Interkontinentalt ballistisk missil
Et interkontinentalt ballistisk missil (engelsk: intercontinental ballistic missile)(ICBM) er et ballistisk missil med en minimum rekkevidde på 5,500 kilometer,[1] hovedsakelig designet for å kunne levere ett eller flere kjernefysiske våpen. Missilene kan bli utstyrt med konvensjonelle, kjemiske og eller biokjemiske våpen, men dette har aldri blitt utplassert på et interkontinentalt ballistisk missil. De fleste moderne interkontinentale missilsystemer støtter flere stridshoder med selvstendige målsøk i sluttfasen (engelsk: Multiple independently targetable reentry vehicle)(MIRV), noe som tillater ett missil å bære flere stridshoder som kan treffe ulike mål. USA, Russland, Kina, Frankrike, India, Storbritannia, Israel og Nord-Korea er de eneste landene med operative interkontinentale ballistiske missiler.
Første generasjons ballistiske missiler med en interkontinental rekkevidde (slik som R-7 Semyorka og SM-65 Atlas) hadde dårlig presisjon, noe som gjor de best egnet til bruk mot større mål, slik som storbyer. Disse missilplattformene ble sett på som et "trygt" avskrekkingsvåpen, siden de kunne bli plassert dypt i sitt eget territorie hvor det var vanskelig for en fiende å angripe dem. Angrep mot militære installasjoner (spesielt forsterkede bunkere o.l.) krevde fortsatt bruken av mer presisjon sikre våpen slik som bombefly. Andre- og tredje-generasjon design (slik som LGM-118 Peacekeeper og SS-13 Savage) forbedret presisjonen til punktet der selv de minste målene kunne bli truffet nøyaktig.
Interkontinentale Ballistiske Missiler er differensierte ved å ha en større rekkevidde og hastighet enn andre ballistiske missiler: ballistisk langdistansemissil (IRBM), ballistisk mellomdistansemissil (MRBM), ballistisk kortdistansemissil (SRBM) og taktiske missiler. Kort og mellomdistansemissiler er også kjent som "stridssone missiler" (Engelsk: Theatre Ballistic Missile)(TBM).
Historie rediger
Andre verdenskrig (1939-1945) rediger
Verdens første interkontinentale ballistiske missil ble designet av det tyske Wernher von Braun-teamet. Den tyske A9/10 raketten var designet under prosjekt Amerika for å kunne nå New York. Raketten ble designet for å bli guidet av radio, men dette ble byttet ut av en pilot etter flere mislykkede forsøk. Hoveddesignet til A9/10 var V2-raketten som også ble designet av Wernher von Braun; den ble brukt til å bombe britiske og belgiske byer i slutten av Andre verdenskrig. Alle disse rakettene brukte flytende drivstoff. Etter krigen overga von Braun seg til amerikanerne under operasjon paperclip. Von Braun ble ryggraden for missilprogrammet i USA og han designet Saturn-5 raketten.
Den kalde krigen (1946-1991) rediger
I postkrigstiden begynte USA og Sovjetunionen å forske på tyske rakettdesign særlig fra V-2 raketten. I USA finansierte militæret flere selskap som jobbet på raketter. I Sovjetunionen ble rakettforskningen sentralt organisert, selv om flere lag jobbet på ulike design. Tidlige design fra begge land var mellomdistansemissiler som var forbedrede versjoner av V-2 raketten.
Sovjetunionen var tidlig i utvikling og fokuserte på missiler som kunne angripe europeiske mål. Dette endret seg i 1953 da Sergej Koroljov ble sjef for det sovjetiske missil- og romprogram, han fikk i oppdrag å starte utviklingen av et interkontinentalt missil som kunne bære og levere termonukleære stridshoder til USA. Missilprogrammet fikk mye finansiering og dermed ble den første ICBMen utviklet raskt, R-7 Semyorka. Den første oppskytningen fant sted 15. mai 1957, men missilet styrtet kort etter oppskytning. Den første vellykkede testen var 21. august 1957. Det fløy over 6 000 km og ble verdens første interkontinentale ballistiske missil. Den første strategiske missilenheten ble tatt i bruk den 9. februar 1959 i Plesetsk i nordvest Russland. R-7 ville senere også skyte opp den første satellitten, Sputnik, i bane rundt jorden og få Jurij Gagarin opp i Verdensrommet.
