Johan Nygaardsvolds regjering

Norges regjering 1935–1945
(Omdirigert fra London-regjeringen)

Johan Nygaardsvolds regjering ble utnevnt 19. mars 1935 med virkning fra neste dag kl. 12.00 og satt til 25. juni 1945 med Johan Nygaardsvold som statsminister. Fra 1940 til 1945 var regjeringen i eksil i London. Dette var den andre regjering utgått fra Arbeiderpartiet. Den avsluttet mellomkrigstidens borgerlige mindretallsregjeringer og innledet en rekke Arbeiderparti-regjeringer som, avbrutt av Samlingsregjeringen i 1945, varte fram til John Lyngs regjering i 1963.

BakgrunnRediger

Siden Hornsrud-regjeringens intermesso vinteren 1928 hadde Arbeiderpartiet endret linje fra revolusjonær kommunisme til sosialdemokrati. Hovedgrunnen til linjeskriftet var erkjennelsen av at regjeringsmakt kunne brukes til reformer som kunne dempe virkningene av den økonomiske krisen, som startet med krakketNew York-børsen i oktober 1929. I valgkampen 1933 brukte partiet slagordene «Hele folket i arbeid» og «By og land, hand i hand». Sist gang partiet stod fram som et revolusjonært parti var ved valget i 1930, som de tapte.

Arbeiderpartiet gikk fram ved valget i 1933, men fikk ikke flertall i Stortinget. Regjeringsmakten hvilte på et kompromiss med Bondepartiet, Kriseforliket som ble inngått i 1935. Heller ikke ved valget i 1936 fikk Arbeiderpartiet flertall i Stortinget, og måtte styre med skiftende støtte fra de borgerlige partiene.

Krigsutbruddet og «London-regjeringen»Rediger

Natt til 9. april 1940 ble regjeringen, som de fleste andre ansvarlige myndigheter i landet, tilsynelatende overrasket av det tyske angrepet. To dager før hadde imidlertid Utenriksdepartementet mottatt et telegram fra den norske sendemannen i Berlin, Arne Scheel, om at tyske troppetransportskip hadde forlatt Stettin på vei vestover.[1] Først 9. april, ca. kl 03.00, ble det besluttet delvis mobilisering med innkalling per brev og oppmøte fra 11. april. Regjeringen hevdet i ettertid at den vedtok full mobilisering, men at Generalstaben misforsto den viktige beslutningen.[2]

22. april 1940 vedtok regjeringen på Stuguflåten i Lesja å rekvirere hele den norske handelsflåten og danne Nortraship.[3] Gjennom dette vedtaket ble verdens største rederi skapt, med ca. ett tusen fartøy.

Regjeringen forlot Norge sammen med kong Haakon og kronprins Olav 7. juni 1940, kort før de norske styrkene kapitulerte 10. juni.[4]

EksilRediger

Regjeringen tok sete i London, men frem til april 1942 satt to statsråder, Mowinckel og Frihagen, i Stockholm. Eksilregjeringen går også under navnet «London-regjeringen». Norge var sammen med Nederland de to okkuperte land som hadde en anerkjent regjering under krigen.[5]

Frem til april 1942 satt statsrådene Mowinckel og Frihagen i Stockholm. Hambro kom til London høsten 1944. Eksil-regjeringen går også under navnet «London-regjeringen». Norge var sammen med Nederland de to okkuperte land som hadde en fullt anerkjent eksilregjering under krigen, ifølge Magne Skodvin.[6] Regjeringen holdt sitt første møte i eksil 11. juni.[7] Regjeringen og kongen erklærte 24. juni at de fortsatt ville oppfylle sin forpliktelser overfor Norge. Den 27. juni 1940 krevet Stortinget Kong Haakons avgang, et krav han tilbakeviste i sin tale den 8. juli, blant annet med den begrunnelse at «det forslag Presidentskapet har tenkt å legge frem for Stortinget, er blitt til gjennem en avtale med de tyske okkupasjonsmyndigheter i Norge. Det er således ikke uttrykk for en fri norsk beslutning, men resultatet av en tvangsmakt utøvd ved fremmed militær okkupasjon.»[8] Med på flukten fra Norge var omkring 20 sivile tjenestemenn. I tillegg kom Nortraships administrasjon samt personell ved ambassaden. Det var usikkert om Storbritannia lot seg forsvare mot tyske angrep og de var derfor beredt til å flykte til Canada. Fra 1940/41 holdt sentraladministrasjonen til i Kingston House sentralt i London.[9]

