Atombombene over Hiroshima og Nagasaki

bruken av atomvåpen av USA på Japan mot slutten av andre verdenskrig

Atombombene over Hiroshima og Nagasaki ble sluppet 6. og 9. august 1945 over de japanske byene Hiroshima og Nagasaki. De to atombombene drepte omlag 135 000 mennesker av direkte dødelig stråling, brannskader og skader av fallende og flyvende gjenstander. Over noe tid døde rundt dobbelt så mange til av påførte skader, skader av direkte stråling, innånding av radioaktivt støv og inntak av radioaktivt forurenset mat og drikke. I tillegg har de som overlevde bombene og etterkommerne deres, slitt med senskader som kreft og misdanninger.

BakgrunnRediger

 
Minnedomen er et av minnesmerkene over bombingen av Hiroshima med atombombe

Hovedgrunnen bak atombombingen var ønsket om å tvinge Japan til å overgi seg uten vilkår. Selv om mange ledende japanere var på gli til å kapitulere, hadde de ikke gått med på det de alliertes ultimatum om å gjøre det uten vilkår.

14. august, åtte dager etter det første atomangrepet og fem dager etter det andre, sendte den japanske regjeringen en formell kapitulasjon til USA. Amerikanerne hadde oppnådd det de ville, men atombombene som skulle plage ofrene i årene som kom, sto igjen.

Militæret valgte ut flere strategiske mål for bombene: Kyoto, Hiroshima, Yokohama, Kokura, Niigata og kanskje keiserpalasset i Tokyo. Kyoto ble tatt av denne listen på grunn av de mange gamle templene i byen.[1] Nagasaki var et sekundærmål.[2]

Hiroshima i august 1945Rediger

Hiroshima var av både militær og industriell betydning. Flere militære enheter var basert i nærheten, viktigst var hovedkvarteret til feltmarskalk Shunroku Hatas annen generalarmé, som sto for forsvaret av hele det sørlige Japan og holdt til i Hiroshimaborgen. Hata kommanderte om lag 400 000 mann. De fleste var stasjonert på Kyushu, der japanerne – ganske korrekt – regnet med at den allierte invasjonen var planlagt å finne sted. I Hiroshima var også hovedkvarterene til 59. armé, 5. divisjon og den nylig oppstilte 224. divisjon. Byen ble forsvart av fem batterier (7 og 8 centimeters (2,8 og 3,1 ")) luftvernkanoner fra 3. luftvernsdivisjon, med enheter fra 121. og 122. luftvernsregimenter og de 22. og 45. separate luftvernsbataljoner. Totalt var over 40 000 militære mannskaper stasjonert i byen.

Hiroshima var en mindre forsynings- og logistikkbase for det japanske militæret, men hadde også store lagre av militært utstyr. Byen var et kommunikasjonssentrum, en nøkkelhavn for skipsfart og oppmarsjområde for troppestyrker. Hiroshima var også den nest største byen i Japan som fortsatt var uskadet av luftangrep, bare Kyoto var større. Årsaken var trolig at Hiroshima ikke hadde noen flyproduksjon, noe som var XXI Bomber Commands prioritetsmål. 3. juni ble byen et forbudt bombemål, sammen med Kokura, Niigata og Kyoto.

Byens sentrum hadde mange bygninger av forsterket sement og lettere bygninger. Utenfor sentrum var det tett i tett med små treverksteder mellom boligene. Noen større industrianlegg lå i utkanten. Husene var av tre med teglsteinstak, og mange av industribygningene var bygd rundt rustverk av tre. Byen var dermed svært sårbar for brann.

Befolkningen i Hiroshima var kommet opp i over 381 000 tidligere under krigen, men systematiske evakueringer fra storbyene hadde senere redusert antallet. Da angrepet kom, hadde byen trolig 340 000–350 000 innbyggere. Beboerne undret seg over at byen var blitt spart for brannbombing. Noen spekulerte på om byen ble spart for å bli amerikansk militærokkupasjonshovedkvarter, andre trodde at deres slektninger i Hawaii og California hadde tryglet USAs myndigheter om å skåne byen. Men hele tiden ble det anlagt og utvidet branngater, helt frem til morgenen angrepet fant sted.

