Ardenneroffensiven

For den amerikanske filmen fra 1965 med samme navn se Ardennerslaget (film)

Ardenneroffensiven
Konflikt: Andre verdenskrig
Dato 16. desember 1944–15. januar 1945 Sted Ardennene Resultat Alliert seier
Stridende parter
Tyskland	Hovedsakelig britiske og amerikanske styrker
Kommandanter og ledere
Gerd von Rundstedt Walter Model Joachim Peiper Hasso von Manteuffel Sepp Dietrich	Dwight D. Eisenhower Omar Bradley George Patton Bernard Montgomery
Styrker
Ca. 200 000 menn, 600 stridsvogner (ved starten av slaget)	Ca. 83 000 menn, 400 stridsvogner (ved starten av slaget)
Tap
12 652 døde, 38 600 såret, 30 582 savnet	10 276 døde, 47 493 sårede, 23 218 savnet

Ardenneroffensiven var et slag under andre verdenskrig. Det startet i midten av desember 1944 og var den siste tyske offensiven på vestfronten under krigen. Den tyske hæren planla å slå en kile inn i den allierte fronten, for så å svinge nordover og erobre Antwerpen og dermed dele de alliertes armeer i to. Hitler hadde håp om at dette ville tvinge de allierte til å forhandle fram en fredsavtale i aksemaktenes favør.

Amerikanske panserjagere fra 103rd TD, 82nd Airborne Division rykker frem i tett tåke for å nå en tysk posisjon nær Werbomont i Belgia, 20. desember 1944.

Tyskerne kalte planen «Wacht Am Rhein» i et forsøk på å lure de allierte til å tro at det var en forsvarsplan. I engelsktalende land er slaget kjent som «Battle of the Bulge», da tyskernes fremrykning førte til at frontlinjen fremsto som en «bul» på kartet. Tyskerne innledet offensiven 16. desember 1944, og først 8. januar 1945 innså de at slaget var tapt og startet tilbaketrekningen.

Offensiven var feilslått for tyskerne, selv om den bandt opp store ressurser på alliert side. De allierte var også trege med å reagere på det tyske angrepet, noe som forsinket den allierte timeplanen i flere måneder. De allierte fikk på den annen side muligheten til å gå i kamp med, og bekjempe, de beste tyske avdelingene utenfor Westwall («Vestvollen»), de tyske forsvarsverkene på grensen mot Frankrike, Belgia og Luxembourg. Dette var med på å lette de senere kampene i Tyskland.

Bakgrunn

Etter at de allierte hadde slått seg ut av brohodet ved Normandie i august 1944 og knust de tyske styrkene, rykket de fram i Frankrike i en voldsom hastighet. De støtte underveis på enorme logistiske problemer, siden den eneste dypvannshavnen var ved Cherbourg, nær de opprinnelige invasjonsstrendene, og avstanden dit bare ble lengre og lengre. Selv om flere havnebyer var blitt tatt siden invasjonen, hadde tyske styrker omhyggelig sabotert disse havneanleggene først. Et ekstra problem var at det franske jernbanenettet nærmest var utradert av alliert bombing før invasjonen i Normandie. Dette var opprinnelig ment å sinke tyske forflytninger, men ga nå allierte tropper like mye problemer.

Massive mengder forsyninger måtte bringes fram med lastebil, og dette var lite effektivt. Det tok for eksempel et forbruk på fem liter drivstoff for å bringe én liter fram til avdelingene som trengte det, på den belgiske grensen. Tidlig i oktober var situasjonen så ille at selv om tyske styrker trakk seg tilbake, var det få muligheter for de allierte å rykke etter.

De allierte generalene kranglet seg i mellom om å få brorparten av forsyningene til sin armé, slik at i hvert fall én enkelt armé var klar til en offensiv. Den allierte øverstkommanderende, general Eisenhower, insisterte på sin side på en strategi med en offensiv på bred front, men med prioritet til styrkene i nord. Disse styrkene hadde som primæroppgave å ta de vitale tyske industriområdene i Ruhr. Mens de allierte omgrupperte og ventet på forsyninger, klarte den tyske generalen Gerd von Rundstedt å organisere de gjenværende tyske styrkene til en liten, men relativt effektiv forsvarsstyrke.

