Wikipedia

Stumpneshorn

art av upartåede hovdyr

Stumpneshorn eller hvitt neshorn (Ceratotherium simum) er én av to afrikanske neshorn (Rhinocerotidae); den andre er spissneshorn. Stumpneshorn er eneste art i slekten Ceratotherium. Arten er den mest tallrike av neshornene, og den består som to taxa; nordlig stumpneshorn og sørlig stumpneshorn. Selv om arten av og til kalles hvitt neshorn er ikke dette enorme pattedyret hvitt, men varierer snarere fra grått til gulbrunt i utfarging.

Stumpneshorn
Sørlig stumpneshorn (C. s. simum)
Nomenklatur
Ceratotherium simum
Burchell, 1817
Populærnavn
stumpneshorn,
hvitt neshorn
Klassifikasjon
Rikedyr
Rekkeryggstrengdyr
Klassepattedyr
Ordenhovdyr
Familieneshorn
TribusDicerotini
SlektCeratotherium
Miljøvern
IUCNs rødliste:[1]
ver 3.1
UtryddetUtryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftig

NT — Nær truet

Økologi
Habitat: terrestrisk, savanne og krattskog
Utbredelse:
Inndelt i

Stumpneshornet er en enorm planteeter uten naturlige fiender, annet enn mennesket. Neshornet inngår blant Afrikas fem store, sammen med løve, leopard, kafferbøffel og afrikansk savanneelefant, og er viktig element i økoturisme. Stumpneshorn står oppført som nær truet på IUCNs rødliste, men arten er også oppført på CITES liste I.[1] Det innvilges allikevel lisens til troféjakt på et antall dyr årlig, blant annet i Sør-Afrika.[2]

Den nordlige underarten har svært få gjenværende individer, med bare to bekreftede igjen i 2018 (to hunner: Fatu, 18 og Najin, 29), begge i fangenskap. Sudan, verdens siste kjente mannlige nordlige stumpneshorn, døde i Kenya 19. mars 2018, 45 år gammel.[3]

Biologi rediger

 
Neshornet Sudan, av arten nordlig stumpneshorn, på vei til Ol Pejeta Conservancy, Kenya (2010)
 
Sørlig stumpneshorn (2009),
nær Waterberg National Park, Namibia
 
Stumpneshorn har tre distinkt tær på hver fot
 
Stumpneshorn elsker sølebad og bryr seg mindre om gnuflokken, Etosha nasjonalpark

Beskrivelse rediger

Stumpneshorn er det fysisk største av de nålevende neshornene. Det kan bli cirka 4 meter langt og omkring 190 cm i skulderhøyde. Hannen blir normalt større enn hunnen. Kroppen er tønneformet og massiv. Ekstra store eksemplarer kan veie opp mot 3,5 tonn,[4] selv om 1,7–2,3 tonn er mer typisk (avhengig av kjønn).[5] Et særtrekk er artens godt definerte skulderpukkel.

Det enorme hodet er sadelformet og har normalt to horn ytterst, som begge kjønn bærer. Det fremste hornet blir større enn det bakre, og hannens horn blir gjerne større enn hunnens. Det største av hornene kan i ekstreme tilfeller blir opp mot 150 cm langt, men det normale er cirka 60 cm. Ørene sitter øverst (langt bak) på hodet og er traktformede og oppreiste, og meget bevegelige. Hørselen er svært godt utviklet. Øyene sitter på siden av hodet og er små. Synet er lite utviklet. Neseborene og den brede munnen går nesten i ett, og arten har godt utviklet luktesans.

Den tønneformede kroppen har tykk, grov hud og ender opp i en halvlang hale, med en hårtufs ytterst, og fire kraftige, men relativt korte ekstremiteter, men neshorn er allikevel forbausende hurtige. Hver fot, som er relativt rund og flat, er utrustet med tre distinkte tær.

