Fenghette
En fenghette (også kalt sprenghette, sprengkapsel, knallhette og knallperle) er en liten eksplosiv ladning som brukes for å detonere større mengder sprengstoff. Fenghetter detoneres vanligvis med elektrisitet eller lunte.
Hensikten med å bruke fenghetter er for å unngå å transportere større mengder følsomt sprengstoff. Fenghettene er svært følsomme, men inneholder små mengder sprengstoff. Detonasjonen av en fenghette brukes da til å detonere for eksempel dynamitt, som er mindre følsomt. En tilsvarende anordning som kan påvirkes med fysisk deformering kalles tennhette og brukes i skytevåpen.
Historie rediger
Den første fenghetten ble demonstrert i 1745, da en Dr. Watson fra Royal Society of England demonstrerte at en elektrisk gnist fra en leidnerflaske (primitiv kondensator) kunne antenne svartkrutt.
I 1750 produserte Benjamin Franklin i Philadelphia en kommersielt tilgjengelig fenghette. Den besto av et rør av papir fylt med svartkrutt, med ledninger ut begge endene. De to ledningene var nær hverandre inni fenghetta, men berørte ikke hverandre. En høy elektrisk spenning skapte en gnist mellom ledningene, noe som kunne antenne fenghetta.
I 1807 ble de første perkusjonshettene for å antenne kruttladningen i skytevåpen utviklet, og la grunnlaget for tennhetter slik vi i dag kjenner dem fra patroner.[1]
I 1822 ble den første fenghetta med glødetråd laget av Robert Hare. Han brukte en enkelt tynn ledning gjennom fenghetta som antente en blanding (antatt å være av kaliumklorid/arsen/svovel) da den ble varm. Denne blandingen antente igjen en større ladning pakket svartkrutt.
I 1867 innførte Alfred Nobel den første pyrotekniske fenghetta. Den brukte Hg(ONC)2 for å detonere dynamitt. I 1868 lanserte H. Julius Smith en fenghette med gnistantenning av Hg(ONC)2, den første elektriske fenghetta som kunne detonere dynamitt.
I 1875 utviklet og lanserte Perry Gardiner og Smith samtidig og uavhengig av hverandre fenghetter som kombinerte glødetråd og kvikksølvfulminat, Hg(ONC)2. Disse var forgjengeren til moderne fenghetter, som riktignok bruker andre kjemiske sammensetninger, men ellers er ganske like Gardiner og Smith sine fenghetter.
Referanser rediger
- ^ Grant, Ford, Walton (2008). «Skytevåpen». I Erik Braathen. Våpen – blankvåpen, rustninger og skytevåpen gjennom 4000 år. Oslo: N.W. Damm & Søn. s. 16. ISBN 9788204135070.