Marshallplanen

Wikimedia-listeartikkel
Mottakere av Marshallplanhjelp.

Marshallplanen, offisielt European Recovery Program (ERP),[1] også kalt Marshallhjelpen, var et amerikansk hjelpeprogram for Europa, som følge av ødeleggelsene under andre verdenskrig. Planen ble vedtatt av Kongressen i USA i 1948. Den er oppkalt etter den amerikanske politikeren George C. Marshall som var initiativtaker til planen.

Marshallplanen medførte økonomisk hjelp i form av lån, økonomisk støtte, og forsyning av næringsmidler og andre varer, til 18 europeiske land og territorier. Samlet beløp hjelpen seg til 14 milliarder dollar. Den er ansett som avgjørende for gjenoppbyggingen av Europa i årene etter andre verdenskrig.[2]

Innhold

HistorieRediger

Planen ble lansert av Marshall i en tale ved Harvard University 5. juni 1947.[1] Hjelpeprogrammet ble snart omtalt som Marshallplanen. Hele Europa – i tillegg til Sovjetunionen – fikk tilbud om hjelpen, som innebar at USA aktivt skulle gå inn med økonomisk støtte for å få landene på fote mot at de åpnet for mer frihandel. Med unntak av Spania og Finland takket alle de vestlige landene ja til støtten, mens Sovjetunionen sa nei. I tillegg nektet alle de østeuropeiske landene å motta støtten.[trenger referanse]

Det var totalt 18 land som sluttet seg til Marshallplanen; Storbritannia, Frankrike, Tyskland, Italia, Trieste, Nederland, Belgia, Luxembourg, Østerrike, Danmark, Norge, Hellas, Sverige, Sveits, Tyrkia, Irland, Portugal og Island.[trenger referanse]

I løpet av de fire neste årene (1948–1952) utbetalte USA omtrent 13 milliarder dollar,[1] hvor Frankrike og Storbritannia fikk til sammen fem milliarder.[trenger referanse] Det var «Organisasjonen for økonomisk samarbeid i Europa» (OEEC) som bestemte hvor mye hvert enkelt land skulle få.[1] Utbetalingen skjedde i form av både lån og gaver.[1] Gavene var hovedsakelig ren kapital, men også mye industri- og landbruksutstyr som kunne fremskynde den økonomiske veksten.[trenger referanse]

USA selv tjente også godt på dette, da de europeiske landene etter hvert ble betalingsdyktige og kunne kjøpe mer utstyr fra USA. Norge mottok i denne fireårsperioden 439 millioner dollar ifølge Statistisk sentralbyrå – av disse var 11 % lån og resten gaver.[1] I dagens pengeverdi tilsvarer dette omkring 61 milliarder kroner.[trenger referanse]

VirkningerRediger

 
En av mange plakater som ble laget for å promotere Marshallplanen i Europa

Da Marshallplanen gikk mot slutten, var økonomien til alle landene som hadde takket ja, med unntak av Tyskland, blitt mye større enn den hadde vært før krigen.

Over de neste 20 årene opplevde mange land i Vest-Europa en enestående vekst og gode konjunkturer. I løpet av de første fire årene steg industriproduksjonen med over 35 %, og jordbruksproduksjonen overgikk betraktelig det den hadde vært før krigen. Fattigdommen og hungersnøden som hadde preget landene før krigen var nå vekk.

De politiske virkningene av Marshallplanen kan kanskje ha vært minst like viktig som de økonomiske. Nødhjelpen bidro til at nasjonene i Vest-Europa kunne ha en mildere rasjonering, redusere misnøyen og å bringe politisk stabilitet. Den kommunistiske innflytelsen ble i sterk grad redusert. Gjennom hele regionen mistet kommunistpartiene popularitet.

USA dro også nytte av Marshallplanen som bidro til å demme opp for kommunistisk innflytelse. Gjennom å styrke økonomien i vesteuropeiske land fikk USA etterhvert en økonomisk sterk alliert samarbeidspartner.

Marshallplanen ble sett på som et av de første elementene til europeisk-integrering fordi den blant annet fjernet tollbarrierer. Både amerikanske og flere europeiske lederne mente at den europeiske integrasjonen var nødvendig for å sikre fred og fremgang, og ønsket derfor å bruke Marshallplanen til å styrke denne utviklingen. OEEC ble imidlertid aldri mer enn et middel for økonomisk samarbeid. Det var snarere Det europeiske kull- og stålfellesskap som med tiden vokste og ble til Den europeiske union.

