Åpne hovedmenyen


Kjente personer er en artikkelsamling for portal Andre verdenskrig. Pass på at artikler som brukes i lista for utmerkede og anbefalte artikler ikke gjentas i andre lister.


Heinrich Fehlis (født 1. november 1906, død 11. mai 1945) var en tysk offiser og politisjef som tjenestegjorde i Norge under den andre verdenskrig. Han var SS-Oberführer og Oberst der Polizei, var i ledelsen for Sicherheitspolizei (Sipo) og Sicherheitsdienst (SD) hvor han etterfulgte SS-Oberführer Franz Walter Stahlecker som sjef for Sipo og SD i Norge i november 1940 og var «Befehlshaber» (BdSuSD) ved Victoria terrasse.  Les mer…

Minnesmerke for Den hvite rose ved Ludwig-Maximilians-universitetet

Sophia Magdalena Scholl (født 9. mai 1921 i Forchtenberg, død 22. februar 1943 i München-Stadelheim) var en tysk student og motstandskjemper som ble henrettet for sitt arbeid i Den hvite rose, en kristen, opposisjonell gruppe som engasjerte seg mot det nasjonalsosialistiske regimet ved å dele ut regimekritiske pamfletter.

22. februar 1943 dømte Volksgerichtshof henne til døden på grunn av «landsforrædersk assistanse til fienden, forberedelse til høyforræderi [og] undergraving av stridsevnen».[1][2] Hun ble giljotinert samme dag.  Les mer…

Paul Nikolaus von Falkenhorst, eg. Paul Nikolaus von Jastrzembski, født 17. januar 1885 i Breslau i Nedre Schlesien, død 18. juni 1968 i Holzminden i Niedersachsen, var en tysk general under andre verdenskrig. Han er best kjent for å ha planlagt og gjennomført den tyske invasjonen i Danmark og Norge i 1940. Han var også øverstkommanderende for de tyske styrkene i Norge fram til 1944.  Les mer…

Henning Hermann Robert Karl von Tresckow (født 10. januar 1901 i Magdeburg i Tyskland, død 21. juli 1944 i Ostrow ved Białystok i Polen) var generalmajor i den tyske Wehrmacht under andre verdenskrig. Han var en ledende skikkelse i den hemmelige militære opposisjonen mot Adolf Hitler og forsøkte flere ganger å få ham drept.  Les mer…

Andre verdenskrig/Kjente personer

Josef Antonius Heinrich Terboven (uttales terbˈåfən,[3] født 23. mai 1898 i Essen i Tyskland, død ved selvmord 8. mai 1945 på Skaugum i Asker) var en tysk politiker for nazistpartiet NSDAP. Han var gauleiter i Essen og Reichskommissar für die besetzten Norwegischen Gebiete («rikskommissær for de okkuperte norske områder») fra 24. april 1940 til 7. mai 1945. Terboven var dermed øverste sivile tyske leder under okkupasjonen av Norge under andre verdenskrig og hadde kun Adolf Hitler som overordnet.

BakgrunnRediger

Josef Terboven (i sivil) sammen med Essen-avdelinga av Sturmabteilung (SA), det tyske nasjonalsosialistiske partiet NSDAPs paramilitære gatetropper, i 1926. Terboven var gauleiter i Essen.
Ministerpresident Vidkun Quisling, Reichsführer der SS Heinrich Himmler, Reichskommissar für Norwegen Josef Terboven, generaloberst Nikolaus von Falkenhorst og offiserer fra Waffen-SS, Deutsches Heer og Luftwaffe 1941.

Terboven ble født i Essen som sønn av en velstående bonde. Navnet Terboven er nederlandsk. Han tjenestegjorde i det tyske feltartilleriet og det voksende luftforsvaret i første verdenskrig og ble tildelt Jernkorset. Ved krigens slutt hadde han nådd løytnants grad. Han studerte jus og statsvitenskap i et par år ved universitetene i München og Freiburg, hvor han for første gang ble involvert i den ekstreme politikken. Han måtte av økonomiske grunner avbryte studiene[4] og arbeidet deretter som læregutt i en bank noen år før han ble oppsagt i 1925 på grunn av den økonomiske krisen i Tyskland.[4]

Politisk karriereRediger

Dette åpnet for en aktiv karriere i NSDAP hvor han hadde meldt seg inn allerede i 1923.[4] Terboven hjalp til med å etablere partiet i Essen og ble gauleiter der i 1928. Han ble en del av Sturmabteilung fra 1925. Han ble utnevnt til Oberpräsident der Rheinprovinz i 1935.