General Montgomerys operasjon Market Garden i september hadde som mål å ta Antwerpen, krysse Rhinen og omgå Siegfriedlinjen. Denne operasjonen mislyktes og etterlot de allierte styrkene knapt i en bedre posisjon enn før. Den belgiske motstandsbevegelsen klarte å forhindre at tyskerne ødela havnene i Antwerpen, men Montgomery valgte å stoppe sin fremmarsj like øst for Antwerpen, for omgruppering og tilførsel av forsyninger, i stedet for å presse på for å ta Walcheren. Dette gjorde at tyskerne kunne forsterke de relativt svake troppene og kystbatteriene der, med tre ganger så store styrker. Siden allierte skip måtte seile inn elven Schelde, som hadde Walcheren på den ene siden, var derfor Antwerpen ubrukelig for de allierte. Først i november, da den kanadiske 1. armé utkjempet slaget ved Schelde, ryddet Westerschelde og erobret Walcheren ble Antwerpen endelig tilgjengelig for allierte skip. Rundt slutten av måneden var forsyningssituasjonen lettere, selv om allierte styrker var spredt over hele Frankrike, Belgia og Luxembourg.

Den tyske situasjonen var svært alvorlig. Tidligere på sommeren hadde Operasjon Bagration – en massiv sovjetisk offensiv på Østfronten – stoppet opp i Polen. Dette kalte tyskerne «ødeleggelsen av Armégruppe Senter». Den sovjetisk overmakten var så stor at det bare var mangel på forsyninger og generell utmattelse som gjorde at fremrykningen stoppet opp. I slutten av august hadde sovjeterne i stedet startet en ny storoffensiv i Romania, og i løpet av oktober var det meste av Balkan og mye av Ungarn gått tapt for tyskerne. På dette tidspunktet var det klart at sovjetiske styrker forberedte en vinteroffensiv, antagelig i desember.

Tidligere i 1944 hadde vestmaktenes bombetokter og allierte jagerfly i all hovedsak satt Luftwaffe på bakken, noe som gjorde at de ikke hadde oversikt over slagfeltet, og ei heller kunne angripe allierte forsyningskolonner. På den annen side ble tyske kolonner i dagslys øyeblikkelig oppdaget. Bombing av disse samt den store bombekampanjen mot de rumenske oljefeltene (inntil disse ble tatt av sovjeterne i august 1944) og tyskernes oljeraffinerier førte til at Tyskland hadde et stort underskudd av olje og bensin. Mangelen på flybensin var særlig kritisk, og Luftwaffe var også hemmet av mangel på erfarne flyvere pga. mannskapstapene i luftkamper med allierte fly.

Det eneste lyspunktet for tyske styrker var at forsyningslinjene til Vestfronten var blitt mye kortere. De forsvarte ikke lenger hele Vest-Europa. Med frontlinjen mye nærmere tysk territorium var forsvarslinjen sterkt redusert i lengde og sambands- og forsyningslinjene kortere. Det siste medførte at man ikke lenger var avhengig av radio, men kunne bruke det tyske telefon- og telegrafnettet. Dette igjen gjorde at allierte styrker ikke kunne plukke opp tyske radiomeldinger gjennom Ultra-programmet. I tillegg var været dårlig, med regn og vind som ble avløst av snø og tåke da året gikk mot slutten. Dermed var det vanskelig for de allierte å utnytte sin overlegenhet i luften, samtidig som bakkestyrker og forsyninger ble sinket av gjørme og oversvømmelser.

Med slutten både på operasjon Bagration og den kanadiske offensiven – samtidig som sovjeternes offensiv i Ungarn møtte voldsom motstand (jf. Slaget om Budapest) – stanset de alliertes fremryking på alle fronter nesten fullstendig opp etter hvert som høsten la seg over Europa.

