Portal:Astronomi/Utvalgt biografi/Arkiv
Utvalgt artikkel · Utvalgt bilde · Utvalgt biografi · Utvalgt fra solsystemet · Denne måned · Observatorier · Visste du at…
Dette arkivet har 15 oppføringer, hver oppføring vil vises ca. 24 dager i året på portalsiden, med mindre feltet er konfigurert for tilfeldig valg. Hvis oppføringen du har lagt til ikke har dukket opp i denne telleren ennå kan du prøve å .
| Innhold: 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24 25 |
1
Aleksander Wolszczan er en polsk astronom som oppdaget de første ekstrasolare planeter og pulsarplaneter. I 1991 oppdaget han de tre første eksoplanetene, som kretset rundt pulsaren PSR B1257+12 i stjernebildet Jomfruen. Dette planetariske systemet er det første ekstrasolare system (hvis eksistens er bevist) oppdaget i Universet. Oppdagelsen ble publisert i 1992 i Nature, som har betegnet den som en av de 15 mest fundamentale oppdagelser tidsskriftet noensinne har publisert. I 1996 fikk han tildelt Beatrice M. Tinsley Prize av American Astronomical Society.
2
Christopher Hansteen var en norsk astronom. Han var professor i astronomi og anvendt matematikk ved «Det kongelige Frederiks Universitet i Christiania», nå Universitetet i Oslo 1816-1861. Hansteen var en sentral person i norsk og internasjonal vitenskap på 1800-tallet. Han redigerte almanakken i en årrekke, var medlem av tilsynskomiteen for mål og vekt og en komite for reorganisering av Norges skolevesen. Som direktør for den geografiske oppmålingen tok han initiativ til kartleggingen av seilingsforholdene langs norskekysten. Hansteen grunnla også universitetets observatorium, som fremdeles befinner seg i sentrum av Oslo. Et krater og et fjell på Månen er oppkalte etter Christopher Hansteen.
3
Edmond Halley var en engelsk astronom, matematiker og geofysiker. Som sønn av en velstående såpekoker i Haggerston fikk Edmond gå på de beste skoler; etter St. Paul’s School ble han student ved Queen’s College i Oxford. Allerede tidlig i studietida begynte han å publisere artikler om solsystemet og solflekker. Etter fullført utdanning tok han ut på en reise til den sørlige halvkula for å studere den sørlige stjernehimmelen, med St. Helena som base. I 1679 utga han så sin Catalogus Stellarum Australium med 341 sørlige stjerner. Denne store utvidelsen av stjernekartet førte til at han av samtida ble jamført med den store Tycho Brahe. Han fikk en mastergrad ved Oxford og ble medlem av Royal Society.
4
Eratosthenes var en gresk geograf, matematiker og astronom. Han var også bibliotekar ved biblioteket i Alexandria. Eratosthenes er mest kjent for sine beregninger av jordas omkrets. I et handskrift kom han over en opplysning om at i Syene (nå Aswan) sto sola slik på himmelen ved sommersolverv at en stolpe ikke kastet skygge, og sollyset ble reflektert av vatnet i dype brønner. I Alexandria var det skygge midtsommers, og han trakk dermed den konklusjonen at jorda måtte være rund, som Pythagoras hadde antatt 300 år tidligere.
5
Galileo Galilei var en italiensk filosof, fysiker og astronom som regnes som en sentral skikkelse i den vitenskapelige revolusjonen. Han er mest kjent for forbedringer av det astronomiske teleskopet, en rekke banebrytende astronomiske observasjoner og støtte til det heliosentriske verdensbildet med solen i sentrum av universet. Blant hans bidrag til naturvitenskapen er også studier innen bevegelseslære, særlig av akselererende legemer. Han samlet fysiske teorier utarbeidet gjennom flere århundrer, var den første til å vise hvordan de kunne bevises ved eksperimenter, og den første til å danne en sammenhengende enhet i bevegelseslæren. Dermed la han et viktig grunnlag for blant andre Newton.
6
Hipparkhos fra Nikea var en gresk astronom. Det er hans fortjeneste at antikkens greske astronomi utviklet seg fra ren beskrivelse til en vitenskap. Han brakte babylonernes kunnskaper i astronomi til den greske verden; bl.a. introduserte han babylonernes inndeling av sirkelen i 360° i Europa. Hipparkhos gjorde en presis beregning av årets lengde - 365 dager, 5 timer og 55 minutter. Han målte månedens lengde til 29 dager, 12 timer, 44 minutter og 2,5 sekunder - et avvik på ett sekund fra det korrekte. Han beregnet avstanden til sola, og fant at den er kortest 4. januar og lengst på 4. juli. Til disse beregningene måtte han gjøre forbedringer innenfor trigonometrien.
7
Johannes Kepler var en tysk matematiker, astronom og optiker. Han var en av de tidlige astronomene som argumenterte for at jorden går rundt solen. Han overtok en mengde data fra observasjonene til Tycho Brahe, og utfra disse beskrev han lover for planetenes bevegelser, Keplers tre lover. Han ble tidlig introdusert for astronomi. I 1577 så han den store kometen som viste seg, han skriver at moren tok ham med til et høyt sted for å se den; og i 1580 fikk han se en måneformørkelse. Hans reduserte syn begrenset imidlertid mulighetene til astronomiske observasjoner.
