Åpne hovedmenyen
Europa under tysk herredømme, 1941/1942. Tyskland kjempet en tofrontskrig; mot Storbritannia på vestfronten og Sovjetunionen på østfronten.

Tofrontskrig er en betegnelse som anvendes når en krig mellom to parter utvides til å foregå på to av hverandres uavhengige kampfronter.

GenereltRediger

Normalt foretrekker krigførende parter kun å kjempe på en front, da en slik taktikk gjør det lettere å konsentrere de militære styrkene og den militære innsatsen. En annen front oppstår som oftest når en alliert griper inn i krigen. Etableringen av en ny front betyr at begge frontene blir svakere ettersom det er vanskeligere å flytte styrker fra en front til en annen enn å flytte dem frem og tilbake langs en enkel front.

Ofte vil den ene parten i en tofrontskrig ha en fordel i form av det som kalles indre linjer. For eksempel hadde Tyskland og Østerrike-Ungarn indre linjer under første verdenskrig hvor de kjempet på østfronten mot Russland og vestfronten mot Frankrike og Storbritannia. De indre linjene gjorde at tyskerne og østerrikerne raskt kunne flytte tropper fra den ene fronten til den andre etter hvert som behovet oppstod, mens tropper fra deres motstandere var nødt til å gjennomføre en meget lang reise for å komme fra østfronten til vestfronten eller omvendt.

Andre verdenskrigRediger

Under andre verdenskrig ble Sovjetunionen angrepet av det nasjonalsosialistiske Tyskland i juni 1941. Heretter forlangte Sovjetunionen at de vestallierte skulle etablere en "andre front" mot Tyskland. Med andre ord ønsket Sovjetunionen en invasjon av Tyskland fra vest.

Etter Casablancakonferansen økte presset fra Josef Stalin, da den planlagte invasjonen i Normandie ble flyttet til 1943. Presset skyldtes i høy grad at Stalin mistenkte vestmaktene for bevisst å utsette etableringen av en annen front, slik at Tyskland og Sovjetunionen kunne svekke hverandre mest mulig.[1]

I virkeligheten hadde Storbritannia allerede kjempet mot Adolf Hitler mens Stalin enda var Hitlers forbundsfelle: til vanns, i luften og på land i Nord-Afrika, til tider også i Frankrike og Hellas. I denne perioden forsynte USA Storbritannia materielt, noe som også senere ble tilfellet for Sovjetunionens vedkommende. Fra desember 1941 var USA og Storbritannia i krig med Japan – en krig som Sovjetunionen holdt seg utenfor inntil august 1945, tre måneder etter den tyske kapitulasjonen i Europa den 8. mai 1945. Da gikk Sovjetunionen inn i det japansk-kontrollerte Mandsjuria. Her utførte Stalin akkurat det han mistenkte de vestallierte ville foreta seg i krigen mellom Tyskland og Sovjetunionen.

Det var også en del uenighet mellem Storbritannia og USA om etablering av en annen front i Frankrike. De britiske lederne foretrakk å kjempe mot tyskerne på fjerne krigsskueplasser i Afrika og Sør-Europa, hvor det var vanskelig for tyskerne å bringe tropper og forsyninger frem, mens de allierte kunne utnytte deres overlegenhet til sjøs og i luften.

En hurtig landgang i Vest-Europa skjønte britene ville bli altfor risikabel, da de forholdsvis lite kamptrenede britiske og amerikanske troppene ville komme til å stå overfor kamptrenede tyske tropper.

De amerikanske lederne mente derimot at jo tidligere man gjennomførte landgang i Vest-Europa, desto tidligere kunne man beseire tyskerne. Først da en "prøvelandgang" ved byen Dieppe i Nord-Frankrike i august 1942 utartet til en katastrofe, lot amerikanerne seg overtale til å se tiden an og konsentrere seg om sekundære mål ved Middelhavet.

I juni 1944 ble den "riktige" andre fronten etablert ved landgangen i Normandie.[2]

ReferanserRediger

  1. ^ Lothar Gruchmann: Der Zweite Weltkrieg. Kriegführung und Politik, 7. Auflage, dtv: München 1982 (1967), s. 359.
  2. ^ Gerhard L. Weinberg: Eine Welt in Waffen. Die globale Geschichte des Zweiten Weltkriegs, 2. Auflage, Nikol: Hamburg 2002 (Stuttgart 1995), s. 665.