Wikipedia

2 Pallas

asteroide og dvergplanetkandidat
2 Pallas
Oppdagelse
Oppdaget avHeinrich Wilhelm Olbers
Oppdaget28. mars 1802
Oppdaget fraBremen
OvergangsnavnA802 FA
Oppkalt etterAthene, Pallas[!]
Objekttypeasteroide
Gruppe
    Familie		asteroidebeltet
Pallas-familien
Baneegenskaper[1][2]
Epoke 2010-Jul-23 (JD 2455400.5)
Moderlegemesolen
Aphelium3,412 AE (510,4 Gm)
Perihelium2,132 AE (318,9 Gm)
Store halvakse2,772 AE (414,7 Gm)
Eksentrisitet0,2302291201866255±0,0000000059416
Omløpstid4,62 a (1685,87 d)
Gjennomsnittlig banefart17,65 km/s
Midlere anomali96,15°°
Inklinasjon34,841[a]°
Lengden til oppstigende knute173,12°
Perihelargument310,15°
Fysiske egenskaper
Dimensjoner582×556×500±18 km[3]
544 km (snitt)[2]
Masse(2,11±0,26)×1020[4]
Middeltetthet≈2,8[3] g/cm³
Gravitasjon ved ekvator≈0.18 m/s²
Unnslipningshastighet≈0.32 km/s
Rotasjonsperiode0,32555 d
(7,8132 t)[5]
Aksehelningsannsynligvis 78 ± 13[6]°
Overflaterefleksjon0,159 (geometrisk)[7]
Temperatur≈164 K
max: ≈265 K (-8 °C)
Tilsynelatende størrelsesklasse6.49-10.65[8]
Absolutt størrelsesklasse (MV)4,13[7]
Vinkeldiameter0,629–0,171[b]
Kilder
JPL-idlenke
← Forrige – Neste →
Ceres – 3 Juno
2 Pallas på Commons

Pallas (symbol: ⚴), småplanetnavn 2 Pallas, er den andre asteroiden som ble oppdaget (etter Ceres), og en av de største i solsystemet. Estimater antyder at 2 Pallas utgjør 7 % av massen i asteroidebeltet,[9] og diameteren på 544 km (gjennomsnitt) er noe større enn diameteren til 4 Vesta. Likevel er 2 Pallas 10–30 % mindre massiv enn Vesta,[4] og den er derfor den tredje mest massive asteroiden. Muligens er asteroiden det største irregulært formede legemet i solsystemet, det vil si det største legemet som ikke har blitt rundt på grunn av sin egen gravitasjon, og en rest etter en protoplanet.

Da Pallas ble oppdaget av astronomen Heinrich Wilhelm Olbers 28. mars 1802, ble den regnet som en planet på samme måte som andre asteroider tidlig på 1800-tallet. Oppdagelsen av en rekke asteroider etter 1845 førte til at de ble nedklassifisert.

Overflaten på Pallas synes å bestå av silikate materialer. Overflatespektrumet og den estimert tettheten ligner karbonholdige meteoritter. Asteroidens bane (34,8°) er uvanlig høyt inklinert mot asteroidebeltets plan, og baneeksentrisiteten er nesten like stor som Plutos. Dette gjør Pallas relativ utilgjengelig for romfartøyer.[c][10]

rediger

2 Pallas er oppkalt etter Pallas Athene, et alternativt navn for gudinnen Athena.[11] I noen mytologier drepte Athena Pallas, og på grunn av sorgen adopterte hun venninnens navn.[12] Det finnes flere mannlige skikkelser med samme navn i gresk mytologi, men de første asteroidene ble alltid gitt kvinnelige navn.[d]

Palasittmeteorittene av jern og stein er ikke forbundet med Pallas-asteroiden, men er i stedet oppkalt etter den tyske vitenskapsmannen Peter Simon Pallas. Det kjemiske grunnstoffet palladium, på den annen side, ble oppkalt etter asteroiden som ble oppdaget like før grunnstoffet.[13]

Som med andre asteroider, er det astronomiske symbolet for Pallas en skive med nummeret for oppdagelse, ②. Den har imidlertid også et eldre, og mer ikonisk symbol, ⚴ (  eller noen ganger  ).[e]