Tysk planlegging

Hitler hadde oversikt over situasjonen, men følte at det var mulig å organisere et effektivt forsvar av Tyskland hvis de bare slåss på én front. Da operasjon «Market Garden» slo feil, samtidig som «Operasjon Bagration» ble stoppet og sovjeternes fremrykning i Ungarn var langsom og ujevn, hadde de tyske styrkene en stakket stund initiativet. Det ble klart at hvis det noensinne skulle bli snakk om å angripe igjen, så var tiden inne.

Men i den tilstanden tyske styrker befant seg, var det ikke snakk om å gå til offensiv mot de massive sovjetiske arméene. Flere planer ble utarbeidet, men de munnet alle ut i liten strategisk gevinst. Selv om tyskerne skulle klare å omringe og tilintetgjøre hele sovjetiske arméer ville det gi dem lite, fordi Sovjetunionen hadde enorme reserver å sette inn for de tap de måtte lide.

I vest var mulighetene mer lovende. De allierte hadde helt åpenbart problemer med forsyningene, og dette hadde konsekvenser for tempoet i allierte operasjoner. Dog hadde erobringen av Antwerpen fått ting til å gå i riktig retning for dem igjen. De allierte styrkene var strukket ut fra sør i Frankrike til midt i Nederland, med flere dårlig forsvarte områder langs fronten. En vellykket angrep kunne binde opp styrkene deres i lengre tid.

Flere planer ble tatt fram, men den tyske overkommandoen konsentrerte seg om to av dem. Den ene gikk ut på å angripe på to steder på flankene til de amerikanske arméene i håp om å omringe 9. og 3. armé. Dette ville gi Tyskland kontroll over godt defensivt terreng hvor de tidligere hadde forsinket amerikanerne kraftig. Den andre planen skisserte et klassisk Blitzkrieg-angrep gjennom de dårlig forsvarte Ardennene, for å slå en kile mellom de britiske og amerikanske styrkene og gjenerobre Antwerpen.

Hitler konsentrerte seg om den siste planen fra begynnelsen av. Å avskjære én amerikansk armé ville kanskje slå ut den ene arméen, men andre amerikanske og britiske styrker var i nærheten og ville snart gjenopprette balansen. Å splitte amerikanske og britiske styrker mente han ville bringe fram den kjente personkonflikten mellom Patton og Montgomery, da de ville kjekle om det lille av forsyninger som var tilgjengelig. Hvis Antwerpen ble tatt, ville fire arméer være avskåret og uten forsyninger bak tyske linjer. Hitler mente dette ville være nok til å få en separat fred med de vestallierte, noe som ville gi ham frihet til å konsentrere seg om Østfronten.

Tysk detaljplanlegging

Den tyske overkommandoen bestemte seg midt i september, på Hitlers innstendige befaling, at den tyske hæren skulle angripe gjennom Ardennene, akkurat som de hadde gjort fire år tidligere under felttoget i Frankrike. Hovedstyrken skulle gå fram til elva Maas og så snu nordvestover mot Antwerpen og Brussel. Det vanskeligste momentet kom til å være begynnelsen, hvor terrenget gjorde rask forflytning vanskelig. Etter å ha krysset Maas ville terrengforholdene være bedre, og det var mulig med rask framrykning mot kysten. Planen fikk kodenavn Wacht am Rhein (tysk for «Vakt ved Rhinen») for å forvirre alliert etterretning.

Vestfronten 15. desember, før offensiven

Fire arméer ble valgt for operasjonen:

• 6. SS Panserarmé, ledet av Sepp Dietrich. Denne ble skapt 26. oktober 1944 og inkluderte noen av Waffen-SS' beste avdelinger, inkludert 1. SS Panserdivisjon og 12. SS Panserdivisjon Hitlerjugend. Denne ble hovedangrepstyrken og skulle lede an i det nordlige angrepet som hadde Antwerpen som mål.
• 5. Panserarmé, ledet av Hasso von Manteuffel, ble satt inn i midten, med Brussel som mål.
• 7. Armé, ledet av Erich Brandenberger, ble satt inn i sør, for å beskytte flanken.
• 15. Armé, ledet av Gustav-Adolf von Zangen, ble satt inn i nord for å binde amerikanske styrker.

