Åpne hovedmenyen

Adolf Hitlers regjering

Tysklands regjering 1933–1945
Regjeringen Hitler ved tiltredelse 30. januar 1933. Sittende fra venstre: Hermann Göring (NSDAP), Adolf Hitler (NSDAP), Franz von Papen (partiløs). Stående fra venstre: Franz Seldte (Stahlhelm), Günther Gereke (DNVP), Lutz Graf Schwerin von Krosigk (partiløs), Wilhelm Frick (NSDAP), Werner von Blomberg (partiløs), Alfred Hugenberg (DNVP).

Adolf Hitlers regjering tiltrådte 30. januar 1933, og satt ved makten til Hitlers død, 30. april 1945. Regjeringen ble oppnevnt av president Hindenburg, og avga troskapsed til Weimarforfatningen.

Regjeringen Hitler var som de foregående regjeringer siden den første regjeringen Brüning fra 1930, en såkalt presidialregjering. Dette innebar at regjeringen måtte søke tillit hos presidenten, ikke parlamentet. Den tidligere kansler Franz von Papen var sterkt medvirkende til regjeringsdannelsen, og overtalte president Hindenburg til å utnevne Hitler som kansler.

Etter regjeringsdannelsen ble Tyskland i februar 1933, preget av en sterkt voldelig forfølgelse av kommunistene, og av riksdagsbrannforordningen, som kom i slutten av måneden. Forordningen innebar store begrensninger av borgernes politiske rettigheter.

Valgene i mars 1933 ble avholdt innenfor de snevre rammene av riksdagsbrannsforordningen, og førte til at NSDAP og DNVP fikk et flertall bak seg i Riksdagen. Ved innføringen av fullmaktsloven i mars 1933, mistet de politiske partiene sin betydning, og ble til slutt oppløst.

Innhold

BakgrunnRediger

Ved valget i Tyskland november 1932, opplevde det nasjonalsosialistiske NSDAP en viss tilbakegang, men ble likevel Riksdagens største parti. Ingen partier klarte å danne noen flertallskoalisjon i Riksdagen. Regjeringene hadde siden 1930, fungert som såkalte presidialkabinetter.[1] Dette innebar at parlamentarismen i praksis var opphevet, og at regjeringene derfor styrte med presidentens tillit, ikke parlamentets.

Det tredje rikets fødselRediger

 
Møtestedet for Franz von Papen og Adolf Hitler 4. januar 1933: Kurt von Schröders hus i Stadtwaldgürtel 35 i Köln.

Da regjeringen Papen hadde gått av, fremsatte president Hindenburg et tilbud til Adolf Hitler om å lede en flertallsregjering. Hitler avslo tilbudet, idet han ville ha makten alene. Isteden gikk kanslerembetet til Kurt von Schleicher.

Franz von Papen gjorde deretter et viktig arbeid for likevel å få Hitler til å overta kanslerembetet. Papen hadde selv et håp om å komme med i regjeringen. I desember 1932 traff Papen Hitler i et møte i Köln. Møtet foregikk i bankieren Kurt Freiherr von Schröders hus, og ble holdt hemmelig for den sittende regjeringen Schleicher.[2]

Under møtet ble partene enige om viktige prinsipper for en ny regjering Hitler, med Papen og den nasjonalkonservative Hugenberg som medlemmer. Hugenberg var ennå ikke spurt om å delta. En viktig del av avtalen var at sosialdemokrater, kommunister og jøder skulle fjernes fra viktig stillinger i samfunnet.[2] Møtet er senere kalt Det tredje rikes fødsel.[2]

Deler av industrien, særlig gruve-, jern- og stålindustrien støttet tanken om en Hitler-regjering. De fryktet bolsjevismen, og ønsket en sterk mann i regjeringskontorene. Videre så de for seg store oppdrag for staten. Andre deler av industrien støttet ikke opp om Hitler, men om Franz von Papen. Det dreide seg om maskin- og elektronikkbedriftene, den optiske industri, kjemi- og farmasiindustrien og andre.[2]

