Wikipedia

Invasjonen i Normandie

Landgangen i Normandie
(Omdirigert fra «Operasjon Overlord»)

Invasjonen i Normandie var de alliertes invasjon av Frankrike under den andre verdenskrig. Den begynte 6. juni 1944 med operasjon Neptune med storstilt invasjon av Normandie i Frankrike, den største amfibiske operasjonen noensinne. Den anslås avsluttet med de alliertes erobring av Paris 25. august 1944. Selve dagen for invasjonen er ofte referert til som D-dagen (se D-dag). Operasjon Neptune ble avsluttet 30. juni 1944, da amerikanske styrker erobret dypvannshavnen Cherbourg, noe som sikret forsyningsrutene, mens invasjonen av Normandie fortsatte frem til de alliertes kryssning av elven Seine, og Paris ble erobret av de allierte 25. august 1944.

Invasjonen i Normandie
Konflikt: andre verdenskrig

Landgangsskip for stridsvogner (LST) med sperreballonger utplassert, losser forsyninger på Omahastranden
Dato6. juni–25. august 1944[note 1]
StedNormandie, Frankrike
49°19'59,99"N 0°34'0,01"V
ResultatAlliert seier
Stridende parter
De allierte:
USAs flagg USA
Storbritannias flagg Storbritannia
Canadas flagg Canada
Frie Frankrike Frankrike
Polens flagg Polen
Belgias flagg Belgia
Tsjekkoslovakias flagg Tsjekkoslovakia
Hellas’ flagg Hellas
Nederlands flagg Nederland
Norges flagg Norge		Tysklands flagg Tyskland
Kommandanter og ledere
USAs flagg Dwight Eisenhower
Storbritannias flagg B. L. Montgomery
Storbritannias flagg Bertram Ramsay
Storbritannias flagg T. Leigh-Mallory
USAs flagg Omar Bradley
Storbritannias flagg Miles Dempsey
Canadas flagg Harry Crerar		Tysklands flagg Gerd von Rundstedt
Tysklands flagg Erwin Rommel
Tysklands flagg Friedrich Dollmann
Styrker
Første bølge, altså 6. juni: 8 divisjoner, 130 000 soldater, 5000 skip, 8000 fly[1]
1 452 000		380 000
Tap
57 20023 019
Den allierte invasjonsstyrken og tyske forsvarsstyrker, 6. juni 1944.

Beslutningen om å foreta en invasjon ved å krysse den engelske kanalen i 1944 ble tatt på Trident-konferansen i Washington i mai 1943. General Dwight D. Eisenhower ble utnevnt til sjef for Supreme Headquarters Allied Expeditionary Force, og general Bernard Law Montgomery ble utnevnt til sjef for 21. armégruppe, som omfattet alle landstyrkene som var involvert i invasjonen. Kysten av Normandie i det nordvestlige Frankrike ble valgt som stedet for invasjonen, med amerikanerne tildelt å lande ved sektorer med kodenavnet Utah og Omaha, britene ved Sword og Gold, og kanadierne ved Juno. For å møte forholdene som var forventet på brohodet på stranden i Normandie, ble en særskilt teknologi utviklet, inkludert to kunstige havner kalt Mulberry-havner og en rekke spesialiserte stridsvogner med kallenavnet «Hobart's Funnies». I månedene før invasjonen gjennomførte de allierte operasjon Bodyguard, et betydelig militært bedrag som brukte elektronisk og visuell feilinformasjon for å villede tyskerne med hensyn til dato og plassering av de viktigste allierte landingene. Adolf Hitler plasserte feltmarskalk Erwin Rommel som ansvarlig for å utvikle et festningsverk langs hele Hitlers utropte Atlanterhavsmur i påvente av en invasjon av Frankrike.

De allierte klarte ikke å oppnå sine mål for den første dagen, men fikk et svakt fotfeste som de gradvis utvidet da de erobret havnen i Cherbourg den 26. juni og byen Caen den 21. juli. Et mislykket motangrep fra tyske styrker som svar på allierte framskritt 7. august førte til at 50 000 soldater fra den tyske 7. armé ble fanget i Falaise-lommen innen 19. august. De allierte startet en andre invasjon fra Middelhavet i Sør-Frankrike (kodenavnet «Operasjon Dragoon») 15. august, og frigjøringen av Paris fulgte 25. august. Tyske styrker trakk seg tilbake østover over elven Seinen 30. august 1944, noe som markerte slutten på operasjon Overlord.

Bakgrunn Rediger

Utdypende artikler: slaget om Frankrike og slaget om Madagaskar

Invasjon, når og hvor?

Det var langvarige diskusjoner og uenighet blant de tre store allierte nasjonene (Sovjetunionen, Storbritannia og USA) om når og hvor en invasjon skulle skje. Sovjetunionen krevde invasjon i Vest-Europa, de anså det ville føre til redusert tysk innsats på østfronten. Da USA kom med i krigen i desember 1941 støttet de Sovjetunionens krav og president Roosevelt lovet Stalin at de vest-allierte skulle invadere i Frankrike i 1942.

