Olivin (Mg,Fe)2SiO4 er et isomorft blandingsmineral mellom forsteritt (Mg2SiO4) og fayalitt (Fe2SiO4). Forsteritt er som oftest dominerende bestanddel i olivin.

Olivin
Olivin
Olivin
Generelt
Formel(Mg,Fe)2SiO4
GruppeEnkeltsilikat
Identifikasjon
FargeGrønn til gulgrønn
KrystallsystemOrtorombisk
Kløvdårlig
Hardhet (Mohs)6,7-7
StrekfargeHvit til grå
Tetthet3,2-3,4
Andre egenskaperFinnes som regel ikke med Kvarts
Andre mineraler
Liste over mineraler

Navnet kommer av mineralets olivengrønne krystallfarge.

ForekomstRediger

 
«Kallen» i Tafjord (Kallskaret naturreservat) er en søyle av rødaktig olivin som stikker opp over berget rundt.

Olivin er hovedbestanddel i ultramafiske bergarter som peridotitt, gabbro og basalt, og i bergarten dunitt, der olivininnholdet overstiger 90 % av vekten. Norge har noen av verdens største dunittforekomster (Åheim, Bjørkedalen, Tafjord m.m.). Kallskaret naturreservat er vernet på grunn av forekomsten av eklogitt og olivin. Dunitt finnes også på Grønland, i USA og i Sibir.

Olivin finnes i store mengder i mantelen i jorda, og kan av og til sees i forbindelse med vulkansk aktivitet (eks. Lanzarote). Olivin er vanlig mineral i solsystemet, og er ofte bestanddel i meteoritter.

Olivin forvitrer lett, og får ofte en rustrød farge på grunn av oksidasjon av jernet i mineralet. Stedsnavn som Raudenakken, Raudekleiva, Raubergan i Velfjord og Raubergvik (Robbervik) er eksempler på forekomster av oksidert olivin. Ved metamorfose kan olivin reagere med vann og luft og danne mineraler som serpentin og talk.

Den rene krystallen av olivin kalles peridot, og er en halvedelsten (hårdhet under 7). Noen av verdens største og vakreste peridoter kommer fra Åheim på Sunnmøre. Peridot var barokktidens mest populære smykkestein og skulle blant annet bringe lykke til eieren.

Bergindustri og anvendelse i kjemisk industriRediger

Olivin har mange anvendelseområder. Største tonnasje går til råjernsindustrien, der olivin anvendes som tilsatsmiddel i råjernsprosessen.
Andre viktige anvendelser er støperisand, råstoff for ildfaste produkter, sandblåsing, steinullproduksjon og ballastmasse. Til jernstøping er olivin et alternativ til sand av kvarts som kan forårsake silikose hos arbeiderne.[1]

Av nyere anvendelseområder kan nevnes bruken som miljømineral. Olivin kan absorbere flere ulike miljøgifter som for eksempel tungmetaller, organometaller og også rene organiske miljøgifter. I tillegg kan olivin binde seg til CO2 og danne karbonater.

På grunn av det høye innholdet av magnesium, kan olivin også være aktuelt som råstoff for magnesiumproduksjon. Dolomitt er et vanlig råstoff for magnesiumproduksjon, men inneholder til forskjell fra olivin CO2 og olivin regnes derfor som mer miljøvennlig råstoff.[2]

Utnyttelse av olivin var et av de temaene Victor Goldschmidt arbeidet mest med. Han ville blant annet gjøre dyreforsøk for å undersøke om olivin kunne gi silikose.[3]

 
Olivinbrudd i Robbervika (midt i bildet) ved Sunnylvsfjorden, i Fjord kommune.

