Amatørastronomi

Amatørastronomi er studier av astronomiske objekter og fenomener som utføres amatørmessig (her i betydningen ikke-yrkesmessig), med eller uten hjelpemiddel. Amatørastronomen har ikke astronomi som primær kilde for sin forsørging men driver med astronomi utelukkende av interesse. Mange amatørastronomer er nybegynnere mens andre har en høy eksamen innen astronomi og/eller arbeider sammen med profesjonelle astronomer. Det er ikke alltid lett å sette et klart skille mellom amatører og profesjonelle innen astronomien, blant annet på grunn av at visse yrkesaktive astronomer påbegynte sin karriere som amatører.

Amatørastronomer ved Delawareelven benundrer nattehimmelen under meteorsvermen Perseidene i august 2006.

Amatørastronomi assosieres vanligvis med studier av nattehimmelen når de fleste himmellegemer og fenomener er synlige, men det finnes amatørastronomer som også jobber på dagen med blant annet studier av solflekker og solformørkelser. Iblant brukes ikke mer enn det blotte øyet ved nattstudiene, men mange benytter kikkerter, teleskop og andre instrumenter.

Det finnes en rekke foreninger for amatørastronomer, eksempelvis Norsk Astronomisk Selskap (NAS) som ble dannet i 1938. Innen astronomien spiller amatørforskningen fremdeles en aktiv rolle, blant annet for oppdagelsen av nye kometer.

Historie

William Herschel (1738–1822), begynte som ren amatør, men lykkes blant annet i å oppdage planeten Uranus.

Astronomi anses som en av de eldste vitenskapene. Frem til 1600-tallet og produksjonen av det første nasjonale teleskopene utgjorde amatørastronomien hele feltet astronomi. Enda var det mye mer vanlig at observasjoner ble gjort med egne utstyr. William Herschel (1738–1822) og William Parsons (1800–1867) blir noen ganger regnet som amatørastronomiens fedre.

Amatørastronomi som ikke har noe vitenskapelig formål er imidlertid et nyere fenomen. Det var ikke før siste halvdel av 1800-tallet at astronomiske instrumenter begynte å bli produsert i større skala for allmennheten. Et ytterligere skritt ble tatt i 1880 med utgivelsen av Astronomie Populaire av Camille Flammarion (1842–1925).

Det er derfor vanskelig å nøyaktig angi når amatørastronomien slik vi kjenner den begynte. Hvordan det enn måtte være med den avgrensingen finnes det tre avgjørende steg i amatørastronomiens utvikling på 1900-tallet som alle anses å ha hatt en stor betydning:

• Første tredjedel av 1900-tallet: Industriell produksjon av astronomiske instrumenter begynte, først og fremst kikkerter og teleskop.
• Tidlig 1970-tallet: De første teleskopene av typen Schmidt-Cassegrain og Dobson ble sluppet på markedet. Dette økte kvaliteten på amatørobservasjonene betraktelig til en forholdsmessig lav kostnad.
• Rundt 1990: De første astronomiske instrumentene produsert i Kina begynner å komme på markedet. Dette har ført til et omfattende prispress hvorpå instrumentene ble enda billigere. Amatørastronomi har derfor blitt tilgjengelig for langt flere.

Typer av observasjoner

Sammen studerer amatørastronomene en rekke himmellegemer og astronomiske fenomener. Vanlige objekter som observeres er Månen, planetene, stjerner, stjernetåker, galakser, kometer og meteorsvermer. Ressursene er ofte betydelig mer begrenset enn for yrkesastronomene, og det er vanlig at man spesialiserer seg på spesielle objekter, typer av objekter eller spesielle hendelser som interesserer den enkelte amatørastronomen. En gren av amatørastronomien er amatørastrofotografi der man forsøker å ta bilder av det man studerer. Dette har blitt stadig mer populært etter som prisen på avansert utstyr som trengs for å få gode resultat har gått ned i pris.

De fleste amatørene jobber med synlig lys, men en minoritet eksperimenterer med bølgelengder utenfor dette spektret. Pioneren innen amatørradioastronomien, Karl Guthe Jansky, begynte å observere himmelen ved radiofrekvenser på 1930-tallet og etter det har interessen økt. Enkelte benytter seg av hjemmelagde radioteleskop mens andre benytter teleskop som opprinnelig ble lagt for profesjonelle studier, men som senere har blitt tilgjengelige for allmennheten. Et eksempel på et slikt teleskop er One-Mile Telescope. Ikke-visuelle felt inkluderer også anvendelsen av infrarøde filtre på vanlige teleskop, og bruken av radioteleskop.

Vanlige hjelpemiddel

Et amatørteleskop av den populære typen Schmidt-Cassegrain.

Amatørastronomer benytter en rekke instrumenter for å studere himmelen, avhenging av en kombinasjon av deres interesse og tilganger. Metodene inkluderer å helt enkelt observere nattehimmelen med det blotte øyet, bruk av kikkert, et stort antall typer teleskoper med ulik kvalitet og grad av forstørrelse, samt andre sofistikerte instrumenter som CCD-kameraer. Det finnes kommersielt lagde teleskoper som mange benytter seg av, men det er ikke helt uvanlig at amatørastronomene foretrekker å bygge sine egne teleskoper. Enkelte har til og med selve byggingen av teleskop som sin hovedinteresse innen amatørastronomien.

Selv om man har en tendens til å samle mer og mer spesialisert og kraftig utstyr over tid, kan relativt enkle instrument ofte være å foretrekke for visse oppgaver. Kikkert, for eksempel, som kjent ikke gir en like høy forstørrelse som et teleskop gir et betydelig videre synsfelt som er nyttig ved studier av visse objekter på nattehimmelen.

