Kvernstein ble brukt i kverner. Det dreide seg om håndkverner eller bekkekverner, der drivkraften var henholdsvis menneskelig muskelkraft eller vannkraft. Kvernsteinene var av ulik størrelse, men prinsippet kvernene virket på var den samme. Det viktige bruksområdet til både håndkvern og bekkekvern var å male korn til mel. Ei kvern besto av to steiner, understeinen lå stille og oversteinen ble dreid rundt. Kverna ble formet slik at korn kunne fylles på i midten, og mel ble samlet opp rundt ytterkanten.

Gamle kvernsteiner
Kvernstein i bruk. Fra Thethi, Albania.

På norsk skiller vi vanligvis mellom kvern og mølle, og kvernstein og møllestein. En møllestein er vesentlig større, og ble formet på en annen måte.

Det var bare harde steinsorter som egnet seg for å unngå (i størst mulig grad) at det kom steinstøv i melet. Særlig glimmerskifer med harde krystaller av staurolitt eller granat ble brukt til kvernsteiner. Krystallene gjorde at steinene beholdt maleevnen selv etter at de begynte å bli slitt.

Kvernsteiner var en svært verdifull handelsvare. De var helt nødvendige for å male korn, som var den viktigste næringskilden. Produksjon av kvernstein var bortimot en storindustri i Norge, og det ble produsert kvernsteiner i nærmere 1 500 år. Helt fra vikingtiden ble det eksport kvernstein fra Norge til Danmark og Sør-Sverige, senere også til Russland og til en viss grad til resten av Europa. Det meste av produksjonen tok slutt på 1930-tallet.

Kvernsteinsbruddene i Selbu og i Hyllestad var dominerende i Norge, men også i Salten, Brønnøy og Vågå var det stor produksjon. Det store uttaket over lang tid har forandret terrenget i områdene. Et område som egnet seg til kvernstein ble kalt for kvernberg.

Kvernsteinsbruddene i Selbu og Hyllestad vernes som kulturminner.

I Hyllestad har man i 1990-åra drevet et forskningsprosjekt på hogging av kvernstein, slik det ble gjort den gang da steinen ble hugget ferdig ut av fjellet.

Se også rediger

Eksterne lenker rediger