Åpne hovedmenyen
Friedrich Meinecke
Født30. oktober 1862
Salzwedel
Død6. februar 1954 (91 år)
Berlin
Utdannet ved Rheinische Friedrich-Wilhelms-Universität, Humboldt-Universität zu Berlin
Beskjeftigelse Arkivar, moderne historiker, historiker, filosof, universitetslærer
Parti Deutsche Demokratische Partei
Nasjonalitet Tyskland
Medlem av Det prøyssiske vitenskapsakademiet, Bayerische Akademie der Wissenschaften, Heidelberger Akademie der Wissenschaften (19091914), American Academy of Arts and Sciences, Heidelberger Akademie der Wissenschaften (1914–)
Utmerkelser Pour le Mérite for vitenskap og kunst, Goetheplaketten fra Frankfurt am Main (1949)
Akademisk graddoktorgrad
Stilling(er)Q41160478

Friedrich Meinecke (født 30. oktober 1862 i Salzwedel, død 6. februar 1954 i Berlin) var en tysk historiker. Under Weimar-republikken og i de første årene etter 2. verdenskrig ble han regnet som Tysklands fremste historiker. Han regnes som en av grunnleggerne av forskningsfeltet «idéhistorie».

Meinecke var sønn av en postmester. Han studerte germanistikk og historie ved Universitetet i Berlin, og fikk doktorgraden i 1886 med en avhandling om arvefølgestriden i Jülich-Kleve-Berg på 1600-tallet. Blant lærerne hans var Heinrich von Sybel, Heinrich von Treitschke, Johann Gustav Droysen og Wilhelm Dilthey. I 1896 fikk han habilitasjonen med en biografi om generalfeltmarskal Hermann von Boyen.

Etter en tid som privatdosent ble Meinecke i 1901 professor ved Universitetet i Straßburg. I 1906 flyttet han til Universitetet i Freiburg, og fra 1914 var han professor ved Universitetet i Berlin. Etter 1918 støttet han den nye republikken som «fornuftsrepublikaner». I 1918 var han en av grunnleggerne av Deutsche Demokratische Partei (DDP). I 1932 gikk han av som professor, og trakk seg etter nazistenes maktovertakelse tilbake fra alle offentlige verv.

Mot slutten av 2. verdenskrig flyktet han fra Berlin til Franken. Sommeren 1946 vendte han tilbake til Berlin, hvor han i 1948 ble valgt til den første rektoren ved Freie Universität Berlin.

Blant Meineckes hovedverker er Weltbürgertum und Nationalstaat (1908), hvor han hevdet at Napoleonskrigene hadde forvandlet tyskerne fra «verdensborgere» til «nasjonalister». I Die Idee der Staatsräson in der neueren Geschichte (1924) beskrev han statsfornuftens historie. Etter 2. verdenskrig utga han Die deutsche Katastrophe («Den tyske katastrofen», 1946).

ReferanserRediger


LitteraturRediger