Øverstkommanderende for operasjonen var feltmarskalkene Walter Model, sjefen for Armégruppe B, og Gerd von Rundstedt, øverstkommanderende for tyske styrker på Vestfronten. For at operasjonen skulle bli vellykket, mente planleggerne at man trengte overraskelsesmomentet, dårlig vær som satte allierte fly på bakken og ingen forsinkelser i gjennomføring av planen. Model uttalte at det var kritisk at man nådde Maas på dag fire for å kunne gjennomføre et vellykket angrep. Styrkene som ble satt inn var allerede redusert fra det opprinnelige omfanget på 45 divisjoner til rundt 30. Dette på grunn av mangel både på personell og materiell. Mens man satte opp styrkene ble også operasjonen forsinket fra midten av november til 16. desember.

Før offensiven var de allierte blinde for tyske troppeforflytninger. Nettverket til den franske motstandsbevegelsen hadde skaffet verdifull informasjon, men bare fram til de nådde den tyske grensen. Ettersom tyskerne sloss på tysk territorium brukte de også det tyske telefon- og telegrafnettet, og de allierte hadde ingen nytte av at de hadde knekket den tyske Enigma-koden. I tillegg var de tyske styrkene pålagt ekstraordinære begrensninger på radiosamband i forbindelse med det kommende angrepet. Etter bombeattentatet mot Hitler (20. juli-attentatet) var det også strammet inn på hemmelighold innenfor Wehrmacht. Det tåkete været gjorde også at allierte rekognoseringsfly hadde liten effekt.

Alt dette gjorde at den allierte overkommandoen regnet Ardennene som en stille sektor, og stolte på etterretningstjenestenes analyser som sa at tyskerne ikke kunne gjennomføre større offensiver så sent i krigen. Allierte styrker i Ardennene var en blanding av ferske styrker (slik som 99. og 106. infanteridivisjon) og erfarne, men utslitte styrker som var sendt til sektoren for å hvile (slik som 2. infanteridivisjon).

To store spesialoperasjoner var planlagt for offensiven. I oktober ble det bestemt at Otto Skorzeny, den tyske kommandosoldaten som hadde befridd Benito Mussolini, skulle lede en gruppe engelsktalende soldater i Operasjon Greif. De skulle bære amerikanske og britiske uniformer, og deres oppgave var å ta seg inn bak de amerikanske linjene for å endre skilt, omdirigere trafikken og generelt skape kaos. Til slutt skulle de ta bruene over Maas mellom Liège og Namur. I november ble en annen operasjon lagt til: oberst Friedrich August von der Heydte skulle lede en avdeling fallskjermjegere i et natthopp bak allierte linjer for å ta et viktig veikryss nær Malmedy.

Tysk etterretning hadde satt 20. desember som sannsynlig startdato for den kommende sovjetiske offensiven på østfronten. Det var ventet at denne ville knuse det som var igjen av tysk motstand i øst, og åpne veien til Berlin for Stalin. Tyske planleggere håpet at Stalin ville vente med å angripe når det tyske angrepet i Ardennene hadde startet, for å se hvordan det falt ut.

For den siste delen av planleggingen forlot Hitler og staben hans hovedkvarteret Wolfsschanze i Østpreussen og dro til hovedkvarteret Ørneredet 10 km vest for Bad Nauheim i Hessen, hvor Hitler hadde styrt det vellykkede felttoget i 1940 mot Frankrike og Benelux-landene.

