressive høyborg i Midtvesten, vant de fleste av Sørstatene unntatt Thurmonds høyborger, og vant knappe seire i noen avgjørende stater, slik som Ohio, California og Illinois. Han tapte gamle demokratiske høyborger i det dype sør til Thurmond. Den siste opptellingen viste at Truman hadde sikret seg 303 valgmannsstemmer, mot 189 til Dewey, 39 til Thurmond og ingen til Henry A. Wallace. Det ikoniske bildet av valget kom dagen etter valgdagen, da Truman triumferende kunne vise frem den feilaktige overskriften «Dewey slår Truman» i Chicago Tribune.[128]

Andre periode (1949–1953)

rediger

Utvidet sikkerhetspolitisk engasjement

rediger
 
Fra Trumans innsettelsestale for sin andre presidentperiode i 1949.

Truman var en sterk tilhenger av NATO, som innebar en formell forsvarsallianse med Canada og kapitalistiske land i Europa som ikke hadde havnet bak jernteppet etter den andre verdenskrig. Traktaten som etablerte NATO, var populær, og Truman fikk den godkjent av Senatet uten vansker i 1949. NATOs mål var å demme opp for den sovjetiske ekspansjonen i Europa, og bygge nye strukturer for å beskytte demokratiske idealer. Sovjetunionen svarte med å etablere en lignende forsvarsallianse med sine satellittstater, Warszawapakten.[129][130]

George Marshall var Trumans viktigste rådgiver i utenrikspolitikken, først som utenriksminister 1947–1949, deretter forsvarsminister 1950–1951. Etter initiativ fra Marshall lot USA være å tilby direkte militær bistand til Chiang Kai-shek og nasjonalistene mot kommunistene i den kinesiske borgerkrigen. Marshall var uenig med de fleste andre rådgiverne rundt Truman, og mente at utrustning av de kinesiske nasjonalistene ville tappe USA for nødvendige ressurser for å demme opp for Sovjetunionen i Europa.[131] I 1949 tok kommunistene kontroll over fastlandet, mens nasjonalistene ble fordrevet til Taiwan. Truman var villig til å opprettholde noe diplomatisk kontakt mellom USA og Folkerepublikken Kina, men Mao Zedong nektet.[132] I juni 1950 beordret presidenten United States Navys 7. flåte til Taiwanstredet for å forhindre en invasjon av Taiwan.[133]

Etter Sovjetunionens første kjernefysiske prøvesprengning og proklamasjonen av Folkerepublikken Kina i 1949 ble USAs nasjonale sikkerhetsstrategi beskrevet i det hemmeligstemplede dokumentet NSC-68.[134] Dokumentet ble skissert av Paul Nitze, som ledet en arbeidsgruppe på tvers av departementene. Innholdet ble godkjent av presidenten etter krigsutbruddet i Korea i 1950. Dokumentet trakk skrifter av George F. Kennan, spesielt fra hans «Long Telegram» fra 1946 og den påfølgende «X-artikkelen». Dokumentet tok til orde for å tredoble forsvarsbudsjettet, og globalisere og militarisere oppdemmingspolitikken. NATO-alliansen skulle respondere militært på sovjetisk ekspansjon. NSC-68 tok også til orde for en delvis mobilisering av den amerikanske økonomien, for å ruste opp militært raskere enn Sovjetunionen.[90][135]

Koreakrigen

rediger
Se også: Delingen av Korea
 
Truman signerer et dokument som erklærer krisetilstand og USAs inntreden i Koreakrigen.
 
Truman og MacArthur i 1950.

Korea ble definert utenfor USAs geopolitiske interesseområde av utenriksminister Acheson og general Douglas MacArthur.[136] Den tidligere japanske kolonien var okkupert av USA og Sovjetunionen fra den andre verdenskrig og frem til tilbaketrekningen i 1949. I 1950 utløste det kommunistiske Nord-Korea en krig ved å invadere det amerikanskorienterte Sør-Korea.[137] Nord-Korea fikk materiell bistand fra Sovjetunionen, og det hersket en oppfatning i USA om at Kim Il-sung handlet på vegne av Stalin, noe som har blitt trukket i tvil i ettertid.[138][139] Angrepet ble tolket som et sovjetisk ekspansjonsforsøk. Ettersom Kina og Tsjekkoslovakia hadde falt til kommunistene, ble løftene i Truman-doktrinen satt på prøve.[134][140]

Truman ønsket å starte en blokade til sjøs, men United States Navy hadde ikke ressurser til å gjennomføre det.[141] Han lyktes i få FNs sikkerhetsråds støtte til en intervensjon, idet Kina var representert ved nasjonalistene, noe som fikk Sovjetunionen til å boikotte møtene.[134][142] Truman mente at en tillatelse fra Kongressen var unødvendig, i den tro at han hadde deres uforbeholdne støtte, og ble skarpt kritisert for dette.[137]

Den overveiende amerikansk-britiske FN-styrken ble satt under kommando av Douglas MacArthur. Med støtte fra FN gikk Truman inn for en såkalt tilbakerullingspolitikk, der Nord-Korea skulle tvinges til å kapitulere.[143] Motangrepet begynte med en ilandsetting av marinestyrker ved Incheon i september 1950, noe som brøt de nordkoreanske forsyningslinjene og tvang dem til en rask retrett. På kort tid greide FN-styrken å stabilisere situasjonen og ta kontroll over mesteparten av Korea.[144] Det kommunistiske Kina overrasket med å involvere seg direkte i konflikten fra november 1950, og FN-styrken ble tvunget tilbake til den 38. breddegrad, der krigen hadde startet. Frem til våpenhvilen i 1953 var krigen for det meste en skyttergravskrig.

MacArthur ville først angripe kinesiske forsyningsbaser nord for elven Yalu, men Truman var bekymret for at en eskalering ville trekke Sovjetunionen direkte inn i krigen.[136] Det er derimot feil at MacArthur ønsket å bruke kjernefysiske våpen mot Kina.[145] MacArthur kritiserte presidenten og henvendte seg til republikanere i Kongressen, og ble i april 1951 avsatt som øverstkommanderende.[146] Avsettelsen ble møtt med harme, og senator Robert Taft var blant de som truet med å stille Truman for riksrett. Kritikken har i ettertid blitt nyansert, idet Truman unngikk en opptrapping av konflikten.[147][148] Beslutningen om å intervenere i Korea, førte imidlertid til en militarisering av Truman-doktrinen.[134]

Våren 1952 varslet arbeiderne hos U.S. Steel og ni andre stålprodusenter om streik. Timer før streiken skulle begynne, nasjonaliserte Truman stålverkene av hensyn til Koreakrigen. Handelsdepartementet ble saksøkt av stålprodusentene, som vant i USAs høyesterett. Dommen var et prestisjetap for Truman. Arbeiderne streiket deretter i halvannen måned på sommeren. Truman gikk langt i å presse stålprodusentene, som i juli gav arbeiderne gjennomslag for deres krav.[149]

Fra og med Koreakrigen stod tilbakerullingspolitikken, som beskrevet i NSC-68, sentralt i Trumans utenrikspolitikk, men ble forkastet av etterfølgeren Eisenhower.[150] Ingen territorier ble utdefinert fra USAs geopolitiske interesseområde. Til hjemlig kritikk ble det nødvendig å gjenoppruste de tidligere aksemaktene Japan og Vest-Tyskland, der sistnevnte ble medlem av NATO. Etter Koreakrigen nådde det amerikansk-kinesiske forholdet et bunnpunkt.

