Brest (Belarus)

by i Belarus
(Omdirigert fra Brest-Litovsk)

Brest (belarusisk: Брэст (Бе́расьце); russisk: Брест; polsk: Brześć; jiddisch: ‎בריסק – Brisk), tidligere Brest-Litowsk (belarusisk: Брэст-Літоўск) eller Brest-Litovsk (russisk: Брест-Литовск; polsk: Brześć Litewski), er en by i Belarus (tidligere kjent som Hviterussland) tett ved grensen mot Polen der elvene Vestre Buh og Mukhavjets møtes.[3] Byen er hovedstaden i Brest voblasts.

Brest
Брэст
Брест
Цитадель 4.jpg

Flagg

Våpen

LandBelarus Belarus
VoblastsBrest
Grunnlagt1000-tallet
TidssoneUTC+03:00
Postnummer224000
Retningsnummer8162
Areal146,12 km²[1]
Befolkning340 723[2] (2022)
Bef.tetthet2 331,8 innb./km²
Høyde o.h.280 meter
Første gang omtalt1019
Nettside

Brest
52°05′05″N 23°39′25″Ø

Brest, som var et viktig knutepunkt på Sovjetunionens tid, er forblitt et viktig knutepunkt og kontrollpunkt for toll og immigrasjon på jernbanelinjen mellom Berlin og Moskva. I Brest må togvognene justeres mellom russisk sporvidde og europeisk standardsporvidde for jernbane.

Landsbyen Kosava, der Tadeusz Kościuszko ble født, er også i Brest-området, og har et slott fra 1800-tallet og en katolsk kirke.

Byen omtales til dels som Brest-Litovsk (som betyr litauiske Brest) for å skjelne den fra Brest i Frankrike. [4]

HistorieRediger

 
St. Nikolas kirke i Brest.

Byen ble grunnlagt av slavere som Bereste i 1017.[5] Byen ble erobret av mongoler i 1241 og av Storfyrstedømmet Litauen i 1319. Den fikk navnet Brest-Litovsk på 1300-tallet og ble del av det polsk-litauiske samvelde i 1569. I 1596 var den åsted for den synoden som førte til de bysantinske kristne i disse slaviske områdene ble forent («unert») med Pavekirken og organisert i det som i dag kalles Den ukrainsk-katolske kirke.

Brest-unionenRediger

Under motreformasjonen ble det i 1596 avholdt et møte (synode) i Brest der en stor del av de ortodokse presten i Polen-Litauen anerkjente paven som overhode («Brest-unionen»). Bakgrunnen var forhandlinger mellom Mikael Rohoza, metropolitt av Kyiv, og Sigismund III av Polen som i 1595 lovet at de ortodokse fikk beholde sin liturgi og sine skikker. Menigheter som gikk i union med pavekirken fikk beholde ortodoks liturgi og skikker, noe som ble til den katolske kirke av «østlig ritus» også kalt «den unerte kirken» eller «uniatkirken». I Belarus kalt «den belarusiske katolske kirke» eller Den hviterussiske gresk-katolske kirke. Den romerske kirke av «vestlig ritus» forble primært en kirke for etnisk polske. Etter Polen-Litauens tre delinger havnet belaruserne for en stor del under russisk herredømme hvor den etniske inndeling som regel var basert på religionstilhørighet: romersk-katolske ble «polakker» og ortodokse ble «russere», mens den tilhengere av den unerte kirke var en restkategori som i de belarusiske områdene utgjorde 80 % av befolkningen. Biskopene av Przemyśl og Lviv motsatte seg unionen og en del ortodokse lekfolk dannet brorskap i opposisjon til denne kirkeordningen.[6][7][8]

Brest kom under Russland da Polen-Litauen ble delt for tredje gang i 1795. Under første verdenskrig ble den i 1915 erobret av Tyskland. I mars 1918

Første og andre verdenskrigRediger

I et fort ved Brests vestlige utkant, der elvene Brest og Mukhavjets møtes, ble Brest-Litovsk-traktaten undertegnet i 1918 mellom Russland og sentralmaktene. Ifølge den avtalen ble Brest lagt inn under Det tyske rikes interessesfære. Traktaten førte til at Russland trakk seg ut av første verdenskrig. Denne traktaten ble senere annullert av de traktater (Versaillesfreden og Rapallotraktaten) som bragte hele verdenskrigen til opphør.[9][4]

Det nyopprettede Polen tok kontroll over Brest i 1919. Byen skiftet hender to ganger under den polsk-sovjetiske krig, men havnet til slutt under polsk herredømme. Dette ble stadfestet ved grensedragningen som ble fastsatt i Rigatraktaten av 1921. Brestfortet, som var blitt sterkt skadet under første verdenskrig, ble omgjort tildels til militærdepot, tildels til fengsel.

