Wikipedia

Eksplosjonen på Vågen

eksplosjon som inntraff i Bergen i 1944

Eksplosjonen på Vågen i Bergen skjedde den 20. april 1944. Det nederlandske ammunisjonsskipet «Voorbode» med 120 tonn ammunisjon kom i brann og detonerte ved festningskaien på Vågen klokken 08.39. Minst 158 mennesker omkom og rundt 4 800 personer trengte legebehandling. Ved siden av Filipstad-ulykken var eksplosjonen på Vågen den største eksplosjonsulykken under okkupasjonen av Norge.

Minneplate ved Ankerhytten Fjeldly på Sandviksfjellet nedenfor Kvitebjørnen. Denne markerer landingstedet for en ankerklo fra ankeret tilhørende «Voorbode». Dette befinner seg 3 km og ca. 400 moh bort fra eksplosjonsstedet på posisjon 60°25′03″N 5°20′26″Ø.
Foto: Svein Harkestad

Ulykkens omfang

rediger

158 mennesker ble drept (av disse 102 norske).[1] (NRK oppgir 169,[2] 96 sivile og 56 tyske militære,[3] beskrives også som 56 utlendinger hovedsakelig tyske.)[4] 4 800 personer ble så skadet at de trengte legebehandling.[2] 131 hus forsvant («blåst bort»).[2] 117 hus ble så sterkt skadet at de måtte kondemneres. 45 hus ble sterkt skadet, mens 3 500 hus fikk mindre skader. I etterkant av eksplosjonen ble 4 260 barn evakuert.

«Voorbode» (nederlandsk: «Forvarsel») var en nederlandsk fiskebåt som i slutten av mars 1944 ble lastet med sprengstoff som skulle til Kirkenes for å brukes ved raseringen av Nord-Norge om høsten.[5] I tillegg ble det ved Engene sprengstoffabrikk ved Sætre i Hurum lastet om bord 50 tonn gummidynamitt, 30 000 fenghetter og 20 kasser lunte. Normalt var det ikke tillatt å ha fenghetter sammen med dynamitt på et så lite fartøy. Etter planen skulle båten ikke gå helt til byen og Vågen, men behov for reparasjon førte til den gikk til Laksevåg. Her var det ikke ledig kaiplass, og kapteinen gikk dermed til Vågen[6] 17. april 1944. I papirene var bare omtalt en uspesifisert «last for Wehrmacht», så den tyske havnekapteinen lot skipet ligge; og tre dager senere, 20. april, tok lasten fyr - trolig grunnet selvantennelse i kullet.[7]

«Voorbode» fikk ikke legge til kai i Egersund; på samme måte ble hun avvist i Stavanger, for i begge byene visste tyske myndigheter hva hun var lastet med. Men i Bergen fikk den 176 tonn tunge dampbåten legge til midt i byen, ved Festningskaien. Tre dager før hadde de to mekanikerne Lars Hamre og Lauritz Sletten fått i oppdrag å foreta mindre reparasjoner av «Voorbode», blant annet en utbedring av bunnkranen til hovedkjelen. 20. april kom de roende fra en hop ved Nykirken over Vågen til Festningskaien. De stod og diskuterte oppgavene med maskinisten om bord da de merket en skarp lukt fra røyk som trengte opp fra et mannhull foran broen. Den nederlandske maskinisten, den eneste av de tre som kjente til hva som lå i lasterommet, løp straks for livet. Hamre sprang i sjøen og svømte til kai; Sletten reddet seg i land over dekket på en annen båt. Begge overlevde.[8]

Flammer freste i alle retninger. «Kom dere i kjelleren!» ropte en ansatt på Bergenske Dampskibsselskap (BDS) like ved; men der omkom 23. «Rygg!» ropte sjauerne på lasteplanet til en lastebil på vei utover kaien; mange omkom, men den ene hoppet av og flyktet, mens skrot og metalldeler skranglet i brosteinen rundt ham. En fisker kom til seg selv på taket av en bygård. En del av «Voorbode»s anker ble funnet på Sandviksfjellet nesten tre kilometer unna eksplosjonsstedet.[9] Det blåste stiv kuling i Bergen denne morgenen, slik at brannene spredte seg fort, og hele kvartaler ble rasert. På Seim i Lindås, 25 km lenger nord, drysset papirer fra BDS ned fra himmelen, blåst til himmels i Bergen havn og ført nordover med den kraftige vinden.[10]