Det innledende tyske angrepet

Sepp Dietrich ledet 6. SS Panzerarmee langs den nordligste aksen

Hasso von Manteuffel ledet 5. Panzerarmee langs den midtre aksen

Erich Brandenberger ledet 7. Panzerarmee langs den sydlige aksen

Det tyske angrepet begynte 16. desember 1944 klokken 5.30 om morgenen. Innledningen var et massivt artilleribombardement mot de allierte stillingene vis-à-vis 6. SS Panserarmé. Klokken 8.00 angrep alle de tre tyske arméene gjennom Ardennene. I nord angrep 6. SS Panserarmé gjennom Losheim-gapet og over Elsenborn-åsen for å forsøke å nå Liège. I senter angrep 5. Panserarmé mot Bastogne og St. Vith, begge viktige veikryss. I sør angrep 7. Armé mot Luxembourg for å forsøke å sikre flanken mot allierte motangrep.

Tyskerne tok i bruk taktikker som russerne hadde brukt på effektivt vis mot dem under Operasjon Bagration. Den første tyske bølgen besto for det meste av infanteri, som ryddet veien og gjorde knipetangsmanøvre hvor de pansrede styrkene kunne utnytte stillingen. Det første angrepet kom overraskende på amerikanerne, og mange av de mest framskutte amerikanske posisjonene overga seg. Først litt lenger bak møtte tyskerne sterk motstand, noe som sinket dem.

Langs den nordligste aksen møtte 6. SS Panserarmé uventet sterk motstand fra den amerikanske 2. og 99. infanteridivisjon, og de ble stoppet ved Elsborn-åsen. Dette tvang Dietrich til å sette inn panserstyrkene sine tidlig. Det dårlige været var dog ikke bare til hinder for allierte flystyrker; de sinket også den tyske framrykningen etter hvert som veiene ble dårligere og dårligere. Resultatet var at tusenvis av kjøretøyer ble sittende fast i massive køer.

I midten og i sør gikk det bedre for tyskerne.

Hitler hadde forutsagt at det ville ta Eisenhower to eller tre dager å skjønne at kampene i Ardennene ikke bare var et lokalt motangrep. Hans spådom slo kraftig feil; allerede før den første dagen var omme sendte Eisenhower forsterkninger til området, stikk i strid med rådene staben hans ga ham. Innen en uke var 250 000 soldater blitt sendt fram. På samme tid ble amerikanske 101. luftbårne divisjon sammen med en kampgruppe fra 10. panserdivisjon sendt for å forsvare Bastogne. 82. luftbårne divisjon ble sendt nordover, til nærheten av Liège.

Spesialoperasjonene Stösser og Greif

Se utdypende artikler: Operasjon Stösser og Operasjon Greif

Operasjon Stösser var opprinnelig blitt planlagt for morgentimene den 16. desember, men måtte utsettes på grunn av dårlig vær og drivstoffmangel. Det neste tidspunktet var kl. 03.00 den 17. desember, og droppstedet var 11 km nord for Malmedy. Målet var veikrysset «Baraque Michel», og oberst Friedrich von der Heydte skulle ta det og holde det i omtrent 24 timer før 12. SS Panserdivisjon Hitlerjugend skulle avløse dem.

Det dårlige været gjorde at de 1 300 fallskjermsoldatene ble spredt over et stort område, og før klokken tolv på dagen hadde bare 300 klart å samle seg. von der Heydte oppga da planene om å ta veikrysset og ga ordre om å drive geriljaaktivitet i området. På grunn av at de var så spredt fikk de allierte inn rapporter om fallskjermstyrker rundt i hele Ardenner-området og brukte mye energi på å sikre sine bakre områder.

For Operasjon Greif gikk det bedre: Oberstløytnant Otto Skorzeny klarte å få sin engelsktalende bataljon inn blant allierte styrker. Selv om de ikke klarte å ta brua over Maas, klarte de å spre usikkerhet og frykt i et omfang mye større enn avdelingens størrelse skulle tilsi. Til og med general Patton var bekymret og beskrev situasjonen som svært alvorlig 17. desember.

