Jens Esmark

Dansk-norsk professor i mineralogi

Jens Esmark (født 31. desember 1762 i Houlbjerg i Jylland, død 26. januar 1839 i Christiania) var en dansk-norsk geolog som ble Norges første professor i bergvitenskap og den første som påviste istid i Norge.[3]Svalbard er Esmarkbreen oppkalt etter ham.[4]

Jens Esmark
Jens Esmark.png
Jens Esmark
Født31. januar 1763[1][2]Rediger på Wikidata
Aarhus, Houlbjerg SognRediger på Wikidata
Død26. januar 1839[1][2]Rediger på Wikidata (75 år)
ChristianiaRediger på Wikidata
Ektefelle Wibeche Thrane Brünich (17. mars 1778 - 4. november 1811), datter av Morten Thrane Brünnich
Barn Laurits Martin Esmark, Morten Thrane EsmarkRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Geolog, professor, glasiolog, forskerRediger på Wikidata
Nasjonalitet dansk-norsk
Medlem av Kungliga Vetenskapsakademien, Det Norske Videnskaps-Akademi, Det Kongelige Danske Videnskabernes Selskab, Det Kongelige Norske Videnskabers SelskabRediger på Wikidata
Fagområdegeologi
Stilling(er)professor
Kjent forpåviste istid i Norge

BakgrunnRediger

Esmark var gift med Wibeche Thrane Brünich (17. mars 1778 – 4. november 1811), datter av Morten Thrane Brünnich.[5] Blant deres barn var prest og mineralog Morten Thrane Esmark (1801–82) som i 1828 oppdaget thoritt, og zoologiprofessor Laurits Martin Esmark (1806–84). Broren til Jens var Lauritz Esmark (1765–1842), jurist og landmåler som studerte sandflukten på Jylland.

Han studerte kjemi og naturvitenskap hos blant andre sin fremtidige svigerfar, Morten Thrane Brünnich ved Københavns Universitet, og kunne i 1789 starte på Bergseminaret i Kongsberg på dennes anbefaling (uteksaminert 1791). Esmark tok også «juridisk og geometrisk eksamen» i København.[5] I 1792 reiste han utenlands for videre studier,[6] blant annet i Freiberg under Abraham Gottlob Werner og senere i Schemnitz. Esmark besøkte en rekke bergverk i Ungarn, Polen, Transilvania og Schlesien.

VirkeRediger

 
Kart over Esmarks reise fra Christiania til Trondheim og Jemtland i 1827, utgitt 1829

Han begynte i 1798 som assessor i OverbergamtetKongsberg, og underviste samtidig i mineralogi, geologi og fysikk ved nevnte seminarium. Da Sølvverket ble nedlagt i 1805, drev han noen gruver videre som privat entreprenør. I 1814 ble han utnevnt til første professor i bergvitenskap ved Det Kongelige Frederiks Universitet som hadde åpnet i 1811, og ble da dets femtende professor. Da han brakte alle sine samlinger med seg i 1811, senere gikk de til NTH, markerte dette også nedleggelsen av Bergseminaret i 1814.

I Kongsberg-epoken rakk Esmark å foreta førstebestigning av Snøhetta i august 1801 (1798 angis ofte feilaktig), og ved barometermåling anslo han høyden til «noget over 8,000 rhinlandske Fod», noe som tilsvarer omkring 2510 meter, mens dagens kart angir 2286 meter.[7] Han var sammen med Christen Smith førstebestiger av Gaustatoppen i august 1810. Han fant ut at Gaustatoppen var lavere enn Snøhetta, og dermed ikke Norges høyeste fjell. Esmarks måling av høyden av Rjukanfossens frie vertikale fall til 271 meter gjorde fossen til verdens høyeste, og skapte stor interesse for å reise til Norge.[8]

