Portal:Astronomi/Utvalgt artikkel/Arkiv
Utvalgt artikkel · Utvalgt bilde · Utvalgt biografi · Utvalgt fra solsystemet · Denne måned · Observatorier · Visste du at…
Dette arkivet har 18 oppføringer, hver oppføring vil vises ca. 20 dager i året på portalsiden, med mindre feltet er konfigurert for tilfeldig valg. Hvis oppføringen du har lagt til ikke har dukket opp i denne telleren ennå kan du prøve å .
| Innhold: 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24 25 |
1
Amatørastronomi er studier av astronomiske objekter og fenomener som utføres amatørmessig (her i betydningen ikke-yrkesmessig), med eller uten hjelpemiddel. Amatørastronomen har ikke astronomi som primær kilde for sin forsørging men driver med astronomi utelukkende av interesse. Mange amatørastronomer er nybegynnere mens andre har en høy eksamen innen astronomi og/eller arbeider sammen med profesjonelle astronomer. Det er ikke alltid lett å sette et klart skille mellom amatører og profesjonelle innen astronomien, blant annet på grunn av at visse yrkesaktive astronomer påbegynte sin karriere som amatører.
Amatørastronomi assosieres vanligvis med studier av nattehimmelen når de fleste himmellegemer og fenomener er synlige, men det finnes amatørastronomer som også jobber på dagen med blant annet studier av solflekker og solformørkelser. Iblant brukes ikke mer enn det blotte øyet ved nattstudiene, men mange benytter kikkerter, teleskop og andre instrumenter.
2
Buran (russisk: Бура́н, «snøstorm») var Sovjetunionens program for gjenbrukbare romferger. Programmet ble startet i 1976 som en respons på USAs romfergeprogram. Fordi USAs forsvarsdepartement tok del i romfergeprosjektet til USA, var sovjetiske politikere overbevist om at romferger ville være et effektivt militært våpen, og kunne være en potensiell trussel mot balansegangen i den kalde krigen. Prosjektet var Sovjets største og dyreste romforskningsprogram. Det er også blitt hevdet at de enorme kostnadene med å utvikle Buran og bæreraketten Energija fremskyndet oppløsningen av Sovjetunionen.
Fordi Burans debut kom etter Columbias, og fordi det var slående visuelle likheter mellom de to romfergene, ble det spekulert i at spionasje under den kalde krigen spilte en rolle i utviklinga av Sovjets ferge. Det er senere blitt kjent at Buran bare kopierte den amerikanske romfergas aerodynamiske utseende. På innsiden var den helt uavhengig av den amerikanske. Den første og eneste romferd med Buran ble gjennomført i november 1988.
3
Laika var en sovjetisk romhund (ca. 1954–3. november 1957) som ble det første levende pattedyr i bane rundt Jorden, og også det første dødsoffer i bane. Lite kunnskap om romfarts virkning på levende organismer var tilgjengelig da Laikas ferd ble påbegynt. Enkelte vitenskapsmenn trodde ikke at mennesker ville være i stand til å overleve oppskytningen eller forholdene i verdensrommet, så teknikere så det nødvendig å benytte dyr forut for bemannede ferder. USA brukte sjimpanser og rhesusaper, mens det sovjetiske romprogrammet valgte å bruke hunder. Laika, en herreløs hund ble trent opp sammen med to andre hunder. Hun ble senere valgt som testhund til den sovjetiske romkapselen Sputnik 2, som ble skutt opp i rommet den 3. november 1957.
Laika døde et par dager etter oppskytningen, tilsynelatende grunnet syntose (en hundesykdom) og overoppheting, antakelig forårsaket av en funksjonsfeil i varmeanlegget. Den virkelige årsaken og tidspunktet for hennes død ble ikke offentliggjort før i 2002; i stedet rapporterte mange at hun levde i flere dager.