Hitlers vei til kanslerembetetRediger

9. januar: Sonderingene starterRediger

Den 9. januar meddelte president Hindenburg at han aksepterte avtalen som var inngått mellom Papen og Hitler. Schleicher ble ikke informert om avgjørelsen. Deretter startet sonderingene mellom tre parter: NSDAP, Hindenburg og hans kamarilja, og som den tredje part, de nasjonalkonservative DNVP og Stahlhelm. Hitler krevde at det etter innsettingen av den nye regjeringen, skulle holdes nyvalg. Han krevde at regjeringen skulle ha en styrket stilling i riksdagen (kanslerbonus), dette for å kunne vedta de nødvendig lover for å sikre grepet om makten. Samtidig lovet han ikke å avskjedige noen ministre etter valget.[3]

28. januar: Kurt von Schleichers regjering går avRediger

Kurt von Schleichers politiske stilling var etterhvert svekket. Han mistet DNVPs støtte i Riksdagen, og kom i konflikt med Hindenburg om landbrukspolitikken øst i landet. Den 28. januar måtte han gå av.

29. januar: Hitler blir rikskanslerRediger

Forhandlingene mellom Papen, Hitler og Göring om ministerposter, foregikk så sent som formiddagen 29. januar. Göring ble etter Hitlers tidligere krav, prøyssisk innenriksminister og kontrollerte dermed politiet. Wilhelm Frick, NSDAP, ble utsett til å være føderal innenriksminister, og fikk dermed kontroll med forberedelse av lovgivningen for maktovertakelsen. Hindenburg hadde tidligere krevd sin gamle venn Werner von Blomberg som krigsminister, uten å vite at han sto NSDAP nær.[4]

To forhold beredte denne dagen grunnen for regjeringen Hitler. Det første var at Hindenburg ønsket Zentrum inn i regjeringen. Dermed ville partiet avslutte sine undersøkelser i Riksdagen om den såkalte Østhjelp-skandalen (Osthilfe-Skandal). Det var utbetalt for store subsidier til storbøndene øst for Elben, blant annet til nære venner av Hindenburg selv. Subsidiene var dessuten urettmessig brukt til private formål. Da justisdepartementet ble reservert for Zentrum, forsvant Hindenburgs siste motstand mot Hitler som kansler.[4]

Det andre forhold som påvirket begivenhetene, var ryktene som verserte dagen før, om at den avtroppende kansler Kurt von Schleicher forberedte et militærkupp. Hindenburg innkalte Blomberg om morgenen 29. januar, og utnevnte ham som krigsminister. Utnevningen skjedde før den nye rikskansleren var innsatt, og var dermed i strid med forfatningen.[4]

De påtroppende ministrene var innkalt til å møte hos Rikspresident Hindenburg, klokken 1045. Hugenberg var motstander av et nyvalg. Papen prøvde å overtale ham ved å vise til ryktene om kupp. Hitler lovet at ingen ministre skulle miste sitt embete etter valget. Hugenberg holdt fast ved sin holdning, helt til Meissner ga uttrykk for at man ikke kunne la Hindenburg vente lengre. Deretter kunne president Hindenburg klokken 1100 denne dagen, utnevne Adolf Hitler som rikskansler og de øvrige kandidatene som medlemmer av regjeringen, etter at samtlige hadde avgitt sin troskapsed til Weimarforfatningen.[5] Dagen etter ble Riksdagen oppløst, og det ble utskrevet nyvalg.

Den videre maktovertakelseRediger

I den nye regjeringen satt Hitler og de to andre regjeringsmedlemmer fra NSDAP, tilsynelatende i undertall av de øvrige partier. Kansleren hadde imidlertid myndighet til å styre regjeringen i den retning han ønsket (retningslinjekompetanse). Videre hadde Wilhelm Frick som innenriksminister hånd om alle lover som kunne begrense ytringsfriheten og andre politiske rettigheter.

Etter riksdagsbrannen natten 27. til 28. februar 1933, ble riksdagsbrannforordningen vedtatt. Blant annet ved hjelp av denne forordning, innledet den sittende regjering forfølgning av kommunister og annerledes tenkende.[6] Den 5. mars 1933 ble det avholdt et nytt valg, etter en valgkamp som var begrenset av riksdagsbrannforordningens regler. Valget førte til en viss fremgang for NSDAP, og partiet fikk flertall sammen med DNVP.