Nagasaki i august 1945Rediger

Nagasaki var en stor havne- og industriby som også spilte en stor rolle i den japanske krigsinnsatsen. Her ble det bygget skip og produsert ammunisjon og krigsmateriell.[3] 90 prosent av arbeidsstyrken arbeidet i industrier av militær betydning. Nagasaki var ikke blitt brannbombet, men det skyldtes ingen reservering for en eventuell atombombe, men den vanskelige beliggenheten for nattradarledede bombefly.

Byen var tidligere blitt utsatt for mindre bombinger fem ganger. Selv om skaden var begrenset, førte den til omfattende evakuering, særlig av folkeskolebarn. I august var byen forsvart av 134. luftvernregiment av 4. luftvernsdivisjon med fire batterier (7 cm (2,8 ")) luftvernkanoner og to søkelysbatterier.[4]

Nesten alle bygninger var av tradisjonell japansk type, det vil si stort sett trebygninger. Boligområder og industri lå om hverandre.[trenger referanse] Da bombingen fant sted, hadde byen 240 000 japanske innbyggere, 10 000 koreanske innbyggere, 2 500 krigsinnkalte koreanske arbeidere, 9 000 japanske soldater, 600 krigsinnkalte kinesiske arbeidere samt 400 allierte krigsfanger i en leir nord for sentrum.[trenger referanse]

BombeneRediger

 
Bombingen av Nagasaki 9. august 1945
 
«Fat Man» blir plassert på en tilhenger i august 1945.

I de tre og et halvt årene som USA hadde vært med i andre verdenskrig, hadde landet satset på å utvikle en atombombe sammen med Storbritannia og Canada. Under det hemmelige Manhattanprosjektet gjennomførte USA 16. juli 1945 Trinityprøvesprengningen, som var verdens første kjernefysiske prøvesprengning.

De to bombene som skulle brukes over de japanske byene, fikk tilnavn. Hiroshimabomben ble kalt «Little Boy», og Nagasakibomben «Fat Man» på grunn av den runde fasongen.

«Little Boy» var en 4 tonn tung bombe med en kjernefysisk ladning på 64 kilo uran-235. «Fat Man» veide 4,5 tonn, og den kjernefysiske ladningen besto av 8 kilo plutonium-239.

Eksplosjonen over HiroshimaRediger

 
Det som var igjen av Hiroshima etter bomben. (Kilde: Den amerikanske marinen)

Klokken 08.15 ble Little Boy sluppet av bombeflyet Enola Gay og eksploderte 580 meter over bakken. Bomben laget en ildkule på over en million grader celsius og fikk i løpet av ett sekund en diameter på 280 meter. Overflatetemperaturen kom opp i 4 000 grader og skapte en sterk og varm trykkbølge som smeltet kjøretøyer og bygninger og gjorde mennesker og dyr til støv.

Man regner med at 118 000 sivilpersoner og militærpersonell i Hiroshima døde med det samme.[5] Andre ble skadet direkte av gammastråling eller indirekte av trykkbølgen eller av bygninger som raste sammen. Rundt 48 000 bygninger ble jevnet med jorden i eksplosjonen, mens 22 000 ble sterkt ødelagt.[5]

Eksplosjonen over NagasakiRediger

Bombeflyet Bockscar skulle egentlig gått til Kokura, men byen var dekket av skyer og røyk.[6] Niigata lå for langt unna, ettersom drivstoffet begynte å bli knapt.[7] I stedet dro flyet til sekundærmålet Nagasaki. Skydekket lettet nok til at det kunne slippe bomben «Fat man» klokken 11.02.[8] Bomben eksploderte 1650 fot (rundt 503 meter) over bakken, og sprengkraften er anslått å ha vært 21 kilotonn.[9] Den eksploderte like over den ytre bydelen Urakami, der Urakamikirken, den største domkirken i Øst-Asia, lå.[10]

80 prosent av bygningene innen to kilometer fra senteret ble jevnet med jorden. Men denne bomben hadde industriområder som hovedmål og ble sluppet utenfor byen. Derfor ble tapet av menneskeliv mindre enn i Hiroshima, selv om denne bomben hadde mye mer sprengkraft.

