Norges ambassade i Stockholm
Kgl. norsk ambassade i Stockholm er Norges diplomatiske representasjon i Sverige. Ambassaden ligger i Diplomatstaden på Östermalm ved Djurgårdsbrunnsviken (Skarpögatan 4) i Stockholm.
| Kgl. norsk ambassade i Stockholm | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Beliggenhet | |||
| Adresse | Skarpögatan 4 | ||
| Land | Sverige |
||
| Strøk | Diplomatstaden | ||
| Område | Östermalm | ||
| Kommune | Stockholm | ||
| Historiske fakta | |||
| Formål | Ambassade | ||
| Eier | Utenriksdepartementet | ||
| Arkitekt | Knut Knutsen |
||
| Påbegynt | 10. november 1950 | ||
| Ferdigstilt | 15. juli 1952 | ||
| Kart | |||
 Norges ambassade i Stockholm 59°20′02″N 18°06′26″Ø | |||
| Nettsted | |||
| Nettsted | Offisielt nettsted (en) | ||
BakgrunnRediger
Norges diplomatiske representasjon i Sverige ble opprettet etter unionsoppløsningen i november 1905. Den hadde status som legasjon.[1] Ved utbruddet av andre verdenskrig hadde legasjonen fire ansatte. I løpet av krigen økte antall nordmenn i Sverige, og under legasjonen vokste det frem en større organisasjon. Den norske legasjonen var en del av den frie norske statsadministrasjonen, og ved krigens slutt arbeidet rundt 1 100 personer der.[2] Svenske myndigheter ville ikke gi disse nyansatte diplomatisk status eller immunitet. Formelt ble den norske legasjon drevet av privatpersoner, og flere ansatte opplevde å bli arrestert av svensk politi. Svenske myndigheter torde ikke irritere Nazi-Tyskland, sin største handelspartner, men ønsket heller ikke å bryte med vestmaktene så lenge krigens utfall var usikkert. I tillegg var svenskekongen Gustav 5. sterkt tyskvennlig, og da den svenske regjeringen nølte med å slippe tyske militærtransporter gjennom landet med tog, truet kongen med å abdisere. Senere i 1941 gratulerte han Hitler med fremgangen på østfronten. Statsminister Per Albin Hansson fikk kongen fra å sende brevet, men i stedet innkalte kong Gustav den tyske sendemann og leste innholdet høyt. Deretter ble det sendt Hitler telegrafisk. Sverige gikk likevel ikke så langt som Sveits, som satte alle flyktninger i interneringsleir. Sverige nøyde seg med å stramme inn reglene for hvem som kunne få status som flyktning. Fra april til desember 1941 ble nesten 800 nordmenn avvist ut fra dette regelverket, dvs. hver fjerde som søkte. Fra starten av 1942 lempet man på reglene igjen, og den norske legasjon fikk holde åpent, dog nærmest uoffisielt. Da legasjonens leder døde høsten 1940, nektet den svenske regjering å utnevne en ny. I stedet fungerte Jens Bull i stillingen, kamuflert med en underordnet tittel.[3] På britisk hold så man ned på den norske legasjon og hevdet at den «lignet en slagen hærs hovedkvarter». Men norske flyktninger i Sverige var faktisk låst i landet, siden alle ruter videre til Storbritannia var stengt. Like fullt ble stridsdyktige norske menn kalt «skulkere» i radiosendingene fra London, hvis de unnlot å flykte fra Norge og melde seg til krigstjeneste. Svenskene måtte nå minne norske myndigheter om at både grensen og legasjonen risikerte å bli stengt, og legasjonen sendte en skarp korreks til eksilregjeringen telegrafisk, der de påpekte at folk i Norge måtte få vite hvor vanskelig det var å komme seg videre fra Sverige. Slik advarsel ble meldt på radio 1941, men likevel dro stadig flere til Sverige og ble sittende fast der. Kritikken de rettet mot eksilregjeringen, fikk statsminister Nygaardsvold til å snakke om løgnaktige fremstillinger fra kverulanter. Han anklaget også briter i Stockholm for å egge opp stemningen blant nordmenn i eksil, og minnet om de store beløpene den norske londonregjeringen brukte på reisepenger til nordmenn som dro fra Sverige gjennom Sibir, og fra sovjetisk stillehavskyst videre med skip til USA, Canada eller Sør-Amerika. I gjennomsnitt gikk det rundt kr 4.000 for hver reisende, tilsvarende en gjennomsnittlig årslønn den gang. Assisterende britisk militærattaché i Sverige, Malcolm Munthe, utstyrte norsk motstandsbevegelse med våpen og penger, og kontrollerte egne ruter inn og ut av Norge. Hans manglende diskresjon skremte Jens Bull, som innså at dette kunne føre til tysk press for å få stengt den norske legasjon. Sensommeren 1941 ble Munthe utvist av Sverige, men da var reiseruten gjennom Sovjetunionen alt stengt etter den tyske invasjonen i Sovjetunionen i juni 1941.[4] Legasjonen ble i 1947 oppgradert til ambassade etter avtale mellom Norge og Sverige om at landenes representanter skulle ha rang av ambassadør.[5] |
.jpg)
StasjonssjeferRediger
- 1905–1906 Helmer Bryn, chargé d'affaires a.i.
