Arthur Seyss-Inquart
| Arthur Seyss-Inquart | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Arthur Seyß-Inquart 22. juli 1892[1][2][3][4]  Stonařov | ||
| Død | 16. oktober 1946[1][2][3][4] (54 år) Nürnberg[5] | ||
| Utdannet ved | Universitetet i Wien |
||
| Beskjeftigelse | Politiker, jurist, jurist |
||
| Parti | Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei |
||
| Nasjonalitet | Østerrike-Ungarn, Østerrike, Nazi-Tyskland |
||
| Medlem av | Schutzstaffel |
||
| Utmerkelser | 6 oppføringer
Krigsfortjenestekorset, Æreskorset, Såretmerket, Anschlussmedaljen, NSDAPs partimerke i gull, Danzig Cross
|
||
| Signatur | |||
 | |||
Arthur Seyss-Inquart (født 22. juli 1892 i Stannern (i dag Stonařov), Mähren som da var del av Østerrike-Ungarn, henrettet 16. oktober 1946 i Nürnberg i Tyskland) var en østerriksk-tysk nasjonalsosialistisk politiker og jurist. Under første verdenskrig ble han såret i kamp og etter krigen utdannet han seg til jurist. Seyss-Inquart utviklet høyreorienterte ideer, agiterte på 1930-tallet for sammenslutning med Tyskland og ble frontfigur for nazistene i Østerrike. Han ble i februar 1938 østerriksk innenriksminister iKurt Schuschniggs regjering etter press fra Hitler, var østerriksk forbundskansler 11. til 13. mars 1938, visegeneralguvernør for Polen 1939–1940 (under Hans Frank) og var rikskommissær i Nederland 1940–1945. Han skal ha mislikt overgrepene begått av SS i Polen og ba om overføring til annen stilling. Han ble sivil administrator for Nederland i mai 1940 straks etter okkupasjonen. Der forsøkte han å utføre sitt virke gjennom samarbeid med landets elite og den eksisterende nederlandske sivile administrasjonen.[6] Seyss-Inquart ble ved Hitlers testament tysk utenriksminister i 1945.[7]
Etter andre verdenskrig ble Seyss-Inquart stilt for retten i nürnbergprosessen. Ifølge Telford Taylor tok Seyss-Inquart ansvar for de fleste forbrytelsene begått under hans ledelse i Nederland. Forsvareren anstrengte seg lite for å få klienten til å motbevise anklagene. Seyss-Inquart leverte ikke et særlig sterkt forsvar. Mange av de avgjørende bevisene kom fra den tiltaltes egen forklaring som ble stadfestet av andre vitner. Vitnene bekreftet også at Seyss-Inquart hadde forsøkt å lette byrden ved okkupasjonen for nederlenderne særlig i de siste dramatiske månedene av krigen. Seyss-Inquart innrømte at han var antisemitt og forble lojal mot Hitler. Angående Anschluss fremstilte den tiltalte dette som et politisk og ikke strafferettslig spørsmål.[8] Han ble funnet skyldig, dømt til døden og henrettet ved henging.[9][6]
I varetekt oppnådde han 141 i en intelligenstest (Wechsler Adult Intelligence Scale), mot for eksempel Ernst Kaltenbrunner som skåret lavest (113) blant de som ble testet.[10]
 «Riksstattholder» Seyss-Inquart (i sivil) med Adolf Hitler, Heinrich Himmler og Reinhard Heydrich i Wien 1938. |
 Riksminister Seyss-Inquart (foran til venstre) og tyske militære ledere under bisettelsen av tidligere keiser Wilhelm II i slottsparken i Doorn i Nederland i juni 1941. I midten generalfeltmarksalk August von Mackensen. |
 Den østerrikske nazisten Arthur Seyss-Inquart (1892-1946) i retten under Nürnbergprosessen etter andre verdenskrig 1946. |
ReferanserRediger
- ^ a b Encyclopædia Britannica Online, 9. okt. 2017, Arthur Seyss-Inquart, biography/Arthur-Seyss-Inquart
- ^ a b Gemeinsame Normdatei, 3. mai 2014
- ^ a b Autorités BnF, 10. okt. 2015, http://data.bnf.fr/ark:/12148/cb12425459h
- ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, 9. okt. 2017, Arthur Seyß-Inquart, seyss-inquart-arthur
- ^ Gemeinsame Normdatei, 31. des. 2014
- ^ a b Bartrop, Paul R. (2017). The Holocaust: An Encyclopedia and Document Collection. Santa Barbara, California: ABC-CLIO.
- ^ Biografi på Lemo, Tysklands historiske museum lest 1. januar 2014
- ^ Taylor, T. (2012). The anatomy of the Nuremberg trials: a personal memoir. Knopf.
- ^ Gross, L. (2014). Essays on international law and organization (Vol. 1). Springer.
- ^ Zillmer, E. A., Archer, R. P., & Castino, R. (1989). Rorschach records of Nazi war criminals: A reanalysis using current scoring and interpretation practices. Journal of personality assessment, 53(1), 85-99.
| Forgjenger: Kurt Schuschnigg |
Østerrikes kansler |
Etterfølger: Ingen (Anschluss) |
| Forgjenger: Joachim von Ribbentrop |
Tysklands utenriksminister |
Etterfølger: Lutz Schwerin von Krosigk |