Den kalde krigs kamp om Tyskland
Den kalde krigs kamp om Tyskland er perioden hvor Berlin og Tyskland var sentrum for den kalde krigen. I tidsperioden fra 1950 – 1961 var Berlin byen hvor stormaktene var i umiddelbar nærhet til hverandre. Det oppsto også uunngåelige konflikter og utfordringer . Kun ment som en provisorisk løsning etter krigen, skulle byen komme til å holdes delt i over 40 år, 28 av dem med en mur. Kommunismen i øst og kapitalismen i vest eksisterte med umiddelbar nærhet og gjorde Berlin til den kalde krigens mest synlige møtepunkt i Europa. Men disse økende spenningene eksisterte ikke bare mellom vesten og Sovjetunionen, også de tyske styresmaktene stod ideologisk mot hverandre.
Krigsoppgjør og stormaktsforhold rediger
Etter Tysklands kapitulasjon i 1945 lå landet i ruiner, utbombet og under okkupasjon. De allierte bestemte under Jalta-konferansen 4.-11. februar 1945 å dele Tyskland inn i fire okkupasjonssoner, hvor hvert av landene hadde ansvar for sin del av det ruinerte landet. De fire (Sovjetunionen, USA, Storbritannia og Frankrike) dannet Den Allierte Kontrollkommisjon som skulle samkjøre denne styringen. Hver av sonene hadde en utpekt militærguvernør som overså den. Berlin, som hadde fungert som Det tredje rikets hovedstad under andre verdenskrig, var av stor symbolsk og geopolitisk verdi i krigsoppgjøret, men delingen var ment å være midlertidig. På tross av at byen lå langt inne i Sovjetunionens okkupasjonssone, ble også den inndelt i fire soner.
Krigsmål rediger
Britene ønsket seg i første omgang at det ikke skulle bli et Tyskland-dominert Europa. I andre omgang ønsket de heller ikke at Sovjetunionen skulle dominere Europa, spørsmålet var bare hvordan. Skulle Sovjetunionen åpne en ny øst-front mot slutten av krigen, ville de automatisk gå inn i store deler av det østlige Europa. Sovjetunionen på sin side ønsket sikring av grensene som hadde vært fra før det tyske angrepet i 1941. De ønsket pro-sovjetiske regimer langs vestgrensen, og de ønsket å eliminere alle muligheter for senere tysk krigføring. I tillegg ønsket de økonomisk gjenreisning etter krigen for å dekke krigstapene. USA ønsket seg vilkårsløs kapitulasjon fra Tyskland. De ville unngå økonomiske kriser (da de mente dette var det som gav grobunn for de europeiske diktatorene i mellomkrigstiden), samt ha tilslutning til en internasjonal sikkerhetsorganisasjon (FN). De ønsket også å implementere suverenitetsprinsippet – menneskers rett til selvstyre, dette for å unngå Sovjetisk dominans i Øst-Europa. I utgangspunktet var det ikke lagt noen klare linjer for Tyskland-politikken etter krigen. Ifølge historiker Oddbjørn Melle, kan utviklingen i Tyskland situasjonen (fra 1945-1949) deles inn i tre hovedpunkt: økende integrasjon og samarbeid mellom stormaktene, dog ikke problemfritt. Økende motsetninger og spenninger mellom vestsonene og sovjetsonen. Og til slutt delingen av Tyskland i to stater.
USA mente at det beste ville være å få Tyskland på fote som et demokratisk, kapitalistisk land – noe annet kunne være skadelig for Vestens markedsøkonomi. Storbritannia, som hadde lidd store økonomiske tap under krigen, svært skadet etter tysk bombing, var ikke like ivrige etter å bygge opp Tyskland. Likevel ville et demokratisk og økonomisk stabilt Tyskland være det beste for et økonomisk sterkt Vest-Europa. Sovjetunionen okkuperte allerede store deler av Øst-Europa og ville gjøre Tyskland om til en kommunistisk satellittstat – et kapitalistisk Tyskland ville være en trussel mot både Sovjetunionen og mot kommunismen. De hadde også lidd store krigstap og var mer interessert i å bygge opp sin egen økonomi. Raskt begynte de å demontere fabrikker i sin sone, for å frakte dem i deler til Russland. Frankrike, som hadde blitt invadert av Tyskland tre ganger i løpet av drøye hundre år, var motvillig til å bygge opp landet til et sterkt demokrati. Men med Sovjetunionen og kommunismen som eneste alternativ, stilte de seg bak USA og Storbritannia.
