Astronomi er en av de eldste vitenskaper. Tidlige sivilisasjoners astronomer utførte metodiske observasjoner av nattehimmelen, og kulturgjenstander tilknyttet astronomi fra enda tidligere tider er funnet. Det var imidlertid med oppfinnelsen av teleskopet på begynnelsen av 1600-tallet at faget utviklet seg til en moderne vitenskap. Historisk sett har astronomi innbefattet disipliner så forskjellige som astrometri, stjernenavigasjon, observasjonell astronomi, utvikling av kalendre, og også astrologi, men profesjonell astronomi betraktes ofte nå for tiden å være omtrent synonymt med astrofysikk.
Siden det 20. århundre har faget astronomi blitt splittet til observasjonelle og teoretiske grener. Observasjonell astronomi fokuserer på innhenting og analysering av data, hovedsakelig ved hjelp av elementære fysiske prinsipper, mens teoretisk astronomi forsøker å kaste lys over astronomiske objekter og fenomener ved hjelp av datamodeller og analytiske modeller. De to retningene kompletterer hverandre, da teoretisk astronomi forsøker å forklare observasjonelle resultater, observasjonell astronomi blir brukt for å bekrefte teoretiske resultater.
En stjerne er et massivt og lyssterkt himmellegeme som består av delvis ionisert gass, såkalt plasma. På slutten av sin levetid kan en stjerne også inneholde en del degenerert materie. Den nærmeste stjernen sett fra jorden er solen,
som forsyner planeten med nok energi til å opprettholde liv her. Andre stjerner er synlige på nattehimmelen når de ikke forstyrres av solen, andre himmelfenomener eller menneskeskapt belysning. Den enorme avstanden gjør at vi ser de som små og tilsynelatende stillestående punkter.
Opp gjennom historien har ulike kulturer gruppert de mest fremtredende stjernene på himmelsfæren sammen i stjernebilder og asterismer og de lyseste stjernene ble gitt egennavn. I moderne tid har stadig bedre teleskoper gjort at antallet stjerner som kan sees fra jorden stadig øker, og stjerner katalogiseres nå med standardiserte stjernebetegnelser. Astronomer kan dessuten bestemme egenskaper som masse, alder, kjemisk sammensetning og andre egenskaper gjennom å observere en stjernes spektrum, luminositet og bevegelse gjennom rommet. I en stjernes sentrum frigjøres det store mengder energi fra kjernefysisk fusjon av atomkjerner. Energien transporteres gjennom stjernen og stråles ut i verdensrommet. Fusjonsprosesser i tunge stjerner, samt prosesser når stjerner dør, er dessuten opphavet til mesteparten av de naturlig forekommende grunnstoffene i universet.
Tycho Brahe var en dansk vitenskapsmann som grunnla den moderne observerende astronomien. Han ble født på Knudstrup (Knutstorp) slott utenfor Landscrone i det danske Skåne. Han vokste opp hos sin onkel Jørgen Brahe. Familien ønsket at han skulle bli opplært i jus og sendte ham på forskjellige læreanstalter fra han var tolv år gammel. Men selv ble han meget interessert i astronomi. Han viste også interesse for astrologi og alkymi. Frem til 1570 oppholdt Brahe seg stort sett i utlandet, særlig i Tyskland. I 1574 holdt han etter anmodning av kongen forelesninger ved universitetet i København om astronomi; fra 1576 fikk han fast understøttelse og store pengegaver. På øya Ven bygde Brahe slottet Uranienborg og observatoriet Stjerneborg, og arbeidet der ofte med sin søster Sophie Brahe som assistent.
Jorden (latin: Tellus eller Terra) er den tredje planeten regnet fra solen. Det er den femte største planeten i solsystemet, og også planeten med størst tetthet. Jorden er den største av solsystemets fire steinplaneter, med en diameter litt større enn Venus' og omlag dobbelt så stor som Mars. Jordkloden blir også noen ganger omtalt som verden, den blå planeten, eller som terra («Jord») etter dens ene latinske betegnelse. Som hjem for millioner av arter, mennesket inkludert, er jorden for tiden det eneste astronomiske objekt hvor man vet at liv eksisterer.
