Wikipedia

Sonja Wigert

norsk-svensk skuespiller

Sonja Wigert (født 11. november 1913 på Notodden, død 12. april 1980 i Alfaz del Pi i Spania) var en norsk-svensk skuespiller som spilte i over 30 spillefilmer fra 1934 til 1960. Hun var også spion under den andre verdenskrig.

Sonja Wigert
Sonjawigert.jpg
FødtSonja Hansen
11. nov. 1913[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Notodden[1][3]Rediger på Wikidata
Død12. apr. 1980[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (66 år)
L’Alfàs del Pi[1]Rediger på Wikidata
Beskjeftigelse Skuespiller[1], spion[1], motstandskjemper[1]Rediger på Wikidata
Utdannet ved Statens håndverks- og kunstindustriskole[3]Rediger på Wikidata
Ektefelle Torsten Flodén (1939–1941)[1][3]Rediger på Wikidata
Søsken Knut Wigert[1]Rediger på Wikidata
Nasjonalitet Norge (–1939), Sverige (1939–)Rediger på Wikidata
Aktive år1932–1960
IMDbIMDb
Sonja Wigert på Commons

Bakgrunn og virkeRediger

Sonja Wigert var datter av major Sigvald Hansen (1881–1954) og Carmen Franciska Christina Kirsebom (1887–1951), samt søster til den senere skuespiller Knut Wigert (1916–2006) og ingeniøren Erik Kirsebom Wigert (1923–2018). Hun vokste opp i et bedremannshjem i Skien. Balletten sto hennes hjerte nær, og som barn opptrådte hun i flere veldedighetsoppvisninger i Skien. Allerede fra ung alder hadde hun interesse for tegning og mote og hadde et ønske om å bli motedesigner og gikk noe tid på Statens Håndverks- og Kunstindustriskole og arbeidet innen silke. Wigert reiste et års tid utenlands for å lære seg handel, språk og dans. Etter et opphold som barnepike for en fransk familie i Paris og en tid på kostskole i Sveits vendte hun hjem til Norge og begynte på handelsskole.

I mai 1934 deltok hun i en film- og skjønnhetskonkurranse i Oslo, der man søkte etter Norges svar på Greta Garbo. Etter diktopplesning og improvisasjon av en sketsj vant hun, blant nesten 200 deltagere, en av førstepremiene og fikk så lese opp et dikt i radio. [5] Allerede tidlig i karrieren ble hennes karakteristiske stemme hennes varemerke.

Hun debuterte i 1934, under ledelse av Oskar Braaten, på Det norske teatret i et tre-akters drama av M. Gorkij. Senere samme år spilte hun på det samme teateret også i et stykke av F. Langer.[6] Hennes gjennombrudd kom da hun på Det Nye Teater spilte i Dodie Smiths stykke Vår i luften. I 1938 kom hun til Nationaltheateret hvor hun var ansatt i én sesong.

Men det var som den snille «Josefa» i Tancred Ibsens Fant (film) fra 1937 at hun for alvor ble kjent. Under innspillingen av Eli Sjursdotter var hun flere ganger nær ved å drukne, men dette til tross var hun profesjonell og gjennomførte de tolv tagninger regissøren ønsket. Eli Sjursdotter skulle forbli hennes signaturrolle og åpnet for alvor en nordisk karriere.

I 1935 endret hun etternavn til Wigert, dette etter sin mormor som hadde vært sangerinne. I 1939 reiste hun til Sverige og var gift et par år med den svenske skribenten Torsten Birger Alexis Flodén (1910–1948). Gjennom sitt ekteskap ble hun svensk statsborger. I Sverige spilte hun i 22 filmer og flere teateroppsetninger. Hun fikk sitt store svenske gjennombrudd i Anders Henriksons film Det var jeg som skjøt fra 1942.

I november 1940 laget hun skandale da hun uteble fra en middag på Skaugum der hun var planlagt å sitte mellom Joseph Goebbels og Josef Terboven.

Motstandsarbeid under krigenRediger

 
Sonja Wigert i den svenske filmen Fallet Ingegerd Bremssen fra 1942, i hovedrollen som et voldtektsoffer.[7]

Wigert erkjente i 1945 at hun fra 1941 hadde samarbeidet med norsk motstandsbevegelse og hadde vært svensk spion med dekknavnet «Bill» fra 1942. Svensk etterretningstjeneste ga henne liten praktisk trening i spionasje, men utstyrte skuespillerinnen med manus. Hennes mål var å få faren frigitt fra Grini, samt sikre utreisetillatelse for broren Knut Wigert som gjorde tjeneste i Kompani Linge.[8] Hun ble ved flere anledninger sendt tilbake til Norge for som dobbeltagent å forsøke å få innpass blant ledende tyske offiserer i august samme år, hos blant andre rikskommissær Josef Terboven. Wigert behersket svensk nesten like så godt som norsk, samt engelsk, tysk, italiensk og fransk og pleiet omgang med flere diplomater i Stockholm.[9] Av opplysninger hun avdekket, kunne svenskene avsløre Gestapos toppsjef i Sverige og en sentral agent, henholdsvis August Finke og baron von Gossler. Sonja Wigert rekrutterte i 1943 Alfhild Hovdan ved den norske legasjon i Stockholm. Hovdan skulle skaffe opplysninger av militær art fra Norge.[10] Gjennom hele krigen var Wigert en bestemt motstander av NS.