- 1906–1910 Benjamin Vogt, sendemann med ministers rang
- 1910–1916 Jørgen Brunchorst
- 1916–1921 Francis Hagerup, døde i 1921
- 1921–1940 Johan Wollebæk, døde i 1940
- 1940–1945 Jens Bull, først chargé d'affaires, fra 1942 minister
- 1946–1953 Birger Bergersen, minister, fra 1947 sendemann med ambassadørs rang
- 1953–1961 Jens Schive
- 1961–1966 Arne Christian Gunneng
- 1966–1973 Henrik Andreas Broch
- 1973–1977 Hersleb Vogt
- 1977–1981 Thore Albert Boye
- 1981–1984 Gunnar Rogstad
- 1984–1990 Oscar Værnø
- 1990–1994 Olav Bucher-Johannessen
- 1994–1999 Ketil Børde
- 1999–2003 Eirik Glenne
- 2004–2009 Odd Fosseidbråten
- 2009–2014 Anne K. Lund
- 2014–2017 Kai Eide
- 2017– Christian Syse
AmbassadebygningenRediger
Daværende kronprins Olav la ned grunnsteinen for bygget 10. november 1950 i nærvær av kronprinsesse Märtha og statsminister Einar Gerhardsen. Bygget er tegnet av Knut Knutsen og ble overlevert 15. juli 1952 i en seremoni hvor utenriksminister Halvard Lange fra Norge og Östen Undén fra Sverige deltok.
Bygget ble reist i etterkrigstiden, og grunnet manglende penger ble bevilgningen til reising av bygget flere ganger redusert. Likevel står ambassaden som et av Knutsens viktige verker og er et merkebygg i 1950-tallets arkitektur med japanske, tyske, amerikanske og svenske forbilder. Ambassaden har også en rik, samtidig kunstsamling. Interiøret er nylig restaurert.
Ambassaden har tidligere holdt til i Banérgatan 37, Strandvägen 59, Narvavägen 32 og - først - i Villagatan 13B. Det såkalte Ministerhotellet på Södra Blasieholmshamnen, senere revet, var frem til unionsoppløsningen den norske stats eiendom der statsrådsavdelingen i Stockholm hadde sete.
KonsulaterRediger
Norge har ti honorære generalkonsulater (gk) og konsulater i Sverige.
| Navn | Sted |
| Jan Andréasson | Göteborg (gk) |
| Madelaine Hagen Ekström | Östersund |
| Erik M. Gabrielsson | Kalmar |
| Bengt Gustafsson | Kiruna |
| Gry Holmgren Hafskjold | Luleå |
| Maria Hollander | Karlstad |
| Lena E. Isaksson | Umeå |
| Ulf Larsson | Sundsvall (gk) |
| Håkan Walldén | Norrköping |
| Fredrik Åberg | Malmö (gk) |
ReferanserRediger
- ^ «Flyktninger i Sverige», Arkivportalen.
- ^ Norsk krigsleksikon 1940-45. [Oslo]: Cappelen. 1995. s. 400. ISBN 8202141389.
- ^ Ingar Sletten Kolloen: Under krigen (s. 264), forlaget Gyldendal, Oslo 2021, ISBN 978-82-05-51381-5
- ^ Ingar Sletten Kolloen: Under krigen (s. 265)
- ^ «Norsk ambassadør i Stockholm», Aftenposten, morgennummeret 20. september 1947, s. 2.
Eksterne lenkerRediger
- (en) Offisielt nettsted
- (en) Embassy of Norway in Stockholm – kategori av bilder, video eller lyd på Commons