Viktige kulturminner som Nykirken, Tollboden, Bryggen, Rosenkrantztårnet og Håkonshallen ble sterkt skadet, men senere restaurert. Murgavlene på Håkonshallen ble stående, mens taket forsvant. Taket og brystvernet på Rosenkrantztårnet ble revet vekk av trykkbølgen. Kommandantboligen og andre bygninger fra 1700-tallet på Bergenhus ble helt utbrent. Flere murbygninger ble presset opp til en halv meter ut av lodd.

Flere store fartøyer ble kastet opp på tørt land av flodbølgen etter eksplosjonen.[6] Flodbølgen nådde et stykke opp bakken ovenfor C. Sundts gate. Gårdene ved Strandgaten utenfor Nykirken ble totalskadet, først av lufttrykket som klemte byggene sammen, og deretter av brann i kvartalene på Strandsiden rundt Tollboden. I havnekontoret på Bradbenken ble omkring 30 drept.[11]

De materielle skadene beløp seg til rundt 55 millioner kroner, anslått etter prisene 8. april 1940.[3] Bergenhus var lokalt hovedkvarter for den tyske marinen. Med unntak av Håkonshallen var hele området i bruk av okkupasjonsmakten som hadde satt opp brakker og bunkere.[12] Snart begynte en prosesjon av lastebiler med døde og skadete å ta seg gjennom gater fylt av glasskår og vrak, på vei til sykehus som Haukeland, Betanien i Kalfaret, Florida og lasarettet på Fridalen skole; noen måtte helt til Nesttun jernbanestasjon, der det var nødlasarett. På gatehjørner som Stenderhjørnet[13] skvalpet blod fra lastebilplanet og ned i gaten. Bare én øyenlege var på arbeid den dagen da 30 000 vindusruter var knust. Snart kom én til; de to arbeidet flere døgn i strekk. Fra Oslo kom flere øyenleger, men det tok tid, for tyskerne nektet å gi dem skyss i sine militærfly. Legene måtte ta nattoget over fjellet.[14]

På grunn av mistanke om sabotasje ble flere nordmenn anholdt og avhørt, blant andre mekanikerne Hamre og Sletten som satt inne i tre uker til de ikke lenger var under mistanke.[15] To kjente motstandsmenn - Rolf Olsen og Trygve Havnes[11]- fra Bergen ble etterlyst, men aldri funnet.[6] Mye av ansvaret ble lagt på skipets nederlandske kaptein og de tyske havnesjefene i Bergen; alle disse omkom.[11] Havnebetjent Olav Olsen avrundet sin rapport: «Jeg vil ikke unnlate å tilføye at skipet ikke førte det internasjonale røde flagg man er tilpliktet å føre når det er sprengstoff om bord.»[16]

Årsak

rediger

Samme dag var det sabotasjehandlinger ved Stavanger og i Oslofjorden, og med tanke på at det var Hitlers 55-årsdag ble det fra tysk side mistanke om at ulykken skyldtes sabotasje. Skipets plassering i forhold til marinesjefens kontor på Bergenhus og havnesjefens kontor på Bradbenken var viktige argumenter i sabotasjeteorien; begge kontorene var fullstendig ødelagt. Mange tyskere var dessuten samlet på Bergenhus i anledning Hitlers fødselsdag. Den tyske undersøkelsen konkluderte med at eksplosjonen ikke kunne ha skjedd ved selvantennelse i sprengstofflasten.