Krigskonferanser rediger
Teherankonferansen 28.11.1943: Her var både Roosevelt og Churchill opptatt av en oppdeling av Tyskland til flere mindre stater. Roosevelt ønsket å dele Tyskland opp i syv soner, hvorav to (Saar og Ruhr) skulle være under FN-kontroll og de resterende fem selvstyrte[trenger referanse]. Storbritannia og Churchill hadde sett for seg at Preussen og fem sørlige stater skulle trekkes ut av Tyskland[trenger referanse]. Stalin hadde ikke fremlagt noen plan, men sluttet seg til de øvrige planene. Det eneste han ønsket var et selvstyrt Bayern[trenger referanse].
Jaltakonferansen 4.-11. februar 1945: Krigspresset hadde avtatt i forhold til det som var tilfellet under Teheran-konferansen, og britene så ikke lenger på en oppdeling av Tyskland som eneste alternativ. Sovjetunionen stilte seg bak tysk enhet, men under de alliertes kontroll. USA hadde gått bort fra ideen om å fjerne tysk industripotensial, til det omvendte: de ville få det tyske produksjonsapparatet i sving igjen. ”I ein systemkonfrontasjon mellom den kapitalistiske og den kommunistiske verda kunne det vesttyske produksjonspotensialet vere eit vesentleg bidrag” (Melle 2008:129)
Potsdamkonferansen 17. juli -2. august 1945: Her forsikret den amerikanske utenriksministeren James F. Byrnes om at de fire tyske sonene skulle samarbeide om en økonomisk enighet. Dette ble fra Sovjetunionens side vurdert som en stor seier, men det skulle vise seg å gå galt; fire år senere ble de to tyske statene opprettet. Andre ting som ble tatt opp under konferansen var bestemmelser når det gjaldt straff for naziforbrytere, demilitarisering, denazifisering, demokratisering og de-kartellisering.
Stormaktsforhold rediger
På 1930-tallet utviklet Sovjetunionen tungindustri, ved hjelp av Stalins femårsplaner. Økonomien fra denne perioden var det som gjorde det mulig for Sovjetunionen å bære det som kanskje var den tyngste krigsbyrden under 2. verdenskrig. Ved lovnader om krigserstatninger og lend-lease programmet fra USA, kunne Sovjetunionen åpne østfronten i slutten av verdenskrigen. Sovjetunionen hadde lidd enorme krigstap. Store deler av landets infrastruktur var ødelagt, boliger og gårdsbruk lå i ruiner. Det menneskelige tapet har i de senere år blitt oppjustert til 27 millioner sivile og 9 millioner militære. Økonomien var redusert med 25 %, og Sovjetunionen hadde nå omtrent en fjerdedel av det USA hadde[bør utdypes]. Det eneste maktgrunnlaget Sovjetunionen hadde etter krigen var Den røde armé og dens strategiske posisjon i Europa etter krigen.
USA hadde unngått territorielle skader under krigen (med unntak av militærbasen Pearl Harbor), og hadde ikke lidd store krigstap, sammenlignet med Europa og Sovjet. De hadde blitt de alliertes hovedleverandør under krigen, noe som fikk sving på økonomien og som medførte en ny amerikansk industriell revolusjon, samt tilnærmet full sysselsetting. I sammenheng med dette sørget også lend-lease-produksjonen til en stor ekspansjon for den amerikanske økonomien. På grunnlag av dette stod USA etter krigen med det største maktmiddelet: kapital. De hadde også militært hegemoni, med marinebaser plassert over hele verden. Kapitalen var USAs viktigste maktmiddel. I tillegg til økonomisk overlegenhet hadde USA også på dette tidspunkt monopol på det nye krigsvåpenet, atombomben.