4
Romkappløpet var en uformell rivalisering mellom USA og Sovjetunionen som varte fra rundt 1957 til 1975. Stormaktene konkurrerte om å utforske verdensrommet og få første kunstige satellitt og menneske ut i rommet, og deretter få mennesker til månen. Bakgrunnen til romkappløpet var spenningene mellom supermaktene etter andre verdenskrig. Kappløpet startet i realiteten etter at Sovjet skjøt opp Sputnik 1 4. oktober 1957. Romkappløpet ble en viktig del av den kalde krigen, og bidro blant annet til å høyne moral og utvikle ny våpenteknologi.
I andre verdenskrigs kjølvann havnet USA og Sovjetunionen i en kald krig med mye spionasje og propaganda. Romutforskning og satellitteknologi kunne støtte krigen på begge fronter. Rekognoseringssatellitter kunne ta bilder av fienden, og nyvinninger innen romfart kunne brukes til propaganda for å demonstrere vitenskapelige framskritt og militært potensial.
De samme rakettene som kunne treffe en spesifikk plass på månen, kunne også treffe en spesifikk by hos fienden med en atombombe. Mange av framskrittene kunne like godt brukes i militære våpen som interkontinentale ballistiske missiler.
5
Solsystemet er det hverdagslige navnet på vårt planetsystem, som blant annet solen, jorden og månen er en del av. Det består av solen og de himmellegemer som den binder til seg gjennom gravitasjon, og har sin opprinnelse i en gravitasjonskollaps av en gigantisk gass- og støvsky for 4,6 milliarder år siden.
Rundt solen kretser en rekke elementer i en nærmest flat skive i ekliptikken. Med unntak av solen finner man det meste av solsystemets masse i de åtte planetene, som har tilnærmet sirkulære omløpsbaner. De fire indre planetene er Merkur, Venus, jorden og Mars, som i stor grad består av stein og metall og kalles steinplanetene. De fire ytre planetene er Jupiter, Saturn, Uranus og Neptun, som i stor grad består av hydrogen og helium. Disse blir ofte referert til som gasskjempene, da de er mye tyngre og større enn steinplanetene. Det finnes to områder med mindre himmellegemer. Asteroidebeltet, som ligger mellom Mars og Jupiter, består av mindre legemer av metall og stein slik som steinplanetene og Kuiperbeltet som ligger bortenfor Neptuns omløpsbane, består hovedsakelig av himmellegemer av frossent vann, ammoniakk og metan.
6
Solsystemets opprinnelse og utvikling er estimert til å ha begynt for 4,568 milliarder år siden med gravitasjonskollapsen av en liten del av en stor molekylsky. Det meste av massen i senter av kollapsen dannet solen, mens resten flatet ut til en protoplanetarisk skive som planetene, måner, asteroider og andre smålegemer i solsystemet ble dannet utfra.
Den allment aksepterte modellen, kjent som nebularhypotesen, ble først utviklet på 1700-tallet av Emanuel Swedenborg, Immanuel Kant og Pierre-Simon Laplace. Den etterfølgende utviklingen har knyttet til seg en rekke vitenskapelige disipliner, deriblant astronomi, fysikk, geologi og planetologi. Siden begynnelsen av romalderen på 1950-tallet og oppdagelsen av eksoplaneter, har modellen både vært utfordret og raffinert for å ta hensyn til nye observasjoner. Solsystemet har utviklet seg betydelig siden den dannelsen. Mange måner har har blitt dannet fra sirklende skiver av gass og støv rundt deres tilhørende planeter, mens andre måner er antatt å ha blitt dannet uavhengig og senere blitt fanget av gravitasjonen fra sine tilhørende planeter.
7
En stjerne er et massivt og lyssterkt himmellegeme som består av delvis ionisert gass, såkalt plasma. På slutten av sin levetid kan en stjerne også inneholde en del degenerert materie. Den nærmeste stjernen sett fra jorden er solen, som forsyner planeten med nok energi til å opprettholde liv her. Andre stjerner er synlige på nattehimmelen når de ikke forstyrres av solen, andre himmelfenomener eller menneskeskapt belysning. Den enorme avstanden gjør at vi ser de som små og tilsynelatende stillestående punkter.
