Åpne hovedmenyen

László Bárdossy

ungarsk diplomat og politiker
László Bárdossy
Bundesarchiv Bild 146-1984-018-35A, Laszlo von Bardossy.jpg
Født10. desember 1890
Szombathely
Død10. januar 1946 (55 år)
Budapest
Beskjeftigelse Politiker, diplomat, faglitterær forfatter
Parti Unity Party
Nasjonalitet Ungarn
Utmerkelse Storkorset av Karl IIIs orden

László Bárdossy, ungarsk Berlin-ambassadør Döme Sztójay, med SS-Reichsführer Heinrich Himmler, 1941

László Bárdossy de Bárdos (født 10. desember 1890 i Szombathely i Ungarn, henrettet 10. januar 1946 i Budapest) var en ungarsk diplomat og politiker. Han var Ungarns statsminister i perioden 1941–1942.

Innhold

Liv og virkeRediger

BakgrunnRediger

Bárdossy studerte rettsvitenskap og trådte etter eksamen inn i statstjeneste i 1913. Han arbeidet først i undervisningsdepartementet og gikk så i 1922 over til utenriksministeriet. Der var han først avdelingsleder og senere sjef for presseavdelingen. I begynnelsen av 1930-årene arbeidet Bárdossy ved den ungarske ambassade i London, og i 1934 ble han ambassadør i Romania.[trenger referanse]

StatsministerRediger

Ved utenriksminister István Csákys avgang i slutten av januar 1941 ble Bárdossy utnevnt til dennes etterfølger i Pál Telekis regjering. På grunn av Nazitysklands angrep på Jugoslavia og splittelsen omkring den førte politikk i Ungarn begikk Teleki selvmord i april[trenger referanse], og Ungarns regent Miklós Horthy utnevnte Bárdossy til ny statsminister.

Som regjeringssjef førte Bárdossy en utpreget protysk utenrikspolitikk og mente at med en allianse med Nazityskland kunne det være en mulighet for at Ungarn kunne gjenerobre de områder man måtte avstå i forbindelse med Trianontraktaten.[trenger referanse] Horthy og Bárdossy sendte dessuten ungarske tropper til å assistere tyskerne i Jugoslavia.

Bárdossy var antisemitt og antikommunist, noe som preget hans politikk.[trenger referanse] Han lot innføre en rekke antijødiske lover og innskrenket jødenes borgerlige og økonomiske rettigheter. Dessuten sanksjonerte han deportasjoner av de ungarske jøder samt massakrene på sammenlagt 16.000 jøder i Kamenets-Podolsk og Novi Sad.[trenger referanse]

Da Nazityskland i juni 1941 angrep Sovjetunionen, lyktes det Horthy å hindre at Bárdossy erklærte krig mot sovjeterne.[trenger referanse] Da Sovjetunionen 40 dager senere bombet den ungarske by Kassa (Košice), godkjente Bárdossy krig mot Sovjetunionen, selv om han ikke hadde tillatelse fra det ungarske parlament.[trenger referanse]

Etter Japans angrep på Pearl Harbor i desember 1941 erklærte Bárdossy krig mot USA etter press fra tysk side.[trenger referanse]

Avskjed, senere virkeRediger

På grunn av disse hendelser ble Bárdossy avskjediget den 7. mars 1942 av Horthy og erstattet med den mer moderate Miklós Kállay.[trenger referanse] Etter Nazitysklands okkupasjon av Ungarn i mars 1944 samarbeidet Bárdossy og hans tilhengere med statsminister Döme Sztójay og senere med Ferenc Szálasis pilkorsregjering.

HenrettelseRediger

Etter annen verdenskrigs avslutning ble Bárdossy på sovjetisk initiativ stilt for en ungarsk folkedomstol og ble dømt i desember 1945 til døden for krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten. Han ble skutt i januar 1946.

ReferanserRediger


LitteraturRediger

  • Clementis-Záhony Botond: «Bárdossy Reconsidered: Hungary's Entrance into World War II» I: Triumph in Adversity. New York, 1988.
  • Nandor F. Dreisziger: «A Dove? A Hawk? Perhaps a Sparrow: Bárdossy Defends his Wartime Record before the Americans, July 1945,» i Hungary Fifty Years Ago, N.F. Dreisziger ed. (Toronto and Budapest: special issue of the Hungarian Studies Review, Vol. XXII, Nos. 1–2, 1995), s. 71–90.
  • Nandor F. Dreisziger: «Prime Minister László Bárdossy was Executed 50 Years Age as a 'War Criminal',» i Tárogató: the Journal of the Hungarian Cultural Society of Vancouver, Vol. XXIII, no. 11 (November 1996), s. 56–57.
  • Nandor F. Dreisziger: «Was László Bárdossy a War Criminal? Further Reflections», I: Hungary in the Age of Total War 1938–1948 (Bradenton: East European Monographs, distr. through Columbia University Press, 1998) s. 311–320.

Eksterne lenkerRediger


Forgjenger:
 Pál Teleki 
Ungarns statsminister
Etterfølger:
 Miklós Kállay