Allerede 23. mars 1933 ble fullmaktsloven vedtatt.[7] En tredel av de folkevalgte manglet ved avstemningen, herunder kommunistene som med hjemmel i riksdagsbrannforordningen var blitt utelukket fra nasjonalforsamlingen.[8]

Adolf Hitler hadde etter dette ikke erobret makten med vold, men vunnet den etter en prosess som tilsynelatende var i samsvar med forfatningen. Venstresiden sto på dette tidspunkt splittet, som følge av konflikten mellom kommunistene og sosialdemokratene. Fagforeningene vegret seg på sin side for å gå til generalstreik. Den som på dette tidspunkt ønsket å stanse veien til diktaturet, måtte ta i bruk metoder som i prinsippet ville vært illegale, noe som virket avskrekkende. Den terror som staten samtidig utøvet mot politiske motstandere, virket i samme retning.[9]

I tiden som fulgte spilte regjeringen som statsorgan en stadig mindre viktig rolle, og landet ble styrt gjennom Hitlers diktatoriske ordrer. De politiske partiene bortsett fra NSDAP ble oppløst.

SammensetningRediger

Regjeringen Hitler
30. januar 1933 til 30. april 1945
Rikskansler
(fra 2. august 1934 Fører og Rikskansler (

Führer und Reichskanzler))[10]

  Adolf Hitler NSDAP
Rikskanslerens stedfortreder   Franz von Papen
til 7. august 1934
partiløs
Auswärtiges Amt   Konstantin von Neurath
til 5. februar 1938
partiløs
(fra 1937 NSDAP)
  Joachim von Ribbentrop
fra 5. februar 1938
NSDAP
Innenriks   Wilhelm Frick
til 24. august 1943
NSDAP
  Heinrich Himmler
fra 24. august 1943
NSDAP
Finans   Johann Ludwig Graf Schwerin von Krosigk partiløs
(fra 30. januar 1937 NSDAP)
Næringsliv   Alfred Hugenberg
til 29. juni 1933
DNVP
Kurt Schmitt
29. juni 1933 til 3. august 1934
NSDAP
  Hjalmar Schacht
3. august 1934 til 26. november 1937
partiløs
(fra 30. januar 1937 NSDAP)
  Hermann Göring
26. november 1937 til 15. januar 1938
NSDAP
  Walther Funk
fra 5. februar 1938
NSDAP
Arbeid   Franz Seldte Stahlhelm

(fra april 1933: NSDAP)