Atferd og økologi rediger

Neshornene tilhører den resterende megafaunaen på kloden vår og regnes som en svært viktig drivende faktor i økosystemet.[2] Om de skulle forsvinne er forskerne redd for at det kan utløse kaskadende negative følger for økosystemet.[6]

Stumpneshornet er en planteeter som trives i relativt flatt terreng med kort gress- og buskkledd savanne. Arten evner å beite gresset til 25–60 mm fra bakken, noe som gir positiv effekt ved gressbranner og lignende. Det fører blant annet til redusert heterogenitet i landskapet,[2] og kan ifølge Everatt et al. (2016) føre til trofiske kaskader.[7]

Dyra drikker normalt vann to ganger om dagen, men i tørketiden kan de klare seg uten vann i opp mot fem dager. Habitatet der dyrene trives må imidlertid ha tilgang på drikke- og sølevannsområder, for når anledningen byr seg tar neshorn seg gjerne et gjørmebad, for å beskytte den mer eller mindre hårløse huden mot den sterke solen. Arten beiter på ulike planter i grasfamilien på savannen, men foretrekker de korteste frøplantene.

På grunn av størrelsen har ikke neshorn naturlige fiender, om man ser bort i fra mennesket. De kan leve til de blir omkring 40–50 år gamle. Stumpneshornet er normalt lite aggressivt og uredd mennesker, noe som gjør arten svært utsatt for krypskytteri, på grunn av de svært verdifulle hornene (som ikke egentlig er elfenben, men av mange betraktes som noe lignende og like verdifullt). Hornene utgjør nemlig et viktig potensmiddel i tradisjonell østlig medisin.

Stumpneshorn lever i små flokker på opptil 14 individer, for det meste voksne hunner og kalver, men også i noen grad unge hanner. Voksne hanner er som oftest solitære. Dominante hanner markerer gjerne reviret med ekskrementer og urin.[8] Hannenes territorier overlapper ikke og er omkring 0,75–13,9 km² store og ofte avgrenset av naturlige eller unaturlige grenser, som elver, innsjøer og veier.[2] Ekskrementene leveres i kompakte dynger (hauger), og reviret kan ha 20–30 slike dynger som advarer andre neshorn om territoriet.

Reproduksjon rediger

 
Reproduksjon blant stumpneshorn er en tung affære, for hunnen

Hunnene når kjønnsmoden alder omkring 6–7 år gamle, mens hannene ikke blir kjønnsmodne før i 10–12 års alderen. Drektighetstiden varer i cirka 16 måneder og hunnen gir liv til kun ett avkom, som kalles kalv. Ved fødselen veier kalven normalt 40–65 kg. De først to–tre dagene er den litt ustødig til bens. Om den føler seg truet tar den tilflukt foran mora, som er svært beskyttende og vil kjempe med alle midler for kalven. Kalven avvennes fra den er to måneder gammel, med den vil fortsette å die mora til den blir omkring 12 måneder gammel.

Underarter rediger

Arten deles vanligvis inn i to underarter, med hvert sitt avgrensede leveområde. Sørlig stumpneshorn finnes i det sørlige Afrika, særlig i Sør-Afrika. Nordlig stumpneshorn har sitt naturlige utbredelsesområde i Riftdalen, i grensetraktene mellom Den sentralafrikanske republikk, Kongo, Sør-Sudan og Uganda.

Hvorvidt denne stammen utgjør en underart eller er en egen art er omstridt. Genetiske undersøkelser antyder at de to gruppene skilte lag for omkring en million år siden, og at de genetiske og morfologiske forskjellene gjør at denne bestanden kan regnes som en egen art.[9] Det er imidlertid ingen enighet om klassifiseringen,[10] og Groves (2010) artsrangering av nordlig stumpneshorn ble nylig utfordret av Harley et al. (2016), av konserveringshensyn, som også hevder at nordlig og sørlig stumpneshorn kan ha splittet så nylig som for omkring 200 000 år siden.[11][2]