Eksilregjeringen hadde først en liten stab med bare noen få embetsmenn og forretningsmenn. Etterhvert ble det etablert en administrasjon med mange nordmenn og mange utlendinger. Departementsinndelingen var omtrent som hjemme med tillegg for spesielle områder som sjøfart og gjenoppbygging av Norge. Den norske handelsflåten ble beslaglagt ved provisoriske anordninger 22. april og 18. mai og dannet det økonomiske grunnlaget for Norge i eksil og norsk krigføring. Over 90 % av inntektene til eksilregjeringen kom fra Nortraship.[10]

Nygaardsvold, resten av regjeringen, Hambro og 700 andre nordmenn vendte hjem fra eksil 31. mai. Kronprins Olav vendte tilbake 13. mai, mens kong Haakon, kronprinsesse Märtha og de tre barna vendte tilbake 7. juni – det allierte militærstyret av Norge ble samtidig formelt avsluttet og styringen overlatt til sivile norske myndigheter. 12. juni leverte Nygaardsvold inn avskjedssøknaden til kong Haakon. Stortinget valgt i 1936 trådte sammen 14. juni og Einar Gerhardsen ble statsminister for en samlingsregjering 25. juni.[11]

Det var 265 kvinner ansatt i eksilregjeringens administrasjon.[12]

PersonerRediger

Sentrale personer i eksil i Storbritannia:

I Nord-Amerika:

SammensetningRediger

 
Johan Nygaardsvolds regjering presenteres utenfor Slottet i Oslo 1935. Fra venstre: Finansminister Adolf Indrebø, forsvarsminister Fredrik Monsen, utenriksminister Halvdan Koht, statsminister Johan Nygaardsvold, landbruksminister Hans Ystgaard, handelsminister Alfred Martin Madsen, sosialminister Kornelius Bergsvik, undervisningsminister Nils Hjelmtveit og justisminister Trygve Lie.
 
Statsråd Sunde i samtale med brigadier Parcy H. Hansen, «Civil Affairs» møte juli 1944

ReferanserRediger

  1. ^ Undersøkelseskommisjonen, side 89–90
  2. ^ Kjetil Kjetil Østli (25. mai 2010). «En historie om helter». Aftenposten. Besøkt 19. september 2012. 
  3. ^ Skodvin s. 68
  4. ^ Skodvin s. 85
  5. ^ Skodvin s. 85
  6. ^ Skodvin s. 85
  7. ^ «Vårslipp 2011 : Nygaardsvold-regjeringen på flukt i Norge 9. april-7. juni 1940». Arkivverket (norsk). 10. mai 2017. Besøkt 2. juni 2021. «Det var fem norske regjeringer som var virksomme under krigen, men vi har delt dem inn i seks ved å presentere Nygaardsvold-regeringen i Norge og England hver for seg. Ved å følge lenkene under vil du kunne lese mer om regjeringene, bla direkte i protokollene og se bilder av alle statsrådene.» 
  8. ^ Kong Haakon VII. «Mine plikter - «Kongens andre nei»». Kongehuset. Besøkt 22. november 2012. «Kong Haakons tale fra juli 1940, der han avviser det tyske kravet om at han skulle abdisere.» 
  9. ^ Skodvin, Magne (red.) (1984): Norge i krig. Bind 7. Oslo: Aschehoug.
  10. ^ «Vårslipp 2011 : Nygaardsvold-regjeringen i London 1940–1945». Arkivverket (norsk). 10. mai 2017. Besøkt 2. juni 2021. «7. juni 1940 forlot regjeringen Nygaardsvold Tromsø for å ta opphold i Storbritannia. Der ville den opprettholde en fri norsk statsmakt i eksil og fortsette krigen mot tyskerne.» 
  11. ^ Siteringsfeil: Ugyldig <ref>-tagg; ingen tekst ble oppgitt for referansen ved navn Skodvin8
  12. ^ Hjeltnes, Av Guri (14. desember 2020). «Over til krigen. Sakprosa om andre verdenskrig 75 år etter frigjøringen». Prosa. Besøkt 17. desember 2021. 
  13. ^ Nygaardsvold 1947, s. 43–44
  14. ^ a b c d Nygaardsvold 1947, s. 44

LitteraturRediger

Eksterne lenkerRediger