Veto
Veto kommer fra Latin og betyr «jeg forbyr» og er en spesiell form for stemme som har utsettende eller blokkerende effekt for en beslutning innenfor en gitt ramme. Et veto kan bare forhindre en beslutning, det kan ikke forandre innholdet av denne.
Prinsipielt finnes det to slags veto:
- utsettende (suspentivt) veto, som blokkerer en beslutning til en ny avstemning kan bli utført
- absolutt veto, som blokkerer en beslutning helt. En ny avstemning er her ikke mulig.
I mellomfolkelige organisasjoner er det vanlig at alle stater har vetorett ved alle vedtak må være enstemmige. Bare ved å klart binde seg til flertallsavgjørelser i internasjonale organer har en stat gitt avkall på vetoretten. Dette gjaldt blant annet i Folkeforbundet (artikkel 5 § 1).[1]
Sikkerhetsrådet i FN rediger
De fem faste medlemslandene (Kina, Russland, Frankrike, Storbritannia og USA) i Sikkerhetsrådet har vetorett. I Sikkerhetsrådet er det slik at hvis et forslag skal bli vedtatt, må ni av landene i Sikkerhetsrådet stemme for. Vetorett betyr derimot at dersom et av de faste medlemslandene stemmer imot, nedlegger veto, så blir ikke forslaget godkjent, selv om alle de andre landene stemmer for. Vetoretten bygger på artikkel 27 i FN-pakten og praksis basert på stormaktenes felleserklæring av 7. juni 1945. Sovjetunionen la 20. juni 1946 ned veto mot å sende en undersøkelseskommisjon til Balkan, noe Australia protesterte mot og mente det ikke var anledning til i slike saker. USA støttet Sovjetunionens tolkning av reglene. Ved avstemning i 1948 angående situasjonen i Tsjekkoslovakia ble samme oppfatning av reglene lagt til grunn. Felleserklæringen innebærer at vetoretten omfatter resolusjoner om fredelig avslutning av tvist (kapittel VI), sanksjoner (kapittel VII) eller fredelig løsning etter regional ordning. Vetoretten gjelder etter dette ikke vedtak om selve saksgangen for eksempel hvilke saker som skal behandles eller hvilke stater som kan inviteres for å legge frem sitt syn.[1]
Da de fire stormaktene møttes til forhandlinger i Dumbarton Oaks var avstemningsreglene i sikkerhetsrådet et viktig tema. De var enige om at enstemmigheten måtte ofres i sikkerhetsrådet, men at stormaktene fikk en særstilling. Sovjetunionen fryktet at vestmaktene lett kunne sikre flertall for sitt syn og for å bevare handlefriheten måtte de ha vetorett. Av hensyn til de nasjonalt selvbeviste statene (dominions) innenfor samveldet ønsket Storbritannia å begrense stormaktenes vetorett. USA hadde lignende hensyn overfor Latin-Amerika, men av innenrikspolitiske hensyn, særlig kravet til ratifisering i kongressen, ønsket den amerikanske regjeringen ikke å begrense USAs utenrikspolitiske handlefrihet. Møtet i Dumbarton Oaks endte uten enighet om avstemningsreglene. Ved Jalta-konferansen gikk Stalin med på at fem valgte medlemmer av sikkerhetsrådet sammen kunne ha vetorett og at en stat som selv var part i saken ikke kunne ha vetorett. Ved konferansen i San Franscisco i april 1945 aksepterte de mindre medlemsstatene at stormaktene skulle ha vetorett i vesentlige saker om militære eller økonomisk sanksjoner mot land som brøt freden, men gikk ellers i mot ordningen utformet på Jalta.[1]
Norske kongers bruk av sin vetorett rediger
Norges konge har en utsettende vetorett ved at han inntil to ganger kan nekte å iverksette et vedtak i Stortinget.[2]
Vetostriden rediger
Den såkalte vetostriden omhandler regjeringsmedlemmenes «rett til å møte i det norske Stortinget» (dvs. plikt til). I perioden 1872 – 1880 ble regjeringsmedlemmenes rett til å møte i Stortinget forsøkt vedtatt fire ganger. Dette forslaget, dersom det ble vedtatt, forutsatte en grunnlovsendring. Stridens kjerne var at man på dette tidspunktet ikke kunne enes om kongens rett til å nedlegge veto i grunnlovssaker (grunnloven var på dette punktet taus). De mest radikale mente at kongen dermed ikke hadde noe veto i det hele tatt, mens de mer konservative kreftene mente at kongen dermed hadde rett til å nedlegge absolutt veto. I mellomposisjon stod de som hevdet at kongen hadde rett til å nedlegge utsettende veto inntil tre ganger, slik som han hadde i vanlige lovsaker. Da kongen i 1880 nektet å sanksjonere saken for tredje gang (det første forslaget teller ikke med, da det ikke ble fremstilt i likelydende form), ble regjeringen stilt for riksrett, noe som endte med seier til Johan Sverdrup og Venstre. Siden skulle dette bli stående som en bekreftelse på at kongen ikke har noe veto hva gjelder endringer av grunnloven.