Ved slutten av året var 74 000 mennesker som hadde opplevd angrepet, døde. Bare 150 av disse var militærpersonell.[11]

Argumenter mot og for bombingenRediger

Motstandere av bombingen mener at Japan var i ferd med å overgi seg. Man mener òg at det hadde vært mulig å demonstrere bombene uten å bruke dem mot mennesker. Det argumenteres også med at USA hovedsakelig slapp de to bombene for å avskrekke sovjeterne, da forholdet til Sovjet allerede var i ferd med å bli dårlig.

De som mener det var riktig å bombe, hevder at Japan fremdeles var kampdyktig, og at en invasjon av landet ville kreve hundretusener allierte soldater og millioner av japanske liv. En demonstrasjon av bomben kunne medført at de japanske styrkene var bedre forberedt i fall den faktisk måtte brukes. En forlengelse av krigen ville også koste liv i andre land som var okkupert av Japan, som Kina.[12]

For krigsfanger i Japan – blant dem om lag 900 nordmenn – var det liten tvil: De takket bombene for å ha reddet deres liv.[13]

Bomben over Nagasaki ble likevel ikke den siste bomben som ble sluppet over Japan. 14. august ble Kumagaya utsatt for «konvensjonell» bombing, som medførte at 45 prosent av byen ble ødelagt, mens Nagasaki slapp noe billigere unna med 40 prosent ødeleggelse.[14]

Virkningen av bombeneRediger

VG-artikkel fra 1945
«Det ser ut som en veldig dampveivals har fart over Hiroshima», fortalte en av rekognoseringsflygerne, som i dag vendte tilbake etter en tur over den atomsprengte japanske havneby. «Vi har aldri sett maken til slike ruiner. De ligner ikke det vi har sett i Europa, hvor husrekkene står som tanngarer. Her er alt jevnet fullstendig med jorden. Det hele er blitt en eneste diger svart flekk som det fremdeles ryker av».
«Det virker som om byen er kastet på sjøen,» fortalte en annen flyger.

(Kilde: VG, 9. august 1945, s. 1)[15]

VG-artikkel fra 1945

Tokio-avisene offentliggjorde søndag de første luftfotografier fra Hiroshima, melder Tokio-kringkasteren. Bildene viser at hele byen er fullstendig ødelagt og lagt i aske. Det står bare en skorsteinspipe igjen i hele byen.

(Kilde: VG, 20. august 1945, s. 1)[16]

HibakushaRediger

Like etter det blendende lyset og trykkbølgen fra atombombene kom bybranner som ødela mange av de gjenværende trehusene. Menneskene som hadde overlevd, opplevde både raske og langdryge ettervirkninger. Menneskene som ble påvirket av bomben, kalles på japansk for hibakusha. De er ennå en egen gruppe som kan oppleve å bli utstøtt, ikke få arbeid og ha problemer med å stifte familie i Japan.

Mellom 60 000 og 80 000 innbyggere døde med det samme.[17] Barn som ble født etter angrepet, særlig dem som hadde vært utsatt for stråling som fostre, kunne ha store misdannelser. Tilsynelatende legede brannsår etter bombingen, kunne plutselig hovne opp og bli til tykke, stygge, keloide arr.

Antallet tilfeller av leukemi nådde et høydepunkt i 1950-årene blant dem som hadde blitt stråleskadet,[18] og fra rundt 1955 økte antallet på flere andre typer kreft, som bryst-, lunge- og skjoldbruskkjertelkreft.[19]

MinnesmerkerRediger

De to byene ble bygget opp igjen og er i dag preget av moderne japansk arkitektur. I hver av dem er det satt av plass til minne om atombombene og til støtte for fred. De har også museum som dokumenterer bomben.

Utenfor museet i Hiroshima er en åpen plass med en fredelig dam, der en flamme brenner for fred på jorden. Byen har flere minnesmerker, blant annet et som er tilegnet barna som døde av bomben, symbolisert av Sadako Sasaki.