Så langt man vet var det kun tre voksne individer av nordlig stumpneshorn igjen i verden ved inngangen til 2018. Én hann og to hunner, som alle var i fangenskap.[12] Nordlig stumpneshorn er derfor funksjonelt utryddet. Hannen, som gikk under kallenavnet «Sudan», var den siste man kjenner til av nordlig stumpneshorn, døde mandag 19. mars (2018) ved Ol Pejeta Conservancy i Kenya, etter lengre tids sykdom.[13] Forsøk er i gang med å prøve å redde det nordlige stumpneshornet fra utryddelse ved prøverørsbefruktning, hvor egg fra de to gjenlevende hunnene Najin og Fatu er blitt befruktet med sæd fra Sudan og forsøkes implantert i sydlige stumpnesehorn som surrogatmødre. [14]

Utbredelse rediger

Stumpneshorn er den mest tallrike av neshornartene. Det var utbredt i to distinkte populasjoner; en i Sentral-Afrika og en i det sørøstlige Afrika, hvorav nesten alle befinner seg i Sør-Afrika, Namibia, Zimbabwe, Kenya og Uganda. Den nordlige populasjonen er i praksis utdødd. Krigshandlinger og krypskyttere hadde tatt ut de siste 30 dyrene.[15] Den sørlige populasjonen teller (2015) imidlertid omkring 19 666–21 085 individer og er en suksesshistorie for moderne konservering av ville dyr,[2] gitt at populasjonen rundt år 1895 var på kun 20–50 individer.[2] Dagens bestand er imidlertid fragmentert og består som mer enn 300 mindre populasjoner. I 2015 talte den største enkeltpopulasjonen 4 952 individer. Omkring 1/3 av totalbestanden (6 140) holder til på privat grunn. Sør-Afrika og Swaziland konserverer cirka 90,7 prosent av totalbestanden, noe som utgjør respektive 18 413 og 76 individer.[2]

Krypskyting rediger

 
Et nordlig stumpneshorn skutt tidlig på 1900-tallet

Historisk sett var den viktigste faktoren i tilbakegangen til stumpneshorn ukontrollert jakt i kolonitiden, men nå er krypskyting etter hornet deres den primære trusselen. Stumpneshornet er spesielt utsatt for jakt fordi det er et stort og relativt lite aggressivt dyr med svært dårlig syn og generelt lever i flokker.

Til tross for mangelen på vitenskapelig bevis, er neshornet høyt verdsatt i tradisjonell asiatisk medisin, hvor det males til et fint pulver eller produseres til tabletter som skal brukes som behandling for en rekke sykdommer som neseblod, slag, kramper og feber. På grunn av denne etterspørselen oppsto flere svært organiserte og svært lønnsomme internasjonale krypskytingsyndikater og ville utføre krypskytingsoppdragene sine med avanserte teknologier som spenner fra nattkikkertsikter, lyddempede våpen, pileutstyr og til og med helikoptre. Den pågående konflikten i Den demokratiske republikken Kongo og inngrep fra krypskyttere som hovedsakelig kommer fra Sudan har ytterligere forstyrret innsatsen for å beskytte de få gjenværende nordlige neshornene.[16]

I 2013 ble krypskytingen for stumpneshorn nesten doblet fra året før. Som et resultat har det hvite neshornet nå fått status som nesten truet ettersom dens totale befolkning topper på 20 000 medlemmer. Krypskyting av dyret har gått nesten ukontrollert i det meste av Afrika, og neshornets ikke-voldelige natur gjør det utsatt for krypskyting. Mosambik, et av de fire hovedlandene det stumpneshornet lever i, brukes av krypskyttere som en passasje til Sør-Afrika, som rommer et ganske stort antall stumpneshorn. Her blir neshorn jevnlig drept og hornene deres smuglet ut av landet.[17] Fra og med 2014 anser Mosambik krypskyting av stumpneshorn som en forseelse.[18][19] Stumpneshornbestanden i Sør-Afrikas Kruger nasjonalpark falt med 60 % mellom 2013 og 2021, til anslagsvis 3529 individer.[20]