I Kristiania startet Esmark meteorologiske målinger, og fortsatte sin kartlegging av geologien i området rundt. Ved Haukalivatnet ved Forsand ved Lysefjorden ligger en endemorene (kalt Vassryggen) som omkring år 1823 inspirerte ham til å fremsette teorien om at hele Skandinavia hadde vært dekket av is. Inspirasjonen skjedde trolig da han sammen med reisefølget Otto Tank la merke til at morenen i Forsand nær sjønivå lignet morenen etterlatt av Rauddalsbreen (nordlig utløper av Jostedalsbreen) som da hadde trukket seg tilbake etter den lille istid.[9][10] Påvisningen av istiden i Norge var en stor naturhistorisk oppdagelse som var lite kjent i samtiden. Det krevde stor forestillingsevne å se for seg at landet for noen tusen år siden hadde vært dekket av flere hundre meter tykk is. Oppdagelsen ble i 1823 presentert i en generell artikkel med tittel «Bidrag til vår jordklodes historie» og poenget om isbreen ble presentert på en knapp måte. Artikkelen ble ikke oversatt til fransk eller tysk og Esmark var beskjeden.[11] Sveitsiske Louis Agassiz og norske Theodor Kjerulf fikk mye av æren for oppdagelsen.[12]

Han ga navn på bergarter, som noritt og sparagmitt. I 1829 utkom hans siste bok, om reisen til Trondhjem. Da han døde i 1839, hadde åtte studenter avlagt eksamen og blitt bergkandidat; den første var Balthazar Mathias Keilhau i 1821.

Esmark ble medlem av Kungliga Vetenskapsakademien i 1825 og mottok Vasaordenen i 1832. Han ble i 1800 den første geolog innvalgt i Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab som har utstedt flere Esmark-medaljer,[13] og også avholdt Høytidsdagen 1975.[14] Både Goethe og Darwin kjente til Esmark.[11]

Geir Hestmarks bok (2017) om Esmark ble i 2018 kåret til en av de ti beste sakprosabøkene i Skandinavia etter år 2000.[11][15]

LitteraturRediger

Om Esmark
Av Esmark

ReferanserRediger

  1. ^ a b Dansk biografisk leksikon, Dansk Biografisk Leksikon-ID Jens_Esmark
  2. ^ a b Eneveldets menn i Norge: Sivile sentralorganer og embetsmenn 1660-1814, side(r) 160
  3. ^ «Jens Esmark (utdypning)». Norsk biografisk leksikon. 
  4. ^ «Esmarkbreen». Stadnamn på Svalbard og Jan Mayen. Norsk Polarinstitutt. 26. februar 2010. Besøkt 8. april 2012. [død lenke]
  5. ^ a b Høegh, Karen Sophie og Martha Wiborg Fleischer (1925): Slektene Wiborg, Schreiner, Esmark, Høegh. Slekten Frølich. Oslo: P.M. Bye & Co.
  6. ^ Øivind Berg (2010). «Geologen Esmark og neptunismen» (PDF). Nasjonalmuseet. 
  7. ^ «Da Dovre falt». Arkivert fra originalen 9. februar 2012. 
  8. ^ Lars Ditlev Hansen (31.7.2010). «Da Rjukan hadde verdens høyeste foss». Aftenposten. 
  9. ^ Hestmark, G. (2018). Jens Esmark's mountain glacier traverse 1823− the key to his discovery of Ice Ages. Boreas, 47(1), 1-10. «The discovery of Ice Ages is one of the most revolutionary advances made in the Earth sciences. In 1824 Danish‐Norwegian geoscientist Jens Esmark published a paper stating that there was indisputable evidence that Norway and other parts of Europe had previously been covered by enormous glaciers carving out valleys and fjords, in a cold climate caused by changes in the eccentricity of Earth's orbit. »
  10. ^ Ulla/Førre undersøkelsene. Stavanger. 1979. 
  11. ^ a b c Å oppdage en oppdager, Morgenbladet 1. juni 2018, s. 14.
  12. ^ Hverven, Tom Egil. «Isens spor». Klassekampen. Besøkt 28. februar 2021. 
  13. ^ «Jens Esmark-medalje». 
  14. ^ «Minnetale over Jens Esmark». Arkivert fra originalen 6. mars 2016. 
  15. ^ «Begge de to sakprosabøkene som vant Brageprisen i fjor, ble vurdert som for dårlige for bibliotekene». www.aftenposten.no. Besøkt 28. februar 2021. «I 2018 ble Geir Hestmarks bok Istidens oppdager kåret til en av Skandinavias ti beste bøker etter år 2000. For dem som hadde fulgt boken, var avgjørelsen overraskende. Manuset var refusert hos både Gyldendal, Aschehoug og Cappelen Damm. Pax tilbød seg å gi den ut – hvis Hestmark betalte.»