Foreldrene og yngstebroren hennes kom til Sverige i slutten av juni 1943. Etter at Wigert i september 1943 hadde deltatt på et politisk møte i regi av Martin Tranmæl fikk tyskerne mistanke om at hun ikke kunne stoles på og iverksatte svertekampanjer som Wigert ikke lyktes å renvaske seg fra etter krigen. Noen av ryktene handlet om at Wigert skulle bli den ledende skuespillerinnen ved det planlagte tyske teateret i Oslo, eller at hun skulle reise til Tyskland for å gjøre karriere. Den 18. november 1944 avslørte den svenske avisen Expressen Sonja Wigert som spion. Dette hendte kort tid etter at svensk etterretningstjeneste avslørte og utviste en toppsjef i Gestapo takket være informasjon som Wigert hadde skaffet til veie.[11] Hun døde i 1980 og omfanget av spioneringen ble ikke utdypet før 25 år senere, da det svenske sikkerhetspolitiet Säpos arkiver ble frigitt.

I 1942 begynte hun også å arbeide for USA gjennom en kontakt ved den amerikanske legasjon i Stockholm og tjente fra 1944 Office of Strategic Services (OSS), det senere CIA.

I krigsårene hadde Wigert et forhold til Anders Jahre, den ungarske diplomaten Andor Gellert og Bernt Balchen.

Etter krigenRediger

Sonja Wigert flyttet aldri tilbake til Norge, og giftet seg 11. juni 1945 i Stockholm med den danske flyver Niels Viggo Halfdan de Meza von Holstein-Rathlou (1910–1949). Under krigen hadde han oppholdt seg en tid i Stockholm og arbeidet som leder for en dansk flyavdeling. Paret bosatte seg i København, men de fikk få lykkelige år sammen. Han døde i en flystyrt allerede i 1949. Wigert reiste til Oslo fordi hun hadde fått årskontrakt med Sentralteateret, og hadde så en kort affære med sin tidligere elsker sakfører Helge Schjærve, før hun igjen reiste til Stockholm.

Da rollene lot vente på seg og økonomien hennes ble dårligere, tok hun og skuespiller-venninnen Ulla Zetterberg i 1954 over en bensinstasjon i Stockholm sentrum. De fikk den innredet etter egen smak og hadde stadig besøk av celebre venner. I disse fire månedene betjente de selv kundene og fylte bensin.

Wigert mottok Charlie-prisen for sin prestasjon i Räkna de lyckliga stunderna blott 1944. Gjennom hele sin karriere var hun ved teateret, og var blant annet tilknyttet Riksteatern i flere år. Hun spilte også i flere stykker i Norge, samt i Danmark og Finland. En tid spilte hun også revy ved Blanche-teatern der hun bl.a. sang, danset og parodierte. Hun fikk meget god kritikk som Blanche DuBois i En sporvogn til begjær ved Trøndelag teater i 1949. I 1959 var hun gjesteskuespiller ved Chat Noir. Etter et opphold i USA der hun hadde sett stykket Night of the iguana reiste hun i 1961 til Sverige og spilte i den svenske oppsetningen av stykket ved Wasateatern. Hun fortsatte å ta ulike teaterjobber det neste tiåret. Vinteren 1968/1969 oppholdt hun seg i Oslo for å spille inn en episode av NRKs Artistportrett. Også neste vinter bodde hun i Oslo, men valgte så å pensjonere seg og flytte til Spania.

Sine siste år bodde hun fast i Spania, og det er også her hun ligger begravet. Hele livet drev hun med fotografering, tegning og dans, og i voksen alder begynte hun med yoga. Hun fikk ingen egne barn.

FilmografiRediger

Litteratur og film om WigertRediger

ReferanserRediger

  1. ^ a b c d e f g h i «Sonja Wigert 1913-11-11 — 1980-04-12 Skådespelare, motståndskvinna, spion», Svensk kvinnebiografisk leksikon ID SonjaWigert, besøkt 21. september 2020[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Store norske leksikon, Store norske leksikon-ID Sonja_Wigert[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b c d e Norsk biografisk leksikon, oppført som Oppr. Hansen, Norsk biografisk leksikon ID Sonja_Wigert_Von_Holstein-Rathlou, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Internet Movie Database, IMDb-nummer nm0927733, besøkt 17. juli 2016[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Tveito, Bjarne: Fra Johnsens butikk til Lundetangen kinosenter. Utg. Skien kommunale kinematografer. Skien. 1998.
  6. ^ Ferdinand umvender seg. [Oslo]: Det norske teatret. 1934. s. 15. 
  7. ^ http://www.svenskfilmdatabas.se/sv/item/?type=film&itemid=3978
  8. ^ Hilde Harbo, Terboven ble lurt av norsk elskerinne i Aftenposten den 28. januar 2007.
  9. ^ Iselin Theien: Sonja Wigert. Et dobbeltliv. Cappelen Damm, 2010
  10. ^ Hilde Harbo, Alfhild Hovdan var også spion i Aftenposten den 28. januar 2007. Harbo oppgir dessverre ikke sine kilder.
  11. ^ Iselin Theien: Sonja Wigert. Et dobbeltliv, Cappelen Damm, 2010

Eksterne lenkerRediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Sonja_Wigert&oldid=23568223»