Kontrollposter ble satt opp over alt i de bakre linjer. Dette forsinket forflytningen av soldater og materiell. Militærpolitiet spurte ut soldater om alt mulig de mente enhver amerikaner burde vite, alt fra navnet på Mikke Mus' kjæreste, baseball-statistikker og hovedstaden i delstaten Illinois. Det siste spørsmålet fikk general Omar Bradley, og selv om generalen visste det riktige svaret — Springfield — så visste ikke soldaten som spurte ham det, da han trodde det var Chicago. Resultatet ble at generalen ble holdt i arrest en kort stund.

Den økte sikkerheten gjorde livet vanskeligere også for de tyske infiltratørene, og flere av dem ble tatt til fange. Under avhør oppga de at de hadde blitt sendt for å drepe general Eisenhower, med det resultatet at generalen nærmest ble holdt i husarrest. På grunn av at de ble tatt til fange i allierte uniformer, ble de senere skutt. Dette var i tråd med vanlig praksis på alle sider på den tiden.

Skorzeny selv slapp unna og overlevde krigen, og hadde et fargerikt liv i årene etterpå.

Malmedymassakren

Utfyllende artikkel: Malmedymassakren

Malmedymassakren

I nord hadde spydspissen i den tyske 6. SS Panserarmé, Kampfgruppe Peiper, som besto av 4 800 menn og 600 kjøretøyer under ledelse av oberst i Waffen-SS Jochen Peiper trengt inn i Belgia. Klokken 7.00 på morgenen 17. desember erobret de et amerikansk drivstofflager nær Büllingen, hvor de stoppet for å fylle på drivstoff før de fortsatte vestover. Klokken 12.30, nær landsbyen Baugnez, på høyden halvveis mellom Malmédy og Ligneuville, møtte de den amerikanske 285. ildledelsebataljon.

Etter et kort slag overga amerikanerne seg. De ble avvæpnet og sendt til en åker i nærheten sammen med noen andre amerikanere som var tatt til fange tidligere. En stridsvogn og en lastebil kom til stedet like etterpå. En enkelt SS-offiser trakk opp en pistol og skjøt den første mannen i rekken, en sanitetsoffiser. Så skjøt han nestemann i rekken. Andre soldater åpnet ild med maskingeværer.

Det er ikke kjent hvorfor dette skjedde, da det ikke finnes noen skrevne ordrer fra SS om at krigsfanger skulle skytes. Slike hendelser var dog vanlige på Østfronten. Året før hadde amerikanerne henrettet tyske og italienske krigsfanger på samme måte (Biscarimassakren).

Nyhetene nådde raskt allierte avdelinger og spredte seg som ild i tørt gress. Senere kom en alliert ordre om at SS-soldater og fallskjermjegere skulle skytes på stedet. Fangede SS-soldater som hadde vært del av Kampfgruppe Peiper ble stilt for retten i den kontroversielle Malmedysaken etter krigen.

Kampene fortsatte, og innen kvelden hadde Leibstandarte-divisjonen kommet i kamp med den amerikanske 99. infanteridivisjon, og Kampfgruppe Peiper hadde nådd Stavelot. De lå allerede bak skjema, da den samme framrykningen tok ni timer i 1940. Etter hvert som de amerikanske styrkene trakk seg tilbake ble forsyningsdepot og bruer sprengt. Spesielt mangelen på drivstoff skulle senere vise seg å bli ytterst kritisk for tyskerne.

Kampfgruppe Peiper angriper

Peiper rykket inn i Stavelot 18. desember, men møtte sterk motstand fra de amerikanske styrkene der. Han var ikke i stand til å nedkjempe de amerikanske avdelingene i området, så han etterlot en mindre styrke i byen og gikk videre mot brua ved Trois-Ponts. Før han nådde dit hadde de allierte sprengt brua og gravd seg ned i stillinger, klare til kamp.