I mars 2017 brøt krypskyttere seg inn i den franske dyrehagen Thoiry Zoo. Et sørlig stumpneshorn ved navn Vince ble funnet skutt og drept i innhegningen hans; krypskytterne hadde fjernet det ene hornet hans og hadde forsøkt å fjerne det andre hornet hans. Dette antas å være første gang et neshorn ble drept i en europeisk dyrehage.[21][22][23]

Selv med økt innsats mot krypskyting i mange afrikanske land, er mange krypskyttere fortsatt villige til å risikere død eller fengsel på grunn av den enorme mengden penger de kan tjene. Neshorn kan få titusenvis av dollar per kilo på det svarte markedet i Asia og kan, avhengig av nøyaktig pris, være verdt mer enn vekten i gull.[24] Krypskyttere begynner også å bruke sosiale medier for å få informasjon om plasseringen av neshorn i populære turistattraksjoner (som Kruger nasjonalpark) ved å søke etter geotaggede fotografier lagt ut på nettet av intetanende turister. Ved å bruke GPS-koordinater til neshorn i nyere bilder, kan krypskyttere lettere finne og drepe målene sine.[25]

Moderne bevaringstaktikk rediger

 
Stumpneshorn ved Seoul Grand Park i Gwacheon, Sør-Korea

Det nordlige stumpneshornet er kritisk truet til det punktet at bare to av disse neshornene er kjent for å forbli i verden, begge i fangenskap.[26] Flere bevaringstaktikker er tatt for å forhindre at denne underarten forsvinner fra planeten. Den kanskje mest bemerkelsesverdige typen bevaringsinnsats for disse neshornene er å ha flyttet dem fra Dvur Kralove Zoo i Tsjekkia til Kenyas Ol Pejeta Conservancy 20. desember 2009, hvor de har vært under konstant vakt hver dag, og har fått gunstig klima og kosthold, som de har tilpasset seg godt, for å øke sjansene for reproduksjon.

For å redde det nordlige stumpneshornet fra utryddelse kunngjorde Ol Pejeta Conservancy at det ville introdusere et fruktbart sørlig hvitt neshorn fra Lewa Wildlife Conservancy i februar 2014. De plasserte hannnesehornet i en innhegning med begge kvinnelige nordlige hvite neshornene i håp om å krysse rasen underarten. Å ha hannnesehornet med to hunnnesehorn var forventet å øke konkurransen om hunnnesehornet og burde i teorien resultere i flere parringsopplevelser. Ol Pejeta Conservancy kunngjorde ingen nyheter om parring av neshorn.[27][28][29]

22. august 2019, ved bruk av mikroinjeksjon, ble egg fra Fatu og Najin "inseminert med hell" ved bruk av sædvæsken fra Saut og Suni. Hannen Sudans sæd ble høstet før hans død og er fortsatt i Kenya.[30][31]

Den 11. september 2019 ble det kunngjort at "to embryoer" ble generert og vil bli oppbevart i frossen tilstand, til de plasseres i en surrogathun.[32][33] 15. januar 2020 ble det kunngjort at «et nytt embryo» ble opprettet ved bruk av de samme teknikkene; alle tre embryoene er "fra Fatu".[34]

I fangenskap rediger

Et par stumpneshorn i Tobu Zoo i Saitama, Japan

De fleste stumpneshorn i dyreparker er sørlige stumpneshorn; i 2021 ble det anslått at det var over 1000 sørlige stumpneshorn i fangenskap over hele verden.[35] Villfangede sørlige stumpneshorn vil lett avle i fangenskap gitt passende mengder plass og mat, samt tilstedeværelsen av andre hunnneshorn i hekkealder. Men av grunner som foreløpig ikke er forstått, er reproduksjonshastigheten ekstremt lav blant fangenskapsfødte sørlige hunner.[36]

