Åpne hovedmenyen
Typisk refleksivitet for kortbølget (solar) stråling for noen overflater.[1]
Objekt eller stoff Refleksivitet [%]
Tørr nysnø 70–90
Gammel våt snø 35–65
Ørkensand 25–40
Tørr vegetasjon 20–30
Løvskog 15–25
Gress 15–25
Hav (lav sol) 10–70
Bart jordsmon 10–25
Barskog 10–15
Hav (høy sol) <10

Albedo er et mål på refleksjonen til en flate eller et legeme. Det er forholdet mellom reflektert elektromagnetisk stråling og den innkommende stråling. Forholdet representeres vanligvis fra 0 % til 100 %, eller fra 0 til 1, og er viktig i klimatologi og astronomi. Forholdet avhenger av frekvensen på strålingen: uforbeholdent viser det til gjennomsnittet over et spektrum av synlig lys. Albedo avhenger også av innfallsvinkelen til strålingen: uforbeholdent normal innfallsvinkel. Nysnø har høy albedo: opp til 90 %. Havoverflaten har lav albedo. Jorda har en gjennomsnittlig albedo på 37–39 %, mens Månen har albedo på omtrent 12 %. I astronomi kan albedo til satellitter og asteroider brukes til å antyde sammensetningen av overflaten.

Menneskelig aktivitet har endret albedoen ved avskoging og jordbruk på ulike areal på kloden. Det er vanskelig å beregne effekten av dette på global skala, og det er ikke klart om disse endringene har bidratt til å øke eller minke den globale oppvarmingen.

Endring av albedo i polare strøkRediger

Endringene av albedo er den viktigste grunnen til at IPCC predikerer at de polare temperaturene på den nordlige halvkule vil stige opp til dobbelt så mye som i resten av verden, en prosess kjent som polar forsterkning. I september 2007 var det arktiske området med sjøis nådd omtrent halvparten av det gjennomsnittlige sommerminimumarealet som var målt mellom 1979 og 2000.[2][3] På dette tidspunktet var sjøisen trukket seg så langt tilbake at Nordvestpassasjen var seilbar for skip, noe som aldri før er nedtegnet å ha skjedd i historien.[4] Det rekordstore tapet av sjøis i 2007 og 2008 kan imidlertid være forbigående.[5] Forskningslederen Mark Serreze (1960–) ved det amerikanske National Snow and Ice Data Center antar at 2030 vil være et «rimelig estimat» for når områder med Arktisk sommeris kan være helt fri for is.[6] Den polare forsterkningen av global oppvarming er ikke forutsatt å skje på den sørlige halvkule.[7] Den antarktiske isen nådde sin største utstrekning som er målt siden begynnelsen av observasjoner i 1979,[8] men økningen av isen i sør er overskredet av reduksjonen i nord. Trenden for global havis når utbredelsen på både den nordlige og sørlige halvkule summeres, er en tydelig nedgang.[9]

ReferanserRediger

  1. ^ Petty, Grant W. (2006). A First Course in Atmospheric Radiation. Second Edition. Madison, Wisconsin, USA: Sundog Publishin. s. 123–124. ISBN 978-0-9729033-1-8. 
  2. ^ «The cryosphere today». University of Illinois at Urbana-Champagne Polar Research Group. Besøkt 2. januar 2008. 
  3. ^ «Arctic Sea Ice News Fall 2007». National Snow and Ice Data Center. Besøkt 2. januar 2008. .
  4. ^ «Arctic ice levels at record low opening Northwest Passage». Wikinews. 16. september 2007. 
  5. ^ «Avoiding dangerous climate change» (PDF). The Met Office. 2008. s. 9. Arkivert fra originalen (PDF) 29. desember 2010. Besøkt 29. august 2008. 
  6. ^ Adam, D. (5. september 2007). «Ice-free Arctic could be here in 23 years». The Guardian. Besøkt 2. januar 2008. 
  7. ^ «Antarctic cooling, global warming?». RealClimate. Besøkt 20. januar 2008. 
  8. ^ «Southern hemisphere sea ice area». Cryosphere Today. Arkivert fra originalen 13. januar 2008. Besøkt 20. januar 2008. 
  9. ^ «Global sea ice area». Cryosphere Today. Arkivert fra originalen 10. januar 2008. Besøkt 20. januar 2008.