Peipers styrker ble avskåret fra den tyske hovedstyrken da amerikanerne tok tilbake den svakt forsvarte byen Stavelot 19. desember. Siden situasjonen i Stoumont begynte å bli håpløs, bestemte Peiper seg for å trekke seg tilbake til La Gleize, hvor han gravde seg ned i påvente av forsterkninger. Siden tyskerne ikke klarte å bryte seg gjennom de allierte linjene, måtte Peiper til slutt beslutte å slå seg tilbake til tyske linjer, gjennom de alliertes linjer. 23. desember startet kampgruppen angrepet bakover, men uten mesteparten av kjøretøyene og det tunge utstyret. De fleste soldatene klarte dog å unnslippe.

St. Vith

Både von Maunteuffels og Dietrichs styrker var avhengige av vegkrysset i byen St. Vith. Forsvarerne, ledet av den amerikanske 7. panserdivisjon under kommando til general Bruce C. Clarke, sto i mot de tyske angrepene og sinket derfor den tyske framrykningen. Den 21. desember klarte tyskerne å ta St. Vith, men de amerikanske styrkene trakk seg tilbake til forberedte forsvarsstillinger i området og sto nok en gang i veien for tyske planleggere. 23. desember hadde tyskerne knust de amerikanske flankene, og de amerikanske forsvarerne måtte trekke seg tilbake til vest for elva Salm.

Den tyske planen krevde at St. Vith skulle tas innen 18.00 17. desember, og denne lange forsinkelsen var et hardt slag for den tyske timeplanen.

Bastogne

Wacht am Rhein— den tyske offensiven 16.–25. desember 1944

19. desember møttes den øverste allierte ledelsen i en bunker i Verdun. Eisenhower innså at de allierte hadde mye bedre mulighet å nedkjempe de tyske avdelingene ute i åpent lende enn når de hadde gravd seg ned og forsvarte seg, og sa til generalene som var til stede: «Den nåværende situasjonen må regnes som en mulighet for oss og ikke som en katastrofe. Jeg vil bare se muntre ansikter rundt dette bordet!» Patton tok Eisenhowers poeng og svarte: «Svarte, la oss ha mot til å la djevlene gå helt til Paris. Da kan vi virkelig avskjære dem og knuse dem!» På spørsmål fra Eisenhower om hvor lang tid Pattons 3. armé trengte for å snu nordover for å gå til motangrep, svarte Patton 48 timer, mye til de andre generalenes vantro. Faktum var at Patton allerede hadde gitt ordren før han dro til møtet, og mens de snakket var hjulene allerede i gang.

21. desember hadde de tyske styrkene omringet Bastogne, som ble forsvart av 101. luftbårne divisjon og kampgruppe B fra 10. panserdivisjon. Innenfor forsvarsverkene var situasjonen vanskelig; de fleste av sanitetspersonalet og deres forsyninger var tatt av fienden. På tross av dette holdt forsvarslinjene selv etter flere tyske angrep. Da general Anthony McAuliffe ble vekket med en beskjed om at den tyske kommandanten tilbød ham å overgi seg, kom det berømte svaret «NUTS!» Dette svaret måtte forklares både til tyskerne og de ikke-amerikanske allierte.

Tyske styrker angrep nøkkelposisjoner rundt byen, og dette gjorde at forsvarerne kunne flytte rundt forsterkninger for å holde angriperne unna. De måtte hele tiden være i bevegelse, men forsvaret holdt.

Den allierte motoffensiven

Tyskerne nådde aldri målene sine

23. desember begynte været å lette, noe som gjorde forholdene lettere for det allierte flyvåpenet. De angrep tyske forsyningslinjer, og P-47-jagere angrep tyske avdelinger på veiene. Det ble også satt opp en luftbro til Bastogne, hvor det ble sluppet medisin, mat, tepper og ammunisjon. Et lag med frivillige kirurger ble flydd inn med glidefly og utførte operasjoner i et redskapsrom.

Innen 24. desember hadde den tyske offensiven stoppet opp. Angriperne hadde løpt fra forsyningslinjene sine og begynte å få en kritisk mangel på ammunisjon og drivstoff. Fram til da hadde tyske tap vært lette, spesielt blant panserstyrkene, som bortsett fra Peipers kampgruppe var nesten urørte. Kvelden den 24. anbefalte general Hasso von Manteuffel Hitler å trekke tilbake styrkene til Westwall, men Hitler hørte ikke etter.