USA begynte med ICBM-forskning i 1946 med RTV-A-2 Hiroc-prosjektet. Men finansieringen ble kuttet etter bare tre vellykkede oppskytninger i 1948 og med en enorm luftoverlegeenhet, tok ikke USAs forsvar rakettforskningen på alvor siden de hadde troen på at hvis det skulle bli krig ville bombefly kunne slippe atombomber. Dette endret seg i 1953 med at Sovjetunionen testet det første missilet og termonukleære våpen, men det var ikke før i 1954 at Atlas-missilprogrammet ble gitt den høyeste nasjonale prioriteten. Atlasmissilet ble testet den 11. juni 1957, men missilet eksploderte noen sekunder etter oppskytning. Den første vellykkede flyvningen av et Atlas-missil med full rekkevidde skjedde 28. november 1958. Atlasmissilet ble utstyrt med termonukleære våpen og satt ut på Vandenberg basen i USA. Både R-7 Semyorka- og Atlasmissilene krevde et digert anlegg for å kunne bli skutt opp noe som gjorde dem til sårbare mål.
Disse tidlige ICBM-ene danner også grunnlaget for mange romstartsystemer. Eksempler inkluderer R-7 Semyorka, Atlas, Redstone, Titan og Proton, som ble avledet fra tidligere ICBM-er, men aldri utplassert som en ICBM. Eisenhower-administrasjonen støttet utviklingen av missiler som brukte fast brennstoff slik som LGM-30 Minuteman, Polaris og Skyboltmissilene. Moderne ICBM-er har en tendens til å være mindre enn sine forgjengere, på grunn av økt nøyaktighet og mindre og lettere stridshoder, og bruk av fast drivstoff. Det vestlige synet på distribusjonen av disse systemene ble styrt av den strategiske teorien om garantert gjensidig ødeleggelse eller Mutally Assured Destruction (MAD) som innebærer at hvis de to motstridende landene skulle angripe hverandre ville det ha ført til en garantert ødeleggelse for både angriperen og forsvareren.
På 1950 og 1960-tallet begynte utviklingen av anti-ballistiske missilsystemer av både USA og Sovjetunionen. Disse systemene ble begrenset i 1972 av ABM-traktaten. Den første vellykkede ABM-testen ble utført av Sovjetunionen i 1961, som senere i 1972 implementerte et fullt operativt forsvarssystem av ABM-installasjoner rundt Moskva.
SALT-avtalen fra 1972 kuttet antallet av eksisterende landbaserte ICBM-er i både USA og Sovjetunionen og tillot nye missiler å bli plassert i atomubåter, dette ble en viktig strategisk ressurs fordi missilene kunne bli fraktet nært fiendelandet. Men dette var bare mulig hvis et likt antall landbaserte missiler ble demontert. Etterfølgende samtaler, kalt SALT II, ble holdt fra 1972 til 1979 og klarte faktisk å redusere antall atomvåpen som USA og Sovjetunionen hadde i beredskapslager. SALT II ble aldri ratifisert av USAs senat, men vilkårene ble likevel respektert av begge parter fram til 1986 da Reagan-administrasjonen trakk seg tilbake etter å ha anklaget Sovjetunionen for å bryte pakten.
Kina utviklet en liten atomenergibeskyttelse gjennom sin egen kalde krig etter en ideologisk splittelse med Sovjetunionen fra begynnelsen av 1960-tallet. Etter å ha testet et atomvåpen i 1964, fortsatte de å utvikle ulike stridshoder og missiler. Fra begynnelsen av 1970-tallet ble Dongfeng-5 utviklet og plassert på mobile utskytningsramper. DF-5 har en rekkevidde på 12 000 til 15 000 km og hadde den lengste rekkevidden da det ble plassert i missil-siloer på 80-tallet.
Etter den kalde krigen (1991-2000) rediger
I 1991 kom USA og Sovjetunionen til enighet i START I-traktaten om å redusere deres landbaserte missiler og antall stridshoder.
Fra og med 2016 har alle de fem nasjonene med faste plasser i FNs sikkerhetsråd operative langdistanse ballistiske missilsystemer; Russland, USA og Kina har også landbaserte ICBM-er (de amerikanske missiler er silo-baserte, mens Kina og Russland har både silo og road-mobile (DF-31, RT-2PM2 Topol-M-missiler).
Israel antas å ha et interkontinentalt missil kalt Jericho III, som gikk inn i tjeneste i 2008, en oppgradert versjon er i utvikling. Missilene er plassert på lastebiler slik som den russiske RT-2U TTH Topol-M.