Sovjetisk spionasje og mccarthyisme

rediger

På meningsmålinger i 1946 mente 78 % at sovjetiske agenter hadde infiltrert føderale myndigheter.[151] Etter den kjernefysiske prøvesprengningen i Sovjetunionen og den kommunistiske seieren i Kina i 1949, mente mange amerikanere at sovjetiske spioner hadde skylden, og krevde at kommunister ble fjernet fra offentlige stillinger.[152][153]

I 1948 hevdet den tidligere sovjetiske spionen Whittaker Chambers at et hemmelig spionnettverk hadde operert innenfor de føderale myndighetene siden 1930-årene. Blant de navngitte medlemmene var den tidligere utenrikstjenestemannen Alger Hiss, som nektet for å være involvert, men ble dømt for mened. Avsløringen av kjernefysiker Klaus Fuchs som spion gjorde at Truman ble beskyldt for unnfallenhet overfor kommunister. Blant de mest høylytte kritikerne var kongressmann Richard Nixon og senatorene Karl E. Mundt og Joseph McCarthy.[154] Truman var bekymret for rettssikkerheten, men imøtekom mccarthyistene ved å innføre et lojalitetskrav. Senator Pat McCarrans lovforslag av 1950 ble derimot vedtatt, til tross for Trumans vetoforsøk.[155]

Drapsforsøk og korrupsjon

rediger
 
Fra renovasjonsarbeidet i Det hvite hus i 1950.
Foto: Abbie Rowe/U.S. National Park Service

Etter byggearbeider i Det hvite hus i 1948 konkluderte ingeniører med at deler av den 130 år gamle bygningen var i kritisk dårlig forfatning. Til slutt besluttet man å pusse opp fasaden, men renoverte hele bygningsmassen innvendig. Arbeidet pågikk fra desember 1949 til mars 1952, og i mellomtiden bodde Truman-familien i gjestehuset Blair House. Den nyere vestfløyen og Det ovale kontor var ikke omfattet av renovasjonen, og var i daglig bruk av Truman og hans stab.[156]

Den 1. november 1950 forsøkte de puertoricanske nasjonalistene Griselio Torresola og Oscar Collazo å drepe president Truman i Blair House. En skuddveksling mellom Torresola og politimannen Leslie Coffelt fikk en dødelig utgang for dem begge. Secret Service-agenter på stedet såret Collazo, som ble dømt til døden for drap. Presidenten oppholdt seg inni bygningen og kom uskadd fra hendelsen. Truman reduserte Collazos straff til livsvarig fengsel, og sørget for at det nye grunnlovsforslaget for Puerto Rico ble lagt ut til folkeavstemning.[157]

I 1950 etterforsket Senatet, anført av senator Estes Kefauver, flere anklager om korrupsjon blant høytstående tjenestemenn. Et stort antall ansatte i Internal Revenue Bureau hadde mottatt bestikkelser, og 166 ansatte fratrådte eller ble avskjediget i 1950.[158] Justisminister J. Howard McGrath måtte trekke seg, etter å ha nektet å samarbeide i en pågående granskning av Justisdepartementet.[159] Truman fikk Kongressens tilslutning til å reformere skattebyrået, men korrupsjon var stadig en stor valgkampsak foran presidentvalget i 1952.[160][161]

Presidentvalget i 1952

rediger
Se også: Presidentvalget i USA 1952
 
Truman, visepresidentkandidat John Sparkman og presidentkandidat Adlai Stevenson på Det ovale kontor i 1952.
Foto: Abbie Rowe/U.S. National Park Service

I 1951 ble det 22. grunnlovstillegget ratifisert, noe som fratok presidenten muligheten til å stille til valg for en tredje periode. Tillegget fratok også en president som hadde sittet i mer enn to år av en tidligere presidents periode, å stille til valg for en andre periode i eget navn. En klausul i grunnlovstillegget unntok den sittende presidenten fra denne regelen.

Tidlig i 1951 antydet Truman overfor sine rådgivere at han ikke ville stille til gjenvalg, noe han hadde gitt uttrykk for i et privat brev så tidlig som i 1950.[74] Truman arbeidet i hemmelighet for å håndplukke sin etterfølger, men foran primærvalget i New Hampshire hadde han ikke funnet noen kandidat. Justitiarius Fred M. Vinson og guvernør Adlai Stevenson i Illinois ønsket ikke å stille, mens den 74 år gamle visepresidenten Barkley ble ansett som for gammel.[74][162] Truman mislikte senator Estes Kefauver fra Tennessee, som hadde blitt kjent for granskningene av korrupsjon i Trumans rekker. Truman hadde håpet å rekruttere general Dwight D. Eisenhower som presidentkandidat for Det demokratiske parti, men Eisenhower var interessert i den republikanske nominasjonen.[74] Truman lot seg selv nominere i New Hampshire. Den upopulære Truman led et stort tap til Kefauver, og 18 dager senere annonserte presidenten at han ikke søkte gjenvalg. Truman greide til slutt å overbevise Stevenson, som vant nominasjonen foran Kefauver.[163]

Eisenhower og Nixon vant den republikanske nominasjonen, og agiterte om Trumans feilgrep, «Korea, kommunisme og korrupsjon».[162] Selv om Truman og Eisenhower tidligere hadde vært gode venner, tok Truman det svært ille opp at Eisenhower ikke hadde tatt avstand fra McCarthy i valgkampen.[164] Truman beskyldte ham for ikke å ta avstand fra «onde krefter» i Det republikanske parti, noe som gjorde generalen rasende.[165] Eisenhower vant over Stevenson i et valgskred, noe som avsluttet en 20-årig periode med presidenter fra Det demokratiske parti.

Senere arbeid og død

rediger
 
Truman og Jack Benny spiller piano og fiolin i 1959.
Foto: Abbie Rowe
 
Truman venter mens Lyndon B. Johnson godkjenner innføringen av Medicare i 1965.
 