Justis   Franz Gürtner
død 29. januar 1941
DNVP
(fra 1937 NSDAP)
  Staatssekretär Franz Schlegelberger
fungerende fra februar 1941 til 24. august 1942
NSDAP
  Otto Georg Thierack
fra 24. august 1942
NSDAP
Reichswehr
fra 23. juni 1935: Reichskriegsministerium
oppløst 4. februar 1938
  Werner von Blomberg
til 4. februar 1938
partiløs
(fra 1937 NSDAP)
Oberkommando der Wehrmacht
fra 4. februar 1938
  Wilhelm Keitel partiløs
Post Paul von Eltz-Rübenach
til 2. februar 1937
partiløs
Wilhelm Ohnesorge
fra 2. februar 1937
NSDAP
Samferdsel Paul Freiherr von Eltz-Rübenach
til 2. februar 1937
partiløs
  Julius Dorpmüller
fra 2. februar 1937
partiløs
(fra januar 1941 NSDAP)
Ernæring   Alfred Hugenberg
til 29. juni 1933
DNVP
  Richard Walther Darré
29. juni 1933 til 23. mai 1942
NSDAP
  Herbert Backe
fra 23. mai 1942
NSDAP
Folkeopplysning og propaganda
fra 13. mars 1933
  Joseph Goebbels NSDAP
Luftfahrt
fra 5. mai 1933
  Hermann Göring
til 24. april 1945
NSDAP
Vitenskap, oppvekst og samfunn
fra 1. mai 1934
  Bernhard Rust NSDAP
Kirkelige anliggender
fra 16. juli 1935
  Hanns Kerrl
død 15. desember 1941
NSDAP
Statssekretær Hermann Muhs
fungerende fra desember 1941
NSDAP
Væpning og ammunisjon
fra 17. mars 1940
fra 2. juni 1943: Opprustning og krigsproduksjon
  Fritz Todt
død 8. februar 1942
NSDAP
  Albert Speer
fra 8. februar 1942
NSDAP
Okkuperte områder i øst
fra 17. november 1941
  Alfred Rosenberg NSDAP
Statsminister Böhmen und Mähren
fra 20. august 1943
  Karl Hermann Frank NSDAP
Riksminister uten portefølje
fra 5. februar 1938: Riksminister
  Hermann Göring
30. januar 1933 til 28. april 1933
NSDAP
  Ernst Röhm, stabssjef SA
1. desember 1933 til sin død 30. juni 1934
NSDAP
  Rudolf Heß, Førerens stedfortreder
1. desember 1933 til 10. mai 1941
NSDAP
  Hanns Kerrl
16. april 1934 til 18. juli 1935
NSDAP
  Hans Frank
fra 19. desember 1934
NSDAP
  Hjalmar Schacht
26. november 1937 til 22. januar 1943
NSDAP
  Otto Meissner, leder av presidentens kontor
fra 1. desember 1937
NSDAP
  Hans Heinrich Lammers, leder av Reichskanzlei
fra 1. desember 1937
NSDAP
  Arthur Seyß-Inquart
fra 1. mai 1939
NSDAP
  Martin Bormann, leder av partikontoret
fra 1941 likestilt med en minister
NSDAP
  Wilhelm Frick, riksprotektor av Böhmen-Mähren
fra 24. august 1943
NSDAP

ReferanserRediger

  1. ^ Rebekka von Mallinckrodt (2015). «Präsidialkabinette». Deutsches Historisches Museum, Berlin. 
  2. ^ a b c d Reinhard Sturm (23. desember 2011). «Zerstörung der Demokratie 1930 - 1932». Bundeszentrale für politische Bildung. «Am 4. Januar 1933 trafen sich Papen und Hitler in Schröders Privathaus zu einer Unterredung, die als "Geburtsstunde des Dritten Reiches" (Karl Dietrich Bracher) gelten kann.» 
  3. ^ Reinhard Sturm (2011). «Zerstörung der Demokratie, Sondierungsgespräche». Bundeszentrale für politische Bildung. 
  4. ^ a b c Reinhard Sturm (2011). «Zerstörung der Demokratie, Hitler wird Reichskanzler». Bundeszentrale für politische Bildung. 
  5. ^ «Die Kabinette von 1919 bis 1933». Deutsches Historisches Museum, Berlin. Besøkt 28. desember 2016. 
  6. ^ «Reichstagsbrandverordnung – Wikisource». de.wikisource.org. Besøkt 29. desember 2016. 
  7. ^ «Ermächtigungsgesetz – Wikisource». de.wikisource.org. Besøkt 29. desember 2016. 
  8. ^ Arnulf Scriba (2015). «Das "Ermächtigungsgesetz" von 1933». Deutsches Historisches Museum. 
  9. ^ «Zerstörung der Demokratie, Ohnmacht der Hitler-Gegner». «Denn wer die Entwicklung zur Diktatur aufhalten wollte, musste sich in die Illegalität begeben – das schreckte ab. Als aber das "Dritte Reich" errichtet war und die Unmenschlichkeit seiner Herrschaftsziele und -methoden alles Dagewesene in den Schatten stellte, war es für einen breiten, erfolgreichen Widerstand zu spät.» 
  10. ^ Daniel Wosnitzka (2015). «Adolf Hitler 1889-1945». Deutsches Historisches Museum. «2. August: Reichspräsident Hindenburg stirbt. Hitler vereinigt die Ämter von Reichspräsident und Reichskanzler in seiner Person und führt den Titel "Führer und Reichskanzler". Die Reichswehr, aus der 1935 die Wehrmacht hervorgeht, wird auf ihn persönlich vereidigt.»