Forholdet mellom stormaktene etter krigen var alt annet enn jevnt. USA hadde et klart hegemoni, basert på både militær, økonomisk og politisk makt. Sovjetunionen var avgrenset til en region, Øst-Europa, men hadde til gjengjeld Den røde armé plassert her. Sovjetunionen var på lik linje med Frankrike og Storbritannia lovet gjenreisningslån av USA. De var ute med søknad allerede i 1944, men i 1945 skjerpet president Truman vilkårene for lån, og brukte det for å avtvinge Sovjetunionen konsesjoner. USA gikk fra å gi økonomisk støtte ut fra frykten for et økonomisk krakk[trenger referanse], til å bruke den som maktmiddel i den globale politikken.[trenger referanse] At Sovjetunionen fikk redusert sin lend-lease støtte, samt ikke fikk innvilget sin lånesøknad, har fått mange historikere[hvem?] til å stille spørsmålet «Ville Sovjetunionen senere ha tatt ut så store erstatninger fra Øst-Tyskland og Øst-Europa, dersom lån fra USA var blitt innvilget?».
Soneinndeling rediger
Tyskland ble delt inn i fire soner etter kapitulasjonen. Dette skulle være en midlertidig løsning til Tyskland kunne samles igjen. Krigserstatningene, særlig til Sovjet, skulle trekkes ut fra alle sonene, da Østsonen var betydelig mindre ressurssfull en de vestlige. Løsningen med å dele Berlin inn i fire soner skulle bli noe av det som genererte mest problemer og nesten-konfrontasjoner i etterkrigstiden. Disse sonene var, frem til den tyske delingen og opprettelsen av to stater, okkupasjonssoner og ikke anerkjent som uavhengige. Berlin hadde, særlig i vestlig perspektiv, også status som okkupasjonssone lang tid etter delingen.
Sovjetunionen begynte etter krigen å innføre kommunistsystem i sin tyske sone. Ettersom de politiske blokkene begynte å manifestere seg og spenningen økte, ble tanken om et samlet Tyskland til en umulighet. I februar 1948 hadde USA, Frankrike og Storbritannia (samt representanter fra andre vesteuropeiske land) et møte hvor de planla en sammenslåing av sine soner til en vesttysk stat, samt en samling av de respektive sonene i Berlin til en vesttysk by. Sovjetunionen med sine velplasserte spioner fikk snusen i dette, og når Den Allierte Kontrollkommisjon møttes i mars anklagde den sovjetiske delegasjon de øvrige maktene for konspirering. Dette ble slutten på kommisjonen som hadde vært det eneste organet hvor alle stormaktene samarbeidet.
Det utviklet seg uunngåelige spenninger mellom de tyske sonene, spesielt i forhold til Berlin. Den alvorligste av disse var Berlinblokaden som ble satt i verk 24. juni 1948. Den kom hovedsakelig som en reaksjon på at de vestlige maktene innførte en egen valuta i Vest-Tyskland for å få økonomien på fote. Blokaden sperret all forsyning inn til vest Berlin og hadde som mål å presse de vestlige maktene ut av byen. Vesten ”løste” denne situasjonen med å sette i gang en utrolig luftbro inn til Berlin med nødvendige varer frem til blokaden ble hevet 12. mai 1949, nesten et år senere. Samme år, 23. mai, ble Forbundsrepublikken Tyskland opprettet i de franske, britiske og amerikanske sektorene. Hovedstaden for den nye republikken ble satt til Bonn, og Konrad Adenauer fra det kristne demokratiske parti (CDU) ble republikkens første kansler. I øst ble det respondert med dannelsen av DDR (Deutsche Demokratische Republik) med Berlin som hovedstad. Øst-Tyskland ble ledet av kommunisten Walter Ulbricht og hans parti SED.
Politikk i Berlin og Tyskland i 1950- og 60 årene rediger
De fire maktene hadde hver sin sone i Berlin hvor de styrte ved hjelp av militærmakter. Selv om Vest-Tyskland ble egen stat var det fortsatt de alliertes militærstyrker som hadde makten i Berlin. På østsiden ble Berlin hovedstad i DDR og var kontrollert av de ledende politiske partier. Også her var sovjetiske styrker tilstedeværende i hele perioden. Det politiske livet i Tyskland gjenoppstod etter krigens slutt i 1945, og den østtyske sonen var den første som tillot etableringen av politiske partier.
