Det storgermanske rike
Det storgermanske rike (tysk: Großgermanisches Reich), eller: «Det stortyske rike av den tyske nasjon» (tysk: Großgermanisches Reich Deutscher Nation), er det offisielle navnet på den politiske enheten Nazi-Tyskland prøvde å opprette i Europa under andre verdenskrig.[1]
Ifølge Albert Speer i hans memoarer refererte ofte Hitler til det tiltenkte riket som «Det teutonske rike av den tyske nasjon», men det er usikkerhet tilknyttet om Speer brukte ordet «teutonsk» som et synonym for «germansk».[2] Adolf Hitler nevnte også «Den germanske stat av den tyske nasjon» (tysk: Germanischer Staat Deutscher Nation) i Mein Kampf.[3]
De tiltenkte grensene til det foreslåtte riket endret seg over tid. Så tidlig som høsten 1933 så Hitler for seg å annektere områder som Böhmen, vest-Polen, og Østerrike til Tyskland, samt danne satellittstater underlagt Tyskland.
Frem til februar 1939 prøvde Hitler å legge skjul på sine intensjoner ovenfor Polen, og røpte dem kun til sine mest fortrolige og nærmeste.[4] Ikkeangrepspakten underskrevet mellom Polen og Tyskland i 1934 var et forsøk på å skjule Hitlers planer mot Polen. Fra 1934 til tidlig 1939 planla nazistene krigen mot Polen - samt massemord og etnisk rensning av den polske befolkning - mens de opprettholdt diplomatiske bånd ved å garantere Polens eksistens (selv om de fortsatte sine krav på Den polske korridor) og ved å tilby Polen retten til å annektere Ukraina fra Sovjetunionen hvis Polen støttet Tyskland i en krig mot Sovjet.
Under og rett etter forhandlingene om en tysk-sovjetisk pakt (se Molotov-Ribbentrop-pakten) inkluderte ikke Hitler sovjetiske territorier i sitt stortyske rike, men fokuserte heller på å innføre Skandinavia og Nederlandene i riket.[5]
Dette pangermanske riket var forventet å assimilere så godt som hele det germanske Europa inn i et gedigent rike. Geografisk sett utgjorde dette det allerede store «tredje rike» (med Tyskland før 1938, Østerrike, Böhmen, Mähren, Elsass-Lothringen, Eupen-Malmédy, Memel, Untersteiermark, Oberkrain, slovensk Kärnten og tysk-okkupert Polen), Nederland, den flamske delen av Belgia, Luxembourg, Danmark, Norge, Sverige, Island, Liechtenstein og hvertfall de tysktalende områdene av Sveits.[6]
Storbritannia var derimot et unntak, og skulle forbli en mektig handelspartner og alliert i stedet for en del av riket.[7] Et annet unntak var Sør-Tirol som ville forbli en del av aksepartneren Italia. Bortsett fra det germanske Europa ville grensen mot Frankrike gå tilbake til de gamle tysk-romerske grensene, noe som ville bety annekteringen av Vallonia, fransktalende Sveits, og store deler av Nord- og Øst-Frankrike.[8] I tillegg betydde Hitlers plan om «Lebensraum» en ambisjon om å utvide Tyskland til Uralfjellene. Jøder ville bli utryddet, mens de overflødige russerne ville bli flyttet øst for Ural.[9]
Se også rediger
Referanser rediger
- ^ Elvert 1999, s. 325.
- ^ Speer 1970, s. 260
- ^ DHM - Mein Kampf
- ^ Historienet.no
- ^ Heinrich August Winkler. Germany, The Long Road West, 1933-1990. Oxford, England, UK: Oxford University Press. s. 74.
- ^ Rich 1974, s. 401-402
- ^ Strobl 2000, s. 202-208
- ^ Williams 2005, s. 209.
- ^ Bradl Lightbody. The Second World War: Ambitions to Nemesis. London, England, UK; New York, New York, USA: Routledge, 2004. s. 97.