Olivin i NorgeRediger

Olivin er et viktig industrimineral og Norge er den ledende produsenten i Europa. Etter kalkstein, steinkull, jern og stein (grus, pukk og blokker) var olivin i 2006 det mineralet Norge eksporterte mest av.[4] Omtrent 50 % av verdens produksjon av olivin skjer i Norge.[5] Verdensledende produsent av olivin er Sibelco Nordic i Åheim i Vanylven kommune på søre Sunnmøre. I Svarthammaren i Dalsbygda i Norddal ble det brutt olivin fra omkring 1920 til 1979, produksjonen var på det meste 600 tonn i døgnet. I forbindelse med anleggsarbeid for kraftverkene i Tafjord ble det utvunnet en del olivin oppover i Tafjordalen. I Robbervika (Raudbergvika), også i Norddal, har det fra 1984 blitt tatt ut olivin i et stort dagbrudd.[6] På 1990-tallet var produksjonen i Robbervika omkring 400.000 tonn årlig. I 1975 var årsproduksjon hos A/S Olivin i Åheim 100.000 tonn, i 1980 hadde dette økt til 1 million tonn og i 1995 var produksjonen oppe i over 3 millioner tonn.[1]

 
Geokjemikeren Victor Goldschmidts (til høyre) forskning la grunnlag for industriell bruk av olivin. Til venstre Mimi Johnson og i midten Endre Berner.

Hans Strøm skriver i Søndmørs beskrivelse (del 2, 1766, s.248):

«Røbberviig, som ligger strax inden for Skreednakken, i en liden Viig, og ved et Bierg, af hvilket den har faaet Navn; thi Bierget bestaaer af Sandsteen, som inden til seer blaa ud, men uden paa rødagtig, ligesom sædvanlig, og blive her i Mængde udhuggen og anvendt til Bryner eller Hvædsteene, hvortil den skal være meget tienlig.»

I Norge var det særlig professor Victor Goldschmidt som drev forskning og utvikling som la grunnlag for kommersiell og industriell utnyttelse av olivin. Han var på feltarbeid blant inn i Bjørkedalen. Kristoffer Stenvik fortsatte arbeidet med olivin da Goldschmidt flyttet til Göttingen i 1929. Forekomsten av olivin i berggrunnen ved Åheim, i Bjørkedalen og i Ørsta ble kartlagt av Hans Reusch i 1870-tallet. Goldschmidt søkte patent på sitt utviklingsarbeid og fikk i stand avtaler om prøveproduksjon av ildfast stein med tyske selskaper. Da nazistene kom til makten ble importen av stein stanset fordi Tyskland ønsket å være selvforsynt med råstoffer. Under krigen ble det i Norge (etter initiativ fra Stenvik) og i Storbritannia (av Goldschmidt med flere) gjort dyreforsøk for å finne ut om olivinstøv fremkalte den alvorlige sykdommen silikose. Det viste seg at olivinstøv ikke hadde disse skadevirkningene og derfor kunne erstatte kvartssand.[7][8]

Mineral i olivingruppaRediger


ReferanserRediger

  1. ^ a b Aarøen, Magne (1998). Det grøne gullet: A/S Olivin 50 år. [Åheim]: Olivin. ISBN 8299463009. 
  2. ^ Dagens Næringsliv 28. mai 2014.
  3. ^ Aarøen, Magne (1998). Det grøne gullet. Olivin. ISBN 8299463009. 
  4. ^ Mineralressurser i Norge ; Mineralstatistikk og bergverksberetning 2006. Trondheim: Bergvesenet med bergmesteren for Svalbard. 2007. 
  5. ^ «Olivin | Norges geologiske undersøkelse». www.ngu.no. Besøkt 9. november 2017. 
  6. ^ Furseth, Astor (1987): Norddal i 150 år. Valldal: Norddal kommune.
  7. ^ Aarøen, Magne (1998). Det grøne gullet: A/S Olivin 50 år. Åheim: Olivin. ISBN 8299463009. 
  8. ^ Børresen, Anne Kristine (2008). Kartleggerne: Norges geologiske undersøkelse 1858-2008. Trondheim: Norges geologiske undersøkelse. ISBN 9788251922623.