I Vest-Tyskland kom den økonomiske bedringen delvis fra den økonomiske bistanden fra Marshallplanen, men hovedsakelig fra valutareformen i 1948 som erstattet Reichsmark (Riksmark) med tysk mark som lovlig betalingsmiddel og effektivt stoppet den stigende inflasjonen. Grunnen til at Marshallplanen ikke fikk så stor innvirkning på Tyskland var at de måtte betale erstatninger til de allierte for kostnaden for okkupasjonen som var på 2,4 milliarder dollar hvert år. Det var mye mer enn bistanden de fikk fra Marshallplanen og gjorde at det tok lengre tid før Vest-Tyskland kom opp på samme nivå som de andre landene.

Marshallhjelpen i NorgeRediger

Norge mottok bistand til en verdi av rundt 450 millioner dollar over fire år, noe som tilsvarer 60 milliarder norske kroner i dagens verdi.[3] Opprinnelig ønsket regjeringen Gerhardsen å takke nei til Marshallhjelpen fordi man mente at Norge ikke trengte økonomisk bistand, og fordi det ikke passet med regjeringens utenrikspolitiske linje. Frem til 1948 førte Norge en såkalt «brobyggingspolitikk» der man ønsket å være nøytrale og samarbeide med både øst og vest.[4] Det innebar en betydelig kursendring da Norge takket ja til Marshallhjelpen.[5] Norsk tilslutning til Marshallhjelpen innebar i praksis at Norge valgte side i den kalde krigen. Mange var skeptiske, men stemningen snudde etter kort tid. Avtalen ble signert av utenriksminister Hallvard Lange og USAs ambassadør Charles Ulrick Bay 3. juli 1948.[6]

KritikkRediger

Kritiske røster til Marshallplanen i 1960- og 1970-åra mente at planen var uttrykk for amerikansk økonomisk imperialisme og at det var et forsøk på å få kontroll over Vest-Europa på samme måte som Sovjetunionen kontrollerte Øst-Europa. De mente at Marshallplanen var et resultat av USAs geopolitiske mål, heller enn sjenerøsitet.

Andre historikere fremhever fordelene av Marshallplanen for USAs industri. Et resultat av ødeleggelsene i Europa gjennom to verdenskriger var at USAs jordbruk og industri hadde en overlegenhet internasjonalt. De mente at amerikanske virksomheter bare kunne tjene på dette ved å åpne nye markeder og innføre frihandel. Selv om den europeiske gjenoppbyggingen trengte produkter fra USA, hadde ikke europeerne i etterkrigstiden pengene til å kjøpe utstyret.

USA hadde nok av handelsfortjenester, og pengebeholdningen var stor og økte kraftig. Men kredittinnretningene til det internasjonale pengefondet (International Monetary Fund) og den internasjonale bank for gjenoppbygging og utvikling (International Bank for Reconstruction and Development) kunne ikke takle Vest-Europas enorme handelsunderskudd. Derfor begynte USA å gi ut dollarkreditt i Europa, blant annet gjennom Marshallplanen.

På 1980-tallet hevdet noen historikere at Marshallplanen kanskje ikke hadde spilt en så stor rolle i Europas gjenoppbygging som tidligere antatt. De mente at den økonomiske veksten i mange europeiske land var godt i gang allerede før Marshallplanen ble satt til verks; selv om bistand fra Marshallplanen lettet vanskeligheter og bidrog til gjenvinningen av noen nøkkelsektorer, var veksten fra etterkrigstiden stort sett en uavhengig prosess.[trenger referanse]

Noen historikere mente at de nasjonene som fikk mest bistand fra Marshallplanen, hadde minst utbytte av planen og vokste minst mellom 1947 og 1955. De nasjonene som mottok lite bistand, vokste til gjengjeld mest. Det bør bemerkes at de landene som fikk mest bistand, var de mest ødelagte og derfor hadde et dårligere utgangspunkt.

ReferanserRediger

  1. ^ a b c d e f «Marshallplanen og norsk offisiell statistikk» (PDF). Statistisk sentralbyrå. 1998. Besøkt 9. juni 2013. 
  2. ^ Bildung, Bundeszentrale für politische. «Marshallplan | bpb». www.bpb.de (tysk). Besøkt 7. april 2018. 
  3. ^ Norgeshistorie.no, Helge Ø. Pharo: «Marshallplanen – fra skepsis til omfavnelse». Hentet 4. jan. 2017.
  4. ^ Svein Andreassen: Norge og Marshallplanen. Utenrikspolitisk balansekunst i uværstider - Etterkrigshistorie 2. Et alliert Norge, s. 94-113, Universitetsforlaget 1971
  5. ^ Norgeshistorie.no, Helge Ø. Pharo, «Brobyggingspolitikken» 1944–1948». Hentet 4. jan. 2017.
  6. ^ Norgeshistorie.no, Helge Danielsen: «Norske reaksjoner på Marshallhjelpen». Hentet 4. jan. 2017.

Eksterne lenkerRediger