Pattons 3. armé var nå på vei for å unnsette Bastogne. Klokken 16.50 26. desember nådde de første avdelingene fra 37. panserregiment fram til Bastogne og gjorde slutt på beleiringen.

Tyskerne slår tilbake

1. januar satte tyskerne i gang to nye operasjoner. Klokken 9.15 iverksatte Luftwaffe Operasjon Bodenplatte, et angrep på allierte flyplasser i Benelux-landene. Hundrevis av fly angrep, og etterlot seg 465 skadede allierte fly. Kostnaden var høy for Luftwaffe; 277 fly gikk tapt. 62 fly ble skutt ned av allierte jagerfly, mens 172 ble tatt av uventet store konsentrasjoner av alliert luftvern. De allierte kom seg raskt etter skadene, men Luftwaffe klarte aldri å komme seg helt til hektene igjen, og dette var den siste store operasjonen de fikk på vingene.

Samme dag startet Operasjon Nordwind, en avledningsmanøver inn i Alsace. Det var kamper fra Saarbrücken i nord til Rhinen i sør, en front på 150 km. Etter tretten dager trakk amerikanerne seg tilbake med 11 609 drepte og sårede mot tyskernes 23 000.

Alliert seier

Selv om den tyske framrykningen hadde stanset opp, kontrollerte tyskerne en farlig kile inn i de allierte linjene, hvor de kunne binde opp store allierte styrker. Det allierte motangrepet var planlagt til 1. januar. Pattons 3. armé i sør, rundt Bastogne, skulle angripe nordover. Montgomerys styrker i nord skulle angripe sørover. De to styrkene skulle møtes ved Houffalize.

Blant mange av soldatene var nyhetene om at en offensiv var på vei lite velkomne. Etter to uker med harde kamper var mange utslitte, og januar måned i 1945 var i tillegg en av de kaldeste som noensinne er målt. Offensiven ble satt i verk uansett.

Det allierte motangrepet 26. desember – 25. januar

Eisenhower hadde lagt amerikanske styrker i nord under Montgomerys kommando, og ønsket at han skulle angripe 1. januar for å avskjære de tyske styrkenes retrett. Montgomery nektet å sende inn det han mente var dårlig forberedte menn i en snøstorm, og før han angrep 3. januar hadde mange tyske soldater sluppet unna. Bare det tunge utstyret måtte de la være igjen. Bradley var spesielt opprørt over dette, og han beskrev Montgomery som «totalt gal» og nektet å tjenestegjøre under ham.

Da offensiven begynte gikk til å begynne med den amerikanske fremrykningen sakte, rundt en kilometer per dag. Tyskerne foretok en ordnet tilbaketrekning og klarte å sinke de amerikanske styrkene vesentlig.

7. januar ga Hitler ordre om generell tilbaketrekning av alle styrker fra Ardennene. Slaget var nå offisielt over, og de allierte måtte bare ta seg av de siste etternølerne.

Etter slaget oppsto en kraftig kontrovers mellom to av de mest egenrådige og profilerte generalene på alliert side. Amerikaneren Patton og briten Montgomery hadde lenge hatt et horn i siden til hverandre, og en pressekonferanse Montgomery holdt etter slaget provoserte Patton enormt. Han tolket det dithen at Montgomery prøvde å ta æren for å ha reddet Pattons styrker ut av et uføre Patton selv hadde fått dem opp i.

Ardenneroffensiven endte da de to amerikanske styrkene møttes 15. januar 1945.

Eksterne lenker

• (en) Battle of the Bulge – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Battle of the Bulge – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• Battle of the Bulge on the Web (katalog) (engelsk)
• The Ardennes: Battle of the Bulge, den offisiell historien til den amerikanske hæren av Hugh M. Cole (engelsk)
• Canadian War Museum online WW2 avisarkiv (engelsk)
• The German Counteroffensive in the Ardennes fra US Army (engelsk)