Svalbardtraktaten

traktaten om Svalbard

Svalbardtraktaten er en traktat inngått 9. februar 1920 i Paris mellom flere land om øygruppa Svalbard. Den ble inngått i forbindelse med fredskonferansene etter første verdenskrig. Først i 1925 ble traktatens bestemmelser om norsk overhøyhet over øygruppen nedfelt i norsk rett gjennom Svalbardloven, som regulerer Norges suverenitets- og myndighetsutøvelse på Svalbard. Svalbardtrakten er den siste av traktatene fra fredskonferansene som fortsatt gjelder.[1]

Oversikt over land som har signert Svalbardtraktaten

Bestemmelser rediger

Traktaten slår fast:

 Norges fulle og uinnskrenkede høihetsrett over Spitsbergenøgruppen. 

Avtalen anerkjenner Norge suverenitet over Svalbard; Spitsbergen og øyene omkring, Bjørnøya og Hopen. Traktatpartene har likevel «like rett til fiske og fangst» i disse områdene og i deres territoriale farvann. Bestemmelsen om likerett gjelder etter traktatens ordlyd bare innenfor territorialgrensen, som da utgjorde 4 nautiske mil. Spørsmålet om hvor langt ut likebehandlingsprinsippet skal gjelde er imidlertid noe uklar.[2] Fremdeles: Artikkel 7: «Med hensyn til erhvervelse, utnyttelse og utøvelse av eiendomsrett ... forplikter Norge sig ... å innrømme alle de høie kontraherende parters undersåtter en behandling basert på fullstendig likestilling...» Begrensningene traktaten pålegger Norge er blitt sammenlignet med det EF-traktaten pålegger medlemslandene.[2]

Traktaten tar sikte på å sikre Svalbards utvikling og den fredelige utnyttelse av naturressursene der. Norges suverenitet er begrenset på en slik måte at borgerne av enhver av statene som har undertegnet Svalbardtraktaten har lik rett til å drive næringsvirksomhet, jakt og fiske på øyene og i deres territorialfarvann.

Svalbard er ikke erklært som avmilitarisert sone.[3]. Da Norge ble medlem av NATO i 1949, protesterte Sovjetunionen mot at Svalbard ble innlemmet i forsvarsalliansens domene med den begrunnelse at det stred mot traktatens kapittel 9; imidlertid erklærte Norges regjering at dette ikke var riktig, og at Norge ville opprettholde sine forpliktelser etter Svalbardtrakaten om ikke å opprette eller tillate opprettet noen militærbase eller militær befestning [4]. Svalbard har aldri vært erklært nøytralt etter 1949, på samme måte som resten av Norge.


Område rediger

Svalbardtraktaten omfatter "Svalbardkvadranten" som omtales i avtaleteksten som:

 Spitsbergenøgruppen, som foruten Bjørnøya eller Beeren-Eiland omfatter alle øer mellem 10° og 35° lengde øst for Greenwich og mellem 74° og 81° nordlig bredde, særlig: Vest-Spitsbergen, Nordostlandet, Barents' Øy, Edge-Øy, Kong Karls Land. Hopen eller Hopen-Eiland og Prins Karls Forland tillikemed alle de øer, holmer og skjær, som hører dertil. 

I en dom fra Høyesterett i mars 2023 ble det bestemt at Svalbardtraktatens geografiske virkeområde ikke gjelder utover territorialfarvannet.[5]

Parter rediger

Liste over land som har signert Svalbardtraktaten.[6][7][8][9] Listen viser også land som tidligere var med i traktaten under andre land, men som senere har ratifisert avtalen i eget navn. Ett land holdt utenfor listen er Jugoslavia, som forlot traktaten ved oppløsningen i 1991 - ingen av de tidligere jugoslaviske nasjonene har gått inn i traktaten igjen.