Det mest kjente minnesmerket er atombombekuppelen, et bygg som var like under hyposenteret til bomben, men likevel ble stående. Bygget, som opprinnelig var en utstillingshall i vestlig stil, har fått en sterk symbolverdi, og er omdøpt til Atombombekuppelen. I 1996 ble det satt på UNESCOs liste over verdens kulturarv, på tross av protester fra USA og Kina.[20][21]

GalleriRediger

ReferanserRediger

  1. ^ «The man who saved Kyoto from the atomic bomb - BBC News» (engelsk). Besøkt 6. august 2016. 
  2. ^ «What About Nagasaki?». The New Yorker. 7. august 2015. Besøkt 6. august 2016. 
  3. ^ Kapoor, Rajesh (1. januar 2011). Japanese (re)militarization and Asia (engelsk). Pentagon Press. ISBN 9788182744899. 
  4. ^ Zaloga & Noon 2010, s. 59
  5. ^ a b Smith, Jeffrey K. (1. mars 2010). Fire in the Sky: The Story of the Atomic Bomb (engelsk). AuthorHouse. s. 78. ISBN 978-1-4490-9266-5. 
  6. ^ Kristof, Nicholas D. (7. august 1995). «Kokura, Japan: Bypassed by A-Bomb». The New York Times. ISSN 0362-4331. Besøkt 6. august 2016. 
  7. ^ «How A Last-Minute Decision Led To The Nuking Of Nagasaki». Besøkt 6. august 2016. 
  8. ^ «Nagasaki mayor warns Abe at 69th A-bomb rites». The Japan Times Online (engelsk). 9. august 2014. ISSN 0447-5763. Besøkt 6. august 2016. 
  9. ^ «Manhattan Project: The Atomic Bombing of Nagasaki, August 9, 1945». www.osti.gov. Besøkt 6. august 2016. 
  10. ^ Otake, Tomoko (7. august 2015). «Nagasaki’s ‘providential’ nightmare shaped by religious, ethnic undercurrents». The Japan Times Online (engelsk). ISSN 0447-5763. Besøkt 6. august 2016. 
  11. ^ Southard, Susan (7. august 2015). «Nagasaki, the Forgotten City». The New York Times. ISSN 0362-4331. Besøkt 6. august 2016. 
  12. ^ James Kidd (19. desember 2017). «‘Americans not the bad guys’ – Nanjing Never Cries author sets the record straight». South China Morning Post. Besøkt 19. desember 2017. «The question Cheng asked that day was provocative to say the least: “If a group of bandits broke into your home, raped your wife, killed your children, and were about to slit your throat before being subdued by the police, would the story be police brutality to you? “Japan was aggressive. The atomic bomb was something they brought on their own. It stopped the war. It not only saved the Chinese, it saved Japanese lives also. They didn’t have to fight to the death for their emperor. It saved American lives and British lives as well. For us, the atomic bomb was a godsend. Thunders from heaven to punish the aggressor.”» 
  13. ^ «Bomben reddet utvilsomt livet mitt. Jeg var bare skinn og bein, veide 40 kg og visste at jeg ikke kunne ha lenge igjen. Jeg hadde ikke klart meg gjennom de månedene en tradisjonell alliert invasjon av Japan ville tatt. Da hadde jeg bukket under.», fra «Reddet av atombomben», intervju med Torvald Kibsgaard (91) i VG Helg, lørdag 4. juli 2009
  14. ^ Laurence Rees: I keiserens navn, forlaget Schibsted, Oslo 2008, ISBN 978-82-516-2443-5
  15. ^ «Bombens atomstoff veide bare 1 kilo!». VG. 9. august 1945. Besøkt 24. juli 2009. 
  16. ^ Verdens Gang 20. august 1945 (PDF)
  17. ^ «BBC - WW2 People's War - Timeline». www.bbc.co.uk. Besøkt 21. juni 2020. 
  18. ^ «6. INVISIBLE EFFECTS OF A-BOMB». www.hiroshimapeacemedia.jp. Besøkt 6. august 2016. 
  19. ^ «Children of Hiroshima». The Guardian (engelsk). 23. juli 2005. ISSN 0261-3077. Besøkt 6. august 2016. 
  20. ^ «U.S. opposed Hiroshima memorial's inscription on UNESCO list: records» (engelsk). Besøkt 6. august 2016. 
  21. ^ Scarre, Chris; Scarre, Geoffrey (19. januar 2006). The Ethics of Archaeology: Philosophical Perspectives on Archaeological Practice (engelsk). Cambridge University Press. ISBN 9781139447720. 

LitteraturRediger