Nyere tid rediger
Ingen av kongene i det nåværende norske kongehus har benyttet personlig vetorett. Da Kong Haakon VII nektet å utnevne en tyskvennlig regjering i 1940, var dette en abdikasjonstrussel. Veto er sanksjonsnektelse. Kongelig sanksjon ble gitt grunnlovsendringer frem til 1913. Da ble dette erstattet med «kunngjøring ved trykken». Det er kun utsettende veto overfor alminnelig lovgivning, og siden en grunnlovsendring i 1911 har vetoretten tilhørt Regjeringen
Kongen kan personlig i teorien nekte å følge et råd fra sin Regjering, det være seg når det gjelder statsrådutnevnelser eller andre saker, men gjelder saken ikke lovsanksjon, omtales dette vanligvis ikke som veto.
Våren 2008 gikk kong Harald V mot det politiske flertallet på Stortinget om endringen av grunnlovens paragraf 4 (bekjennelsesplikten til den luthersk-evangeliske religion). Kongen diskuterte dette med statsråd Trond Giske.[3]
Kongens vetorett mot grunnlovsendringer er ikke formalisert, men lovene må sanksjoneres for å settes i verk. Når Stortinget har ferdigbehandlet et lovforslag, sendes vedtaket til Kongen i statsråd. Der skal loven sanksjoneres, det vil si signeres av Kongen og kontrasigneres av statsministeren. Opprinnelig skulle Kongen godkjenne Stortingets lovvedtak, men i dag har ikke Kongen reell politisk makt, og sanksjoneringen er derfor en ren formalitet.[4]
EU rediger
EU-parlamentet har vetorett i saker som gjelder utvidelse av unionen.[5]
NATO rediger
NATO er mellomfolkelig organisasjon og vedtak må være enstemmig. Det vil si at hvert medlem kan nedlegge veto. Norge la blant annet ned veto mot at NATOs flåtestyrke skulle besøke spanske havner i 1973 eller ha felles øvelser med Spania.[6] Norge og Danmark hadde innvendinger da Tyrkia og Hellas ble medlemmer i 1952, men la ikke ned veto.[7] Blant norske NATO-motstandere som Orientering (avis) ble det argumentert med at små land som Norge bare hadde en formell og ikke reell vetorett.[8]
Referanser rediger
- ^ a b c Giverholt, Helge (1949). Vetoretten i Sikkerhetsrådet. Bergen: Chr. Michelsens institutt for videnskap og åndsfrihet : I kommisjon hos Grieg.
- ^ Lange-Nielsen, Sissel (1987). Kongen vår. [Oslo]: Tiden. ISBN 8210030906.
- ^ «– Kongen hindret et reelt skille mellom kirke og stat». NRK. 14.01.2016. Besøkt 6. februar 2018.
- ^ «Lovarbeidet», artikkel fra Stortingets nettsted
- ^ Sikkerhetspolitisk tenkning i en ny tid: fra enhet til mangfold. Oslo: Europa-programmet. 1998. ISBN 8291165157.
- ^ NATO 50 år: norsk sikkerhetspolitikk med NATO gjennom 50 år. Oslo: Den norske atlanterhavskomité. 1999. ISBN 8290161611.
- ^ Hva er NATO?: Norge og det nordatlantiske fellesforsvaret. Trondheim: Folk og forsvar. 1952.
- ^ Hermansen, Hans Petter (1980). Fra krigstilstand til allianse: Norge, Vest-Tyskland og sikerhetspolitikken 1947-1955. [Oslo]: Universitetsforlaget. ISBN 8200019578.
Kilder rediger
- (no) «Veto», artikkel fra Store norske leksikon