Stahlhelm, Bund der Frontsoldaten

Tyske første verdenskrigs eks-tjenestemenns organisasjon som eksisterte fra 1918 til 1935

Stahlhelm, Bund der Frontsoldaten (tysk for «Stålhjelm, frontsoldatenes forbund»), ofte forkortet Stahlhelm, var en av flere paramilitære organisasjoner (frikorps) som vokste fram i Weimarrepublikken etter det tyske nederlaget i første verdenskrig. Organisasjonen var i første rekke for krigsveteraner fra første verdenskrig, men ble etter hvert også et samlingsted for nasjonalistiske elementer og motstand mot Weimarrepublikken.

Medlemmer av Stahlhelm, Bund der Frontsoldaten fotografert før en utmarsj i 1934. Soldatene er kledt i uniformer fra Kaiserliche Armee supplert med nasjonalsosialistiske emblemer, samt utstyrt med Reichskriegsflagge

Organisasjonen ble grunnlagt 23. desember 1918 av Franz Seldte, reserveoffiser i Magdeburg, og Theodor Duesterberg, tidligere offiser ved Preussens krigsministerium, for å stå imot tilløpene til revolusjon fra venstresiden i Tyskland. Organisasjonen blad, Stahlhelm ble redigert av grev Hans-Jürgen von Blumenthal, som senere ble hengt for sin deltakelse i 20. juli-attentatet.

Innmarsj av Stahlhelms fanekompani under den store samlingen i forbindelse med 10-årsmarkeringen av Versaillestraktaten i juni 1929 på Deutsches Stadion i Berlin
Theodor Duesterberg marsjerer foran en enhet fra Stahlhelm i februar 1932. Duesterberg stilte i rikspresidentvalget som kandidat for «de tysknasjonale» og «stålhjelmene».

De fleste av medlemmene var sterkt nasjonalistiske, og mange var tilhengere av å gjeninnsette huset Hohenzollern. Organisasjonen hadde en rekke underavdelinger, blant annet en avdeling for krigsveteraner med jødisk bakgrunn, Reichsbund jüdischer Frontsoldaten. Med rundt 500 000 medlemmer i 1930, var Stahlhelm den største paramilitære organisasjonen i Weimarrepublikken. Stahlhelms medlemmer bar feltgrå uniformer under offentlige marsjer.

En del medlemmer gikk etterhvert over i Reichswehr, men Stahlhelm ble en viktig politisk styrke i 1920-årene og begynnelsen av 1930-årene. I 1929 samarbeidet denne under ledelse av Duesterberg med NSDAP og DNVP og en rekke andre høyreorienterte grupper mot Youngplanen, noe som vakte oppsikt. Disse arbeidet for å få avsatt regjeringen til Heinrich Brüning.

Duesterberg stilte som uavhengig nasjonalistkandidat i presidentvalget i 1932 for Deutschnationale Volkspartei og fikk 2 557 729 stemmer. I andre valgomgang trakk han seg til fordel for Adolf Hitler.

Etter at Hitler kom til makten ønsket han ikke å ha noen konkurrerende grupper i Tyskland, og ved et dekret av 1. desember 1933 ble alle medlemmer av Stahlhelm som var yngre enn 35 innlemmet i Sturmabteilung (SA). De eldre medlemmene ble innlemmet i SAs reserve. Dette var en svært upopulært handling, ettersom disse organisasjonene var ulike både ideologisk og medlemsmessig. Det hadde lenge vært et dypt fiendskap mellom Stahlhelms og SAs medlemmer, og de hadde til tider angrepet hverandre under møter eller gatekamper.

Forskjellene lå blant annet i Duesterbergs og andres uvilje mot den skarpe antisemittismen hos NSDAP og den venstreorienteringen som var innen SA. Samtidig var det et eksempel på hvordan Hitler sikret egen kontroll gjennom både å splitte og nøytralisere ved å skape indre spenninger, potensielle maktstrukturer utenfor hans direkte kontroll.

17. februar 1934 ble Stahlhelm omdøpt til Den nasjonalsosialistiske liga for veteraner. Franz Seldte forble arbeidsminister inntil andre verdenskrigs slutt.

Det gjenopplivede Stahlhelm rediger

I 1951 ble Stahlhelm gjenopprettet med hovedkvarter i Köln. Året etter, i 1952 og før han ble løslatt fra fengsel, ble den tidligere generalfeltmarskalken Albert Kesselring valgt til leder av organisasjonen,[1] et verv han hadde fram til sin død i 1960.

Den gjenopplivede organisasjonen har aldri oppnådd noen støtte av betydning, og har ikke hatt noen nevneverdig innvirkning på Tysklands politikk.

Referanser rediger

  1. ^ «Bund der Frontsoldaten' wahlt Kesselring zum Prasidenten», National Zeitung, 8. august 1952.

Kilder rediger