Kranser på Trumans kiste.
Foto: Cecil Schrepfer

Straks etter at presidentperioden utløp, dro Harry og Bess Truman tilbake til Independence. Han avslo flere jobbtilbud fra næringslivet, og hadde ingen oppsparte midler. Ettersom man ikke hadde noen pensjonsordning for avgåtte senatorer og presidenter i 1953, hadde han krigspensjonen på 112,56 dollar i måneden som eneste inntekt.[166] Han tok opp et privat banklån, solgte gårdseiendom, og kjøpte den avdøde svigermorens hus. For å hjelpe på privatøkonomien, skrev han sine memoarer fra Det hvite hus. De ble publisert i to bind i 1955 og 1956, og ble en stor salgssuksess.[167][168]

I 1958 innvilget Kongressen en årlig pensjon på 25 000 dollar til avgåtte presidenter. Trumans situasjon var sannsynligvis en viktig grunn til at forslaget ble vedtatt.[169] Truman og Herbert Hoover var de eneste gjenlevende, tidligere presidentene på dette tidspunktet. Den velstående Hoover skal ha mottatt pensjonen for ikke å sette Truman i et dårlig lys.[170]

Truman samlet inn private donasjoner til å bygge et presidentbibliotek, som deretter ble donert til myndighetene. Harry S. Truman bibliotek og museum i Independence ble det første i sitt slag, og stod ferdig i 1957.[171] Etableringen gjenspeilte Truman som en belest og sterkt historieinteressert politiker.[172]

Truman støttet Adlai Stevensons andre presidentkandidatur i 1956, selv om han opprinnelig hadde sett for seg guvernør W. Averell Harriman i denne rollen. Harriman hadde vært handelsminister og delaktig i Marshallplanen under Truman. Truman fortsatte å drive valgkamp for demokratiske senatorkandidater i mange år.[173]

I 1964 benyttet Truman seg av den nye regelen som tillot avgåtte presidenter å tale til Senatet.[174] I 1965 underskrev president Lyndon B. Johnson den nye helselovgivningen, som innførte Medicare-ordningen, i Truman-biblioteket. Johnson gav de to første Medicare-kortene til Harry og Bess Truman, for å hedre den tidligere presidentens forsøk på å innføre allmenne helseforsikringer.[173]

Trumans helsetilstand ble forverret etter et fall i hjemmet sent i 1964. Den 5. desember 1972 ble Truman innlagt på sykehus i Kansas City med lungesvikt som følge av betennelse. Sykdommen utviklet seg til multiorgansvikt, og han døde om morgenen den 26. desember, 88 år gammel. Bess Truman ønsket ikke en statsbegravelse i Washington, D.C., og sørget for en enkel, privat seremoni i Truman-biblioteket. En uke etter begravelsen samlet politikere, embetsmenn og utenlandske diplomater seg til en minneseremoni i Washington National Cathedral.[175] Bess Truman døde 18. oktober 1982, og ekteparet er begravet ved Truman-biblioteket i Independence.

Frimurer

rediger

Utdypende artikkel: Storlosjen i Missouri

Truman var frimurer. Den 9. februar 1909 ble han innviet i losjen Belton Lodge No. 450 i Belton, Missouri. Denne frimurerlosjen ble grunnlagt 16. oktober 1872, på grunnlag av et charter fra Storlosjen i Missouri.[176]

Den 16. juli 1911 ble han første stormester i Grandview Lodge No. 618 i Grandview, Missouri; han ble gjenvalgt i 1916. Fra 25. september 1940 til 1. oktober 1941 var han deretter den 97. stormester i Storlosjen i Missouri.[177]

Den 19. oktober 1945 ble han tildelt 33 grad i den sørlige jurisdiksjon av den gamle og anerkjente skotske ritus.[178]

Patriotiske organisasjoner

rediger

Truman var medlem av de patriotiske organisasjonene Sons of the American Revolution[179] og Sons of Confederate Veterans. Den førstnevnte består av menn som nedstammer i blodslinje fra veteraner fra den amerikanske uavhengighetskrigen; den sistnevnte består av menn som nedstammer i blodslinje fra veteraner fra Amerikas konfødererte stater.

Æresbevisninger

rediger

Truman ble tildelt en rekke utmerkelser og æresdoktorgrader. Kongressens gullmedalje ble tildelt posthumt i 1984.

Hangarskipet USS «Harry S. Truman» (CVN-75), som ble sjøsatt 7. november 1996, og en rekke bygninger, kurs, priser og stipender er oppkalt etter ham. Dette inkluderer hovedkvarteret til Utenriksdepartementet, som i 2000 ble døpt Harry S. Truman Building, og institusjoner som Truman College i Chicago og Truman State University i Missouri.

Trumans fødested i Lamar, barndomshjem i Grandview, bolig i Independence og vinterbolig i Key West i Florida er fredet. Harry S. Truman bibliotek og museum drives av de føderale myndighetene. Han har en stjerne på Missouri Walk of Fame i Marshfield. En bronsebyste av Truman er inkludert i Hall of Famous Missourians, en permanent utstilling i rotunden i Missouri State Capitol. Truman har blitt avbildet på fem amerikanske frimerker mellom 1973 og 1999.[180]

I Missouri er Trumans fødselsdag den 8. mai en betalt fridag for delstatsansatte.[181]