Land År Informasjon
  Afghanistan 23. november 1929
  Albania 29. april 1930
  Argentina 6. mai 1930
  Australia 29. desember 1923 Utvidelse av Storbritannia
  Belgia 27. mai 1925
  Bulgaria 20. oktober 1925
  Canada 29. desember 1923 Utvidelse av Storbritannia
  Chile 17. desember 1928
  Danmark 24. januar 1924 Med Grønland og Færøyene. En av de originale Signaturstatene
  Den Dominikanske Republikk 3 Februar 1927
  Egypt 13. september 1925
  Estland 7. april 1930
  Finland 12. august 1925
  Frankrike 6. september 1924 En av de originale signaturstatene
  Hellas 21. oktober 1925
  India 29. desember 1923 Utvidelse av Storbritannia
  Irland 29. desember 1923 Utvidelse av Storbritannia. Som selvstendig nasjon 15. april 1976
  Island 31. mai 1994
  Italia 6. august 1924
  Japan 2. april 1925
  Kina 1. juli 1925
  Litauen 22. januar 2013
  Monaco 22. juni 1925
  Nederland 3. september 1920 Utvidelse til hele det Nederlandske Kongeriket
  New Zealand 29. desember 1923 Utvidelse av Storbritannia
  Nord-Korea 16. mars 2016
  Norge 8. oktober 1924
  Polen 2. september 1931
  Portugal 24. oktober 1927
  Romania 10. juli 1925
  Russland 7. mai 1935 Gikk inn i Svalbardtrakaten som Sovjetunionen i henhold til Artikkel 10 etter USAs anerkjennelse av den sovjetiske regjeringen
  Saudi-Arabia 2. september 1925
  Slovakia 21. februar 2017 Gikk inn i traktaten som Tsjekkoslovakia 9. juli 1930. Gikk inn i traktaten igjen 21. februar 2017
  Spania 12. november 1925
  Sveits 30. juni 1925
  Sverige 15. september 1924
  Storbritannia 29. desember 1923 Utvidet til selvstyrende nasjoner i Det britiske samveldet
  Sør-Afrika 29. desember 1923 Utvidelse av Storbritannia
  Sør-Korea 11. september 2012
  Tsjekkia 21. juni 2006 Gikk inn i traktaten som Tsjekkoslovakia 9. juli 1930. Gikk inn i traktaten igjen den 21. juni 2006
  Tyskland 16. november 1925
  Ungarn 29. oktober 1927
  USA 2. april 1924
  Venezuela 8. februar 1928
  Østerrike 12. mars 1930

Bakgrunn rediger

Før traktaten var Svalbard ingenmannsland og folkerettslig uavklart. Den norsk-russiske forretningsmannen Jonas Lied fikk under første verdenskrig i oppdrag av Johan Anker og det amerikanske selskapet Ayer & Longyear å forhandle med den russiske regjering om dannelsen av et russisk selskap som skulle kjøpe deres kullbrudd og andre eiendommer på øygruppen. Dette ville lette Russlands overtakelse av suvereniteten over hele territoriet.[10] Dessuten ble kullet på Svalbard interessant for russerne med fullføringen av jernbanen til Murmansk, ifølge Lied. En gruppe norske banker presset norske myndigheter til å stanse Lieds forhandlinger med de russiske interessentene. Utenriksminister Ihlen skiftet holdning, og Lied ble presset til å bryte forhandlingene med russerne. Lied hevdet i selvbiografien at han med personlig tap «reddet Spitsbergen for Norge».[11] Disse forhandlingene ble ikke omtalt i pressen på den tiden.[12]

Nye utfordringer rediger

Under utviklingen av EUs satellittnavigasjonsprogam Galileo, som forventes å være delvis operativt fra 2014, ble Svalbard satellittstasjon utpekt som en mulig sambandspost, og Norges Fredslag mente det kunne innebære et brudd på prinsippet om demilitarisering, hva norske myndigheter avviste.[13] Den ble feiret med Svalbard minutt for minutt i 2020.

Russisk misnøye rediger

I et brev til utenriksminister Ine Eriksen Søreide i februar 2020, uttrykte den russiske utenriksministeren Sergej Lavrov sin misnøye over måten Norge forvalter deler av Svalbardtraktaten, spesielt knyttet til norske restriksjoner på russisk helikopterbruk, samt fiskevernsonen og verneområdene.[14]

I forbindelse med 23. konsesjonsrunden på norsk sokkel i 2016[15] kom Russland med innsigelser, da de mente at utlysningen av norske oljeblokker ville stride mot Svalbard-traktaten.

Russland mener de geografiske grensene for «Spitsbergen-firkanten» – eller Svalbard-boksen – er bestemt i traktatens første artikkel. Siden russiske myndigheter mener enkelte av oljeblokkene hører til Svalbards sokkel, protesterte de. Norge mener Svalbard ikke har noen kontinentalsokkel.[16]

Det russiske utenriksdepartementet uttalte senere i februar at de mener Norge bryter Svalbardtraktaten. Siden det er langt mindre gruvedrift enn tidligere, ønsker Russland også å utvikle andre næringer på øygruppen.

