Åpne hovedmenyen

National Security Council Report 68 (NSC-68) var et 58-siders hemmeligstemplet dokument utgitt av USAs nasjonale sikkerhetsråd den 14. april 1950 i presidentperioden til Harry S. Truman. Dokumentet ble skrevet i den grunnleggende og tidlige fasen av den kalde krigen, og har siden blitt sett på som en av de viktigste historiske dokumentene fra den kalde krigen.

NSC-68 formet USAs utenrikspolitikk i den kalde krigen for de neste 20 årene og har siden blitt betraktet som den grunnleggende malen innenfor amerikanske utenrikspolitikk. Truman signerte offisielt NSC-68 den 30. september 1950. Dokumentet ble avgradert i 1975.[1]

BegynnelsenRediger

 
«Den røde fare»

I 1949 hadde flere begivenheter forsterket behovet for en bedre koordinering av nasjonal sikkerhetspolitikk. North Atlantic Treaty Organization (NATO) ble følgelig grunnlagt og den militære assistansen fra USA til Europa hadde begynt å sette sitt preg. I tillegg utførte Sovjetunionen sin første prøvesprengning av en atombombe, samtidig som kommunistene tok kontrollen over Kina fra nasjonalistene. Utenriksdepartementet benyttet dermed muligheten til å gjennomgå USAs strategiske politikk og militære programmer, i et motsetningsforhold til USAs forsvarsminister Louis Johnson og hans allierte ved Bureau of the Budget.

En ad hoc-komité bestående av flere departementer ble ledet av Paul Nitze, og deres rapport ble gitt navnet NSC 68 og ble startet i februar 1950 og ferdigstilt i april samme år. Av andre kjente deltagere i studiegruppen var John P. Davies, Robert Tufts, Robert Hooker, Charles E. Bohlen og generalmajor Truman Landon. Sistnevnte var Joint Chiefs–representant. I utgangspunktet støttet ikke Truman NSC-68 da den ble lagt frem for ham i 1950. Truman var overbevist om at den ikke var spesifikk nok angående hvilke programmer som ville bli berørt eller endret, og i tillegg gikk den heller ikke godt sammen med Trumans tidligere utgiftstak på forsvarsbudsjettet.[2] Presidenten sendte derfor dokumentet tilbake for videre gjennomgang før han endelig godtok den i 1951.[3]

Dokumentet skisserte de facto den nasjonale sikkerhetsstrategien for USA på denne tiden, selv om den ikke var en offisiell sikkerhetsstrategi slik de fremlegges i dag. Dokumentet analyserte videre de sovjetiske evnene, og de amerikanske, med fokus på militære, økonomiske, politiske og psykologiske standpunkter. NSC-68 beskrev for eksempel utfordringene USA møtte innenfor kraftfulle betingelser som: «The issue that faces us are momentous» og «involving the fulfillment or destruction not only of this Republic but of civilization itself».[4]

Innhold og meningRediger

 
George F. Kennan, mannen bak «Long Telegram» fra 1946 og den påfølgende X-artikkelen.

NSC-68 gjorde det mulig for USA å bygge opp sine militære styrker for å kunne konfrontere det som ble kalt en fiende, i motsetning til tidligere kandidater for hegemoniet, drevet av en ny fanatisk tro i motsetningsforhold til USA. Sovjetunionen og USA eksisterte i en polarisert verden hvor sovjet ønsket å pålegge sin absolutte autoritet over resten av verden. Dette ville være en krig av ideer hvor ideen om frihet under en valgt regjering av lover, og ideen om slaveriet under oligarkiet i Kreml var satt mot hverandre. Derfor skulle USA, som en sentral maktutøver i midten av verden, bygge et internasjonalt samfunn hvor det amerikanske samfunnet både ville overleve, blomstre og føre en forvaringspolitikk.[5] Dokumentet trakk fra skrifter av George Kennan, og spesielt fra hans «Long Telegram» fra 1946 og den påfølgende X-artikkelen.