Opp gjennom historien har ulike kulturer gruppert de mest fremtredende stjernene på himmelsfæren sammen i stjernebilder og asterismer og de lyseste stjernene ble gitt egennavn. I moderne tid har stadig bedre teleskoper gjort at antallet stjerner som kan sees fra jorden stadig øker, og stjerner katalogiseres nå med standardiserte stjernebetegnelser. Astronomer kan dessuten bestemme egenskaper som masse, alder, kjemisk sammensetning og andre egenskaper gjennom å observere en stjernes spektrum, luminositet og bevegelse gjennom rommet. I en stjernes sentrum frigjøres det store mengder energi fra kjernefysisk fusjon av atomkjerner. Energien transporteres gjennom stjernen og stråles ut i verdensrommet. Fusjonsprosesser i tunge stjerner, samt prosesser når stjerner dør, er dessuten opphavet til mesteparten av de naturlig forekommende grunnstoffene i universet.
8
Stjerneforskningens historie omhandler vår forståelse og kunnskap om stjernene gjennom historien. Mennesker har sett stjernene siden sivilisasjonens morgen, sannsynligvis enda lenger. Jakten på kunnskap har alltid motivert studiet av himmelske fenomener, både for religiøse og seremonielle formål samt for navigasjon. Historisk sett har astrologi og astronomi vært samme sak, kunnskap om stjernene var på mange måter et instrument for makt og et forsøk på å forutsi fremtidige hendelser. Det var ikke før den vitenskapelige metoden ble populær at de to fagfeltene ble delt.
Mennesket har siden begynnelsen av historien forsøkt å finne svar på jordiske saker ved å studere fenomener på himmelen. Med hjelp av den menneskelige fantasien ble ideen stjernebilder født, og de ble ofte flettet sammen med den lokale religionen. Bruken av asterismer, det vil si mønstre av stjerner, har blitt sporet tilbake til sent i steinalderen, for eksempel Storebjørn som kan finnes i mange gamle kulturer over hele den nordlige halvkule. Studier tyder på at mennesker allerede for 16 000 år siden hadde utviklet et system på 25 stjernebilder. I løpet av yngre yngre steinalderen kunne asterismen også symbolisere ulike ikke-antropomorfe ting, som for eksempel bilder relatert til jordbruk eller husdyrhold.
9
Venus' atmosfære er mye tettere og varmere enn jordens atmosfære. Temperaturen ved overflaten ligger på 740 K (467 °C, 872 °F) mens trykket er 93 bar. Atmosfæren inneholder ugjennomsiktige skyer av svovelsyre som gjør optiske observasjoner av overflaten umulig, og informasjonen om Venus' topografi har utelukkende blitt innhentet ved bruk av radar. De viktigste atmosfæriske gassene er karbondioksid og nitrogen mens andre kjemiske forbindelser kun forekommer i spormengder.
Atmosfæren er i en tilstand av kraftig sirkulasjon og superrotasjon. Hele atmosfæren sirkler rundt planeten på bare fire jorddager, mye raskere enn planetens sideriske dag på 243 dager. Vinden som forårsaker denne rotasjonen blåser så raskt som 100 m/s (~360 km/t), opp mot 60 ganger planetens egen rotasjonshastighet. Til sammenligning når jordens kraftigste vinder bare 10–20 % av jordens rotasjonshastighet. På den andre siden blir vindhastigheten tregere jo nærmere overflaten den kommer, og kuling når knapt 10 km/t ved overflaten. Nær polene finnes antisyklone strukturer kalt polarvirvler. Hver virvel er dobbeløyet og viser karakteristiske S-formede mønstre av skyer.
10
De galileiske månene er fire av Jupiters måner som ble oppdaget av Galileo Galilei i januar 1610. De er de største av Jupiters mange måner og har fått sine navn etter Zevs' elskerinner: Io, Europa, Ganymedes og Callisto. Ganymedes, Europa og Io går i en 1:2:4-baneresonans. De er blant de mest massive objektene i solsystemet med unntak av solen og de åtte planetene med radier større enn noen av dvergplanetene.