Reichskommissar NorwegenRediger

Under okkupasjonen av Norge under andre verdenskrig 1940–1945 ble landet styrt av den tyske nazisten Terboven. Da tyskerne ikke lyktes i å gjøre Administrasjonsrådet til en alternativ regjering til statsrådet i London-eksil, sendte Hitler ham til Norge og opprettet Reichskommissariat Norwegen 24. april 1940 der Terboven fikk tittelen rikskommissær. Han kunne støtte seg på et tysk undertrykkelsesapparat med Gestapo i spissen. Bildet viser Terboven og representanter for tyske militære og sivile myndigheter under feiringen av høsttakkefestenUniversitetsplassen i Oslo 1940.
Foto fra mottagelsen på Stortinget under Statsakten 1. februar 1942 da Terboven utnevner Vidkun Quisling, leder i Nasjonal Samling (NS), til ministerpresident (statsminister) og innsetter «Quislings nasjonale regjering». I virkeligheten mente Terboven at Quisling var ubrukelig, og rikskommissæren beholdt stillingen som diktator i Norge fram til frigjøringen. Fra venstre sees Wilhelm Redieß, politigeneral og SS-sjef i Norge, Terboven, Quisling, Rudolf Schiedermair og Paul Wegener, leder for NSDAP Einsatzstab Norwegen som styrte samarbeidet med NS.

Etter at Curt Bräuer hadde mislyktes i å forhindre at den norske kongen og regjeringen flyktet, ble han 16. april tilbakekalt til Berlin og senere sendt til fronten.[4] Terboven ble utnevnt til rikskommissær (sivil administrator) i Norge 24. april, med oppdrag å få etablert en dansk løsning i Norge.[4] Han flyttet inn i den norske kronprinsens residens på Skaugum og hadde sitt hovedkvarter i Stortinget. Det var i utgangspunktet tenkt at oppdraget i Norge skulle være midlertidig og at han deretter skulle vende tilbake til politisk arbeid i Tyskland.[4]

Den 25. september 1940 innsatte Terboven et marionettstyre med konstituerte statsråder. Vidkun Quisling var ikke med i dette selv om Hitler hadde støttet ham, og Terboven styrte Norge som om han var enehersker, noe han i realiteten nesten var. Han hadde ikke autoritet over de regulære tyske tropper i landet (til tider så mange som 400 000 mann), men kommanderte en styrke på 6 000, hvorav 800 var en del av det hemmelige politiet. Hans mål var å bygge opp Festung Norwegen, som skulle være tyskernes siste skanse. Han planla også å bygge en konsentrasjonsleir i Norge, SS-Sonderlager Mysen, på Momarken ved Mysen, hva det ikke ble noe av.[trenger referanse]

Terboven var som rikskommissær bare underlagt Hitler personlig og hadde i realiteten diktatorisk myndighet over det okkuperte Norge. I denne posisjonen kom han ofte i motsetningsforhold til Quisling. Det ble opprettet en egen enhet, som skulle prøve å sette befolkningen opp mot NS-styret.

Fra 1941 konsentrerte Terboven seg stadig sterkere om å slå ned all motstand i Norge. Han var ansvarlig for unntakstilstanden i Oslo, Aker, Bærum og Asker i september 1941 da Viggo Hansteen og Rolf Wickstrøm ble henrettet, unntakstilstanden i trøndelagsfylkene og deler av Nordland oktober 1942 der 10 sivile gisler og 24 motstandsmenn ble henrettet mens alle mannlige jøder over 16 år ble arrestert, brenningen av Telavåg i 1942 og deportasjon av alle mannlige innbyggere mellom 16 og 60 til tyske konsentrasjonsleirer; henrettelsen av 18 englandsfarere i Trandumskogen i 1942, henrettelsen av fem sivile gisler etter en jernbanesabotasje på Mjøndalen oktober 1943, arrestasjonen og deportasjon til Tyskland av alle mannlige studenter i Oslo november 1943 og i juli 1944 dødsdommene over ni Grini-fanger som represalie for en likvidering som fant sted mens de satt i varetekt.