8
John Flamsteed var en engelsk astronom. Han ble født i Derby i England, og utdannet ved Derby School og Jesus College i Cambridge. Etter studiene ble han ordinert som diakon, og skulle til å bosette seg i Derbyshire da han ble invitert til å komme til London. Den 4. mars 1675 ble han av Karl II ved kongelig skriv utnevnt til «Kongens astronomiske observatør», den første Astronomer Royal, med en lønn på 100 pund i året. Han virket en tid i Tower of London med et provisorisk observatorium i White Tower.
9
Nikolaus Kopernikus var den første astronomen som i sitt banebrytende mesterverk De revolutionibus orbium coelestium (utgitt 1543) utformet en moderne formulering av den heliosentriske teorien. Kopernikus var en av renessansens store polyhistorer. Han var astronom, matematiker, jurist, økonom, strateg, lege, poet, astrolog, tolk, kleriker, guvernør, administrator og soldat; skjønt det er utvilsomt som astronom han er blitt mest kjent. Hans formulering av Solen (fremfor Jorden) som universets sentrum betraktes som en av de viktigste vitenskapelige hypoteser i historien. Den skulle vise seg å legge grunnlaget for den moderne astronomi, og årstallet 1543 blir av historikere gjerne sett på som året den moderne vitenskapen ble grunnlagt, av noen kalt «Den kopernikanske vending».
10
Omar Khayyám var en persisk dikter, matematiker, filosof og astronom. Den seljukkiske sultan Malik Shah I Jalal al-Din hadde hovedsete i Isfahan, og Khayyam ble invitert av Malik Shah I og hans vesir, Nizam al-Mulk, til å sette opp et observatorium der. Sammen med andre av datidens fremtrende astronomer, ledet Khayyam vitenskapsmennene i deres forskning i 18 år og produserte arbeid av usedvanlig kvalitet. Khayyam skrev flere verk innen matematikk og også en bok om musikk, før han var 25 år. I 1070 flyttet han til Samarkand i Usbekistan, hvor han fikk økonomisk støtte av kadien der, Abu Tahir, og dette gjorde ham i stand til å skrive det meste av hans berømte verk om algebra.
11
Tycho Brahe var en dansk vitenskapsmann som grunnla den moderne observerende astronomien. Han ble født på Knudstrup (Knutstorp) slott utenfor Landscrone i det danske Skåne. Han vokste opp hos sin onkel Jørgen Brahe. Familien ønsket at han skulle bli opplært i jus og sendte ham på forskjellige læreanstalter fra han var tolv år gammel. Men selv ble han meget interessert i astronomi. Han viste også interesse for astrologi og alkymi. Frem til 1570 oppholdt Brahe seg stort sett i utlandet, særlig i Tyskland. I 1574 holdt han etter anmodning av kongen forelesninger ved universitetet i København om astronomi; fra 1576 fikk han fast understøttelse og store pengegaver. På øya Ven bygde Brahe slottet Uranienborg og observatoriet Stjerneborg, og arbeidet der ofte med sin søster Sophie Brahe som assistent.
12
Willebrord van Rojen Snell var en nederlandsk astronom og matematiker mest kjent for loven om refraksjon nå kjent som Snells brytningslov. Han var sønn av Rudolph Snel van Royen, professor i matematikk ved universitetet i Leiden frem til Willebrord etterfulgte ham i 1613. Snel van Royen var professor ved universitetet i Leiden 1613–1626, og han publiserte et stort antall bøker innen den ren- og anvendt matematikk, rundt temaene landmåling, navigasjon, hydrografi og astronomi. Han oversatte en del av disse arbeidene til latin, og publiserte dessuten andre lærdes arbeider. Da han døde ble han begravet i Pieterskerk i Leiden. Snell utviklet en metode som gjorde det mulig å beregne pi nøyaktig til 35 sifre etter komma.
13
Arthur Eddington var en britisk astrofysiker tidlig på 1900-tallet. Han var også en populærvitenskaplig vitenskapsfilosof. Eddington-grensen, den naturlige grensen for stjerners luminositet, eller strålingen som genereres av akkresjon på et kompakt objekt, er oppkalt etter ham.
Han er kjent for sitt arbeid med relativitetsteorien. Han skrev en rekke artikler som presenterte og forklarte Einsteins generelle relativitetsteori til den engelskspråklige verden.
14
Joseph Louis Lagrange blir regnet som en av de største av matematikerne på 1700-tallet. Han var direktør ved institutt for matematikk ved Berlin vitenskapsakademi (1766–1787). Han utgav flere avhandlinger om himmelmekanikk, og hovedverket hans er Mêcanique analytique (1788). Her finner man de såkalte lagrangeske bevegelseslikninger for mekaniske systemer. Han flyttet til Paris i 1793 og ble formann for komiteen som utarbeidet det metriske målesystemet.
15
Sir Isaac Newton var en engelsk matematiker, fysiker, astronom, alkymist, kjemiker, oppfinner, og naturfilosof. Han blir betraktet som en av tidenes største vitenskapsmenn og matematikere. Hans hovedverk, Philosophiæ naturalis principia mathematica (ofte bare kalt Principia) ble publisert i 1687, og gjennom dette verket la Newton grunnlaget for den klassiske mekanikken. Han gikk ut fra Keplers lover om planetenes bevegelse, og han var den første til å vise at bevegelsen til objekter på jorda og objekter i himmelrommet følger de samme lovene. Newton gjorde også store oppdagelser i matematikken, og sammen med Leibniz regnes han som grunnleggeren av matematisk analyse (ofte kalt kalkulus).