«Voorbode» skulle etter opprinnelig plan ikke innom Bergen, og en tidsinnstilt sprengladning ble derfor utelukket som forklaring. Den tyske undersøkelsen konkluderte med at en brannbombe trolig ble kastet inn gjennom en lufteventil; men etterforskningen var resultatløs. Senere undersøkelser konkluderte med at tyskerne selv måtte bære hovedansvaret. I august 1944 hadde tyskerne gått bort fra sabotasjeteorien. Vihovde konkluderte med ulykke, men utelukket ikke sabotasje.[6]

Den norske sprengstoffinspeksjonen konkluderte også med selvantennelse i kullet som årsak og la ansvaret på båtens kaptein, og næringsminister Whist formidlet denne konklusjonen i brev til general Falkenhorst.

Den tyske rapporten fra april kritiserte det tyske marinekontoret i Oslo for ulovlig innlasting av dynamitt og fenghetter, og for ikke å ha oppgitt skipets virkelige last. «Voorbode» skal ha vært uegnet til sprengstofftransport blant annet på grunn av lite plass til medbragt kull, slik at skipet måtte innom flere havner for å bunkre. Med den store sprengstofflasten var ikke det tillatt.[11]

Forholdsregler i ettertid

rediger

I dag er det ikke tillatt å frakte mer enn 16 tonn dynamitt om gangen, og det skal være minst 800 meter til nærmeste bebyggelse. 100 tonn er mer enn Forsvaret oppbevarer. Sprengkraften i «Voorbode»s last ville knuse alle vindusruter innenfor en radius på to km, enda moderne doble vinduer er festet i gummilister og dermed langt sterkere enn vinduer var i 1944.[17]

Bilder

rediger
 
Skipets ankomst til Bergen ble registrert - ved neste påskrift eksisterer ikke skipet lenger, og 3 av mannskapet er omkommet.

Referanser

rediger
  1. ^ Pryser, Tore (15. februar 2009). «Vågen – eksplosjonskatastrofen 1944 – Store norske leksikon». Store norske leksikon (på norsk). Besøkt 23. februar 2017. 
  2. ^ a b c «Eksplosjonen på Vågen». NRK (på norsk). 20.04.2014. Besøkt 23. februar 2017. 
  3. ^ a b Davidsen, Bjørn. «Eksplosjonsulykken - et 60-års minne. Hovedtekst». Digitalarkivet/Universitetet i Bergen. Arkivert fra originalen 20. juli 2016. Besøkt 23. februar 2017. 
  4. ^ Hartvedt, Gunnar Hagen (1994). Bergen byleksikon. Oslo: Kunnskapsforlaget. ISBN 8257304859. 
  5. ^ Terje Valestrand: «60 år siden dommedag», Bergens Tidende 17. april 2004
  6. ^ a b c d Vihovde, Anne Brit (1994). Et femtiårsminne: Bergenhus festning etter eksplosjonsulykken 20. april 1944. [Bergen]: Bryggens museum. ISBN 8290289537. 
  7. ^ Jørgen Johannessen Kind: «Døden la til kai», 4. mai 2014
  8. ^ Terje Valestrand: «60 år siden dommedag», Bergens Tidende 17. april 2004
  9. ^ Jørgen Johannessen Kind: «Døden la til kai», 4. mai 2014
  10. ^ Terje Valestrand: «60 år siden dommedag», Bergens Tidende 17. april 2004
  11. ^ a b c d Strand, Odd (1970). 20. april: en dag i 1944 : eksplosjonsulykken i Bergen. Bergen: Nordanger. 
  12. ^ «QR Guide Tour - Bunkeren». www.forsvarsbygg.no. Arkivert fra originalen 24. februar 2017. Besøkt 23. februar 2017. 
  13. ^ «Stenderhjørnet», marcus.uib.no
  14. ^ Terje Valestrand: «60 år siden dommedag», Bergens Tidende 17. april 2004
  15. ^ Jørgen Johannessen Kind: «Døden la til kai», 4. mai 2014
  16. ^ Terje Valestrand: «60 år siden dommedag», Bergens Tidende 17. april 2004
  17. ^ Terje Valestrand: «60 år siden dommedag», Bergens Tidende 17. april 2004

Litteratur

rediger

Eksterne lenker

rediger
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Eksplosjonen_på_Vågen&oldid=25074884»