Arnhem-operasjonen

vestallierte militær operasjon under andre verdenskrig

Arnhem-operasjonen (engelsk: Operasjon Market Garden) var en alliert militær operasjon under andre verdenskrig, 17.–26. september 1944. Hensikten var å ta broer over de største vannveiene i tyskokkupert Nederland, danne et brohode nord for Rhinen, og deretter raskt foreta et angrep inn i Tyskland og forsøke å erobre det viktige Ruhrområdet, hovedsenteret for tysk råvareproduksjon.

Arnhem-operasjonen
Konflikt: Andre verdenskrig
Dato17. september - 25. september 1944
StedNederland og Tyskland
51°26'8,02"N 5°28'50,02"Ø
ResultatAlliert operativt nederlag
Stridende parter
Storbritannias flagg Storbritannia
USAs flagg USA
Canadas flagg Canada
Polens flagg Polen
Nederlands flagg Nederlands motstandsbevegelse
Tysklands flagg Tyskland
Kommandanter og ledere
Storbritannias flagg Bernard Law Montgomery
USAs flagg Lewis H. Brereton
USAs flagg Maxwell D. Taylor
Storbritannias flagg Miles Dempsey
Storbritannias flagg Frederick Browning
Storbritannias flagg Brian Horrocks
Tysklands flagg Gerd von Rundstedt
Tysklands flagg Walter Model
Tysklands flagg Kurt Student
Tysklands flagg Wilhelm Bittrich
Tysklands flagg Gustav-Adolf von Zangen
Styrker
41 628 mannUkjent
Tap
15 326–17 200 drepte og sårede
88 stridsvogner
144 transportfly
Usikre estimater:
Mellom 3 300 og 13 300 drepte og sårede
30 stridsvogner
159 fly

Operasjonen var planlagt i to faser: «Market», som var den største luftlandsettingen noensinne, bestående av én britisk og to amerikanske divisjoner for å ta broene, og «Garden», som var en framrykning av britiske andre armé langs motorvei[trenger referanse] 69 med britiske XXX korps i tet under general Brian Horrocks. Den var innledningsvis vellykket, da broen over Waal ved Nijmegen ble erobret intakt noen dager inn i operasjonen. I større perspektiv var operasjonen mislykket, da den siste broen over Rhinen, nemlig ved Arnhem, ikke ble holdt – det tyske motangrepet der knuste den britiske 1. luftbårne divisjon. Det betraktes som den siste tyske seieren på vestfronten.

Bakgrunn rediger

Etter å ha blitt påført store tap under invasjonen i Normandie og i de påfølgende kampene i Normandie, trakk restene av den tyske hæren seg tilbake til det østlige Frankrike og Be-Ne-Lux-landene i slutten av august 1944. I løpet av den første uken av september rykket i nord den britiske 21. armégruppe under feltmarskalk Bernard Law Montgomery frem lags en linje fra Antwerpen til Belgias nordgrense, med sin britiske andre armé, ledet av generalløytnant Miles Dempsey, mens den kanadiske først armé under generalløytnant Harry Crerar konsentrerte seg om å gjenerobre havnebyene langs atlanterhavskysten (Dieppe, Le Havre, Boulogne-sur-Mer, Calais og Dunkerque). I sør nærmet den amerikanske 12. armégruppe under generalløytnant Omar Bradley seg den tyske grensen, hvor den amerikanske første armé under generalløytnant Courtney Hodges støttet britene ved å drive tyskerne tilbake mot Aachen, mens den amerikanske tredje armé under generalløytnant George S. Patton beveget seg østover mot Saar. Samtidig avanserte den amerikanske sjette armégruppe under general Jacob L. Devers mot Tyskland etter landgangen i Sør-Frankrike 15. august (operasjon Dragoon).

Innen de allierte var det stor rivalisering mellom Montgomery og Patton om hvem som skulle få lede an angrepet mot Tyskland. De hadde hver seg et høyt selvbilde og gode resultater fra slagmarken å vise til, og mente derfor begge at de burde bli prioritert i den videre kampen. Et misforhold mellom dem hadde oppstått ved operasjon Husky på Sicilia, der Patton hadde kommet først fram til Messina, og hadde fortsatt siden. Montgomery klarte å overtale Eisenhower om at et angrep gjennom Nederland til Ruhrområdene var den beste løsningen.

