Internasjonale studier

studiet av forhold mellom stater
(Omdirigert fra Internasjonal politikk)
«Internasjonal politikk» omdirigeres hit; se også Internasjonal politikk (tidsskrift)

Internasjonale studier eller Internasjonale relasjoner (IR), i Norge og Skandinavia ofte bare omtalt som Internasjonal politikk (IP) (engelsk: International Relations, International Studies, International Affairs, Global Studies eller Global Affairs), gjelder den gren av statsvitenskapen som studerer de internasjonale forbindelsene mellom verdens stater. Ved siden av sammenlignende politikk og politisk teori utgjør internasjonale studier en av de tre hovedgrenene innenfor moderne statsvitenskap.[2]

FNs hovedbygning i Genève i Sveits.
La Palaise de Nations i Genève i Sveits. I 2012 fant mer enn 10.000 mellomstatlige møter sted i bygget. Det regnes dermed som et av verdens viktigste diplomatiske forum.[1]

Statsforbindelsene som studeres i internasjonale studier er gjerne politiske, diplomatiske og militære, så vel som økonomiske, juridiske og kulturelle. Ved siden av statsvitenskap er også internasjonal økonomi, folkerett og historie sentrale emner innenfor studiefeltet. Hos enkelte institusjoner regnes dermed internasjonale studier som en tverrfaglig disiplin, snarere enn en undergren av statsvitenskapen.[3]

Internasjonale studier som moderne fagdisiplin er relativt nytt, og oppsto i kjølvannet av første verdenskrig, da en voksende gruppe statsvitere ønsket å finne svar på hvordan mellomstatlige konflikter og kriger oppstår, og hvordan disse kan håndteres og forhindres. Samtidig som verden ble stadig mer globalisert ble studiet av mellomstatlige forbindelser angrepet fra disipliner som økonomi, historie og rettsvitenskap, og konvergerte over tid til et helhetlig studiefelt.[4]

Først ute med eget gradsstudium i internasjonale relasjoner var Aberystwyth University i Wales, der bachelorgrad ble tilbudt for første gang i 1919.[5] Utover 1920-tallet fulgte blant annet London School of Economics og University of Oxford etter med egne studier innenfor feltet, noe som bidro til å gi faget selvstendighet og prominens.[6]

TerminologiRediger

Internasjonale studier er i Skandinavia og Norge tradisjonelt studert som en undergren av statsvitenskapen, under terminologien internasjonal politikk.[7] I engelskspråklige kretser og de fleste andre språk er imidlertid internasjonale studier/relasjoner det foretrukne begrepet, og internasjonale studier regnes ved flere universiteter internasjonalt som et selvstendig fagfelt,[3] grunnet fagets fokus på tema utover politikkens grenser, herunder juridiske og økonomiske forbindelser mellom stater, samt omfattende vekt på historisk analyse.[8][9] I Skandinavia brukes terminologien internasjonal politikk og internasjonalestudier/relasjoner stort sett om hverandre.[10]

TeoriretningerRediger

Innenfor fagfeltet internasjonale studier finnes en rekke teorier som på ulikt vis forsøker å beskrive hvordan det internasjonale politiske systemet fungerer (internasjonal politisk teori). Disse kan grovt sett deles inn i de tre dominante grenene realisme, liberalisme (liberal institusjonalisme) og konstruktivisme.[11]

RealismeRediger

Realismen som teori hevder at det internasjonale samfunn er et anarki, dét grunnet systemets fravær av en overordnet makt.[12] Dette resulterer i at alle selvstendige stater til enhver tid er overlatt til seg selv, økonomisk, militært, og sikkerhetspolitisk, og at internasjonal samhandling stort sett bygger på staters strategiske vurderinger på hvordan de selv kan skaffe seg mest mulig makt, i form av et sterkt forsvar, en sterk og selvstendig økonomi, og et mektig diplomati. I realistisk teori er statene som rasjonelle aktører de primære subjektene - eksempelvis er internasjonale organisasjoner og domstoler kun et verktøy for individuelle stater for å fremme egne interesser, og dermed av liten relevans som rent selvstendige subjekter. Stater anses som unitære aktører, der et sentralt maktapparat stort sett bestemmer hvordan utenrikspolitikk utformes. Se: realisme.

Realismens historieRediger

 
Hans Morgenthau, grunnlegger av den politiske realismen.