Storbritannias ledere vurderte en invasjon av Europa i 1942 som umulig, det var hverken nok skip, fly eller soldater. Etterhvert som skip, fly og soldater begynte å komme fra USA ble andre argumenter trukket frem, britene ønsket offensiv i Middelhavet, og Balkan. Noe av bakgrunnen var erfaringene med store tap under første verdenskrig, og evakueringen fra Frankrike i 1940. Til slutt ble den vanskelige avgjørelsen tatt ved at amerikanerne allierte seg med sovjeterne under toppmøtet i Teheran i november 1943, og britene under Churchill måtte akseptere vest-alliert invasjon i Frankrike i mai 1944.[2]

Ifølge historikeren Richard Overy var det tre betingelser som måtte innfris for at de allierte skulle foreta en invasjon av Frankrike. De tyske ubåtene og flyene måtte slås i slaget om Atlanterhavet, Den røde armé måtte klare å holde ut mot Wehrmacht, og det tyske Luftwaffe måtte slås, så de allierte kunne ha luftherredømme ved invasjonen. Hvis de tre betingelsene ikke var innfridd, var risikoen ved invasjonen for høy. Verken i 1942 eller 1943 var disse tre betingelsene innfridd, det skjedde først ved årsskiftet 1943–1944.[3]

I juni 1940 hadde Nazi-Tysklands fører Adolf Hitler triumfert i det han kalte «den mest berømte seieren i historien», som var Frankrikes fall.[4] Britiske fartøyer evakuerte til England over 338 000 allierte tropper fanget langs den nordlige kysten av Frankrike (inkludert mye av den britiske ekspedisjonsstyrken (BEF)) i evakueringen fra Dunkirk (27. mai til 4. juni).[5] Britiske planleggere rapporterte til statsminister Winston Churchill 4. oktober at selv med hjelp fra andre land i Samveldet og USA, ville det ikke være mulig å gjenvinne fotfeste på det kontinentale Europa i nær fremtid.[6] Etter at aksemaktene invaderte Sovjetunionen i juni 1941 i «Operasjon Barbarossa», begynte den sovjetiske lederen Josef Stalin å presse på for en andre front i Vest-Europa. Churchill avslo da han følte at selv med amerikansk hjelp hadde ikke britene tilstrekkelige med styrker for et slikt angrep,[7] og han ønsket å unngå kostbare frontalangrep som de som hadde skjedd ved Somme og Passchendaele i første verdenskrig.[8] Invasjonen av Madagaskar (Operation Ironclad) sommeren 1942 viste både hvor begrensede ressurser og hvor lite trening de allierte hadde for store amfibiske operasjoner.[9]

Etter USA kom med i krigen, ivret de for invasjon i Vest-Europa i 1942, og selv om det raskt ble utsatt grunnet manglende ressurser, var det en uenighet mellom briter og amerikanere. Mens britene ville slite ut Tyskland med bombing og angrep andre steder, anså amerikanerne at en invasjon av Frankrike var nødvendig for å slå Tyskland.[10] To foreløpige planer med kodenavnet «Operasjon Roundup» og «Operasjon Sledgehammer» ble fremmet for 1942–1943, men ingen av dem ble ansett av britene som praktiske eller sannsynlige for å lykkes.[11] I stedet utvidet de allierte sin aktivitet i Middelhavet, satte i gang «Operasjon Torch», invasjonen av Fransk Nord-Afrika i november 1942, invasjonen av Sicilia i juli 1943, og invaderte Italia i september.[12] Disse felttogene ga troppene verdifull erfaring innen amfibisk krigføring.[13]

Operasjon Neptune Rediger

Foranledning Rediger

Neptune var de vest-alliertes plan for selve invasjonen av det nordvesteuropeiske fastlandet. Allerede i forbindelse med de vest-alliertes møte under Casablanca-konferansen (14.-24. januar 1943), ble det enighet om å opprette en felles stab som skulle fremlegge en konkret plan om invasjon av Vest-Europa. General Frederick E. Morgan ble utnevnt som sjef for denne staben.[14] Hans tittel ble COSSAC (Chief of Staff to the Supreme Allied Commander),[15] til tross for at det på dette tidspunktet ennå ikke var utnevnt noen alliert øverstkommanderende. I seks måneder i 1943 gransket COSSAC omhyggelig Europas kyster. Staben regnet ut hvilke tyske og italienske styrker de ville møte, og studerte alle de kompliserte tekniske detaljer som en landstigning ville by på. Allerede ett år før den faktiske invasjonen fant sted, ble det valgt et landingssted. Beslutningen kom etter at en rekke forhold var tatt i betraktning: Det måtte finnes en kyststrekning som egnet seg for landing, og hvor arméer måtte kunne gruppere seg og rykke fremover, avstanden til jagerflyplasser som kunne benyttes til forsvar av bakkestyrkene måtte ikke være for stor, stedet måtte ha nærhet til fiendtlige havner som kunne erobres og brukes som forsyningshavner, samtidig som det måtte tas hensyn til værforhold, flo og fjære, og de tyske forsvarsstyrkene. Dessuten var det et krav fra de luftbårne styrkene som skulle støtte landingene, at det måtte være måneskinn.[16]

 Det er svært vanskelig å tro at i løpet av noen få timer vil invasjonen over Kanalen starte! Jeg er er svært urolig over hele operasjonen. På det beste vil den komme veldig til kort for forventningene til flertallet av folk, nemlig de som ikke vet noe om dens utfordringer. På det verste kan det bli den mest forferdelige katastrofen i hele krigen. Jeg ønsker ved Gud at det var vel overstått. [note 2][17]

Feltmarskalk Alan Brooke, sjef for den britiske forsvarsstaben, til sin dagbok 5. juni 1944, dagen før invasjonen