Observasjonshistorie

rediger

I 1801 oppdaget astronomen Giuseppe Piazzi et objekt som han opprinnelig trodde var en komet. Kort tid etter annonserte han observasjonen av dette objektet. Han bemerket at den sakte, uniforme bevegelsen var unormal for en komet, og han foreslo at dette var en annen type objekt. Asteroiden ble så ute av syne i flere måneder , men senere samme år ble den gjenoppdaget av Baron von Zach og Heinrich W.M. Olbers etter at en foreløpig bane ble beregnet av Friedrich Gauss. Dette objektet ble senere kalt Ceres, og var den første asteroiden som ble oppdaget.[14][15]

 
Diagram som viser Johann Hieronymus Schröters unøyaktige estimat fra 1811 av Pallas' størrelse. Schröter antok feilaktig at Pallas var over 3 000 km i diameter, noe som ville ha gjort den større enn Pluto (som ikke hadde blitt oppdaget på tidspunktet for Schröters estimat).

Et par måneder senere forsøkte Olbers igjen å lokalisere Ceres, da han la merke til et annet objekt som beveget seg i nærheten. Dette var asteroiden Pallas, som tilfeldigvis passerte nær Ceres på det tidspunktet. Oppdagelsen av dette objektet ble fulgt med interesse av astronomiske fellesskap. Før dette punktet hadde det blitt spekulert blant astronomer i at det skulle finnes en planet i gapet mellom Mars og Jupiter. Nå, helt uventet, hadde ytterligere et slikt objekt blitt funnet.[16] Da Pallas ble oppdaget, var noen av estimatene for størrelsen så høye som 3 380 km i diameter.[17] Til og med så nylig som 1979 ble Pallas estimert å være 673 km i diameter (26 % høyere enn den nåværende aksepterte verdien).[18]

 
Sammenligning av størrelsen til flere objekter med potensial til status som dvergplanet i henhold til IAUs definisjon fra 2006.[19] Pallas er nummer to fra høyre i den nederste raden.

Banen til Pallas ble fastslått av Gauss, som fant at perioden på 4,6 år var lik perioden til Ceres. Pallas hadde imidlertid en relativt høy baneinklinasjon mot ekliptikkens plan.[16]

I 1917 begynte den japanske astronomen Kiyotsugu Hirayama å studere asteroidenes bevegelse. Ved å plotte den midlere banebevegelsen, inklinasjonen og eksentrisiteten for et utvalg asteroider, oppdaget han flere adskilte grupperinger. I senere notater rapporterte han om en gruppe på tre asteroider forbundet med Pallas, som senere ble kjent som Pallas-familien etter det største medlemmet i gruppen.[20] Siden 1994 har mer enn ti medlemmer av denne familien blitt identifisert, og disse har store halvakser mellom 2,50–2,82 AE og inklinasjoner på 33–38°.[21] Denne grupperingen ble senere bekreftet i 2002 etter en sammenligning av medlemmenes spektra.[22]

Flere ganger har Pallas blitt observert i okkultasjon rund en stjerne, inkludert den beste observerte okkultasjonen av alle asteroideokkultasjoner som fant sted 29. mai 1983. 140 observatører hadde tatt i bruk nøyaktige okkultasjonsmålinger, og resultatet ble den første nøyaktige målingen av asteroidens diameter.[23][24] Under en okkultasjon 29. mai 1979 ble det rapportert om en mulig liten satellitt, med en diameter på ca. 1 km. Dette kunne imidlertid ikke bekreftes.

Egenskaper

rediger
 
Sammenligning av størrelsen til de ti første asteroidene opp mot jordens måne. Pallas er nr. to fra venstre.

Både Vesta og Pallas har innehatt tittelen som den nest største asteroiden fra tid til annen,[25] men selv om Pallas er noe større enn 4 Vesta i volum, er den betydelig mindre massiv. Massen til Pallas er bare 22 % av Ceres' masse[9] og ca. 0,3 % av massen til månen.