India har testet et interkontinentalt missil kalt Agni V med en rekkevidde på mer enn 5 000 kilometer. Den 19. april 2012 kunne India stolt erklærte seg selv som en atommakt, men Agni V-missilet regnes å ha en mye større rekkevidde enn det landet sier. Det vises seg at missilets faktiske rekkevidde er på over 8 000 km. Det spekuleres i om India har løyet om rekkevidden for å ikke skape internasjonal spenning og bekymring.
I 2012 var det spekulasjoner om at Nord-Korea prøver å utvikle et missil kraftig nok til å nå hvor som helst i verden. Nord-Korea satte en satellitt i verdensrommet den 12. desember 2012 ved hjelp av den 32 meter lange Unha-3 raketten. USA hevdet at oppskytningen av satellitten faktisk var en måte å teste et interkontinentalt missil på. I begynnelsen av juli 2017 hevdet Nord-Korea at de for første gang hadde testet en vellykket ICBM som var i stand til å nå hvor som helst i verden.
Spesifikke missiler rediger
| Type | Maksimum Rekkevidde i km | Land | Status | År |
|---|---|---|---|---|
| Ground Based Strategic Deterrent | Estimert 13-15,000 |  USA
|
Under Utvikling | 2027-2030 |
| LGM-30 Minuteman III | 13000 | USA
|
Operativ | 1970- idag |
| LGM-30F Minuteman II | 11265 | USA
|
Utrangert | 1965-1970 |
| LGM-30A/B Minuteman I | 10186 | USA
|
Utrangert | 1962-1965 |
| LGM-118 Peacekeeper | 14000 | USA
|
Utrangert | 1986-2005 |
| MGM-134 Midgetman (Prototype) | 11000 | USA
|
Utrangert | 1991-1991 |
| LGM-25C Titan II | 16000 | USA
|
Utrangert | 1963-1987 |
| HGM-25A Titan I | 11300 | USA
|
Utrangert | 1959-1965 |
| Sm-65 Atlas | 10138 | USA
|
Utrangert | 1959-1964 |
| RT-2 (Sovjetunionens forbedring av den tyske V2-raketten) | 10186 | Mal:Landdata SOV Sovjetunionen | Utrangert | ---- |
| RT-23 Molodets | 11000 | Mal:Landdata SOV Sovjetunionen | Utrangert | 1987-2004 |
| RT-2M Topol (SS-25) | 10000 | Mal:Landdata SOV Sovjetunionen | Utrangert | 1985-1991 |
| RT-21 Temp 2S | 10500 | Mal:Landdata SOV Sovjetunionen | Utrangert | 1976-1986 |
| R-9 Desna U | 16000 | Mal:Landdata SOV Sovjetunionen | Utrangert | 1964-1976 |
| R-16 | 13000 | Mal:Landdata SOV Sovjetunionen | Utrangert | 1961-1976 |
| R-26 (Ble designet, men aldri bygd) | 12000 | Mal:Landdata SOV Sovjetunionen | Aldri utplassert | ---- |
| MR-UR-100 Sotka | 10320 | Mal:Landdata SOV Sovjetunionen | Utrangert | 1975-1995 |
| RT-2UTTH Topol M | 11000 |  Russland
|
Operativ | 1997- idag |
| RS-24 Yars (SS-29) | Russland
|
Operativ | 2010- idag | |
| RS-26 Rubezh | 12600 | Russland
|
Operativ | 2011- idag |
| RS-28 Sarmat (Superheavy ICBM) | 10900 | Russland
|
Ukjent | 2016- idag |
| UR-100N | 10000 | Russland
|
Operativ | 1975- idag |
| R-36 (SS-18) SATAN | 10200 | Russland
|
Operativ | 1974- idag |
| UR-100 | 10600 | Mal:Landdata SOV Sovjetunionen | Utrangert | 1967-1974 |
| UR-200 | 12000 | Mal:Landdata SOV Sovjetunionen | Utrangert | 1963-1964 |
| RT-20P | 11000 | Mal:Landdata SOV Sovjetunionen | Aldri utplassert | ---- |
| R-7 Semyorka | 8000 | Mal:Landdata SOV Sovjetunionen | Utrangert | 1959-1968 |
| DF-4 endret navn gjennom årene (DF-4A, B, C) | 7000 |  Kina
|
Ukjent | 1970- ? |
| DF-31 endret navn gjennom årene (DF-31A, B, C) | 11200 | Kina
|
Ukjent | 2006- ? |
| DF-5 | 15000 | Kina
|
Ukjent | 1981- idag |
| DF-41 | 15000 | Kina
|
Ukjent | 2017- ? |
| KN-08 (Hwasong | 12000 |  Nord-Korea
|
Sett i parade | 2012/16- ? (ble først sett i parade i 2012) |
| Hwasong-14 | 10000 | Nord-Korea
|
Operativ | 2017- idag |
| Hwasong-15 | 13000 | Nord-Korea
|
Ukjent | 2017- idag |
| Agni-VI U | 12000 |  India
|
Under utvikling | ---- |
| Agni-V | 8000 | India
|
Operativ | 2014- idag |
Russland, USA, Kina, Nord-Korea og India er de eneste landene som vi vet har landbaserte interkontinentale ballistiske missiler. Israel har testet ut ICBM-er, men har ikke avslørt noen utplasseringer.