Britene holdt på Calais, enda det var den sterkest befestede delen av hele kysten. Argumentet var at dette området bød på den korteste og mest direkte veien til Tyskland. Amerikanerne på sin side, foretrakk Normandie, fordi forsvarsverkene her var betydelig svakere. Dessuten kunne dette området avskjæres fra det øvrige Frankrike ved bombing av bruene over Seine og Loire. Det endte med at COSSAC anbefalte Normandie. Planen ble godkjent av Churchill, Roosevelt og Den felles stabssjef-komité (Combined Chiefs of Staff) på konferansen i Quebec i august 1943. Det ble samtidig bestemt at øverstkommanderende for hele operasjonen skulle være amerikansk, samt at hans nestkommanderende og de ansvarlige for de tre forsvarsgrenene (luft, land og sjø) skulle være briter.[18] Under konferansen i Teheran i november 1943 mellom Josef Stalin, Franklin Roosevelt og Winston Churchill ble tidspunktet for invasjonen fastsatt til 1. mai 1944.[19]

  • Allierte og tyske forberedelser for invasjonen
  •  

    Trening med skarpt før invasjonen

  •  

    Allierte tropper øver med landgangsfartøy

  •  

    Landgangsøvelse i Storbritannia

  •  
    M4 Sherman uskadeliggjør miner
    Foto: Mapham, J (Sgt), War Office official photographer
  •  
    General Erwin Rommel inspiserer mulige landingsområder
    Foto: Bundesarchiv, Bild 101I-719-0243-33 / Jesse / CC-BY-SA 3.0

Først 6. desember 1943 bestemte Roosevelt seg for å utnevne general Dwight D. Eisenhower til øverstkommanderende for invasjonstyrkene. I januar 1944 ble navnene på hans britiske underordnede kunngjort: Flymarskalk Arthur William Tedder ble utnevnt til nestkommanderende, og flymarskalk Trafford Leigh-Mallory, general Bernard Law Montgomery og admiral Bertram Ramsey fikk kommandoen over henholdsvis luft-, land- og sjøstridskreftene. Det betød samtidig at de øverste sjefene, som overtok sine kommandoposter i januar, ikke hadde mer enn 4 måneder på seg til å planlegge detaljene i invasjonen.[20]

Planen Rediger

Etter at Eisenhower og Montgomery hadde gjennomgått detaljene i COSSAC-planen, var de enige om at landingsområdet var for smalt, samt at det var satt opp for små styrker i de første angrepsbølgene.[21] Dette var også general Morgans oppfatning, men han hadde simpelthen, på det tidspunkt han laget planene, ikke mulighet til å legge planer på annet grunnlag enn det som var gitt ham av de to landenes regjeringer.

Etter grundig diskusjon ble det derfor bestemt at invasjonen skulle foregå over en 97 kilometer lang front, fordelt på fem strender og oppdelt i to angrepsstyrker (arméer), én amerikansk og én overordnet britisk. Under ledelse av general Omar Bradley skulle den amerikanske 1. armé angripe den vestlige delen (Omaha og Utah) kl. 6.30. På grunn av tidevannsforskjellene ville den østlige delen først bli angrepet én time senere, kl. 07.30. Denne besto av tre strender (to rene britiske, Sword og Gold, og en overordnet kanadisk, Juno) tildelt 2. britiske armé, under kommando av general Miles Dempsey. Her, på Sword og Juno, deltok også andre europeiske allierte avdelinger, slik som franske, polske, nederlandske, belgiske, tsjekkiske og norske, under britisk kommando. Selve strendene var igjen inndelt i mindre sektorer, med fargekoder og navn. Disse igjen var oppdelt i mindre områder, for videre fordeling av de styrker som skulle angripe, slik at hvert enkelt kompani hadde sitt avgrensede del av landingsområdet å ta hånd om.

Omaha Beach Rediger

Utdypende artikkel: Omaha Beach

Omaha Beach var underlagt den 1. amerikanske armé som en del av det vestlige invasjonsområdet. Den var med sin bredde på 9,6 kilometer den største av ilandsettingsområdene, og var tildelt 5. armékorps.[22] Her var oppsatt to infanteridivisjoner, henholdsvis 1. divisjon, med 16. og 18. regiment, og 29. divisjon med 115. og 116. regiment, til å angripe hver sin hoveddel av stranden.[23] De allierte hadde gjennom sin etterretning stadfestet at denne stranden var meget godt befestet og vel forsvart, at den ble den vanskeligste av de fem landgangsstedene, og general Omar Bradley var innforstått med at den ville bli erobret med «enorme tap».[24]

Utah Beach Rediger

Utah Beach var det andre av invasjonsområdene underlagt 1. amerikanske armé, med 7. armékorps som gjennomførende enhet.

Pointe du Hoc Rediger

Utdypende artikkel: Pointe du Hoc

Mellom Omaha- og Utah-strendene var det befestede kystartilleristillinger med overbygde betonginstallasjoner som kunne beskyte begge strendene og sjøen utenfor. Det ble derfor besluttet at disse skulle nedkjempes i invasjonens første fase, én time før landingene startet på disse to strendene. Artilleriet befant seg på en klippe med så å si vertikale vegger, som var nærmest umulig å forsere og krevde elitestyrker for å tas. Enheter fra 2. Ranger Batallion ble derfor utvalgt og trent spesielt for oppgaven.

Sword Beach Rediger

Sword Beach var den østligste stranden, denne ble invadert av Storbritannias 3 divisjon

Gold Beach Rediger

Gold Beach befant seg midt i sentrum for invasjonen og ilandsettingen der begynte en time etter Utah og Omaha. Stigende og krapp sjø betydde at miner og andre hindringer ikke var blitt fullstendig fjernet. Konsekvensen var at de britiske soldatene hadde litt problemer med å komme i land.