Pallas er mye lengre fra jorden og har en mye lavere albedo enn Vesta, og dermed fremstår den konsekvent svakere for en observatør på jorden. Til og med den mye mindre 7 Iris overgår så vidt Pallas i gjennomsnittlig opposisjonsstørrelsesklasse.[26] Pallas gjennomsnittlige opposisjonsstørrelsesklasse er +8,0, og er med det godt innenfor det en 10×50 kikkert kan fange opp, men i motsetning til Ceres og Vesta vil det være nødvendig med kraftig optisk hjelpemiddel for å se den ved små elongasjoner når størrelsesklassen kan falle så lavt som +10,6. Under sjeldne perihel-opposisjoner kan Pallas nå en størrelsesklasse på +6,4 – like utenfor hva det blotte øye kan se.[8] Sent i februar 2014 vil Pallas skinne med en størrelsesklasse på +6,96.[f]

Pallas har uvanlige dynamiske parametre for et slikt stort legeme. Banen er svært inklinert og noe eksentrisk, til tross for at den befinner seg på samme avstand fra solen som den sentrale delen av asteroidebeltet. Videre er aksehelningen svært høy, enten 8±13° eller 65±12° (basert på tvetydige data for lyskurver peker polene enten mot de ekliptiske koordinatene (β, λ) = (−12°, 35°) eller (43°, 193°) med 10° usikekrhet;[6] data fra Hubble-teleskopet fra 2007, så vel som observasjoner fra Keck-observatoriet i 2003–05, støtter den første løsningen.[3][27]) Det betyr at hvor hver sommer og vinter på Pallas, befinner store deler av overflaten seg i konstant sollys eller mørke i perioder som tilsvarer omtrent et år på jorden.

Basert på spektroskopiske observasjoner består hoveddelen av Pallas' overflate av silikater med lavt jern- og vanninnhold. Mineraler av denne typen inkluderer olivin og pyroksen, og finnes i kondruler (CM).[28] Overflatesammensetningen er svært lik den karbonholdige Renazzo-meteoritten (CR), som til og med har lavere innhold av vannholdige mineraler enn CM-typen.[29] Renazzo-meteoritten ble oppdaget i Italia i 1824, og er en av de mest primitive meteorittene man kjenner til.[30]

 
Animasjonen illustrer Pallas' nære 18:7-resonansmønster med Jupiter. Bevegelsen til Pallas vises i et referansevindu som roterer rundt solen (det vil si senterprikken) med en periode som tilsvarer Jupiters omløpsperiode. Følgelig fremstår Jupiters bane nesten stasjonær som den rosa ellipsen oppe til venstre. Mars' bevegelse i oransje, og jorden-månen-systemet er blått og hvitt. Banen til Pallas er grønn når den er over ekliptikken og rød når den er under. Det nære 18:7-resonansmønsteret med Jupiter går kun med klokken – den stopper dermed aldri opp eller reverserer retning (det vil si ingen librasjon).

Svært lite er kjent om Pallas' overflateformasjoner. Hubble-bilder fra 2007 viser piksel-til-piksel-variasjoner (pikseloppløsning på ≈70 km), med Pallas' albedo på 12 % gjør at slike formasjoner blir vanskelige å oppdage. Det er lite variasjon mellom lyskurvene innhentet fra synlig lys og infrarøde filtre, men vesentlige avvik i det ultrafiolette. Disse antyder store overflate- eller kompositoriske trekk nær 285° (75° vestlig lengde). Rotasjonen synes å være prograd.[3]

Pallas antas å ha gjennomgått en form for termisk endring – i det minste i en viss grad – og delvis differensiering,[3] og dette antyder at den var en protoplanet. Under prosessen med planetdannelser i solsystemet, voks objekter i størrelse gjennom en akkresjonsprosess til omtrent denne størrelsen. Mange av disse objektene ble så innlemmet i større legemer, som så ble til planeter, mens andre ble ødelagt i kollisjoner med andre protoplaneter. Pallas og Vesta er sannsynligvis overlevende fra denne tidlige fasen av planetdannelser.[31]

Pallas var blant «planetkandidatene» i et tidlig utkast av IAUs planetdefinisjon fra 2006, men nådde ikke opp siden den ikke oppfylte kriteriet om å ha «ryddet sitt eget nabolag» rundt sin egen bane.[32][33] I fremtiden er det mulig at Pallas kan bli klassifisert som en dvergplanet, dersom det blir funnet at den har fått sin form på grunn av hydrostatisk likevekt.