Amatørastronomer bruker også stjernekart som, avhengig av erfaring og formål, kan være alt fra enkle planisfærer til detaljerte kart over et spesifikt område på himmelen. Det finnes et stort utvalg av software som brukes av amatørastronomer, inkludert program som genererer kart over himmelen, program for astrofotografi og software som gjør beregninger for enkelte astronomiske fenomen.

Mange er nøye med å holde oversikt over de observasjonene de gjør, ofte i form av en observasjonslogg. Disse loggene beskriver vanligvis hvilke elementer som ble studert, når de ble studert samt detaljer som ble studert. Noen ganger forekommer det også enkelte skisser som en delt av loggene mens fotografier har blitt mer vanlig den seneste tiden.

Internett er et svært viktig verktøy for amatørastronomien. Nesten alle astronomiforeninger, også de met kun et fåtall medlemmer, har egne nettsider. Populariteten til CCD-kameraer blant amatørene har ført til et stort antall nettsider om deres bilder og utstyr. Mye av det sosiale samspillet mellom amatørastronomene foregår gjennom e-postlister eller nyhetsgrupper på Internett, for eksempel på Yahoo. Mye av handelen av produkter relatert til amatørastronomi gjøres også via Internett. Mange nettsider brukes også som verktøy for å planlegge nattens observasjoner.

Vitenskapelig forskning

Kometen Ikeya-Zhang, fotografert av en amatørastronom 1. april 2002.

Vitenskapelig forskning er som oftest ikke hovedmålet for mange amatørastronomer i motsetning til profesjonelle astronomer. Arbeid med vitenskapelige resultater er imidlertid mulig og mange amatørastronomer har bidratt med kunnskap til vitenskapen. Ofte bruker amatørastronomi og nevnes som ett av de få gjenværende vitenskapelige felt hvor amatører fremdeles kan bidra med verdifulle data. For å markere dette delere Astronomical Society of the Pacific hvert år ut en pris til en amatørastronom for viktige bidrag til astronomien.

Den største andelen av de vitenskapelige bidragene skjer i form av datainnsamling. Spesielt gjelder dette det stort antall amatørastronomer med små teleskop er mer effektive enn det relative lite antallet store teleskoper som er tilgjengelige for profesjonelle forskere. Flere organisasjoner som Center for Backyard Astrophysics forsøker å samordne disse bidragene.

Amatørastronomer er ofte av avgjørende betydning for studier av lysstyrkevariasjoner hos variable stjerne, for søk etter kometer og for å lete etter supernovae i fremmede galakser.

Amatørastronomer bidrar også med å spore asteroider, samt observere formørkelser og skyggeeffekter fra ulike objekter. Ytterligere oppgaver amatører kan være til hjelp med er når man vil oppdatere foreldete baneberegninger av asteroider og planetmåner.

Med mer avansert utrustning, men fremdeles billig sett fra en profesjonell synsvinkel, kan amatørastronomer måle opp spektre fra astronomiske objekter, noe som kan gi data av høy kvalitet om målingene gjøres nøyaktig. Amatørastronomer kan imidlertid også benytte seg av enorme mengder data som store instrument fra den profesjonelle astronomien har produsert. Ikke sjeldent finner amatørastronomer fenomener som vitenskapsfolk har oversett, for eksempel små medlemmer av Kreutz-gruppen, en spesiell kategori av kometer. Mye av disse dataene er fritt tilgjengelige på Internett for hvem som helst å undersøke.

Både før og nå har amatørastronomer spilt en stor rolle i oppdagelsen av nye kometer, ofte får slike kometer oppdagerrens navn. Forskningsprosjekt som Lincoln Near-Earth Asteroid Research og Near Earth Asteroid Tracking har imidlertid ført til at de fleste nye kometer nå oppdages av automatiserte systemer lenge før amatører kan se dem.

Amatørastronomiske foreninger

Det finnes en rekke foreninger rundt om i verden der de som er interessert i astronomi kan samles, såvel for de som er aktivt interessert i observeringen som de som bare er interessert i fagfeltet. Foreningenes aktiviteter avhenger av en rekke faktorer som geografisk spredning av medlemmene, lokale forutsetninger for observasjoner, størrelse og medlemskap. For eksempel kan en lokal forening i stor grad fokusere på møter med foredrag og mindre på faktiske observasjoner på grunn av den lokale lysforurensningen. Det er vanlig at det avholdes regelmessige møter, noe som kan inkludere aktiviteter som stjernekikking eller presentasjoner. Foreningene er også en møteplass for folk med lignende interesser, som teleksopbygging.

Litteratur

• Hans Augusto Rey (1973). The Stars: A New Way to See Them. Houghton Mifflin Company. ISBN 0395081211. 
• Terence Dickinson (1989). NightWatch: An Equinox Guide to Viewing the Universe. Firefly Books Ltd. ISBN 0920656897. 
• Terence Dickinson and Alan Dyer (1994). The Backyard Astronomer's Guide. Firefly Books. ISBN 9780921820116. 
• Guy Consolmagno (1990). Turn Left at Orion. Cambridge University Press. ISBN 052134090X. 
• David H. Levy og John O'Byrne (1995). Skywatching. Time Life Medical. ISBN 078354751X. 
• Timothy Ferris (2002). Seeing in the Dark: How Backyard Stargazers Are Probing Deep Space and Guarding Earth from Interplanetary Peril. Simon & Schuster. ISBN 0684865793. 
• by P. Clay Sherrod (2003). The Complete Manual Of Amateur Astronomy. Dover Publications. ISBN 0486428206. 
• Robert Burnham, Jr. (1979). Burnham's Celestial Handbook: An Observer's Guide to the Universe Beyond the Solar System (3 utg.). Dover Publications. ISBN 0486236730.