San Diego Wild Animal Park i San Diego, California, USA hadde to nordlige stumpneshorn, [37][38] hvorav den ene var villfanget. 22. november 2015 ble en 41 år gammel hun ved navn Nola (født i 1974), som hadde vært utlånt fra Dvůr Králové Zoo i Dvůr Králové, Tsjekkia) siden 1989, avlivet etter å ha opplevd en nedgang i helsen.[39] 14. desember 2014 døde en 44 år gammel han ved navn Angalifu av alderdom i San Diego Zoo.[40] De andre fire fangede nordlige stumpneshornene ble lånt ut til Ol Pejeta Conservancy i Kenya, og bare to er fortsatt i live. Hunnene Najin og Fatu lever fortsatt, mens hannene Suni og Sudan døde i henholdsvis 2014 og 2018.[41] De nordlige stumpneshornene hadde blitt overført til Ol Pejeta Conservancy fra Dvůr Králové Zoo i 2009 i et forsøk på å beskytte gruppen i deres naturlige habitat.[42][43] De eneste to nordlige stumpneshornene som er igjen holdes under væpnet vakthold i Kenya.[44]

Inndeling rediger

Inndelingen følger IUCN/SSC African Rhino Specialist Group og IUCNs rødliste.[1]

Treliste

Referanser rediger

  1. ^ a b c Emslie, R. 2012. Ceratotherium simum. In: IUCN 2013. IUCN Red List of Threatened Species. Version 2013.1. Besøkt 2013-11-18
  2. ^ a b c d e f g h Emslie R, Adcock K. 2016. A conservation assessment of Ceratotherium simum simum Arkivert 24. mars 2018 hos Wayback Machine.. In Child MF, Roxburgh L, Do Linh San E, Raimondo D, Davies-Mostert HT, editors. The Red List of Mammals of South Africa, Swaziland and Lesotho. South African National Biodiversity Institute and Endangered Wildlife Trust, South Africa.
  3. ^ «World's last male northern white rhino dies». CNN. 
  4. ^ Wroe, S.; Crowther, M.; Dortch, J. & Chong, J. (2004). "The size of the largest marsupial and why it matters". Proceedings of the Royal Society B: Biological Sciences. 271: S34–6. doi:10.1098/rsbl.2003.0095. JSTOR 4142550. PMC 1810005 Freely accessible. PMID 15101412.
  5. ^ Macdonald, D. (2001) The New Encyclopedia of Mammals. Oxford University Press, Oxford.
  6. ^ Cromsigt, J. P. G. M.; Te Beest, M. (2014). "Restoration of a megaherbivore: Landscape-level impacts of white rhinoceros in Kruger National Park, South Africa". Journal of Ecology. 102 (3): 566–575. doi:10.1111/1365-2745.12218.
  7. ^ Everatt KT, Andresen L, Ripple WJ, Kerley GI. 2016. Rhino poaching may cause atypical trophic cascades. Frontiers in Ecology and the Environment 14:65–67.
  8. ^ Richard Estes (1991). The Behavior Guide to African Mammals: Including Hoofed Mammals, Carnivores, Primates. University of California Press. pp. 323–. ISBN 978-0-520-08085-0.
  9. ^ Groves, C.P.; Fernando, P; Robovský, J (2010). «The Sixth Rhino: A Taxonomic Re-Assessment of the Critically Endangered Northern White Rhinoceros». PLoS ONE. 5 (4): e9703. Bibcode:2010PLoSO...5.9703G. PMC 2850923  . PMID 20383328. doi:10.1371/journal.pone.0009703. 
  10. ^ Emslie, R. (2011). «Ceratotherium simum ssp. cottoni». IUCN Red List of Threatened Species. IUCN. 2011: e.T4183A10575517. Besøkt 21. mars 2018. 
  11. ^ Harley, E. H., de Waal, M., Murray, S. & O'Ryan, C. (2016). Comparison of whole mitochondrial genome sequences of northern and southern white rhinoceroses (Ceratotherium simum): the conservation consequences of species definition. Conservation Genetics 17, 1285–1291. (https://doi.org/10.1007/s10592-016-0861-2)