Referanser

rediger
  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Harry-S-Truman, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b c d e f Amerikas forente staters kongress' biografiske kartotek, BDUSC-ID T000387, besøkt 19. april 2023[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b c Library of Congress Name Authority File, Library of Congress autoritets-ID n79029742, besøkt 19. april 2023[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ a b c d e f g h i Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6776605, besøkt 19. april 2023[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ a b c Find a Grave, Find a Grave-ID 1043, besøkt 19. april 2023[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ The Peerage person ID p32316.htm#i323153, besøkt 7. august 2020[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ The Peerage[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ Union List of Artist Names, ULAN 500444733, besøkt 19. april 2023[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ «Public Opinion Archives. Job Performance Ratings for President Truman» (på engelsk). Roper Center. Arkivert fra originalen 9. april 2014. Besøkt 11. april 2014. 
  12. ^ Griffith, Robert (1975). «Truman and the Historians: The Reconstruction of Postwar American History». The Wisconsin Magazine of History (på engelsk) (1): 20–47. 
  13. ^ Hamby, Alonzo L. «Presidency: How Do Historians Evaluate the Administration of Harry Truman?». History News Network (på engelsk). George Mason University. Besøkt 7. april 2014. 
  14. ^ a b c McCullough, David (1992). Truman (på engelsk). New York: Simon & Schuster. s. 24 og 37. ISBN 0-671-86920-5. 
  15. ^ DeGregorio, William A. (2005). The Complete Book of U.S. Presidents. From George Washington to George W. Bush (på engelsk). Fort Lee: Barricade. s. 507. 
  16. ^ Matuz, Roger (2004). The Presidents Fact Book (på engelsk). New York: Black Dog & Leventhal. s. 534. 
  17. ^ «Use of the Period After the "S" in Harry S. Truman's Name» (på engelsk). Harry S. Truman Library and Museum. Besøkt 14. januar 2012. 
  18. ^ «Birthplace of Harry S. Truman» (på engelsk). Harry S. Truman Library and Museum. Arkivert fra originalen 3. mai 2019. Besøkt 14. januar 2012. 
  19. ^ Dunn, Charles W. (1984). «The Theological Dimensions of Presidential Leadership: A Classification Model». Presidential Studies Quarterly (på engelsk) (1): 61–72. 
  20. ^ Helicher, Karl (1984). «The Education of Harry S. Truman». Presidential Studies Quarterly (på engelsk) (4): 581–582. 
  21. ^ McCullough, David (1992). Truman (på engelsk). New York: Simon & Schuster. s. 37, 77 og 1112. ISBN 0-671-86920-5. 
  22. ^ a b c Hamby, Alonzo L. (1991). «An American Democrat: A Reevaluation of the Personality of Harry S. Truman». Political Science Quarterly (på engelsk) (1): 33–55. 
  23. ^ a b c d Brinkley, Alan og Dyer, Davis (red.) (2004). The American Presidency (på engelsk). Boston: Houghton Mifflin. s. 365–380. ISBN 0-618-38273-9. 
  24. ^ Angelo, Bonnie (2001). «Be a Good Boy, Harry». First Mothers: The Women Who Shaped the Presidents (på engelsk). HarperCollins. s. 40–73. ISBN 978-0-06-093711-9. 
  25. ^ McCullough, David (1992). Truman (på engelsk). New York: Simon & Schuster. s. 38. ISBN 0-671-86920-5. 
  26. ^ Ferrell, Robert H. (1994). Harry S. Truman: A Life (på engelsk). University of Missouri Press. s. 87. ISBN 0-8262-1050-3. 
  27. ^ «Drugstore Clerk at 14 His First Job» (på engelsk). Harry S. Truman Library and Museum. Arkivert fra originalen 15. desember 2018. Besøkt 14. januar 2012. 
  28. ^ McCullough, David (1992). Truman (på engelsk). New York: Simon & Schuster. s. 67 og 99. ISBN 0-671-86920-5. 
  29. ^ McCullough, David (1992). Truman (på engelsk). New York: Simon & Schuster. s. 78–79. ISBN 0-671-86920-5. 
  30. ^ McCullough, David (1992). Truman (på engelsk). New York: Simon & Schuster. s. 105. ISBN 0-671-86920-5. 
  31. ^ «Harry Truman joins Battery B of the Missouri National Guard» (på engelsk). Harry S. Truman Library and Museum. Arkivert fra originalen 5. november 2018. Besøkt 14. januar 2012. 
  32. ^ «Chronological Record of the 129th Field Artillery 1917–1919» (på engelsk). Harry S. Truman Library and Museum. Arkivert fra originalen 3. mai 2019. Besøkt 14. januar 2012. 
  33. ^ McCullough, David (1992). Truman (på engelsk). New York: Simon & Schuster. s. 105–110. ISBN 0-671-86920-5. 
  34. ^ Fuchs, James R. «Oral History Interview with Ted Marks» (på engelsk). Harry S. Truman Library and Museum. Arkivert fra originalen 2. mai 2019. Besøkt 14. januar 2012. 
  35. ^ a b c Gilwee, William J. (2000). «Capt. Harry Truman, Artilleryman and Future President» (på engelsk). Arkivert fra originalen 14. juni 2008.  Teksten «World War I – Trenches on the Web» ignoreres (hjelp)
  36. ^ Giangreco, D.M. «Capt. Harry Truman & Battery D, 129th Field Artillery In Action in the Argonne» (på engelsk). World War I – Trenches on the Web. Besøkt 14. januar 2012. 
  37. ^ Giangreco, D.M. (2009). The Soldier from Independence: A Military Biography of Harry Truman (på engelsk). Zenith Press. s. 181–186. ISBN 0-7603-3209-6. 
  38. ^ «WWI Letter from Harry to Bess» (på engelsk). Harry S. Truman Library and Museum. Arkivert fra originalen 12. oktober 2017. Besøkt 14. januar 2012. 
  39. ^ «Military Personnel File of Harry S. Truman» (på engelsk). Harry S. Truman Library and Museum. Arkivert fra originalen 5. mai 2019. Besøkt 14. januar 2012. 
  40. ^ «Wedding of Bess Wallace and Capt. Harry S. Truman» (på engelsk). Harry S. Truman Library and Museum. Arkivert fra originalen 3. mai 2019. Besøkt 14. januar 2012. 
  41. ^ Goldstein, Steve (31. januar 2008). «First Daughter». Obit Magazine (på engelsk). Arkivert fra originalen 1. januar 2010. Besøkt 14. januar 2012. 
  42. ^ McCullough, David (1992). Truman (på engelsk). New York: Simon & Schuster. s. 63–64 og 68. ISBN 0-671-86920-5. 
  43. ^ Hamby, Alonzo L. (1995). Man of the People: A Life of Harry S. Truman (på engelsk). Oxford University Press. s. 17–18 og 135. ISBN 0-19-512497-9. 
  44. ^ a b Dallek, Robert (2008). Harry S. Truman (på engelsk). New York: Times Books. s. 6. ISBN 978-0-8050-6938-9. 
  45. ^ a b c Williams, Robert J. (1979). «Harry S. Truman and the American Presidency». Journal of American Studies (på engelsk) (3): 393–408. 
  46. ^ Ferrell, Robert H. (1994). Harry S. Truman: A Life (på engelsk). University of Missouri Press. s. 125. ISBN 0-8262-1050-3. 
  47. ^ Savage, Sean J. (1991). Roosevelt: The Party Leader, 1932–1945 (på engelsk). The University Press of Kentucky. s. 91. ISBN 978-0-8131-1755-3. 