Selv om Kennans teori av forvaring formulerte en mangefassetert tilnærming for amerikansk utenrikspolitikk i respons på den sovjetiske trusselen, så anbefalte NSC-68 retningslinjer som understreket militæret over diplomatisk handling. Kennans innflytelsesrike telegram tok til orde for en politikk av forvaring (containment) ovenfor Sovjetunionen. I NSC-68 kunne dette defineres som en kalkulert politikk og gradvis tvang. NSC-68 kalte likevel for betydelige militærutgifter i fredstid, hvor USA skulle utøve overlegen total makt i samarbeid med andre likesinnede land, som for eksempel gjennom NATO. Dette forutsatte at det amerikanske militæret var i stand til å:

  • Forsvare den vestlige halvkule og viktige allierte områder for at deres felles forsvarsevne kunne utvikles.
  • Skaffe og beskytte en mobliseringsbase samtidig som byggingen av offensive styrker, som var nødvendig for å vinne seieren, ble bygget opp.
  • Lede offensive operasjoner for å ødelegge vitale elementer av den sovjetiske krigskapasiteten, og for å holde fienden ute av balanse før den offensive styrken til USA og dens allierte kunne bringes til Sovjet.
  • Forsvare og opprettholde kommunikasjonslinjer og baseområder som var nødvendig for å utføre de nevnte punkter.
  • Gi bistand til allierte som en viktig del av gjennomføringen av punktene over.

NSC-68 inneholdt i seg selv ikke noe konkret kostnadsanslag, og programmene ville etter anslag koste en betydelig større del, kanskje mer enn 20% av BNP, i forhold til det USA allerede var for forpliktet til gjennom sitt forsvarsbudsjett. Det ble åpenbart at de begrensningene som president Truman hadde satt på forsvaret ikke ville være kompitabelt med NSC-68.[6] NSC-68 krevde at USA måtte øke forsvarets utgifter med så mye som $50 milliarder dollar per år fra sitt opprinnelige budsjett på $13 milliarder dollar i 1950.[7] De spesifikke kosnadene ble gitt til en underordnet analyse- og budsjettgruppe i NSC.

ReaksjonRediger

 
Amerikanske soldater i Korea

NSC-68 mottok noe kritikk fra de som mente at den kalde krigen ble unødvendig eskalert. Da rapporten ble sendt videre til topps i Truman-administrasjonen for vurdering før avlevering til presidenten ble mange av argumentene latterliggjort. Rådgiveren Willard Thorp satte blant annet spørsmålstegn ved punktet i dokumentet hvor den mente at «Sovjetunionen gradvis reduserte mellomrommet mellom dens egen og den amerikanske økonomiens styrke». Thorp sa følgende: «Jeg føler ikke at denne posisjonen er bevist, men heller er omvendt.. det faktiske gapet er økende til vår fordel.» Han pekte på det faktum at i 1949 hadde den amerikanske økonomien økt dobbelt så mye som Sovjetunionens. Faktorer som stålproduksjonen i USA overgikk Sovjets produksjon med over to millioner tonn, og at lageret med varer og faktiske oljeproduksjon langt på vei overskred sovjetiske størrelser.

Angående sovjetiske investeringer innenfor militæret var Thorp skeptisk til at Sovjet kunne bruke så store deler av sitt BNP. Han sa videre at «jeg mistenker at en større del av den sovjetiske investeringen gikk inn i husbygging.» William Schaub ved Bureau of the Budget var spesielt kritisk og mente at USA var langt mer overlegen enn Sovjet på alle aspekter både når det gjaldt luftforsvaret, hæren, marinen, lageret av atomvåpen og økonomien. George Kennan, som regnes som forvaringspolitikkens far, var også uenig i dokumentet og spesielt dens argument om massiv opprustning (FRUS, 1950, vol. I).

