Brynestein, også kalt bryne eller hein (ljåhein), er av sandstein og brukes til å maksimere skarpheten på ulike skjærende verktøy og redskaper, for eksempel kniv og ljå. Etter en grovere sliping av et skjæreblad fjernes små ujevnheter med en mer finkornet brynestein. Dette fører til ytterligere skarphet. Ofte brukes først grovbryne og deretter finbryne.[1]

En brynestein
En slåttekar bryner ljåen. Oljemaleri fra 1904 av Raffaele Faccioli i Pinacoteca Nazionale di Bologna.
Bryner fra Eidsborg i Telemark, som ble utskipet fra Skien i middelalderen.

Prosessen gir en del uønsket varmeutvikling grunnet friksjon. Dette motvirkes ved å tilføre vann eller spytt. For finere verktøy brukes ofte oljebryning til siste finpussen.[1]

Brynesteiner kommer i mange former og grader, tilpasset bruksområdet. Den mest kjente er formet som en lang ellipse (sa. 20 cm), og er støpt sammen av to halvparter, én finkornet og en grovkornet. Den er lett å ta med på arbeidsstedet, og stor nok til å falle godt i hånden når ljåen skulle skjerpes.

Før industrialiseringen av jordbruket foregikk slåtten med ljå, og den måtte stadig skjerpes ved hjelp av et bryne som slåttekaren hadde hengende i beltet. Både brynestein og ljåer er fortsatt i handelen, men slåttonna gjøres i dag maskinelt i det industrielle jordbruket.

Brynegruver i Norge rediger

Historisk ble det brukt naturlig forekommende finkornet stein, som ble brutt og tilvirket i funnområdet – gjerne som biprodukt ved produksjon av slipesteiner. Naturstein som egnet seg spesielt var viktig handelsvare.

Eidsborgbryner fra Eidsborg i Tokke kommune i Vest-Telemark er kjent fra arkeologiske utgravinger i store deler av Nord-Europa, og har vært produsert gjennom fra vikingtid til midt på 1900-tallet.

Heingruva i Mostadmarka i Stjørdal kommune har hittil av arkeologer vært vurdert til å være fra nyere tid, men nyere undersøkelser viser at alderen er tusen år eldre. Det er påvist eksport av bryner herfra allerede på 700-tallet.[2]

Hans Strøm skriver i Søndmørs beskrivelse (del 2, 1766, s.248, stedet han omtaler ligger ved Sunnylvsfjorden): «Røbberviig, som ligger strax inden for Skreednakken, i en liden Viig, og ved et Bierg, af hvilket den har faaet Navn; thi Bierget bestaaer af Sandsteen, som inden til seer blaa ud, men uden paa rødagtig, ligesom sædvanlig, og blive her i Mængde udhuggen og anvendt til Bryner eller Hvædsteene, hvortil den skal være meget tienlig.»

Industriell fremstilling rediger

Nyere bryner er fabrikkert med full kontroll av slipekorn og hardhet. Silisiumkarbid har på 1900-tallet vært et viktig materiale i bryner og andre slipematerialer. De nyeste er av Ceram – en slektning av kledningen på romferjene.

Se også rediger

Referanser rediger

  1. ^ a b Mattsson, Anders (1957-) (2000). Tre og metall: materialer, verktøy, metoder. [Oslo]: Landbruksforl. s. 121. ISBN 8252924255. 
  2. ^ www.kulturminnesok.no