  48. ^ a b «Harry S. Truman, 34th Vice President (1945)» (på engelsk). United States Senate. Besøkt 15. januar 2012. 
  49. ^ a b c Winn, Kenneth H. «It All Adds Up: Reform and the Erosion of Representative Government in Missouri, 1900–2000» (på engelsk). Missouri Secretary of State. Besøkt 15. januar 2012. 
  50. ^ «The Presidency: The World of Harry Truman». TIME Magazine (på engelsk). 8. januar 1973. Arkivert fra originalen 21. mai 2013. Besøkt 19. januar 2012. 
  51. ^ McCullough, David (1992). Truman (på engelsk). New York: Simon & Schuster. s. 232. ISBN 0-671-86920-5. 
  52. ^ McCullough, David (1992). Truman (på engelsk). New York: Simon & Schuster. s. 230. ISBN 0-671-86920-5. 
  53. ^ Dallek, Robert (2008). Harry S. Truman (på engelsk). New York: Times Books. s. 11–12. ISBN 978-0-8050-6938-9. 
  54. ^ «The Presidency: The Wonderful Wastebasket». TIME Magazine (på engelsk). 24. mars 1952. Arkivert fra originalen 21. mai 2013. Besøkt 19. januar 2012. 
  55. ^ Hamby, Alonzo L. (1995). Man of the People: A Life of Harry S. Truman (på engelsk). Oxford University Press. s. 234–236. ISBN 0-19-512497-9. 
  56. ^ Hamby, Alonzo L. (1995). Man of the People: A Life of Harry S. Truman (på engelsk). Oxford University Press. s. 236–247. ISBN 0-19-512497-9. 
  57. ^ Fleming, Thomas (2002). The New Dealers' War: F.D.R. And the War within World War II (på engelsk). New York: Basic Books. ISBN 0465024653. 
  58. ^ McCullough, David (1992). Truman (på engelsk). New York: Simon & Schuster. s. 337–338. ISBN 0-671-86920-5. 
  59. ^ Dallek, Robert (2008). Harry S. Truman (på engelsk). New York: Times Books. s. 12–14. ISBN 978-0-8050-6938-9. 
  60. ^ McCullough, David (1992). Truman (på engelsk). New York: Simon & Schuster. s. 293. ISBN 0-671-86920-5. 
  61. ^ McCullough, David (1992). Truman (på engelsk). New York: Simon & Schuster. s. 295. ISBN 0-671-86920-5. 
  62. ^ Dallek, Robert (2008). Harry S. Truman (på engelsk). New York: Times Books. s. 14–16. ISBN 978-0-8050-6938-9. 
  63. ^ Dallek, Robert (2008). Harry S. Truman (på engelsk). New York: Times Books. s. 16. ISBN 978-0-8050-6938-9. 
  64. ^ «Eleanor and Harry: The Correspondence of Eleanor Roosevelt and Harry S. Truman» (på engelsk). Harry S. Truman Library and Museum. Arkivert fra originalen 8. oktober 2018. Besøkt 20. januar 2012. 
  65. ^ McCullough, David (1992). Truman (på engelsk). New York: Simon & Schuster. s. 436. ISBN 0-671-86920-5. 
  66. ^ McCoy, Donald R. (1982). «Harry S. Truman: Personality, Politics, and Presidency». Presidential Studies Quarterly (på engelsk) (2): 216–225. 
  67. ^ Kissinger, Henry (1994). Diplomacy (på engelsk). New York: Simon & Schuster. s. 426. ISBN 0-671-51099-1. 
  68. ^ Truman, Harry S. (1955). Memoirs by Harry S. Truman: Year of Decisions (på engelsk). 1. New York: Doubleday & Co. s. 10–11. 
  69. ^ Truman, Harry S. (1955). Memoirs by Harry S. Truman: Year of Decisions (på engelsk). 1. New York: Doubleday & Co. s. 416. 
  70. ^ McCoy, Donald R. (1984). The Presidency of Harry S. Truman (på engelsk). University Press of Kansas. s. 37. ISBN 978-0-7006-0252-0. 
  71. ^ Reynolds, Paul (3. august 2005). «Hiroshima arguments rage 60 years on» (på engelsk). BBC News. Besøkt 23. januar 2012. 
  72. ^ Miller, Merle (1974). Plain Speaking: An Oral Biography of Harry S. Truman (på engelsk). New York: Putnam Publishing Group. s. 227–231. ISBN 0-399-11261-8. 
  73. ^ Dallek, Robert (2008). Harry S. Truman (på engelsk). New York: Times Books. s. 24–28. ISBN 978-0-8050-6938-9. 
  74. ^ a b c d e «American President: A Reference Resource. Harry S. Truman» (på engelsk). Miller Center. Arkivert fra originalen 16. april 2014. Besøkt 10. april 2014. 
  75. ^ McCoy, Donald R. (1984). The Presidency of Harry S. Truman (på engelsk). University Press of Kansas. s. 42–44. ISBN 978-0-7006-0252-0. 
  76. ^ Dallek, Robert (2008). Harry S. Truman (på engelsk). New York: Times Books. s. 39–40. ISBN 978-0-8050-6938-9. 
  77. ^ McCoy, Donald R. (1984). The Presidency of Harry S. Truman (på engelsk). University Press of Kansas. s. 59–60. ISBN 978-0-7006-0252-0. 
  78. ^ «"Word Has Just Been Received": Truman Speaks on the Railroad Strike: 1948–1952» (på engelsk). George Mason University. Besøkt 29. januar 2012. 
  79. ^ McCoy, Donald R. (1984). The Presidency of Harry S. Truman (på engelsk). University Press of Kansas. s. 64–65. ISBN 978-0-7006-0252-0. 
  80. ^ «Taft-Hartley: How It Works and How It Has Worked». TIME Magazine (på engelsk). 19. oktober 1959. Arkivert fra originalen 27. august 2013. Besøkt 31. januar 2012. 
  81. ^ Truman, Harry S. (20. juni 1947). «120 - Veto of the Taft-Hartley Labor Bill» (på engelsk). American Presidency Project. Besøkt 31. januar 2012. 
  82. ^ «President Truman's Proposed Health Program» (på engelsk). Harry S. Truman Library and Museum. Arkivert fra originalen 14. juni 2019. Besøkt 31. januar 2012. 
  83. ^ Dallek, Robert (2008). Harry S. Truman (på engelsk). New York: Times Books. s. 84–86. ISBN 978-0-8050-6938-9. 
  84. ^ Binning, William C.; Esterly, Larry E. og Sracic, Paul A. (1999). Encyclopedia of American Parties, Campaigns, and Elections (på engelsk). Westport: Greenwood. s. 417. ISBN 978-0-8131-1755-3. 
  85. ^ Neustadt, Richard E. (1954). «Congress and the Fair Deal: A Legislative Balance Sheet». Public Policy (på engelsk): 349–381. 
  86. ^ a b Freeland, Richard M. (1970). The Truman Doctrine and the Origins of McCarthyism (på engelsk). Alfred A. Knopf, Inc. s. 90. 
  87. ^ Spalding, Elizabeth Edwards (2006). The First Cold Warrior: Harry Truman, Containment, and the Remaking of Liberal Internationalism (på engelsk). The University Press of Kentucky. s. 64. 
  88. ^ Dallek, Robert (2008). Harry S. Truman (på engelsk). New York: Times Books. s. 56–57. ISBN 978-0-8050-6938-9. 
  89. ^ Merrill, Dennis (2006). «The Truman Doctrine: Containing Communism and Modernity». Presidential Studies Quarterly (på engelsk) (1): 27–37. 
  90. ^ a b Kissinger, Henry (1994). Diplomacy (på engelsk). New York: Simon & Schuster. s. 446–472. ISBN 0-671-51099-1. 
  91. ^ Nye, Joseph S. jr. (2003). Understanding International Conflicts: An Introduction to Theory and History (på engelsk) (4 utg.). New York: Longman. s. 114–116. ISBN 0-321-08987-1. 
  92. ^ a b Kissinger, Henry (1994). Diplomacy (på engelsk). New York: Simon & Schuster. s. 451–452. ISBN 0-671-51099-1. 
  93. ^ Reynolds, David (1991). Britannia Overruled: British Policy & World Power in the 20th Century (på engelsk). London: Longman. s. 167–169. ISBN 0-582-43725-3. 
