Tele (jord)

frossen mark

Tele er frosne jordlag (frostskorpe) som oppstår når temperaturen holder seg under frysepunktet lenge nok. Dybden til telen avhenger av hvor lenge og hvor mye temperaturen ligger under frysepunktet. Om det ligger løssnø på bakken så isolerer det for varmetap til luften ovenfor. Telen blir da ikke like dyp som om bakken hadde vært bar. Ved store snøfall tidlig på vinteren blir det minimalt med tele. Særlig luftig snø med lite tetthet er god isolasjon. Oppvarming av i jorden i løpet av sommeren har betydning for hvor dypt telen går (i kjølige deler av Norge er denne oppvarming ubetydelig). I vannholdig jord som myr er telen grunnere enn i tørr jord som sand og grus der telen går dypere under ellers like forhold. Vann har stor varmekapasitet og liten varmeledningsevne (is i jorden fungerer som isolasjon mot teledannelse i dypere lag). Jordartens varmeledende evne har betydning for teledybden. I organiske masser som torv og matjord er telen typisk bare halvparten så dyp som i mineraljord som grus og sand. Tele er som regel et hinder for anleggsarbeid. Tele øker jordens bæreevne noe som ved anleggsarbeid om vinteren kan utnyttes til transport i terrenget og stabilitet for bratte skråninger. Telehiv oppstår når tele fører til at enkelt typer jord utvider seg betydelig. Telehiv kan skade bygninger når telens løftende virkning er ujevn noe som kan bør til brudd og setningsskader i konstruksjonen.[1] Myrjord og fet matjord har omrking 10 ganger så stor evne til kuldemagasinering som masser av tørr stein og grus (tilsvarende for typisk veifundament).[2]

Teleløsing i Utajärvi i Finland.

Ordet har germansk opphav (av «grunn, bunn») og norrønt þeli. Ordet er beslektet med det norske ordet tel som betyr «bunn, gulv», tæl i betydning «seig vilje til å gjennomføre» og tilje som brukes om bord i bunnen av en båt og om gulvbord.[3]

Under teleløsningen kan det øverste jordlaget bli nesten flytende. Bæreevnen for noen veier blir redusert under teleløsningen og veimyndighetene kan midlertidig sette ned største tillatte vekt på kjøretøy.[4][5]

I Hedmark, Oppland og Finnmark har vannledninger av hensyn til telen blitt lagt på 2 til 2,5 meters dyp. I Rogaland og Møre og Romsdal på rundt 1,2 meter. I 1961 ble største teledybde i sandig grus på det indre Østlandet anslått til rundt 2 meter (Hamar) opp til 2,8 meter (Tynset og Dombås), på Finnmarksvidda 3 til 3,2 meter, Tromsø 1,8 til 2 meter, kysten av Vestlandet 0,8 til 1 meter, Trondheim 1,6 meter og langs Oslofjorden 1,6 meter.[2]

Se ogsåRediger

ReferanserRediger

  1. ^ Sandmæl, Tor (1971). Vinterbygging. Oslo. 
  2. ^ a b Skaven-Haug, Sv. (1961). Frostsikker fundamenteringsdybde for byggverk og vannledninger. Oslo: Norges geotekniske institutt. 
  3. ^ Yann de Caprona (2013): Norsk etymologisk ordbok. Kagge forlag, Oslo.
  4. ^ Hauge, Bernhard (1996). Bruk av tunge kjøretøy: nyttelast m.m. Bekkestua: NKI-forl. ISBN 8256239204. 
  5. ^ Hvor mye kan du laste? Hvor kan du kjøre?: Vegdirektoratet informerer : vilkår for bruk av kjøretøy. [Oslo]: Statens vegvesen, Vegdirektoratet. 1994.