I 1942 fikk Terboven en norsk elskerinne, Sonja Wigert (1913–1980), som bodde i Sverige, men reiste frem og tilbake til Norge. Hennes sympatier var i virkeligheten på den norske motstandsbevegelses side. Hun var etterretningsagent for Sverige, og senere også for amerikansk etterretning. Det tok ett år før Terboven gjennomskuet det hele.

Terboven innførte flere forordninger som i konsekvens kom til å koste mange nordmenn liv og helse, herunder forordning om beskyttelse av de besatte norske områder 12. oktober 1942, som innførte dødsstraff for en rekke forbrytelser, bl. a. å forlate landet uten tillatelse, lytte på illegal radio, bli tatt med illegale aviser, hjelpe krigsfanger eller flyktninger. Terboven var også ansvarlig for forslaget om evakuering og brenning av Finnmark nord for Lyngen-området, som ble tatt til følge av Hitler i hans Führerbefehl av 28. oktober 1944.

I september 1941 fikk Terboven besøk av Reinhard Heydrich og Walter Schellenberg på Skaugum. Følget foretok deretter en seiltur på Oslofjorden. Heydrich innskjerpet overfor Terboven at det var viktig å holde en hard linje overfor nordmennene, og bare fire dager etter hans avreise 6. september proklamerte Terboven unntakstilstand og beordret Wickstrøm og Hansteen arrestert.[5]

Kapitulasjon og selvmordRediger

Redieß og Terboven delte bolig på Skaugum. Terboven sprengte seg selv og liket av Redieß frigjøringsdagen 8. mai 1945.

Terboven og Franz Böhme reiste 3. mai 1945 til Flensburg der den siste rest av Tysklands sentralregjering under ledelse av Karl Dönitz holdt til. Terboven, Keitel og Jodl mente kampen kunne fortsette i Norge. Dönitz ville ha slutt på krigen og redde så mange tyske soldater som mulig unna sovjetisk fangenskap ved å hale ut kapitulasjonen lengst mulig. Dönitz ville ha de tyske styrkene i Norge som pant for å vinne tid overfor de allierte. Finansminister Lutz Schwerin von Kosigk ville kapitulere uten kamp.[6]:295

Redieß ga 7. mai ordre til sekretærene om å brenne alle papirer på Terbovens kontor. Klokken 15:52 kom meldingen over radio om at Tyskland hadde kapitulert betingelsesløst på alle fronter. Til sekretæren på Skaugum sa Redieß: «Det er best De ikke er her mer nå. Men det er bedre for min familie at jeg ikke kommer hjem igjen.»[6]:298-299 Terboven orienterte 7. mai om at Dönitz hadde avsatt ham som Reichskommissar og at Wehrmacht skulle overta. Natt til 8. mai skjøt Redieß seg selv gjennom hodet med pistol. «Det var tidlig, han kom meg i forkjøpet» kommenterte Terboven som ga ordre om at Redieß' død skulle holdes hemmelig. Dönitz ga ordre om at kapitulasjonen i Norge skulle skje 8. mai klokken 24:00. Mannskap fra Milorg og Kompani Linge forsøkte å overta Skaugum 8. mai, men ble stanset av SS-vaktene i porten.[6]:302-304

Redieß' levninger ble ødelagt da Terboven detonerte rundt femti kilo dynamitt i en bunker i Kloåsen på Skaugum-komplekset samme dag klokken 23:30. SS-mannskap hadde flyttet liket av Redieß til bunkeren og hjulpet Terboven med plassering av sprengstoff. Dagen etter forsøkte et arbeidslag på 10-20 mann å brenne restene fra bunkeren. Da norsk politi kom til Skaugum 9. mai klokken 18 ble likrestene undersøkt nøye for å faststlå om det virkelig var Terboven og Redieß. Kriminaletterforskere, rettsmedisinere, radiografer og tannleger medvirket i undersøkelsen. For Terboven fant politiet raskt spor som ga sikker identifisering. For Redieß stemte opplysningene slik at det var «overveiende sannsynlig» at var hans lik.[7][6]:14-15 Like før kapitulasjonen trådte i kraft ved midnatt 8. mai 1945 sprengte Terboven seg i luften.[8] Han ble funnet død med liket av SS- og politisjefen for Norge, obergruppenführer Wilhelm Redieß, i sin bunker på Skaugum. Han ble senere bisatt i Essen.