President Truman søkte å dempe militærutgiftene, selv etter at det ble kjent at Sovjetunionen var blitt en atommakt, men han avviste ikke anbefallingene fra NSC-68 og i stedet returnerte dokumentet hvor han ba om et kostnadsanslag forbundet med dette. I de påfølgende to måneder ble lite gjort med dokumentet, og i juni hadde komitélederen Paul Nitze i praksis gitt opp med arbeidet. Men den 25. juli 1950 krysset nordkoreanske styrker den 38. breddegrad i et forsøk på å forene den koreanske halvøy, og med starten på Koreakrigen fikk NSC-68 en ny betydning. Kennans tilnærmelse til containment mistet fotfeste, og det ble tydelig at antydningene som kom frem i NSC-68 var blitt rettferdiggjort.[8] Som utenriksminister Dean Acheson senere bemerket så «..skapte Korea en stimulans som utløste handling.»[9] Koreakrigen førte de fleste amerikanere til å konkludere med at Sovjetunionen var rettet mot verdensherredømme, som igjen førte til moblisering av betydelige ressurser for å møte den oppfattede trusselen.

EttervirkningerRediger

Dokumentet NSC-68 er regnet som vesentlig for å forstå den kalde krigen og dens effekt på lignende nasjonale sikkerhetsdokumenter. Den gir også innsikt til dagens amerikanske utenrikspolitikk. Til tross for at dokumentforslaget først ble avvist har NSC-68 vist i hvilken grad den markerte et skifte innen amerikansk politikk, og ikke bare mot Sovjetunionen, men også mot alle kommunistiske regjeringer. Ved å signere dokumentet gav Truman en tydelig definert og sammenhengende amerikansk politikk som ikke hadde eksistert forut for da dokumentet ble skapt. Videre kan det hevdes at NSC-68, som foreslått av det nasjonale sikkerhetsrådet, adresserte Trumans problem med å bli angrepet fra høyrefløyen etterfulgt av frykten for kommunister (mccarthyisme) og saken om Alger Hiss.

ReferanserRediger

  1. ^ State.gov – NSC-68, 1950
  2. ^ Joseph S. Nye – Understanding International Conflicts 2009. Side 133.
  3. ^ NCS-68: Forging the Strategy of Containment. Side 6.
  4. ^ Nash, Gary B. et.al. The American People, Concise Edition Creating a Nation and a Society.
  5. ^ Henry Kissinger – Diplomacy, side 462.
  6. ^ NSC-68: Forging the Strategy of Containment. Side 6.
  7. ^ Nash, Gary B. et.al. The American People, Concise Edition Creating a Nation and a Society. Side 829.
  8. ^ Joseph S. Nye – Understanding International Conflicts 2009. Side 126.
  9. ^ Princeton Seminars, 10. oktober 1950, spole 2, spor 2, side 15, Acheson Papers, Truman Library, Independence, Missouri

LitteraturRediger

  • Kissinger, Henry (1994). Diplomacy. New York: Simon & Schuster Paperbacks. ISBN 978-0-671-65991-2. 
  • Nash, Gary B., Julie Roy Jeffrey, John R. Howe, Peter J. Frederick, Allen F. Davis, Allan M. Winkler, Charlene Mires, og Carla Gardina Pestana (2007). The American People, Concise Edition Creating a Nation and a Society. New York: Longman. ISBN 978-02-055-8887-9. 
  • National Security Council (U.S.), Paul H. Nitze, S. Nelson Drew, National Defense University , Institute for National Strategic Studies, National Defense University Institute for National Strategic Studies (1994). NSC-68: Forging the Strategy of Containment. DIANE Publishing. ISBN 978-14-289-8170-6. 
  • Nye, Joseph S. Jr. (2009). Understanding International Conflicts – An Introduction to Theory and History. New York: Pearson Longman. ISBN 978-0-205-66439-9. 
  • Shoup, Laurence H. og Minter, William (1977). Imperial Brain Trust: The Council on Foreign Relations and United States Foreign Policy. New York: Monthly Review Press. ISBN 0-85345-393-4. 

Eksterne lenkerRediger