De fire månene ble oppdaget en gang mellom 1609 og 1610 da Galileo gjorde forbedringer på sitt teleskop, noe som gjorde det mulig for ham å observere himmellegemer tydeligere enn hva som hadde vært mulig tidligere. Galileos oppdagelse viste viktigheten av teleskopet som et verktøy for astronomer ved å vise at der var objekter i rommet som ikke kan ses med det blotte øye. Enda viktigere, den ukontroversielle oppdagelsen av himmellegemer i bane rundt noe annet enn jorden ga et alvorlig slag til det daværende aksepterte Ptolemaiske verdensbildet, eller den geosentriske modellen hvor alt går i bane rundt jorden.
Galileo kalte opprinnelig oppdagelsen for Cosmica Sidera («Cosimos stjerner»), men navnene som til slutt ble gjeldende ble valgt ut av Simon Marius. Marius oppdaget månene uavhengig på samme tid som Galileo, og ga dem deres nåværende navn som ble foreslått av Johannes Kepler, i hans Mundus Jovialis utgitt i 1614.
11
Jupiters måner består av 67 bekreftede måner og er det største følget av måner med «rimelig sikre» baner av alle planetene i solsystemet. De mest massive av dem, de fire galileiske måner, ble oppdaget i 1610 av Galileo Galilei og ble de første legemene funnet å gå i bane rundt et legeme som ikke var jorden eller solen. Fra slutten av det 19. århundre har dusinvis av mindre jovianske måner blitt oppdaget og fått navn etter elskerinner, erobringer eller døtre av den romerske guden Jupiter, eller hans greske tilsvaring, Zevs. De galileiske månene er de klart største objektene i bane rundt Jupiter, og de resterende 60 månene og ringene utgjør tilsammen bare 0,003 prosent av den totale massen i bane rundt planeten.
Åtte av Jupiters måner er regulære satellitter med prograd og nær sirkulære baner som ikke er stort inklinerte i forhold til Jupiters ekvatorplan. De galileiske månene er sfæriske i form og ville ha blitt ansett som dvergplaneter eller planeter dersom de hadde gått i bane direkte rundt solen. De andre fire regulære satellittene er mye smalere og nærmere Jupiter; disse er kilder til støvet som utgjør Jupiters ringer.
Jupiters øvrige 59 måner er irregulære satellitter hvis prograde og retrograde bevegelse er mye lengre fra Jupiter og har høye inklinasjoner og baneeksentrisiteter. Disse månene ble sannsynligvis fanget inn av Jupiter fra solbaner. Der er 17 nylig oppdagete irregulære satellitter som enda ikke har blitt navngitt.
12
.jpg)
En galakse er et massivt gravitasjonelt bundet system som består av stjerner og stjernerester, et interstellar materie av gass og støv, og en viktig, men dårlig forstått komponent forsøksvis kalt mørk materie. Eksempler på galakser går fra dverger med så få som ti millioner (107) stjerner til gigantgalakser med hundre billioner (1014) stjerner, som alle går i bane rundt galaksenes egne massesentrum. Galakser inneholder varierende mengder stjernesystemer, stjernehoper og typer av interstellare skyer. I mellom disse objektene er et spredt interstellar materie av gass, støv og kosmisk stråling. Mørk materie ser ut til å utgjøre ca. 90 % av massen i de fleste av galaksene. Observasjonsdata antyder at supermassive sorte hull kan eksistere i sentrum av mange, om ikke alle, galakser. De antas å være den primære drivkraften til aktive galaksekjerner funnet i kjernen av noen galakser. Melkeveien synes å inneha minst ett slikt objekt.
13
En planet (gammelgresk: πλανήτης αστήρ, planētēs astēr, som betyr «vandrende stjerne») er et himmellegeme som går i bane rundt en stjerne eller en stjernerest, og som er tilstrekkelig massiv til at dens egen gravitasjon har gjort den tilnærmet rund, men samtidig ikke så massiv at det forårsaker kjernefysisk fusjon. I tillegg må den ha ryddet «nabolaget» for planetesimaler. Begrepet planet er gammelt, med bånd til historie, vitenskap, mytologi og religion. Planetene ble opprinnelig sett på som guddommelige eller utsendte av guddommer av mange tidlige kulturer. Etter hvert som den vitenskapelige kunnskapen utviklet seg endret også den menneskelige oppfatningen av planetene seg.