Under den tyske invasjonen i september 1939 ble byen forsvart av en liten styrke bestående av fire infanteribataljoner under general Konstanty Plisowski mot det XIX. panserkorps under general Heinz Guderian. Etter fire dagers innbitt kamp trakk de polske styrkene sørover den 17. september. Byen ble deretter annektert av Sovjetunionen, i samsvar med Ribbentrop-Molotovpakten av august 1939.

Den 22. juni 1941 ble byen angrepet av Tyskland ved åpningen av Operasjon Barbarossa, angrepet på Sovjetunionen. Fortet der 1918-traktaten ble undertegnet var brennpunkt for kampene. Det holdt ut i en måned. Brests jødiske befolkning massakrert under nazistenes styre. Byen ble gjenerobret av sovjetiske styrker i 1944.

Tyske styrker krysset delelinjen mellom den tyskokkuperte og den sovjetiskokkuperte delen av Polen 22. juni 1941. Fra Brest via Minsk og Smolensk på nordsiden av Pripjatmyrene gikk en god hovedvei til Moskva. Dette var den korteste veien til Moskva og hadde tidligere blitt brukt av blant andre Napoleon. Hitler konsentrerte sin største styrke i form av Armégruppe sentrum (støttet av Luftwaffe med 1000 fly) langs denne korridoren. De tyske styrkene krysset elven Bug, inntok Minsk etter fire dager og tok 300.000 sovjetiske soldater til fange. Bak fronten holdt festningen i Brest stand. Festningen var umoderne: Den var oppført på 1700-tallet, utbedret på 1800-tallet og sovjetiske styrker hadde kontrollert Brest i knapt 2 år da angrept kom. Mesteparten av mannskapet i festningen var ute på manøver i sommerleir og det var bare 3000 soldater til stede i det befestede området som ble angrepet av 20.000 tyske soldater med artilleri. De tyske styrkene inntok festningen 30. juni etter mange dagers hard kamp. Noen sovjetiske soldater skal ha holdt ut i isolerte bunkere og kjellere til midten av juli.[10]

I Brest i Belarus ble det i 2019 avdekket en massegrav i sentrum av byen. Levninger av over 1 000 mennesker med tydelige spor etter å ha blitt henrettet ved skyting i hodet kom for dagen i forbindelse med anlegg av tomt for en boligblokk. De fleste av Brests omkring 25 000 jødiske innbyggere ble skuttet og dumpet i massegraver utenfor byen. Massegraven i sentrum skriver seg trolig fra jøder som unnslapp de store massakrene og i stedet ble henrettet og dumpet på stedet.[11]

I henhold til Jaltakonferansen av februar 1945 kom Brest på nytt på sovjetiske hender, denne gang som del av den belarusiske sovjetrepublikk. Byen er nå del av det selvstendige Belarus.

ReferanserRediger

  1. ^ «ГОСУДАРСТВЕННЫЙ ЗЕМЕЛЬНЫЙ КАДАСТР РЕСПУБЛИКИ БЕЛАРУСЬ». januar 2012. 
  2. ^ (på ru) Численность населения на 1 января 2022 г. и среднегодовая численность населения за 2021 год по Республике Беларусь в разрезе областей, районов, городов, поселков городского типа, National Statistical Committee of the Republic of Belarus, 28. mars 2022, fra Wikidata, https://www.belstat.gov.by/ofitsialnaya-statistika/solialnaya-sfera/naselenie-i-migratsiya/naselenie/statisticheskie-izdaniya/index_46933/ 
  3. ^ «Brest | Belarus | Britannica». www.britannica.com (engelsk). Besøkt 12. juni 2022. 
  4. ^ a b Leitzinger 1996, s. 95
  5. ^ Leitzinger 1996, s. 95-96
  6. ^ Kolstø 1999, s. 100
  7. ^ «Union of Brest-Litovsk | Britannica». www.britannica.com (engelsk). Besøkt 12. juni 2022. 
  8. ^ Meijer, Johan (1. januar 1996). «THE UNION OF BREST: a Church between East and West». Exchange. 3 (engelsk). 25: 222–231. ISSN 1572-543X. doi:10.1163/157254396X00369. Besøkt 12. juni 2022. 
  9. ^ «Brest-Litovsk-freden». Store norske leksikon. 9. juni 2022. Besøkt 12. juni 2022. 
  10. ^ Salisbury 1979, s. 28
  11. ^ Ytterstad, Matias (3. april 2019). «Her gjør de grusomt funn under luksusbygget». Dagbladet.no (norsk). Besøkt 4. april 2019. «Den 17. oktober registrerte den tyske okkupasjonsmakten 17 893 jøder i Brest. Dagen etter var dette tallet strøket ut. De ble fraktet 100 kilometer ut på den belarusiske landsbygda, stilt opp foran store grøfter og skutt. Teorien er at de rundt 1000 likene man nå har oppdaget i byen, er jøder som på et eller annet vis kom seg unna den store deportasjonen og massehenrettelsen. De ble funnet, samlet og skutt i de kommende dagene.» 

LitteraturRediger

Eksterne lenkerRediger