Nære resonanser

rediger

Pallas er i en nær 1:1-baneresonans med Ceres.[34] Den har også en nær 18:7-resonans (6 500 års periode) og en omtrentlig 5:2-resonans (83 års periode) med Jupiter.[35]

Planetpassasjer fra Pallas

rediger

Fra Pallas kan Merkur, Venus, Mars og jorden noen ganger synes å gå forbi eller passere foran solen. Jorden gjorde det sist i 1968 og 1998, og vil igjen gjøre det i 2224. Merkur gjorde det i oktober 2009. Den siste av Venus var i 1677 og den neste vil være i 2123, mens for Mars var den siste i 1597 og den neste vil være i 2759.[36]

Utforskning

rediger

Pallas har ikke blitt besøkt av noe romfartøy, men hvis Dawn-sonden lykkes i sine studier av 4 Vesta og Ceres, og hvis den har tilstrekkelig med drivstoff, er det mulig (selv om det ikke er sannsynlig per i dag) at oppdraget utvides til å inkludere en forbiflyvning av Pallas når asteroiden krysser ekliptikken i desember 2018. På grunn av den høye inklinasjonen til Pallas' bane er det imidlertid ikke mulig for Dawn å oppnå lignende baner.[37] Et oppdrag til Pallas, annet enn forbiflyvninger, vil faktisk kreve et helt annerledes design av romfartøyer.[g]

Referanser

rediger
Fotnoter
Type nummerering
  1. ^ 34,841° mot ekliptikken, 34,21° mot det konstante planet (produsert med Solex 10 Arkivert 10. februar 2012 hos Wayback Machine. skrevet av Aldo Vitagliano)(The MeanPlane 2009)
  2. ^ Kalkulert med JPL Horizons for 15. februar 1608
  3. ^ Palasittmeteoritter er ikke oppkalt etter asteroiden, men etter en vitenskapsmann som beskrev dem, og de har ikke nødvendigvis samme opprinnelse som Pallas.(Anonym 2007)
  4. ^ Siden Pallas allerede er et gresk navn, har asteroiden det samme navnet på gresk, i motsetning til 1 Ceres, 3 Juno og 4 Vesta. Alle andre språk, med et unntak, bruker Pallas eller nasjonale varianter av det navnet: italiensk Pallade, russisk Pallada, spansk Palas, arabisk Bālās. Det ene unntaket er kinesisk, hvor Pallas kalles 'visdomsgud(inne)stjerne' (智神星 zhìshénxīng). Dette er i kontrast til gudinnen Pallas, hvor kinesisk bruker det greske navnet (帕拉斯 pàlāsī).
  5. ^ Unicode-verdi: U+26B4
  6. ^ Beregnet med JPL Horizons for 24. februar 2014
  7. ^ Et medlem av Dawn-teamet forklarte, «Den er umulig å nå med et oppdrag av samme type som Dawn fordi det kreves for mye skyvkraft å nå Pallas. Pallas er høyt inklinert mot det ekliptiske plan. Det trengs mye energi for å stige ut av det ekliptiske planet, spesielt så langt ut av planet som Pallas er. Jeg forsøkte å designe et oppdrag for å nå Pallas, og det var umulig med Dawn-sonden selv om vi ikke dro noe annet sted enn Pallas.»(Russell m.fl. 2011)
Litteraturhenvisninger
  1. ^ The Asteroid Orbital Elements Database
  2. ^ a b JPLdata
  3. ^ a b c d e Schmidt m.fl. 2008, s. 2502
  4. ^ a b Baer & Chesley 2008, s. 27–42
  5. ^ Harris, Warner & Pravec 2006
  6. ^ a b Torppa 2003, s. 346–383
  7. ^ a b Tedesco m.fl. 2004
  8. ^ a b Menzel & Pasachoff 1983, s. 391
  9. ^ a b Pitjeva 2005, s. 176
  10. ^ Anonym 2008
  11. ^ James 2006
  12. ^ Dietrich 2005, s. 178
  13. ^ Los Alamos National Laboratory
  14. ^ Hoskin 1992
  15. ^ Forbes 1971, s. 195–199
  16. ^ a b NASA JPL 2007
  17. ^ Hilton 2007
  18. ^ Hilton
  19. ^ Gingerich 2006
  20. ^ Yoshihide 1993
  21. ^ Faure 2004
  22. ^ Foglia & Masi 1999, s. 100–102
  23. ^ Drummond & Cocke 1989, s. 323–329
  24. ^ Dunham 1990, s. 1636–1662
  25. ^ The Planetary Society 2007
  26. ^ Odeh
  27. ^ Carry 2007
  28. ^ Feierberg, Larson & Lebofsky 1982, s. 719
  29. ^ Sato, Miyamoto & Zolensky 1997, s. 503–507
  30. ^ Particle Physics and Astronomy Research Council 2005
  31. ^ McCord m.fl. 2006, s. 105
  32. ^ Den internasjonale astronomiske union
  33. ^ Rincon 2006
  34. ^ Goffin 2001, s. 627–630
  35. ^ Taylor 1982, s. 255–265
  36. ^ Solex
  37. ^ Perozzi, Rossi & Valsecchi 2001, s. 3–22