I 2006 vedtok den internasjonale astronomiske union offisielt en resolusjon som definerte planeter innenfor solsystemet. Denne definisjonen har både blitt rost og kritisert, og den er fremdeles omstridt blant enkelte forskere siden den ekskluderer mange objekter med planetmasser basert på hvor eller hva de går i bane rundt. Ptolemaios antok at planetene gikk i bane rundt jorden i episykluser. Selv om tanken om at planetene gikk i bane rundt solen hadde blitt foreslått en rekke ganger, var det ikke før Galileo Galilei utførte de første astronomiske observasjonene ved hjelp av teleskop på 1600-tallet at dette synet ble støttet med beviser.
14
En dvergplanet er i henhold til Den internasjonale astronomiske unions (IAU) definisjon et himmellegeme i direkte bane rundt solen, og som er tilstrekkelig massiv til at formen kontrolleres av gravitasjonskrefter snarere enn mekaniske krefter (og dermed er en ellipsoide), men som ikke har ryddet sin egen naboregion for andre legemer. Mer eksplisitt er det et planetmasseobjekt – det har tilstrekkelig masse til å overvinne den indre trykkstyrken og oppnå hydrostatisk likevekt – men er verken en planet eller en måne.
Begrepet dvergplanet ble tatt i bruk i 2006 som en del av den tredelte kategoriseringen av legemer i bane rundt solen, forårsaket av en økning i oppdagelser av transneptunske-objekter på størrelser opp mot Pluto, og til slutt fremskyndet av oppdagelsen av et mer massivt objekt, Eris. Klassifiseringen slår fast at legemer som er tilstrekkelig store til at de har ryddet nabolaget til sine egne baner defineres som planeter, mens de som ikke er tilstrekkelig store til å bli sfæriske av sin egen gravitasjon defineres som smålegemer. Dvergplaneter er plassert mellom disse to. IAUs ekskludering av dvergplaneter fra listen over planeter har blitt både hyllet og kritisert; Mike Brown uttalte at det var en «riktig beslutning», som oppdaget Eris og andre nye dvergplaneter, men har blitt avslått av Alan Stern, som hadde innført begrepet dvergplanet i 1990.
15
Utforskning av Jupiter har hittil blitt gjennomført via nære observasjoner av robot-romsonder. Det begynte med ankomsten av Pioneer 10 til det jovianske systemet i 1973, og som per 2008 har fortsatt med ytterligere syv sondeoppdrag. Alle disse oppdragene ble foretatt av NASA, og alle bortsett fra én har vært forbipasseringer som har utført detaljerte observasjoner uten at sonden landet eller gikk inn i bane. Disse sondene gjør Jupiter til den mest besøkte av solsystemets ytterste planeter. Planer for ytterligere oppdrag til det jovianske systemet er under utvikling, men ingen er lagt opp til å ankomme planeten før i 2016.
Det første romfartøyet som besøkte Jupiter var Pioneer 10 i 1973, etterfulgt av Pioneer 11 et par måneder senere. I tillegg til å ta de første nærbildene av planeten oppdaget disse sondene dens magnetosfære og dens store flytende indre. Voyager 1 og Voyager 2-sondene besøkte planeten i 1979 og studerte månene og ringsystemet og oppdaget vulkansk aktivitet på Io og forekomster av vannholdig is på overflaten av Europa. Romsonden Ulysses studerte Jupiters magnetosfære i 1992 og så igjen i i 2000. Cassini-sonden ankom planeten i 2000 og tok svært detaljerte bilder av atmosfæren. Romfartøyet New Horizons passerte Jupiter i 2007 og foretok forbedrete målinger av planetens og månenes parametre.