Forbundsrepublikken Tyskland ble offisielt dannet i 1949. Dette var et resultat av at samarbeidet mellom de fire stormaktene stagnerte, og det ble stadig dyrere å administrere de tyske sonene. Forbundsrepublikken fikk en egen grunnlov og den parlamentariske institusjonen Bundestag. Som et tegn på at staten kun var ment som provisorisk etablerte de hovedstaden i universitetsbyen Bonn. Den nye staten fikk en viss grad av selvstyre, men okkupasjonsmaktene hadde full kontroll i forhold til internasjonale relasjoner og utenlandsk handel, nivået av industriell produksjon og reparasjoner og i tillegg alle saker angående demilitarisering, dekartellisering og vitenskapelig forskning av potensiell militær betydning. De hadde også 21 dagers vetorett på all vesttysk lovgivning.
Vest-Berlin med sin geografiske beliggenhet midt i Øst-Tyskland fikk en svært spesiell status etter hvert som de politiske spenningene mellom øst og vest eskalerte. Ernst Reuter hadde vært Vest-Berlins borgermester siden 1948, men ble i 1953 erstattet av Walter Schreiber fra CDU. Vest-Berlin hadde ikke de samme reglene som Vest-Tyskland, her var det de alliertes bestemmelser som var loven. «Regierender Bürgermeister» var derfor underlagt de alliertes militærstyrker, dette nettopp på grunn av byens politiske posisjon.
Den tyske demokratiske republikk fikk som betingelse for politisk aktivitet at alle partiene måtte gå sammen i en ”anti fascistisk demokratisk blokk”, noe som i praksis tvang alle partiene inn i en koalisjon med det kommunistiske KPD. I blokken skulle alle beslutninger tas i komplett enighet – det gav KPD vetorett. I 1949 var det stort sett kommunister som styrte partiet gjennom et sovjetaktig politbyrå som styrte ovenfra og ned. Partiet hadde også funksjonærer som rapporterte til Kreml.
Forsøk på forhandlinger rediger
I mars 1952 tilbudte Stalin de øvrige okkupasjonsmaktene en fredsavtale og frie valg i et samlet Tyskland. Vilkårene for avtalen var at Tyskland ikke skulle inngå noen allianseavtaler med noen av okkupasjonsmaktene i etterkant, samt at de østtyske områdene som var overgitt til Polen skulle forbli polske. Tilbudet ble avvist av den vesttyske kansleren Adenauer, som ønsket et Tyskland med forankring i vesten. Han var heller ikke villig til å gi opp de tidligere tyske områdene Preussen, Schlesien og Pommern. At de østtyske valgene heller ikke var anerkjent som frie var også en faktor som spilte inn, da de to styresmaktene måtte ha samarbeidet om å samle Tyskland.
November 1958 leverte den nye Sovjetiske lederen Nikita Khrusjtsjov et ultimatum til Storbritannia, Frankrike, USA og Vest-Tyskland: Berlin-problemet må løses innen 6 måneder. De vestlige okkupasjonsmaktene måtte trekke seg ut fra Berlin, slik at byen kunne omgjøres til en demilitarisert fri by. Om det ikke skjedde ville Sovjetunionen gi kontrollen over Berlin til DDR, som også skulle styre alle kommunikasjonslinjer som gikk fra øst til vest Berlin. Slik ville styresmaktene kun få adgang til Vest-Berlin gjennom den østtyske regjeringen. Dette forslaget ble avvist, med tilbakemelding om at vesten ikke ville trekke seg ut av Berlin, og at de ville opprettholde sine rettigheter om fri adgang til den okkuperte byen.
Utfordringer i DDR rediger
På begynnelsen av 1950-tallet begynte misnøyen mot DDR-regimet å melde seg. Flere bønder hadde flyktet over til Vest-Tyskland, og resten av befolkningen merket matmangelen. Matrasjoneringer og strenge reguleringer skapte ytterligere misnøye. I juni 1953 ble det arbeideropprør grunnet en ny og tyngre arbeidskvote.