Langs kysten var byene La Rivière og Le Hamel tungt forsvart av tyskerne. I tillegg var fire tunge 155 mm kanoner stilt inn mot kysten 500 m inne i landet.

Kraftig beskytning fra HMS «Ajax» satte kanonene ut av spill og stilnet det tyske forsvaret. Innen skumringen hadde 25 000 soldater gått i land og presset de tyske styrkene 10 km inn i landet. 400 briter omkom.

Juno Beach Rediger

Underbyggende operasjoner Rediger

Selve invasjonen var direkte understøttet av britiske og amerikanske luftbårne styrker («Operasjon Tonga», «Operasjon Chicago» og «Operasjon Detroit»), bak de tyske linjene natt til D-dagen, for å sikre landsettingens østre og vestre flanke. Med over 17 000 mann skulle disse styrkene sikre strategiske steder, skape kaos blant tyskerne, samt forhindre tyske motangrep mot de alliertes landstigninger. Disse luftlandsettingene ble foretatt både ved bruk av fallskjermsoldater og glidefly.

Planen for invasjonen hadde hele tiden bestemt at Caen og elven Orne skulle være det østligste punkt for invasjonsområdet. Det vestlige ble endret etter hvert som hvilke styrker som til enhver tid ville være tilgjengelig ble øket. I henhold til de første planene var Omaha-strandens ytterkant det som avgrenset invasjonsområdet. Men Montgomery krevde fra første stund han ble gitt kommando, at flere tropper ble gjort tilgjengelig for invasjonen. I flere måneder var målet å dele Cotenin-halvøya i to, ved landsetting av 101. divisjon på den østlige delen rett nord for Utah-stranden, mens 82. divisjon skulle landsettes på den østlige delen. Deretter skulle de to divisjonene møtes på midten. Bare én uke før invasjonen ble det bestemt at begge divisjonene skulle landsettes rett innenfor Utah-stranden og der sikre forskjellige mål. Mens britene i flere måneder hadde kunnet planlegge og øve på sine mål, uten at det spesifikt var blitt gitt beskjed nedover i rekkene om hvor og hva, fikk de amerikanske luftbårne styrkene dermed liten tid til å forberede seg for sine mål. Dette gjenspeilet seg da også i selve gjennomføringen og suksessen til henholdsvis de britiske og amerikanske styrkene landsatt fra luften.

I tillegg var det utarbeidet planer for en undersjøisk drivstoffledning mellom England og Frankrike for å forsyne stridsvogner og andre kjøretøy med drivstoff («Operasjon Pluto»), slik at man slapp å transportere dette med skip. For å slippe å bruke spesialbygde landgangsskip (som kunne gå helt inn til stranden) til å landsette alle forsyninger ellers, skulle det bygges kunstige havner ved bruk av bølgebrytere utenfor kysten bestående av gamle skip, tauet over kanalen og senket («Operasjon Gooseberry»), som skulle beskytte kunstige, prefabrikkerte konstruksjoner i stål og betong, også disse tauet over kanalen og senket («Operasjon Mulberry»), for å utgjøre bryggene båter kunne legge til og losse, forbundet til strendene med landganger.

Operasjon Tonga Rediger

Oppgaven med å sikre den østlige delen av invasjonsområdet ble tildelt den britiske 6. luftbårne divisjon. Dens hovedoppgave var å forhindre tyske angrep mot styrkene som ble landsatt på de britiske/canadiske strendene, og sikre en videre fremrykning inn i landet, slik at ett av hovedmålene for invasjonens første fase, Caen, kunne bli erobret.

For at dette oppdraget skulle lykkes måtte divisjonen således erobre og sikre et område på 50 kvadratkilometer, ta én bru over elven Orne og én over Caen-kanalen intakt, ødelegge fem bruer over elven Dives i et område oversvømmet av tyskerne, 9 kilometer fra Caen, og endelig ødelegge Merville-batteriet som kunne beskyte hele Sword-stranden og sjøen utenfor. Alt dette måtte skje fra midnatt til invasjonstyrken ble landsatt sju og en halv time senere, samtidig som styrken ville være truet av tyske motangrep.

Gjennomføring Rediger

Under ledelse av major John Howard landet angrepsstyrken som skulle ta bruene over Orne og Caen-kanalen i to grupper á tre glidefly tjue minutter over midnatt. Den første gruppen landet med samtlige tre fly få meter fra Caen-kanalen og tok denne med små tap i løpet av tre minutter. Den andre gruppen landet med bare to fly, da det tredje gjorde seg fri fra slepeflyet for tidlig og landet nær Dives, men her flyktet tyskerne hals over hode og overlot brua til britene uten kamp.

Resten av landsettingen gikk derimot ikke like prikkfritt. Hovedstyrken, 3. fallskjermbrigade, som ble sluppet en halvtime senere, ble spredt over et stort område, og mange av soldatene druknet i områdene som tyskerne hadde satt under vann. Dette gjorde at styrken som skulle ta Merville-batteriet var redusert fra 600 til bare 150 mann, og alt tungt utstyr var gått tapt. Allikevel klarte de å gjennomføre oppdraget; det samme gjorde styrken som var satt til å sprenge de fem bruene over elven Dives. Dermed var alle hovedmål sikret da resten av divisjonen, under ledelse av general Gale, landet i glidefly med sine panservernvåpen og annet tungt utstyr, for å befeste forsvaret. Panservernkanonene kunne således konsentreres mot den sørlige delen av området, som var det eneste stedet tyskerne kunne foreta et motangrep med stridsvogner. Enheter fra landgangsstyrkene nådde bruene over Orne og Caen-kanalen allerede på formiddagen, og avløste styrkene der.