16
Asteroidebeltet er regionen i solsystemet som ligger omtrent mellom banene til planetene Mars og Jupiter. Beltet inneholder utallige irregulært formede legemer kalt asteroider eller småplaneter. Asteroidebeltet kalles også «hovedbeltet» siden det finnes andre asteroider som nærjordsasteroider og trojanske asteroider. Omtrent halvparten av den totale massen i beltet utgjøres av de fire største asteroidene: Ceres, 4 Vesta, 2 Pallas og 10 Hygiea. Disse har en gjennomsnittsdiameter på over 400 km, mens Ceres – asteroidebeltets eneste identifiserte dvergplanet har en diameter på ca. 950 km.
De gjenværende legemene varierer i størrelse helt ned til størrelser på støvpartikler. Materialet i asteroidebeltet er så spredt at utallige ubemannede romsonder har passert gjennom det uten kollisjoner. Kollisjoner mellom større asteroider forekommer imidlertid, og disse kan danne en asteroidefamilie der medlemmene har tilsvarende baneegenskaper og sammensetning. Slike kollisjoner produserer også et fint støv som danner en stor del av zodiakallyset. Enkeltasteroider i asteroidebeltet kategoriseres etter spekteret, og de fleste havner i tre hovedgrupper: karbonholdige (C-type), silikate (S-type) og metallrike (M-type-asteroide).
17
Sirius (bayerbetegnelse alfa Canis majoris – α CMa) er den lyseste stjernen på nattehimmelen. Den har en tilsynelatende størrelsesklasse på -1,47 og lyser med det nesten dobbelt så sterkt på nattehimmelen som den neste stjernen, Canopus. Navnet «Sirius» er avledet fra det gammelgreske Σείριος, latinisert til Seirios («glødende» eller «tenneren»). Det våre øyne oppfatter som en enkelt stjerne, er faktisk et dobbeltstjernesystem som består av en hvit hovedseriestjerne av spektraltype A1V, kalt Sirius A, og en svak hvit dverg av spektraltype DA2, kalt Sirius B. Avstanden mellom disse to varierer mellom 8,1 og 31,5 AE.
Sirius fremstår som lyssterk både på grunn av sin egen luminositet og nærheten til jorden. Avstanden til Sirius er 2,6 parsec (8,6 lysår), fastslått av Hipparcos-satellitten, og den er en av jordens nærmeste naboer. For observatører på den nordlige halvkulen ligger den mellom 30 og 73 graders bredde (inkludert nesten hele Europa og Nord-Amerika), og er den nærmeste stjernen (etter solen) som kan observeres med det blotte øye. Sirius beveger seg gradvis nærmere solsystemet, og i løpet av de neste 60 000 årene vil lysstyrken gradvis øke. Etter den tid vil avstanden begynne å øke, men stjernen vil fortsette å være den lyseste stjernen sett fra jorden i den neste 210 000 årene.
18
En komet er et mindre himmellegeme som kretser rundt en stjerne. Når den befinner seg tilstrekkelig nær stjernen, fremtrer en synlig koma (atmosfære) eller en hale som først og fremst skyldes påvirkningen fra stjernens stråling på kometkjernen. Kometkjerner er svakt sammenholdte samlinger av is, støv og mindre steinpartikler, og varierer i størrelse fra ca. 100 meter til 30 km.
Kometenes periodiske omløpstid varierer fra noen få år til hundretusenvis av år. Enkelte passerer bare én eneste gang gjennom den indre delen av solsystemet før de fortsetter utover i rommet. Kometer med en kort periode antas å ha opphav i Kuiperbeltet eller i den spredte skiven utenfor Neptuns omløpsbane. Langperiodiske kometer antas å ha opphav i et område som er mye lengre fra solen, i Oorts sky, som består av fragmenter som ble til overs ved kondensasjonen av soltåken. Når andre stjerner kommer i nærheten av vårt solsystem og Oorts sky, kan de isete objektene skyves ut av sine baner og falle inn mot solen og planetene, hvor de får omløpsbane som en komet. På samme måte kan gasskjempenes gravitasjon forandre banene.