Humus (latin for «jord») er organisk materiale som gir jorda den mørke fargen.Humus er kompliserte organiske molekyler og forbindelser (kolloider eller partikler) som dannes når organisk materiale (plante- og dyrerester) brytes ned i jorden. Humuspartiklene er svært stabile molekyler som sjelden brytes videre ned hvis miljøet der de finnes ikke endres. Humuspartikler kan ha en halveringstid på flere tusen år.

Humus har en karakteristisk mørk farge og kan sees i den øverste delen av en jordprofil.

Råhumus er materiale av humus der temperaturen er for lav og næringstilstanden og for dårlig til at det skjer noe omfattende omdannelse til jord. Råhumus danner en matte på bakken med dødt plantemateriale.[1]

Humus spiller en sentral rolle i oppbygningen av jordstruktur og har stor betydning for å gjøre jorden egnet for plantevekst. Elektriske ladninger på humuskolloidet binder leirekolloidene sammen og er viktig for å danne en stabil grynstruktur i jorda. Humus kan også binde negativt ladede ioner (plantenæringsstoffer som nitrat) i jorda som ellers ville være utsatt for utvasking. Humus kan absorbere vann tilsvarende 80–90 % av sin egen vekt og betyr mye for å hindre uttørring på tørkesvak jord.

Humus finnes i større eller mindre grad i de fleste vannkilder, og vil gi vannet en farvetone, fra svakt gulaktig til helt brun. Humus i vannet vil lett kunne ses på en hvit bakgrunn, som i en plastbøtte eller i et badekar. Humus setter en svak smak av jord på vannet, men er i utgangspunktet helt ufarlig å drikke. Hvis vannet desinfiseres med klor, kan det dannes kloroform og andre antatt kreftfremkallende organiske forbindelser. Humus reduserer strålingsintensiteten ved desinfeksjon med ultrafiolett stråling.[2]

ReferanserRediger

  1. ^ Bratberg, Even (no) Råhumus i Store norske leksikon
  2. ^ «Humus og farge i drikkevannskilder». Kilimatilpasninger i norske kommuner. Besøkt 28. juli 2018.