Se ogsåRediger

LitteraturRediger

ReferanserRediger

  1. ^ «landesverräterischer Feindbegünstigung, Vorbereitung zum Hochverrat [und] Wehrkraftzersetzung»
  2. ^ Sophie Scholl: Todesurteil, mythoselser.de
  3. ^ Store norske leksikon om Josef Terboven
  4. ^ a b c d e f Nøkleby, Berit: Det tyske okkupasjonsstyret i Norge, Norsk Hjemmefrontmuseum, side7 ISBN82-91107-09-2
  5. ^ Knut Kristofersen: Den musikalske bøddel (s. 157-59), forlaget Arneberg, 2008, ISBN
  6. ^ a b c d Nøkleby, Berit (1992). Josef Terboven: Hitlers mann i Norge. Oslo: Gyldendal. ISBN 8205202214. 
  7. ^ Norsk krigsleksikon (1995) s. 345
  8. ^ http://www.jewishvirtuallibrary.org/jsource/biography/Terboven.html

Eksterne lenkerRediger

  Les mer…

Friedrich Olbricht (født 4. oktober 1888 i Leisnig, Kongeriket Sachsen; død 21. juli 1944 i Berlin) var en tysk general som deltok i 20. juli-attentatet i 1944.  Les mer…

Josef Mengele (født 16. mars 1911 i Günzburg i Tyskland, død 7. februar 1979 i Bertioga i Brasil) var en tysk nasjonalsosialist, lege, hauptsturmführer i SS og krigsforbryter. Under andre verdenskrig utførte Mengele ekstreme og umenneskelige eksperimenter på fanger i konsentrasjonsleiren Auschwitz.  Les mer…

Andre verdenskrig/Kjente personer
Albrecht Ritter Mertz von Quirnheim (født 25. mars 1905 i München, død 21. juli 1944 i Berlin) var en tysk offiser og deltager i 20. juli-attentatet i 1944, konservative Wehrmachtsoffiserers forsøk på å avsette den nasjonalsosialistiske regjeringen.  Les mer…

Elisabeth Magdalena («Nina») Schenk Gräfin (grevinne) von Stauffenberg (født 27. august 1913 i Kaunas, død 2. april 2006 i Kirchlauter ved Bamberg) var hustru av Claus von Stauffenberg. Hun ble født friherrinne Nina von Lerchenfeld i Kaunas, Russland (nå i Litauen), som datter av generalkonsul Gustav Freiherr von Lerchenfeld og Anna Freiin von Stackelberg.  Les mer…

Henry Oliver Rinnan (født 14. mai 1915Levanger, henrettet 1. februar 1947 i Kristiansten Festning i Trondheim) var en norsk agent i Sonderabteilung Lola under andre verdenskrig, en gruppe under det tyske Sicherheitsdienst i Trondheim. Han ble etter krigen dømt til døden og henrettet for landssvik.  Les mer…

Fabian von Schlabrendorff (født 1. juli 1907 i Halle an der Saale, død 3. september 1980 i Wiesbaden) var en tysk jurist og offiser. Han var involvert i planleggingen og gjennomføringen av et attentatforsøk mot Hitler 13. mars 1943 hvor Hitlers fly ble forsøkt sprengt, og i 20. juli-attentatet i 1944 hvor Claus von Stauffenberg plasserte en tidsinnstilt bombe nær Hitlers stol ved Wolfsschanze-hovedkvarteret i Rastenburg i Øst-Preussen. Tilfeldigheter førte til at rettssaken mot ham avbrutt og han overlevde krigen. Etter krigen virket han som jurist, og fra 1967 til 1975 var han dommer i den tyske forfatningsdomstolen.  Les mer…

Karl Alfred Nicolay Marthinsen (født 25. oktober 1896 i Karlsøy, vokst opp i Mehamn, død 8. februar 1945 i Oslo) var sjef for Statspolitiet i Norge under andre verdenskrig. Han ble likvidert av Oslogjengen i Blindernveien på Blindern da han var på vei til arbeidet i Statspolitiets hovedkvarter i Kronprinsens gate 10.  Les mer…