Operasjon Chicago Rediger

101. amerikanske luftbårne divisjon

Operasjon Detroit Rediger

82. amerikanske luftbårne divisjon

Det tyske forsvaret Rediger

Øverstkommanderende for landforsvaret i Vest-Europa var generalfeltmarskalk Gerd von Rundstedt, med bl.a. armégruppe B i Nord-Frankrike, Belgia og Nederland, og armégruppe G i Sør-Frankrike. I februar 1944 fikk feltmarskalk Erwin Rommel kommando over armégruppe B, med 7. armé i Normandie og Bretagne og 15. armé ved Calais. Rommel var av Hitler utnevnt til generalinspektør av Atlanterhavsvollen høsten 1943 og hadde direkte kontakt med Hitler. Dermed var det i realiteten to kommandanter over landstyrkene langs den kystlinjen det var ventet en alliert invasjon. For å komplisere kommandolinjen ytterligere, hadde Hitler holdt sjø- og luftstridskrefter utenfor von Rundstedts kommando, samt satt en pansergruppe i Nordvest-Frankrike (ledet av general Leo Geyr von Schweppenburg) direkte under sin kontroll. Det var også uenighet mellom Rommel og von Rundstedt om hvor den allierte landgangen ville finne sted. Von Rundtstedt holdt på Calais,[25] mens Rommel mente Normandie ville være stedet.[26] De vestallierte anslo i januar 1944 at det var 53 tyske divisjoner i Frankrike, Nederland og Belgia.[27]

Hjørnesteinen i den tyske planen for å avvise en alliert invasjon var Atlanterhavsvollen. Den skulle være en sammenhengende festningslinje langs hele vestkysten av det tyskkontrollerte Europa, med kystbatterier som skulle dekke ethvert landgangsområde og store hær-, artilleri- og panserstyrker utplassert på og rett bak linjen. Å stanse de allierte allerede på stranden eller før de fikk fotfeste på kysten var etter Rommels mening den beste måten, fremfor å utmanøvrere og knuse en alliert styrke inne i landet med et bevegelig forsvar bestående av motoriserte og pansrede styrker. Rommels konklusjon kom fra hans erfaringer i sluttfasen av felttoget i Nord-Afrika, der overlegne allierte luftstyrker effektiv forhindret bevegeligheten til de tyske panserstyrkene. Denne overlegenheten i luftrommet var ikke blitt mindre i året etter aksemaktenes nederlag i Afrika og ville gjøre det svært vanskelig for en større panserstyrke i Vest-Europa i å få utrettet stort.[28][29]

I slutten av 1943 kunne Rommel konstatere at denne forsvarslinjen kun eksisterte på papiret og besto av spredte, dårlig samordnede forsvarsanlegg. Dette gjaldt særlig kystartilleriet, hvor de eneste moderne kystbatteriene lå i Pas de Calais-området. Arbeidet ble straks trappet opp med å ferdigstille festningslinjen. I sjøen ble det bygget sperringer for å stoppe landgangsbåtene. Disse besto av sammensveisede metallskinner, spisse trebukker og trepåler med sprengladninger. På jorder ble det også satt ned trepåler, for å komplisere en luftlandsetting (kjent som «Rommelspargel»). I tillegg ble strender minelagt og betonghindringer reist for å stanse stridsvogner. De knappe seks månedene Rommel fikk til å gjennomføre sine planer var på langt nær nok til å bygge ut vollen tilstrekkelig, bare deler av linjen hadde fått nye, betongsikrede stillinger.[30] Disse, og ubefestede strekninger av kysten, var besatt av hærens artilleri og ikke tungt kystartilleri. Det var plassert kanoner rundt de viktigste havnebyene, men batteriene var ikke ferdig montert. Faktisk var et ca. 50 kilometer bredt område av invasjonsområdet udekket av tysk artilleri på invasjonsdagen. Styrkene i Normandie var derimot blitt øket, da både Hitler og Rommel i løpet av våren hadde begynt å anse området som sannsynlig for en invasjon.[trenger referanse]

Angrepet Rediger

Under landingene gikk det verst ut over den amerikanske Omaha-stranden, både på grunn av ineffektivt marine- og luftbombardement, og mangelen av spesialpanservogner (f.eks. mineryddervogner og flammekastervogner), noe de britiske sektorene hadde. De tyske forsvarsverkene var spesielt godt oppbygget, med kanonstillinger i herdet betong og solide infanteri-stillinger, beskyttet bak store mengder piggtråd. De allierte led derfor store tap her, med over 3 000 drepte, sårede eller savnede.

I de andre sektorene skjedde landsettingen under mindre dramatikk og med mindre motstand enn antatt.

Omaha Beach Rediger

 
Amerikanske soldater går i land på Omaha Beach 6. juni 1944

Landstigningen på Omaha-stranden var den blodigste og mest kostbare på D-dagen. De amerikanske avdelingene 1st Infantry Division og 29th Infantry Division møtte her den tyske 352. divisjon, noen av de best trenede tyske troppene i Normandie. Omaha var også det tyngst befestede og forsvarte området, og bombardementet (fra sjø- og luftstridskrefter) av området før landstigning hadde ikke den innvirkning som var ønsket. De amfibie-stridsvognene (DD-stridsvogn) som var ment å angripe her, klarte ikke å utføre sin oppgave i tilstrekkelig grad. Bølgene var høyere enn ventet, samtidig som det var fralandsvind, og på den østlige sektoren slapp amerikanerne DD-ene for langt fra kysten, fordi man ikke våget å gå langt nok inn med moderfartøyene. Forholdene ble dermed umulige for stridsvognene og 27 av 32 sank.