USA har 405 operative ICBM-er i tre USAF[2] baser. Det eneste operative missilet er LGM-30G Minuteman III. Alle de tidligere USAF Minuteman II missilene ble utrangert etter START II. Det mektige Peacekeeper-missilet som kunne bli utstyrt med en MIRV ble utradert i 2005. Siloene de ble oppbevart i ble enten dekket til eller solgt til offentligheten, de som ble solgt ble for det meste gjort om til museum.
De russiske strategiske rakettstyrkene har 286 ICBM-er som kan levere 958 stridshoder, disse er: 46 silobaserte R-36M2 (SS18 SATAN), 30 silobaserte UR-100N (SS-19), 36 silobaserte RT-2UTTH (SS-27 Topol M) 18, kjøretøybaserte RT-2UTTH (SS-27 Topol M), 84 kjøretøybaserte RS-24 (SS-29 Yars) eller 12 silobaserte RS-24 (SS-29 Yars)
Virkemåten rediger
Måten et interkontinentalt ballistisk missil virker er teoretisk enkel, men teknisk vanskelig. Et ICBM fungerer på samme måte som en romrakett. Faktisk blir raketter brukt som ICBM-er brukt til å sende opp satellitter. LGM-30 Minuteman III og RS-36 Satan blir brukt til å sende opp satellitter i verdensrommet.
Men hva skjer når et ICBM blir avfyrt?
- Først blir missilet avfyrt enten fra en missilsilo, ubåt eller et kjøretøy på land.
- Rundt 2-3 minutter etter oppskytning mister missilet det første trinnet
- Etter at missilet mister det første trinnet snur missilet på sin akse og retter seg mot målet sitt
- 5 minutter senere mister missilet det andre trinnet samt dekslet over stridshodet/ene og går inn i cruisemodus rett ved utkanten til atmosfæren.
- Missilet flyr så inn mellom atmosfæren og det ytre rom, der løsner MIRVen seg fra det siste trinnet og flyr nedover mot atmosfæren igjen.
- MIRVen bruker små motorer som skyter ut plasma for å kunne skape drivkraft rett ved utkanten av atmosfæren for å plassere seg i riktig posisjon over målet.
- Når den er i posisjon skyter den ut de ulike stridshodene individuelt mot målene sine.
- Stridshodene skyter ut lufttrykk fra sidene på baksiden som får stridshodene til å spinne
- Når stridshodene kommer inn i atmosfæren blir de ekstremt varme noe som gjør det mulig å spore dem og skyte dem ned, men dette krever høy presisjon siden stridshodene har samme størrelse som en liten person og de har en hastighet på nesten 7 km/s.
W-87 Stridshoder plassert på en Peacekeeper MIRV. Hvert stridshode har en eksplosiv kraft på 475 KT 19 ganger sterkere enn Hiroshima- og Nagasakibombene. - Etter 10-15 minutter (kommer ann på hvor målet ligger) vil stridshodene treffe målene sine
MIRV rediger
En MIRV (Multiple independently targetable Reentry vehicle) eller "flere stridshoder med selvstendige målsøk i sluttfasen" er et trinn på de fleste moderne ICBM-er der stridshodene blir holdt. I sluttfasen blir hvert stridshode skutt individuelt mot hvert sitt mål.
Referanser rediger
- ^ «Intercontinental Ballistic Missiles». Special Weapons Primer. Federation of American Scientists. Archived from the original on 26. november 2015. Besøkt 28. august 2023.
- ^ «New START Treaty Aggregate Numbers of Strategic Offensive Arms». U.S. Department of State (engelsk). Besøkt 29. november 2018.
Eksterne lenker rediger
- The 10 longest range Intercontinental Ballistic Missiles (ICBM) Army Technology
- To Launch a Nuclear Strike, President Trump Would Take These Steps Bloomberg
- ICBM Modernization - Approaches to Basing Options and Interoperable Warhead Designs Need Better Planning and Synchronization United States Government Accountability Office