Astronomi er en av de eldste vitenskaper. Tidlige sivilisasjoners astronomer utførte metodiske observasjoner av nattehimmelen, og kulturgjenstander tilknyttet astronomi fra enda tidligere tider er funnet. Det var imidlertid med oppfinnelsen av teleskopet på begynnelsen av 1600-tallet at faget utviklet seg til en moderne vitenskap. Historisk sett har astronomi innbefattet disipliner så forskjellige som astrometri, stjernenavigasjon, observasjonell astronomi, utvikling av kalendre, og også astrologi, men profesjonell astronomi betraktes ofte nå for tiden å være omtrent synonymt med astrofysikk.
Siden det 20. århundre har faget astronomi blitt splittet til observasjonelle og teoretiske grener. Observasjonell astronomi fokuserer på innhenting og analysering av data, hovedsakelig ved hjelp av elementære fysiske prinsipper, mens teoretisk astronomi forsøker å kaste lys over astronomiske objekter og fenomener ved hjelp av datamodeller og analytiske modeller. De to retningene kompletterer hverandre, da teoretisk astronomi forsøker å forklare observasjonelle resultater, observasjonell astronomi blir brukt for å bekrefte teoretiske resultater.
En galakse er et massivt gravitasjonelt bundet system som består av stjerner og stjernerester, et interstellar materie av gass og støv, og en viktig, men dårlig forstått komponent forsøksvis kalt mørk materie. Eksempler på galakser går fra dverger med så få som ti millioner (107) stjerner til gigantgalakser med hundre billioner (1014) stjerner, som alle går i bane rundt galaksenes egne massesentrum. Galakser inneholder varierende mengder stjernesystemer, stjernehoper og typer av interstellare skyer. I mellom disse objektene er et spredt interstellar materie av gass, støv og kosmisk stråling. Mørk materie ser ut til å utgjøre ca. 90 % av massen i de fleste av galaksene. Observasjonsdata antyder at supermassive sorte hull kan eksistere i sentrum av mange, om ikke alle, galakser. De antas å være den primære drivkraften til aktive galaksekjerner funnet i kjernen av noen galakser. Melkeveien synes å inneha minst ett slikt objekt.
Parisobservatoriet ble grunnlagt i 1666 av Ludvig XIV av Frankrike og har siden den gang vært blant de mest renommerte forskningsinstitutter innen astronomien. Den banebrytende arkitekturen for hovedbygningen var utviklet av Claude Perrault, og bygget stod ferdig i 1671. Pariserobservatoriet er det største forskningsinstitutt i Frankrike og et av verdens mest betydningsfulle av sitt slag. Det er inndelt i fem avdelinger som igjen har sine underavdelinger, og sorterer inn under det franske undervisnings- og forskningsministerium. Under direktør Henri-Alexandre Deslandres fusjonerte det i 1926 med observatoriet i Meudon.
Hipparkhos fra Nikea var en gresk astronom. Det er hans fortjeneste at antikkens greske astronomi utviklet seg fra ren beskrivelse til en vitenskap. Han brakte babylonernes kunnskaper i astronomi til den greske verden; bl.a. introduserte han babylonernes inndeling av sirkelen i 360° i Europa. Hipparkhos gjorde en presis beregning av årets lengde - 365 dager, 5 timer og 55 minutter. Han målte månedens lengde til 29 dager, 12 timer, 44 minutter og 2,5 sekunder - et avvik på ett sekund fra det korrekte. Han beregnet avstanden til sola, og fant at den er kortest 4. januar og lengst på 4. juli. Til disse beregningene måtte han gjøre forbedringer innenfor trigonometrien.
Jupiters måner er en gruppe på 67 bekreftede måner som kretser rundt planeten Jupiter. 51 av disse har fått navn. Dette er det største følget av måner med «rimelig sikre» baner av alle planetene i solsystemet. De mest massive av dem, de fire galileiske måner, ble oppdaget i 1610 av Galileo Galilei og ble de første legemene funnet å gå i bane rundt et legeme som ikke var jorden eller solen. Siden 1892 har 63 mindre jovianske måner blitt oppdaget og fått navn etter elskerinner, erobringer eller døtre av den romerske gudenJupiter, eller hans greske forgjenger, Zevs. De galileiske månene er de klart største objektene i bane rundt Jupiter. De resterende månene og ringene utgjør tilsammen bare 0,003 prosent av den totale massen i bane rundt planeten.
.jpg)