Det medførte at denne delen av Omaha Beach ikke hadde operative stridsvogner som kunne beskytte infanteri-troppene i den første angrepsbølgen. På den vestlige sektoren ble DD-stridsvognene landsatt direkte på stranden, men flesteparten ble ødelagt av tysk artilleriild før de fikk utført sin oppgave. Ikke før i tredje angrepsbølge ble det landsatt nye stridsvogner som gav støtte til infanteriet som allerede var i kamp på stranden. Ca. 1000 soldater døde her (i tillegg til over 2 000 sårede), de fleste i løpet av de første timene. En tilbaketrekning ble vurdert, men noen overlevende soldater overkom sin egen frykt, og fikk samlet andre soldater til å forsere hindringene på stranden og komme seg videre innover i landet.

Utah Beach Rediger

Dette var den andre stranden som de amerikanske styrkene hadde ansvar for, og regnes som den letteste stranden å ta for allierte styrker. 197 allierte soldater ble skadet eller drept.

Pointe du Hoc Rediger

Utdypende artikkel: Pointe du Hoc

225 mann fra andre Ranger bataljon gikk i land under klippene og kjempet seg opp under kraftig tysk beskytning fra håndvåpen. Med støtte fra nærkamplandgangsbåter, som avfyrte bombekastergranater mot toppen av klippene, og med spesiallagde entrehaker, avfyrt fra bombekastere, som hadde enten rene tau eller taustiger festet til dem, kjempet de seg opp til toppen av klippene, bare for å finne ut at kanonene ikke var blitt installert i befestningene. Dette var blitt forsøkt formidlet de allierte i forkant, men ordonnansen fra den franske motstandsbevegelsen hadde blitt drept av britiske flygere ved en misforståelse. Amerikanerne kjempet seg videre inn i landet og ødela kanonene som var lagret på jordene bakenfor befestningene. Deretter holdt de ut gjentatte tyske motangrep, før de to dager senere ble unnsatt av styrker som ble landsatt på Omaha-stranden. Gjenværende styrker besto da av kun 90 «kampdyktige menn» (uskadde eller lett sårede).

Sword Beach Rediger

Britene hadde nest størst tap på denne stranden, cirka 1050 av de 10 000 allierte soldatene som omkom 6 juni. Etter 6 timer måtte tyskerne her trekke inn i landet på grunn av kraftig bombardement fra den britiske marinen. 64 tyskere ble fanget, og et ukjent antall omkom. Da forsvaret kollapset beveget de tyske styrkene seg vekk fra landingsområdet.

Gold Beach Rediger

Britene begynte 1 time etter amerikanerne med ilandsettingen. I starten var det vanskelig å få kontroll over stranden. Tyskerne hadde forberedt et sterkt forsvar, og sjøen var urolig. Dette gjorde sitt til at det var en del problemer med å komme i land. Da britene først kom i land brukte de resten av dagen til å etablere et brohode på Fransk jord. 400 av de 25 000 som hadde gått i land ble drept i kampene.

Juno Beach Rediger

Sammen med engelskmennene var det canadiske stormtropper som hjalp til med å ta Juno Beach. Den første bølgen gikk i land rundt 06.00. Miner og andre hindringer, som spanske ryttere og piggtråd, hindret soldatene å komme seg i land og mange stridsvogner ble ødelagt. Dette var også den stranden der de britiske tapene var størst. 1 200 av de 21 000 som ble landsatt døde. På tross av dette etablerte de allierte styrkene seg her fort, og tyskerne, i et ekstremt undertall, gjorde en taktisk tilbaketrekning vekk fra kysten.

  • Kampene etter landsettingen
  •  

    Landskap i Normandie, såkalt bocage

  •  

    Britisk soldat i Caen, med sivil dame, etter bombingen

Tematisk oversikt Rediger

Strategi Rediger

Den tyske diktatoren Adolf Hitler hadde et siste møte med feltmarskalkene Gerd von Rundstedt og Erwin Rommel, i Frankrike, den 16. juni 1944. Både von Rundstedt og Rommel hadde svært pessimistiske vurderinger av situasjonen, forventet et alliert gjennombrudd, og Rommel anbefalte at Hitler burde avslutte krigen så raskt som mulig.[31] I slutten av juni 1944 anbefalte også von Rundstedt at krigen burde avsluttes fra tysk side (han ble avsatt noen timer etter).[32]

Sivilbefolkningen Rediger

Under planleggingen av bombetokt før invasjonen forsøkte Storbritannias statsminister Winston Churchill å begrense de, da han anså at tap av titusenvis av franske sivile ikke kunne aksepteres. Den øverstkommanderende for invasjonen, general Eisenhower, måtte kontakte USAs president Roosevelt for å få godtatt planen om bombing. De allierte bombetoktene for å begrense tyske soldaters bevegelser viste seg å ta livet av om lag ti tusen franske sivile.[33]