Ine Eriksen Søreide og Forsvarsminister Frank Bakke-Jensen avviste kritikken fra Russland, da Norge ikke forhandler med en enkeltstat om hvordan Norge skal forvalte norsk territorium.[17]

Referanser rediger

  1. ^ Jørgen Holt Jørgensen: «Svalbardtraktaten står seg.» Dag og Tid, 8. mai 2015, s. 35.
  2. ^ a b Carl August Fleischer: Svalbards folkerettslige stilling i Arne Treholt, Karl Nandrup Dahl, Einar Hysvær og Ivar Nes (red.): «Norges havretts- og ressurspolitikk» (Tiden norsk forlag, 1976) (digital utgave) s. 140–141: «Selvsagt er Norge forpliktet til å holde sin lovgivning innenfor folkerettens og spesielt Svalbardtraktatens grenser. Men dette er ikke noe prinsipielt forskjellig fra det som også kan gjelde det norske fastland. Populært kan man si at Svalbard er en del av Norge, men at vi har et slags «mini-EF», der alle traktatparters borgere har adgang til å etablere seg og drive næringsvirksomhet uten diskriminering etter nasjonalitet. Allerede Svalbardtraktatens art. 1 sier klart fra at Svalbard er undergitt «Norges fulle og uinnskrenkede høyhetsrett.» Norges suverenitet er det således ikke tvil om. I tillegg til traktaten kan suvereniteten i dag sies å hvile på langvarig norsk administrasjon og utøvelse av høyhetsrett over området. Uttrykksmåten i Svalbardtraktaten art. 1 er valg med hensikt og ment som en realitet. ...»
  3. ^ Jensen, Øystein (2020). «The Svalbard treaty and Norwegian sovereignty». Arctic Review on Law and Politics. 11: 82–107. «'However, military activities other than the one mentioned in Article 9 are not prohibited: Svalbard is therefore not a “demilitarized” area in the international legal sense. '» 
  4. ^ «Sovjets påstand om militære forholdsregler i Svalbard-området savner ethvert grunnlag». Nationen. Norge;Oslo;;Oslo;;;;. 31. oktober 1951. s. 1. 
  5. ^ Berg, Aurora (20. mars 2023). «Høyesterett: Norge har enerett på Svalbards kontinentalsokkel». NRK. Besøkt 20. mars 2023. 
  6. ^ Traktat ... angående Spitsbergen, traktaten på Lovdata.
  7. ^ Jensen, Øystein (2020). «The Svalbard Treaty and Norwegian Sovereignty». Arctic Review on Law and Politics. 11: 82–107. ISSN 1891-6252. Besøkt 24. oktober 2023. 
  8. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 31. mars 2015. Besøkt 25. mai 2015.  lest 25. mai 2015.
  9. ^ Zaken, Ministerie van Buitenlandse. «Treaty concerning the Archipelago of Spitsbergen, including Bear Island». verdragenbank.overheid.nl (engelsk). Besøkt 27. oktober 2023. 
  10. ^ «(no) Jonas Lied» i Norsk biografisk leksikon.
  11. ^ Lied, Jonas: Over de høye fjelle. Oslo: Ernst G. Mortensen, 1961.
  12. ^ Werenskiold, Marit: «Introduction». Kapittel 1 i Marit Werenskiold (red.): Consul Jonas Lied and Russia. Collector, Diplomat, Industrial Explorer. 1910-1931. Oslo: Unipub, 2008.
  13. ^ «Svalbard-status i det blå». Ny Tid. 1. september 2006. Arkivert fra originalen 19. august 2014. Besøkt 4. januar 2013. 
  14. ^ https://www.dagsavisen.no/nyheter/innenriks/for-hundre-ar-siden-signerte-norge-avtalen-som-sikrer-suverenitet-pa-svalbard-1.1661082
  15. ^ https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/23.-konsesjonsrunde-tildeling/id2500924/
  16. ^ https://e24.no/naeringsliv/i/50lmpb/russland-ber-norge-om-aa-unngaa-ultimatum-om-svalbard-det-har-taarnet-seg-opp-problemer
  17. ^ https://www.nrk.no/urix/russland_-_-norge-bryter-svalbardtraktaten-1.14912366

Litteratur rediger

Eksterne lenker rediger