Realismen er den eldste teorien innenfor internasjonale studier, og kan sies å ha sin idéhistoriske begynnelse i den greske strategen og historikeren Thukydids skriftlige observasjoner etter Peleponneserkrigen (431 - 404 f.kr). mellom Sparta og Aten. Her skriver han følgende: "De sterke gjør hva de kan, mens de svake lider hva de må" (Engelsk: "The strong do what they can while the weak suffer what they must").[13] Det er altså den sterkestes rett som gjelder - mektige stater gjør hva deres makt tillater dem å gjøre, mens svake stater må tåle å lide. Senere følger flere tekster i samme bane, deriblant Machiavellis bok Fyrsten, som kan beskrives som en detaljert håndbok i å erverve og holde på makt i de italienske bystatene på 1500-tallet. Her er det inngående beskrevet at bruk av militær makt er viktig for å sikre staters overlevelse og legitimitet. Senere kommer Thomas Hobbes innflytelsesrike verk Leviathan, som også er nevnt som en viktig inspirasjonskilde for politisk realisme - her blir politikk beskrevet som en kontinuerlig maktkamp mellom menn i en anarkistisk verden; videre heter det at stater påvirkes av menneskets iboende egoisme og egeninteresse, og dermed agerer på tilsvarende måte.[14]

Den første til å bruke disse idéene til å formulere en sammenhengende teori var den tysk-amerikanske statsviteren Hans Morgenthau med boka Politics Amongst Nations fra 1948. For Morgenthau styres internasjonal politikk av objektive lover med røtter i menneskenaturen. Disse lovene er stort sett de samme primitive naturlovene som i Hobbes Leviathan. Han legger videre frem et trekk som er viktig i alle typer politisk realisme: at stater er rasjonelle aktører. I ren forstand betyr dette at stater foretar en rasjonell vurdering av en gitt politisk situasjon, for så å benytte de midler den har til rådighet for å ivareta sine nasjonale interesser på en best mulig måte.[15]

LiberalismeRediger

Liberalismen hevder, til forskjell fra realismen, at stater ikke er rent selvstendige subjekter, men derimot er gjensidig avhengig av hverandre gjennom økonomiske forbindelser og deltakelse i internasjonale organisasjoner. Internasjonale organisasjoner tillegges stor innflytelse og egenverdi, grunnet at de over tid kan opparbeide seg stor innflytelse og selvstendighet, og etterhvert utøve innflytelse på stater som deltar. Statene settes dermed til side, ettersom deres handlinger er tøylet av et regulert internasjonalt system som legger føringer på deres utenrikspolitikk.

Til forskjell fra realismen er stater i liberalismen sett på som pluralistiske arenaer der næringsliv, organisasjoner og embetsverk spiller inn i utviklingen av utenrikspolitikk.

Liberalismens historie

Det liberalistiske perspektivet kan sies å ha sitt idéhistoriske opphav i Immanuel Kants essay "Til den evige fred" fra 1775, der han forklarer hvordan stater over tid vil bli mer og mer sammenvevd gjennom økonomisk og politisk samarbeid, og ende med å danne en føderasjon av stater der varig fred vil herske.[16] I moderne tid gjorde liberalisme seg gjeldende som IR-teori ettersom verdenssamfunnet (spesielt vesten) fremsto som svært fredelig i tiårene etter andre verdenskrig, og at dette så ut til å kunne spores tilbake til økonomisk samarbeid gjennom organisasjoner som IMF, GATT og Verdensbanken, samt politisk samarbeid gjennom FN, Europarådet og OECD, for å nevne noe. Realismen og dens fokus på aggressiv utenrikspolitikk ble sett på som avleggs, og et nytt paradigme for analyse av verdenssamfunnet ble konstruert.[17]

KonstruktivismeRediger

Konstruktivismen legger på sin side vekt på at det ikke finnes reelle underliggende strukturer som definerer det internasjonale systemet. Snarere legger konstruktivistisk analyse vekt på normer, idéer og identiteter som er gjeldende i det internasjonale samfunn. I konstruktivismen analyserer man et mangfold av aktører; da først og fremst individer, og hvordan disse samhandler med hverandre, og skaper normer, idéer og identiteter som definerer internasjonal samhandling. Gjennom kontinuerlig samhandling sosialiseres statsledere med hverandre, og det er først og fremst deres verdenssyn som definerer internasjonale relasjoner. Blir statsledere sosialisert til den norm at kjemiske våpen er feil, vil dette definere krigføring. Blir Sovjetunionen tillagt en identitet som et "ondt imperium" vil dette påvirke dens virkelighetsforståelse, og den vil oppføre seg deretter. Innehar europeiske beslutningstakere en idé om Europa som et kulturelt og historisk fellesskap, vil dette langt på vei forklare mye av hvorfor den europeisk integrasjonen har kommet såpass langt. Kort sagt er det normer, idéer og identiteter og hvordan de formes og brukes av aktører på det internasjonale plan som er definerende i konstruktivismen.