Den franske byen Caen ble kraftig bombet flere ganger av allierte fly, både 6. juni og 7. juli. Totalt døde det om lag 1150 sivile som følge av bombingen og de alliertes erobring av byen. I ettertid mener de fleste militære eksperter at bombingen ikke hadde vært effektiv. Dels hadde ikke bombene stort sett ikke truffet tyske styrker, dels bidro ruinene av utbombede hus til at de tyske styrkene i byen fikk gode posisjoner da de allierte styrkene angrep for å frigjøre byen.[34]

Luftkrig Rediger

To av de tre betingelsene de allierte måtte innfri var direkte knyttet til luftmakt, den tredje indirekte. Tyske fly som angrep allierte skip måtte stoppes, og det tyske Luftwaffe måtte ødelegges. Den indirekte betingelsen var at Den røde armé holdt ut, det var knyttet til vestalliert suksess i luftkrigen, ved at fly, kanoner for luftvern og mannskap måtte holdes igjen i Tyskland, og ikke kunne brukes på østfronten.[35]

Ved planleggingen av invasjonen anså den allierte staben bombing av veier og jernbaner nær langangssonen som et viktig middel for å isolere tyske styrker, så de ikke fikk forsterkninger.[36]

Operasjon Fortitude – narrespillet Rediger

Utdypende artikkel: operasjon Fortitude

Dette var de alliertes avledningsmanøver for å få tyskerne til å opprettholde store styrker i områdene de ventet en invasjon, i stedet for å sende dem til stedet invasjonen faktisk fant sted. Hitler og den tyske overkommandoen forventet en invasjon i Calais-området, da Den engelske kanal her er på sitt smaleste. Derfor hadde de allierte i Sørøst-England bygget opp en liksom-styrke i områdene tyske rekognoseringsfly hadde rekkevidde, og ble gitt anledning, til å fly over. I gummi, papp, kryssfinér og lerret ble det laget jeeper, lastebiler, stridsvogner og landgangsbåter som med letthet kunne forflyttes av noen få menn, men som så særdeles ekte ut fra stor høyde. Sammen med de styrker og skip det var naturlig å ha der i krigssammenheng, ble det skapt en illusjon av at en armégruppe, First US Army Group (FUSAG), var under oppbygging. For å gjøre narrespillet komplett ble general George Patton, som tyskerne kjente til og respekterte, offentlig utnevnt til øverstkommanderende for FUSAG. Dette ble gjentatte ganger kringkastet over det allierte militære radiosambandet tyskerne kunne overvåke, for slik å overbevise dem ytterligere. Dette narrespillet fungerte så bra at den tyske overkommandoen i over én måned etter D-dagen var overbevist om at landsettingene i Normandie kun var en avledningsmanøver og at den «virkelige» invasjonen var nært forestående i Calais-området.[37]

Vær og tidevann Rediger

Været i Den engelske kanal var en alvorlig utfordring for de allierte, i tillegg ga tidevann og månen begrensninger på mulige datoer for invasjonen. Dagen for invasjon ble satt til 5. juni, men varselet for den dagen var svært dårlig, og invasjonen ble utsatt til den 6. juni, det ble bekreftet av Eisenhower, da værmeldingene for den dagen var bedre.[38]

Etter det relativt gunstige været selve invasjonsdagen kom det en storm rundt 20. juni. Stormen førte til at den ene av de to kunstige havnene ble ødelagt, forsyningene fra Storbritannia stoppet opp og allierte fly kunne ikke bistå bakkestyrkene.[39]

Logistikk Rediger

De alliertes sterkt mekaniserte krigføring krevde store mengder forsyninger. En amerikansk stridsvognsdivisjon trengte 240 000 liter drivstoff om dagen, kun for kjøring på vei, ved kamphandlinger i terreng økte drivstoffbruket kraftig. Av andre forsyninger (ammunisjon og mat) behøvde en slik divisjon på 21 000 mann totalt 35 tonn om dagen.[40]

Krigsforbrytelser Rediger

Utdypende artikkel: Oradour-sur-Glane

Det var en rekke eksempler på skyting av krigsfanger. Allierte soldater skjøt ved flere anledninger krigsfanger, ved landgangen og invasjonen i Normandie.[41] Det var også tilfeller hvor allierte fanger ble skutt av tyske soldater.[42] Tyske styrker og enheter drepte også tusenvis av franske sivile sommeren 1944.[43]

Soldater, medisin og moral Rediger

Hva menes med soldatenes moral?

Med moral menes her evnen som enkelte soldater eller grupper av soldater har til å utføre de ordrene som blir gitt av militære overordnede.[44]

Før første verdenskrigs utbrudd ble høy moral, som enheters evne til å fortsette angrep, selv om de har hatt store tap, sett som avgjørende for at krig skulle kunne vinnes, på tross av nye våpen som rifler, maskingeværer og langtrekkende artilleri. Erfaringene fra den russisk-japanske krig (1904–1905) ble tatt som bevis for det.[45]

Ifølge Beevor var det ved invasjonen i Normandie et mindretall av soldatene i de allierte vernepliktige styrkene som var innstilt på å ta en risiko og angripe, flertallet av soldatene fulgte kun med, og mange avfyrte ikke sitt personlige våpen under kamp. Beevor mener det er sannsylig at det samme var tilfelle i gjennomsnittet av tyske infanteridivisjoner, men at tyske elitestyrker som Waffen SS, pansergrenaderene og fallskjermjegerne hadde en mer aktiv innstilling til kamp.[46]