Litteratur

rediger

Trykt litteratur

rediger
  • Dietrich, Thomas (2005). The Origin of Culture and Civilization: The Cosmological Philosophy of the Ancient Worldview Regarding Myth, Astrology, Science, and Religion (på engelsk). Turnkey Press. ISBN 0-9764981-6-2. 
  • Feierberg, M.A.; Larson, H.P.; Lebofsky, L.A. (1982). «The 3 Micron Spectrum of Asteroid 2 Pallas». Bulletin of the American Astronomical Society (på engelsk). 14. Bibcode:1982BAAS...14..719F. 
  • Forbes, Eric G. (1971). «Gauss and the Discovery of Ceres». Journal for the History of Astronomy (på engelsk). 2. Bibcode:1971JHA.....2..195F. 
  • McCord, T.B.; McFadden, L.A.; Russell, C.T.; Sotin, C.; Thomas, P.C. (2006). «Ceres, Vesta, and Pallas: Protoplanets, Not Asteroids». Transactions of the American Geophysical Union (på engelsk). 87 (10). Bibcode:2006EOSTr..87..105M. doi:10.1029/2006EO100002. 
  • Menzel, Donald H.; Pasachoff, Jay M. (1983). A Field Guide to the Stars and Planets (på engelsk) (2nd utg.). Boston, MA: Houghton Mifflin. ISBN 0-395-34835-8. 
  • Perozzi, Ettore; Rossi, Alessandro; Valsecchi, Giovanni B. (2001). «Basic targeting strategies for rendezvous and flyby missions to the near-Earth asteroids». Planetary and Space Science (på engelsk). 49 (1). Bibcode:2001P&SS...49....3P. doi:10.1016/S0032-0633(00)00124-0. 
  • Russell, Chris; McFadden, Lucy; Wise, Joe; Rayman, Marc (2011). «Dawn mission FAQs» (på engelsk). JPL. Arkivert fra originalen 6. oktober 2012. Besøkt 15. september 2012. 
  • Sato, Kimiyasu; Miyamoto, Masamichi; Zolensky, Michael E. (1997). «Absorption bands near 3 m in diffuse reflectance spectra of carbonaceous chondrites: Comparison with asteroids». Meteoritics (på engelsk). 32 (4). Bibcode:1997M&PS...32..503S. doi:10.1111/j.1945-5100.1997.tb01295.x. 
  • Taylor, D.B. (1982). «The secular motion of Pallas». Royal Astronomical Society (på engelsk). 199. Bibcode:1982MNRAS.199..255T. 

Øvrig litteratur

rediger
  • Gingerich, O. (2006). «The Path to Defining Planets» (PDF). Harvard-Smithsonian Center for Astrophysics and IAU EC Planet Definition Committee chair (på engelsk). Arkivert fra originalen (PDF) 6. mars 2007. Besøkt 13. mars 2007. 
  • James, Andrew (1. september 2006). «Pallas». Southern Astronomical Delights (på engelsk). Arkivert fra originalen 5. mai 2013. Besøkt 5. mai 2013. 

Eksterne lenker

rediger
 Portal:Astronomi
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=2_Pallas&oldid=23880261»