  94. ^ Holsti, Ole (1996). Public Opinion and American Foreign Policy (på engelsk). The University of Michigan Press. s. 214. ISBN 978-0-472-06619-3. 
  95. ^ Ivie, Robert L. (1999). «Fire, Flood, and Red Fever: Motivating Metaphors of Global Emergency in the Truman Doctrine Speech». Presidential Studies Quarterly (på engelsk) (3): 570–591. 
  96. ^ Giangreco, D.M. og Griffin, Robert E. (1988). «The Airlift Begins: Airbridge to Berlin – The Berlin Crisis of 1948, its Origins and Aftermath» (på engelsk). Harry S. Truman Library and Museum. Arkivert fra originalen 6. mai 2016. Besøkt 26. februar 2014. 
  97. ^ Hamby, Alonzo L. (1995). Man of the People: A Life of Harry S. Truman (på engelsk). Oxford University Press. s. 410–412. ISBN 0-19-512497-9. 
  98. ^ a b McCullough, David (1992). Truman (på engelsk). New York: Simon & Schuster. s. 599. ISBN 0-671-86920-5. 
  99. ^ Lenczowski, George (1990). American Presidents and the Middle East (på engelsk). Duke University Press. s. 27. ISBN 0-8223-0972-6. 
  100. ^ Truman, Harry S. (1956). Memoirs by Harry S. Truman: Years of Trial and Hope (på engelsk). 2. New York: Doubleday & Co. s. 153. 
  101. ^ a b Ottolenghi, Michael (2004). «Harry Truman's Recognition of Israel». The Historical Journal (på engelsk) (4): 963–988. 
  102. ^ Benson, Michael T. (1997). Harry S. Truman and the Founding of Israel (på engelsk). Praeger Publishers. s. ix. ISBN 0-275-95807-8. 
  103. ^ McCullough, David (1992). Truman (på engelsk). New York: Simon & Schuster. s. 595–597. ISBN 0-671-86920-5. 
  104. ^ Lenczowski, George (1990). American Presidents and the Middle East (på engelsk). Duke University Press. s. 25. ISBN 0-8223-0972-6. 
  105. ^ Millis, Walter (red.) (1951). The Forrestal Diaries (på engelsk). New York: Viking. s. 322. 
  106. ^ Moore, Jason Kendall (2001). «Destabilizing the Middle East: US Policy toward Palestine, 1943–1949». Journal of Church & State (på engelsk) (1): 115–134. 
  107. ^ McCullough, David (1992). Truman (på engelsk). New York: Simon & Schuster. s. 614–620. ISBN 0-671-86920-5. 
  108. ^ Clifford, Clark og Holbrooke, Richard (1991). Counsel to the President (på engelsk). New York: Random House. ISBN 0-394-56995-4. 
  109. ^ Lenczowski, George (1990). American Presidents and the Middle East (på engelsk). Duke University Press. s. 26. ISBN 0-8223-0972-6. 
  110. ^ Truman, Margaret (1973). Harry S. Truman (på engelsk). William Morrow and Co. s. 429. 
  111. ^ Kirkendall, Richard S. (red.) (1990). Harry S. Truman Encyclopedia (på engelsk). Boston: G. K. Hall. s. 10–11. ISBN 0-8161-8915-3. 
  112. ^ MacGregor, Morris J. jr. (1981). Integration of the Armed Services 1940–1965 (på engelsk). Washington, D.C.: Center of Military History. s. 312–315, 376–378 og 457–459. ISBN 978-0-16-001925-8. 
  113. ^ Buying Greenland? Trump, Truman and the 'Pearl of the Mediterranean', nordics.info, ISSN 2597-016X
  114. ^ a b c d Paul Musgrave: American Imperialists Have Always Dreamed of Greenland, foreignpolicy.com, 16. August 2019, 12:17 PM
  115. ^ SAC at Thule: Greenland in U.S. Polar Strategy, MIT Press Direct, Journal of Cold War Studies, Volume 13, Issue 2, 1. april 2011
  116. ^ Nelson, W. Dale (2. mai 1991). «Wanna Buy Greenland? The United States Once Did». Associated Press. 
  117. ^ a b Hechler, Ken og Elsey, George M. (2008). «The Greatest Upset in American Political History: Harry Truman and the 1948 Election». I Eksterowicz, Anthony J. og Hastedt, Glenn P. White House Studies Compendium (på engelsk). 6. New York: Nova Science Publishers. s. 81–92. ISBN 978-1-60021-680-0. 
  118. ^ Burnes, Brian (2003). Harry S. Truman: His Life and Times (på engelsk). Kansas City Star Books. s. 137. ISBN 978-0-9740009-3-0. 
  119. ^ McCullough, David (1992). Truman (på engelsk). New York: Simon & Schuster. s. 640. ISBN 0-671-86920-5. 
  120. ^ Hamby, Alonzo L. (2008). «1948 Democratic Convention. The South Secedes Again». Smithsonian Magazine (på engelsk). 
  121. ^ Pietrusza, David (2011). 1948: Harry Truman's Improbable Victory and the Year That Transformed America (på engelsk). New York: Union Square Press. s. 226–232. ISBN 978-1-4027-6748-7. 
  122. ^ McCoy, Donald R. (1984). The Presidency of Harry S. Truman (på engelsk). University Press of Kansas. s. 153–158. ISBN 978-0-7006-0252-0. 
  123. ^ McCullough, David (1992). Truman (på engelsk). New York: Simon & Schuster. s. 654. ISBN 0-671-86920-5. 
  124. ^ McCullough, David (1992). Truman (på engelsk). New York: Simon & Schuster. s. 657. ISBN 0-671-86920-5. 
  125. ^ McCullough, David (1992). Truman (på engelsk). New York: Simon & Schuster. s. 701. ISBN 0-671-86920-5. 
  126. ^ Curran, Jeanne og Takata, Susan R. (2002). «Getting a Sample Isn't Always Easy». Dear Habermas (på engelsk). Arkivert fra originalen 5. september 2012. 
  127. ^ Bennett, Stephen Earl (2012). «Restoration of Confidence: Polling's Comeback from 1948» (på engelsk). Public Opinion Pros. Arkivert fra originalen 5. mars 2012. Besøkt 27. februar 2014. 
  128. ^ Jones, Tim. «Dewey defeats Truman». Chicago Tribune (på engelsk). Besøkt 27. februar 2014. 
  129. ^ McCoy, Donald R. (1984). The Presidency of Harry S. Truman (på engelsk). University Press of Kansas. s. 197–199 og 232. ISBN 978-0-7006-0252-0. 
  130. ^ Dallek, Robert (2008). Harry S. Truman (på engelsk). New York: Times Books. s. 89–91. ISBN 978-0-8050-6938-9. 
  131. ^ May, Ernest R. (2002). «1947–48: When Marshall Kept the U.S. Out of War in China». The Journal of Military History (på engelsk): 1001–1010. 
  132. ^ Ferrell, Robert H. (1994). Harry S. Truman: A Life (på engelsk). University of Missouri Press. s. 217–218 og 224. ISBN 0-8262-1050-3. 
  133. ^ Donovan, Robert J. (1983). Conflict and Crisis: The Presidency of Harry S. Truman (på engelsk). 1. University of Missouri Press. s. 198–199. ISBN 978-0-393-01619-2. 
  134. ^ a b c d Nye, Joseph S. jr. (2003). Understanding International Conflicts: An Introduction to Theory and History (på engelsk) (4 utg.). New York: Longman. s. 121–123. ISBN 0-321-08987-1. 
  135. ^ Wells, Samuel F. jr. (1979). «Sounding the Tocsin: NSC 68 and the Soviet Threat». International Security (på engelsk) (2): 116–158. 
  136. ^ a b Kissinger, Henry (1994). Diplomacy (på engelsk). New York: Simon & Schuster. s. 475–476. ISBN 0-671-51099-1. 
  137. ^ a b McCoy, Donald R. (1984). The Presidency of Harry S. Truman (på engelsk). University Press of Kansas. s. 222–227. ISBN 978-0-7006-0252-0. 
  138. ^ Weathersby, Kathryn (1993). «The Soviet Role in the Early Phase of the Korean War». The Journal of American-East Asian Relations (på engelsk) (4): 425–458. 