Forsyningssituasjonen rediger

Med de alliertes forfølgelse av tyskerne gjennom Frankrike og Belgia, steg drivstofforbruket enormt. Forsyningene var begrenset til selve invasjonsstrendene, dypvannshavnen i Cherbourg og noen mindre havner i Normandie. Antwerpens store havn ble erobret av Montgomerys styrker den 4. september, men innløpet til havnen ble i nord fortsatt kontrollert av tyskerne, slik at innseiling ikke var mulig. Andre viktige havner langs Den engelske kanal, slik som Dunkerque, ble innbitt forsvart av tyskerne frem til mai 1945. Selv om forsyningene fra invasjonsstrendene overgikk alle forventninger, ble det klart at brukbare havner nærmere frontlinjen var helt nødvendig. Under planleggingen av invasjonen i Normandie hadde man forutsett dette og tatt i hensyn bruk av havner i Bretagne. Eisenhower sto på sin mening om at disse havnene burde tas, mens andre fremholdt at erobringen av Le Havre og Antwerpen ville gjøre dette unødvendig. Under tiden var det dog nok forsyninger til å holde liv i de alliertes fremrykning; det var knappheten på transportmidler som var flaskehalsen. Den amerikanske 12. armégruppe hadde etterlatt alt sitt tunge artilleri, og halvparten av det mellomstore, vest for Seinen, for å frigjøre transportkapasitet. Fire britiske transportkompanier ble utlånt til amerikanerne for å hjelpe på situasjonen. Opprettelsen av «the Red Ball Express» (massive kolonner av lastebiler som fikk kjøre på dedikerte veier) hjalp, men det var på langt nær nok.

Jernbane var den mest økonomiske formen for transport, men alliert bombing i forkant av invasjonen hadde ødelagt mye av skinnegangen. Gjenoppretting av denne var tidkrevende, og mot slutten av august jobbet 18 000 mann, inkludert 5 000 krigsfanger, på linjenettet. Heldigvis var ødeleggelsene ikke så store øst for Seine, og etter flere forsinkelser fikk man 17. august frem de første forsyningene til den amerikanske tredje armé.

21. armégruppe gikk til det skritt å la to divisjoner være uten transport, og 30. august ble inntaket av forsyninger stoppet helt; armégruppen skulle bruke av lagrene den hadde i Normandie. Situasjonen ble ytterligere forverret av at 1 400 britiske lastebiler ble funnet ubrukelige på grunn av dårlige stempler i motorene. Disse kunne daglig ha transportert over 800 tonn, nok til å forsyne to divisjoner.

I forbindelse med Market Garden skulle amerikanske 82. og 101. luftbårne divisjon bli forsynt fra britiske lagre med provisjoner som var felles, slik som mat og drivstoff. Særegne provisjoner som våpen, ammunisjon og innenfor signalisering og ingeniørvåpenet skulle besørges av Red Ball Express eller med jernbane til hærens deponi nr. 6 i Geraardsbergen. Tre nyankomne amerikanske infanteridivisjoner (26., 95. og 104.) ble fratatt sine transportavdelinger, og disse ble innlemmet i Red Ball Express. Åtte transportkompanier ble overført til Red Lion, en nyopprettet konvoirute spesielt beregnet på Market Garden. Red Lion-konvoiene overgikk sine oppsatte mål ved daglig å levere 650 tonn, mot de forutsatte 500 tonnene. Halvparten av dette gikk til 82. og 101. luftbårne divisjon.

Strategi rediger

 
Sjef for 101. amerikanske luftbårne divisjon, Maxwell D. Taylor opererte på Garden-avsnittet

Etter at britene og kanadierne i 21. armégruppe hadde klart å bryte ut fra Caen, og deretter rykket frem og omringet store tyske styrker i en lomme ved Falaise, mente Eisenhower at det var å foretrekke å forfølge en tilsynelatende knust tysk hær østover over en bred front. Samtidig som han var enig med Montgomery om hans planer om et fremstøt med 21. armégruppe mot Ruhrområdet, ville han også ha Pattons styrker «på farten igjen». Således ga Eisenhower, i første uke av september, amerikanske første armé lov til å krysse Rhinen ved Köln, Bonn og Koblenz, mens tredje armé krysset Rhinen ved Mannheim, Mainz og Karlsruhe.