Andre teorierRediger

Avhengighetsteori

Avhengighetsteori stammer fra marxistisk litteratur, og ser på verdenssamfunnet som et anarkisk system der makt er sentralisert hos enkelte stater, som utnytter mindre mektige stater i periferien for egen vinning. Avhengighetsteori hevder at mektigere stater (rike vestlige land, fortrinnsvis) er avhengige av en gruppe fattigere periferistater for å sikre egen rikdom. Fattige land tilbyr naturresurser, billig arbeidskraft, og viktige arenaer for eksport, som rike land benytter seg flittig av for egen økonomisk vinning. Relevante eksempler kan være Frankrikes kontroll over bank- og telesystemer i frankofone afrikanske land,[18] og USAs økonomiske dominans i latinamerikanske land gjennom multinasjonale korporasjoner.[19]

Se avhengighetsteori.

Feminisme

Feminisme er til dels tatt i bruk innenfor konstruktivistisk analyse for å forklare hvordan det internasjonale systemet er konfliktpreget grunnet normer assosiert med maskulinitet. Kvinner i politikken har andre perspektiver på utenrikspolitikk; nærmere bestemt legges det større vekt på diplomati, fredelig konflikthåndtering og samarbeid.[20]

Internasjonale studier i NorgeRediger

I Norge tilbys bachelorgrad i internasjonale studier ved

ReferanserRediger

  1. ^ François Modoux, "La Suisse engagera 300 millions pour rénover le Palais des Nations", Le Temps, Friday 28 June 2013, page 9. (Fransk). 
  2. ^ Caramani, Daniele (2020). Comparative Politics. Oxford University Press. s. 1. ISBN 9780198820604. 
  3. ^ a b «Definition of INTERNATIONAL RELATIONS». www.merriam-webster.com (engelsk). Besøkt 4. desember 2020. 
  4. ^ «International relations - Between the two world wars». Encyclopedia Britannica (engelsk). Besøkt 1. februar 2021. 
  5. ^ «Where exactly does ‘International Relations’ begin? |Ritsumeikan University». Ritsumeikan University. Besøkt 4. august 2020. 
  6. ^ Carlsnaes, Walter; et al., eds. (2012). Handbook of International Relations. SAGE Publications. pp. 1–28. ISBN 9781446265031. Retrieved 2016-02-24. 
  7. ^ Knudsen, Olav Fagelund (5. juni 2020). «internasjonal politikk – studiefelt». Store norske leksikon. Besøkt 4. desember 2020. 
  8. ^ «What is International Relations | What is International Studies» (engelsk). Besøkt 4. desember 2020. 
  9. ^ «International relations | politics». Encyclopedia Britannica (engelsk). Besøkt 4. desember 2020. 
  10. ^ «Internasjonal Politikk». tidsskriftet-ip.no. Besøkt 4. desember 2020. 
  11. ^ «Theories of International Relations». 2012books.lardbucket.org. Besøkt 4. august 2020. 
  12. ^ ^ a b c Østerud, Øyvind (2007). Statsvitenskap. Innføring i politisk analyse (norsk). Oslo: Universitetsforlaget. s. 235–245. 
  13. ^ Crane (1998), p. 61-65. 
  14. ^ Korab-Karpowicz, W. Julian (2018). «Political Realism in International Relations». I Zalta, Edward N. The Stanford Encyclopedia of Philosophy. Metaphysics Research Lab, Stanford University. Besøkt 4. august 2020. 
  15. ^ Korab-Karpowicz, W. Julian (2018). «Political Realism in International Relations». I Zalta, Edward N. The Stanford Encyclopedia of Philosophy. Metaphysics Research Lab, Stanford University. Besøkt 4. august 2020. 
  16. ^ «Liberalism». obo (engelsk). Besøkt 12. mars 2021. 
  17. ^ Doyle, Michael W. (1986-12). «Liberalism and World Politics». American Political Science Review. 04 (engelsk). 80: 1151–1169. ISSN 0003-0554. doi:10.2307/1960861. Besøkt 12. mars 2021.  Sjekk datoverdier i |dato= (hjelp)
  18. ^ Venkatachalam, Meera. «Despite the rhetoric, Macron isn’t about to loosen France’s paternalistic grip in Africa». Quartz Africa (engelsk). Besøkt 4. august 2020. 
  19. ^ Stepan, Alfred (15. september 2015). «The United States and Latin America: Vital Interests and the Instruments of Power» (engelsk). ISSN 0015-7120. Besøkt 4. august 2020. 
  20. ^ Gender matters in global politics : a feminist introduction to international relations (Second edition utg.). Abingdon, Oxon. 2015. ISBN 1-134-75252-0. OCLC 885470147. 

KilderRediger

  • Baylis, John, Steve Smith og Patricia Owens (red.)(2008): The globalization of world politics: an introduction to international relations. Oxford: Oxford University Press
  • Morgenthau, Hans (1993[1948]): Politics Among Nations: The Struggle for Power and Peace. Boston: McGraw-Hill
  • Waltz, Kenneth (1959): Man, the State, and War New York: Columbia University Press
  • Østerud, Øyvind (2002): Statsvitenskap. Innføring i politisk analyse. Oslo: Universitetsforlaget.