  139. ^ Mansourov, Aleksandr Y. (1995–1996). «Stalin, Mao, Kim, and China's Decision to Enter the Korean War, 16 September – 15 October 1950: New Evidence from the Russian Archives». Cold War International History Project Bulletin (på engelsk) (6–7): 94–107. 
  140. ^ Kissinger, Henry (1994). Diplomacy (på engelsk). New York: Simon & Schuster. s. 473–492. ISBN 0-671-51099-1. 
  141. ^ Burns, James H. (6. juli 1950). «Memorandum of Information for the Secretary. Blockade of Korea» (på engelsk). Harry S. Truman Library and Museum. Arkivert fra originalen 9. august 2007. Besøkt 28. juli 2012. 
  142. ^ Malkasian, Carter (2001). The Korean War, 1950–1953 (på engelsk). Fitzroy Dearborn. s. 16. ISBN 1-57958-364-4. 
  143. ^ Matray, James I. (1979). «Truman's Plan for Victory: National Self-determination and the Thirty-eighth Parallel Decision in Korea». Journal of American History (på engelsk) (2): 314–333. 
  144. ^ Dallek, Robert (2008). Harry S. Truman (på engelsk). New York: Times Books. s. 107. ISBN 978-0-8050-6938-9. 
  145. ^ James, D. Clayton (1985). The Years of MacArthur (på engelsk). 3. Boston: Houghton Mifflin. s. 578–581. ISBN 0-395-36004-8. 
  146. ^ Stokesbury, James L. (1990). A Short History of the Korean War (på engelsk). New York: Harper Perennial. s. 123–129. ISBN 978-0-688-09513-0. 
  147. ^ Dallek, Robert (2008). Harry S. Truman (på engelsk). New York: Times Books. s. 152. ISBN 978-0-8050-6938-9. 
  148. ^ McCoy, Donald R. (1984). The Presidency of Harry S. Truman (på engelsk). University Press of Kansas. s. 318–319. ISBN 978-0-7006-0252-0. 
  149. ^ Marcus, Maeva (1977). Truman and the Steel Seizure Case: The Limits of Presidential Power (på engelsk). Columbia University Press. s. 253. ISBN 0-231-04126-8. 
  150. ^ Weisbrode, Kenneth (2006). «En historie om tre kalde krigere». NATO Nytt (på norsk) (1). 
  151. ^ Troy, Gil (2008). Leading from the Center: Why Moderates Make the Best Presidents (på engelsk). New York: Basic Books. s. 128. ISBN 978-0-465-00293-1. 
  152. ^ Dallek, Robert (2008). Harry S. Truman (på engelsk). New York: Times Books. s. 87–88. ISBN 978-0-8050-6938-9. 
  153. ^ McCoy, Donald R. (1984). The Presidency of Harry S. Truman (på engelsk). University Press of Kansas. s. 217–218. ISBN 978-0-7006-0252-0. 
  154. ^ Weinstein, Allen (1997). Perjury: The Hiss-Chambers Case (på engelsk) (2 utg.). New York: Random House. s. 450–451. ISBN 0-679-77338-X. 
  155. ^ McCoy, Donald R. (1984). The Presidency of Harry S. Truman (på engelsk). University Press of Kansas. s. 216–217 og 234–235. ISBN 978-0-7006-0252-0. 
  156. ^ McCullough, David (1992). Truman (på engelsk). New York: Simon & Schuster. s. 593, 652, 725 og 875ff. ISBN 0-671-86920-5. 
  157. ^ Hunter, Stephen og Bainbridge, John jr. (2005). American Gunfight: The Plot To Kill Harry Truman – And The Shoot-Out That Stopped It (på engelsk). New York: Simon & Schuster. s. 251. ISBN 978-0-7432-6068-8. 
  158. ^ Smaltz, Donald C. (1998). «Independent Counsel: A View from Inside». The Georgetown Law Journal (på engelsk) (6). 
  159. ^ Marcus, Maeva (1977). Truman and the Steel Seizure Case: The Limits of Presidential Power (på engelsk). Columbia University Press. s. 35–36. ISBN 0-231-04126-8. 
  160. ^ McCoy, Donald R. (1984). The Presidency of Harry S. Truman (på engelsk). University Press of Kansas. s. 299. ISBN 978-0-7006-0252-0. 
  161. ^ Donovan, Robert J. (1983). Conflict and Crisis: The Presidency of Harry S. Truman (på engelsk). 1. University of Missouri Press. s. 116–117. ISBN 978-0-393-01619-2. 
  162. ^ a b McCullough, David (1992). Truman (på engelsk). New York: Simon & Schuster. s. 887. ISBN 0-671-86920-5. 
  163. ^ Dallek, Robert (2008). Harry S. Truman (på engelsk). New York: Times Books. s. 139–142. ISBN 978-0-8050-6938-9. 
  164. ^ Gibbs, Nancy (10. november 2008). «When New President Meets Old, It's Not Always Pretty». TIME Magazine (på engelsk). Besøkt 14. april 2014. 
  165. ^ Dallek, Robert (2008). Harry S. Truman (på engelsk). New York: Times Books. s. 144. ISBN 978-0-8050-6938-9. 
  166. ^ Vaccaro, Ernest B. (15. januar 1953). «Truman Puts in Busy Day as Term Comes to Close». The Victoria Advocate (på engelsk). 
  167. ^ Ferrell, Robert H. (1994). Harry S. Truman: A Life (på engelsk). University of Missouri Press. s. 387. ISBN 0-8262-1050-3. 
  168. ^ McCullough, David (1992). Truman (på engelsk). New York: Simon & Schuster. s. 949. ISBN 0-671-86920-5. 
  169. ^ Smith, Stephanie (18. mars 2008). «Former Presidents: Federal Pension and Retirement Benefits» (PDF) (på engelsk). U.S. Senate Congressional Research Service. Besøkt 19. april 2014. 
  170. ^ Martin, Joseph William (1960). My First Fifty Years in Politics as Told to Robert J. Donovan (på engelsk). New York: McGraw-Hill. s. 249. 
  171. ^ Burnes, Brian (2003). Harry S. Truman: His Life and Times (på engelsk). Kansas City Star Books. s. 217–218. ISBN 978-0-9740009-3-0. 
  172. ^ Skidmore, Max J. (2004). After the White House: Former Presidents as Private Citizens (på engelsk) (2 utg.). New York: Macmillan. s. 123–124. ISBN 978-0-312-29559-2. 
  173. ^ a b «President Lyndon B. Johnson Signs Medicare Bill» (på engelsk). Harry S. Truman Library and Museum. Arkivert fra originalen 27. mai 2019. Besøkt 19. april 2014. 
  174. ^ McCullough, David (1992). Truman (på engelsk). New York: Simon & Schuster. s. 983. ISBN 0-671-86920-5. 
  175. ^ Wooten, James T. (6. januar 1973). «Truman Honored By World Notables At Cathedral Rites». The New York Times (på engelsk): 1. 
  176. ^ Belton Lodge #450, A.F.&A.M. 307 N. Scott Avenue Belton, MO. 64012 “Harry Truman’s Mother Lodge” Who we Are Arkivert 21. januar 2022 hos Wayback Machine., besøkt 13. desember 2020
  177. ^ Grandview Masonic Lodge 618, besøkt 13. desember
  178. ^ «Harry S. Truman (1884–1972). Masonic Record» (på engelsk). The Grand Lodge of Free and Accepted Masons of Pennsylvania. Arkivert fra originalen 17. juli 2012. Besøkt 19. januar 2012. 
  179. ^ «Harry S. Truman Post-Presidential Papers» (på engelsk). Harry S. Truman Library and Museum. Arkivert fra originalen 6. september 2018. Besøkt 21. april 2014. 
  180. ^ Kloetzel, James E. og Charles, Steve (red.) (2012). Scott Standard Postage Stamp Catalog (på engelsk). 1. Scott Publishing Company. s. 50, 61, 71, 91 og 99. ISBN 978-0-89487-460-4. 
  181. ^ «Missouri Revised Statutes. Chapter 9 Public Holidays. Section 9-035» (på engelsk). Missouri General Assembly. Arkivert fra originalen 22. april 2014. Besøkt 21. april 2014. 