«Brødre for sol og for frihet»: 16. juni 1953 begynte opptakten til arbeideropprøret i Øst-Tyskland. Utbyggingen av det overdådige Stalinallee skulle skje raskt, og det krevdes en svært høy arbeidskvote fra arbeiderne. Flere samlet seg til protest, og det ble utlyst generalstreik dagen etter – 17. juni. Dokumenter funnet i senere tid tilsier at omtrent en halv million østtyskere deltok i streiken. I Berlin samlet titusener av mennesker seg for å protestere regimet og de sang den gamle arbeidersangen. Brüder, Zur Sonne, zur Freiheit – brødre for sol og for frihet. Protestene ble svart med å sende inn Den røde armé med titalls stridsvogner. Det ble erklært unntakstilstand samme dag klokken 1300, med påfølgende portforbud. Oppstanden var til da det største tegnet på østtyskernes misnøye med regimet.
Gjenoppbyggingen av østtysk økonomi etter krigen skulle vise seg å være vanskeligere enn for resten av Europa. Marshallplanen som ble tilbudt hele Europa av USA for gjenoppbygging ble nektet landene innen den Sovjetunionen dominerte sonen. Øst-Tyskland, som hadde lavere status enn resten av Sovjetunionens satellittstater, og som ble brukt for å gjenreise Sovjetunionens økonomi, fikk ikke økonomisk støtte derfra. Sovjetunionen hadde en tung gjenoppbyggingsbyrde innenfor egne grenser, og uten krigserstatninger og lån som var avtalt, ble løsningen å trekke krigserstatninger fra Øst-Europa, i særlig grad fra Øst-Tyskland.
Industrien i den østlige sonen besto stort sett av lett industri og hadde tradisjonelt vært avhenging av resten av det tredje riket, samt import fra andre land. Å skape en stabil økonomi krevde satsing på utbygging av tung industri, samt andre sektorer som var underutviklet. Konsumvarer og levestander blant innbyggerne ble nedprioritert. Det ble lagt press på bøndene som hadde privateide gårder om å ta del i større kollektiver. Disse kollektivene kunne bare ansette rundt 15 % av bøndene, og mange nektet å la seg inkorporere. Flere av disse bøndene flyktet til Vest-Tyskland og etterlot seg forlatte gårder, ubrukt og ukultivert land. Denne folkeforflytningen skapte matmangel for landets resterende beboere, som allerede levde på matrasjoner. Etter hvert som flere og flere flyktet over til vest ble det stadig vanskeligere å bygge en stabil økonomi for det nye regimet. På tross av forsøk på å vinne over arbeiderne klarte regimet aldri å få en stabil og lojal oppslutning fra arbeiderne. De savnet konsumvarer, godt husrom og bedre lønninger.
Vest-Tyskland hadde i motsetning klart å bygge en stabil økonomi etter innføringen av den nye valutaen. Nye varer som kom på markedet grunnet fjerningen av priskontroller, førte til økt forbruk. Den stadige innvandringen av østtyskere gjorde opp for tapet av arbeidskraft under krigen i tillegg til at disse innvandrerne var over gjennomsnittet utdannet. Den voksende økonomien og livsstilen som fulgte med, var synlig for østtyskerne og fristet enda flere over til vesten. I årene fra 1949-52 var det over 675 000 personer som flyktet fra øst til vest.
Det var også flere som valgte å forlate Øst-Tyskland da det ble sterkere diskriminering mot kirkene, forretningsfolk og grensekrysserne. Da grensene mellom de to tyske statene ble stengt 26. mai 1952 (operasjon skadedyr) ble delingen av Tyskland desto tydeligere. Men muligheten for å flykte eksisterte fortsatt da grensen i Berlin ikke var sperret. Her kunne man ta seg over til Vest-Berlin og så fly videre til Vest-Tyskland. Flere intellektuelle flyktet fra øst, noe som senere er blitt kalt hjerneflukt. Et stort antall av Øst-Tysklands ingeniører, leger og næringslivsfolk flyktet, noe som økte regimets økonomiske problemer.
Denne menneskestrømmen kombinert med krigserstatningene som Sovjetunionen trakk ut og manglende økonomisk bistand utenfra førte til store økonomiske problemer for DDR. De østtyske myndighetene vedtok å stenge «smutthullet» til Vest. Natt til søndag 13. august ga Walter Ulbricht ordre om å stenge grensen i Berlin. Det begynte med en barriere av piggtråd, små gjerder og militære vaktposter. I løpet av kort tid ble Berlinmuren reist.