Både amerikanerne og britene hadde problemer med å innpasse nye soldater i avdelingene, som kom for å erstatte falne eller sårede. Opplæringen var ofte dårlig, og samtidig ble de ofte gitt de farligste oppgavene. De mer erfarne soldatene ble høyere verdsatt av underoffiserer og offiserer. Grunnet harde kamper ble ofte vesentlige deler av en alliert divisjon skiftet ut etter kort tid i kamp. Den amerikanske 4. divisjon mistet for eksempel 7 876 mann i løpet av 40 dager etter landsettingen, og hadde mottatt 6 663 erstatningstropper (en amerikansk infanteridivisjon var rundt 15 000 mann, altså over 2/5-deler erstattet).[47]

Amerikanske styrker besto stort sett av vernepliktige, og opplevde mange tilfeller av psykisk sammenbrudd hos soldater og offiserer i kamp.[48]

Spillefilmer om D-dagen Rediger

  • Den lengste dagen (The Longest Day) (1962) Omhandler hele D-dagen, sett fra både alliert og tysk ståsted.
  • Redd menig Ryan (1998) Etter innledningen beskriver filmen i 20 detaljerte (men også «Hollywood-pregete») minutter landgangen av «Omaha Beach». Deretter to dager fra en redningsoperasjon som foregår et stykke inn fra invasjonsstrendene.
  • Band of Brothers (2001) Egentlig en TV-miniserie, men hele episode 2 («Day of Days») tar for seg 101. Airborne Divisions landing på D-dagen.
  • Ike: Countdown to D-Day (2005) Et portrett av Dwight D. Eisenhower fra han fikk kommandoen over de allierte styrkene i Vest-Europa (SACEUR) frem til D-dagen.
  • The Big Red One (1980) Historien om den 1. amerikanske infanteridivisjon, med et lengre avsnitt om dets innsats under D-dagen.

Se også Rediger

Fotnoter Rediger

  1. ^ Det er ulike oppfatninger om hvor lenge operasjon Overlord varte. Encyclopædia Britannica oppgir at den vanligvis ansees avsluttet med erobringen av Paris 25. august. «The Normandy Campaign is traditionally considered to have concluded with the liberation of Paris on Aug. 25, 1944.», fra «Normandy Campaign summary».
  2. ^ It is very hard to believe that in a few hours the cross Channel invasion starts! I am very uneasy about the whole operation. At the best it will fall so very far short of the expectation of the bulk of the people, namely all those who know nothing of its difficulties. At the worst it may be the most ghastly disaster of the whole war. I wish to God it were safely over.

Referanser Rediger

  1. ^ Beevor 2012, s. 616, 624
  2. ^ Overy 1995, s. 137-143
  3. ^ Overy 1995, s. 137
  4. ^ Dear & Foot 2005, s. 322.
  5. ^ Churchill 1949, s. 115.
  6. ^ Zuehlke 2004, s. 20.
  7. ^ Ford & Zaloga 2009, s. 8–10.
  8. ^ Churchill 1951, s. 582.
  9. ^ Overy 1995, s. 134–136
  10. ^ Overy 1995, s. 138–141
  11. ^ Zuehlke 2004, s. 21–22.
  12. ^ Ford & Zaloga 2009, s. 10–11.
  13. ^ Beevor 2012, s. 319.
  14. ^ Overy 1995, s. 138
  15. ^ Beevor 2012, s. 612
  16. ^ Overy 1995, s. 146
  17. ^ Bell 2011, s. 168
  18. ^ Overy 1995, s. 140–141, 144, 148
  19. ^ Overy 1995, s. 143
  20. ^ Overy 1995, s. 144, 147–148
  21. ^ Overy 1995, s. 145
  22. ^ «History of Omaha Beach on D-Day – 6 June 1944 – Normandy landings - D-Day Overlord» (engelsk). 19. februar 2016. Besøkt 31. mars 2023. 
  23. ^ Beevor 2009, s. 92
  24. ^ Beevor 2009, s. 23
  25. ^ says, Bulent Suslu (10. september 2015). «Field Marshals Erwin Rommel & Gerd von Rundstedt». Warfare History Network (engelsk). Besøkt 31. mars 2023. 
  26. ^ Beevor 2012, s. 622
  27. ^ Bell 2011, s. 169
  28. ^ Beevor 2012, s. 619, 622
  29. ^ Overy 1995, s. 154–156
  30. ^ Overy 1995, s. 153–154
  31. ^ Beevor 2009, s. 240–242
  32. ^ Beevor 2009, s. 253
  33. ^ Overy 1995, s. 149
  34. ^ Beevor 2009, s. 288–289
  35. ^ Overy 1995, s. 137, 150
  36. ^ Overy 1995, s. 148–149
  37. ^ Overy 1995, s. 150–152, 163, 173, 179
  38. ^ Beevor 2012, 622–623
  39. ^ Beevor 2012, 628–629
  40. ^ Beevor 2009, s. 455
  41. ^ Beevor 2009, s. 83, 85, 121–122, 134, 136, 168, 195–196, 237–238, 283–285, 415, 460
  42. ^ Beevor 2009, s. 70, 175, 195
  43. ^ Beevor 2009, s. 469–470
  44. ^ Watson, s. 175–176, The Cambridge History of The First World War, bind II
  45. ^ Howard 2002, s. 17-18
  46. ^ Beevor 2009, s. 221–223
  47. ^ Beevor 2009, s. 276–277
  48. ^ Beevor 2009, s. 279–281

Litteratur Rediger

På norsk Rediger

På engelsk Rediger

Eksterne lenker Rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Invasjonen_i_Normandie&oldid=23788397»