Siteringsfeil: <ref>-taggen med navnet «Kissinger 484-488» i <references> gruppe «» har ikke noe innhold.
Siteringsfeil: <ref>-taggen med navnet «McCullough 27 37» i <references> gruppe «» har ikke noe innhold.

Litteratur

rediger
  • Bernstein, Barton J. (red.) (1970). Politics and Policies of the Truman Administration (på engelsk). Franklin Watts. ISBN 0-531-06328-3. 
  • Dallek, Robert (2008). Harry S. Truman (på engelsk). New York: Times Books. ISBN 0-8050-6938-0. 
  • Donovan, Robert J. (1977–1983). Conflict and Crisis: The Presidency of Harry S. Truman (på engelsk). University of Missouri Press.  [2 bind]
  • Ferrell, Robert H. (1994). Harry S. Truman: A Life (på engelsk). University of Missouri Press. ISBN 0-8262-1050-3. 
  • Gosnell, Harold Foote (1980). Truman's Crises: A Political Biography of Harry S. Truman (på engelsk). Greenwood Press. ISBN 0-3132-1273-2. 
  • Giangreco, D.M. (2009). The Soldier from Independence: A Military Biography of Harry Truman (på engelsk). Zenith Press. ISBN 0-7603-3209-6. 
  • Hamby, Alonzo L. (1995). Man of the People: A Life of Harry S. Truman (på engelsk). Oxford University Press. ISBN 0-19-512497-9. 
  • Hamby, Alonzo L. (red.) (1974). Harry S. Truman and the Fair Deal (på engelsk). D. C. Heath & Co. ISBN 0-669-87080-3. 
  • Kirkendall, Richard S. (red.) (1990). Harry S. Truman Encyclopedia (på engelsk). Boston: G. K. Hall. ISBN 0-8161-8915-3. 
  • Lahlum, Hans Olav (2012). Presidentene. Fra George Washington til Barack Obama (på norsk) (2 utg.). Oslo: Cappelen Damm. ISBN 978-82-02-39559-9. 
  • McCullough, David (1992). Truman (på engelsk). New York: Simon & Schuster. ISBN 0-671-86920-5. 
  • Merrill, Dennis (red.) (2000). The Truman scandals : the president confronts a political crisis, 1951-1952 (på engelsk). University Publications of America. ISBN 1-55655-697-7. 
  • Miller, Merle (1974). Plain Speaking: An Oral Biography of Harry S. Truman (på engelsk). New York: Putnam Publishing Group. ISBN 0-399-11261-8. 
  • Truman, Harry S. (1955). Memoirs by Harry S. Truman: Year of Decisions (på engelsk). New York: Doubleday & Co.  [2 bind]

Eksterne lenker

rediger
  (en) Harry S. Truman – originaltekster fra den engelskspråklige Wikikilden
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Harry_S._Truman&oldid=24854801»