Eisenhower satte sin lit til en rask fremrykning, hvilket trengte en velfungerende logistikk, noe han selv var enig i at var strukket til bristepunktet. Denne strategien ble imøtegått av hans nærmeste underordnede, spesielt Montgomery, som argumenterte med at den forverrede forsyningssituasjonen ville forhindre hans styrker i å nå Ruhr-området, men at «en fullstendig omrokering av de tilstedeværende resursene ville muliggjøre ett fremstøt mot Berlin». SHAEF (Supreme Headquarters Allied Expeditionary Force) var villig til å gi Montgomery ytterligere resurser, hovedsakelig i form av utvidet bruk av jernbanenettet og fortrinnsrett til luftforsyningene. Montgomery hadde opprinnelig foreslått «operasjon Comet», en begrenset luftlandsetting ment å være et raskt og avgjørende slag som skulle iverksettes 2. september. Comet så for seg at 1. luftbårne divisjon, sammen med den polske 1. uavhengige fallskjermbrigade, skulle sikre et bestemt antall bruer over Rhinen, for slik å hjelpe en alliert fremrykning til de nordtyske slettene. Meningen var at hoveddelen for 1. luftbårne divisjon skulle landsettes med britiske 1. luftlandebrigade og den polske 1. uavhengige fallskjermbrigade nær Nijmegen, mens britiske 1. fallskjermbrigade skulle landsettes nær Arnhem, og britiske 4. fallskjermbrigade skulle landsettes ved Grave. Et vedvarende dårlig vær over området, sammen med Montgomrys bekymring over en tysk styrkeoppbygning i området, gjorde at planen først ble utsatt, og siden avlyst den 10. september.

«Comet» ble erstattet av en mer ambisiøs plan om å omgå Siegfriedlinjen ved å svinge rundt dens nordlige ytterpunkt og la de allierte å krysse Rhinen i et storslagent angrep, for slik å stenge den tyske 15. armé inne i området mellom Arnhem og IJsselmeer; dette var bakgrunnen for operasjon «Market Garden». Miles Dempsey hadde sine tvil angående denne planen, og foreslo for Montgomery den 10. september et angrep nordøstover mellom Reichswald og Ruhr til Wesel. Montgomery svarte med at han hadde mottatt melding fra London om at noe måtte bli gjort for å nøytralisere V2-rakettangrepene mot London som ble foretatt fra den Haag-området, og at hans plan ville kunne gjøre noe med det. Samme ettermiddag fløy Montgomery til Brussel for å møte Eisenhower. På tomannshånd med Eisenhower rev han opp en bunke av Eisenhowers kommunikéer og argumentert for sin operasjon «Market Garden» og at denne måtte gis prioritert i henhold til de alliertes forsyninger, men samtidig som den ville være en del av et angrep på en bred front. Eisenhower ga løfte om at 1 000 tonn per dag med forsyninger ville bli levert med allierte fly og amerikanske lastebiler til denne operasjonen. Eisenhowers avgjørelse om å iverksette operasjon «Market Garden» ble tatt med ønske om å opprettholde det trykket de allierte hadde på tyskerne. Samtidig var han satt under press fra USA om å bruke den nyopprettede 1. Luftbårne Allierte Armé så snart som mulig. Denne styrken hadde blitt opprettet etter at de allierte luftbårne styrker involvert i D-dagen hadde blitt trukket tilbake til England for hvile og omgruppering, og besto av to britiske og tre amerikanske luftbårne divisjoner, samt den polske 1. uavhengige fallskjermbrigade. Etter Normandie-kampanjen var atten luftbårne operasjoner blitt planlagt, men etter tur avlyst, fordi bakkestyrkene hadde erobret områdene de luftbårne styrkene skulle ta.

 
Ukjent britisk soldat begravet med hjelm og kors med tysk innskrift

Tap rediger

Tap Drepte (Market + Garden = Total) Sårede Savnede Fanget Total Sum
Tyske 4 000 til 6 000 ukjent ukjent 13 000 13 000
Britiske 1 130 + 5 354 = 6 484 851 6 450 13 785
Amerikanske 3 542 4 000 18 196
Polske 378 + 0 = 378 411

Kilder rediger

Norsk rediger

Engelsk rediger

Eksterne lenker rediger