  12. ^ Gippoliti, S., Cotterill, F. P., Zinner, D., & Groves, C. P. (2018). Impacts of taxonomic inertia for the conservation of African ungulate diversity: an overview. Biological Reviews, 93(1), 115-130. DOI: 10.1111/brv.12335
  13. ^ OPC (2018) Northern White Rhinos. Ol Pejeta Conservancy, March 20th 2018. Besøkt 2018-03-23.
  14. ^ Natural World – Sudan – The Last of the Rhinos, BBC TV2
  15. ^ Ellis-Petersen, Hannah (20 March 2018). Last male northern white rhino is put down. The Guardian. Besøkt 2018-03-23 2018.
  16. ^ «African rhino poaching crisis». WWF. 
  17. ^ Bürger, Vicus. «Stropery: Koerier praat uit». Netwerk24. 
  18. ^ name="WWF2"
  19. ^ Dell'Amore, Christine (17 January 2014). "1,000+ Rhinos Poached in 2013:Highest in Modern History". National Geographic. Retrieved 25 Mars 2018.
  20. ^ «Rhino Poaching Update». Siyabonga Africa. 
  21. ^ «Poachers Kill Rhino in Brazen Attack at French Zoo». 
  22. ^ «Poachers kill rhino for his horn at French zoo» (engelsk). BBC News. 
  23. ^ «Poachers Break into French Zoo, Kill White Rhino And Steal His Horn». NPR. 
  24. ^ Gwin, Peter. «Rhino Wars». National Geographic. Arkivert fra originalen . 
  25. ^ Stampler, Laura. «Stick to Foodstagramming: Poachers May Be Following Your Safari Pictures». Time. 
  26. ^ Sullivan, Deborah. «Scientists seek to create new rhinos with stem cell technology». The San Diego Union-Tribune. 
  27. ^ Siteringsfeil: Ugyldig <ref>-tagg; ingen tekst ble oppgitt for referansen ved navn olp
  28. ^ Siteringsfeil: Ugyldig <ref>-tagg; ingen tekst ble oppgitt for referansen ved navn WWF3
  29. ^ «Male Southern White Rhino Introduced in Endangered Species Boma». Ol Pejeta Conservancy. Arkivert fra originalen 9. oktober 2014. Besøkt 26. desember 2023. 
  30. ^ Ciaccia, Chris. «Northern white rhino eggs successfully fertilized». Fox News. 
  31. ^ Fortin, Jacey. «Scientists Fertilize Eggs From the Last Two Northern White Rhinos». The New York Times. 
  32. ^ Dahir, Abdi Latif. «Scientists have successfully created embryos of the near-extinct northern white rhino». Quartz Africa. 
  33. ^ «Living on the brink». BBC Earth. 
  34. ^ Cara, Anna. «'Amazing': New embryo made of nearly extinct rhino species». ABC News. 
  35. ^ Siteringsfeil: Ugyldig <ref>-tagg; ingen tekst ble oppgitt for referansen ved navn COP19 Doc75
  36. ^ Swaisgood, Ron. «Scientific Detective Work in Practice: Trying to Solve the Mystery of Poor Captive-born White Rhinoceros Reproduction». CRES Report. Zoological Society of San Diego. s. 1–3. Arkivert fra originalen 23. mai 2013. Besøkt 26. desember 2023. 
  37. ^ Siteringsfeil: Ugyldig <ref>-tagg; ingen tekst ble oppgitt for referansen ved navn IRF
  38. ^ Eastman, Q. (2007) Northern white rhinos in danger. North County Times (11 June 2007) via Web Archive.
  39. ^ «Endangered white rhino dies at San Diego Zoo». Fox News. AP. 
  40. ^ Ohlheiser, Abby. «A northern white rhino has died. There are now five left in the entire world». The Washington Post. 
  41. ^ «ZOO Dvůr Králové – Severní bílý nosorožec Suni v Keni uhynul». zoodvurkralove.cz (tsjekkisk). Arkivert fra originalen . 
  42. ^ «Události ČT: Ve Dvoře Králové oplakávají Nabiré» (Czech). CT24. 
  43. ^ «Northern White Rhinos | Ol Pejeta Conservancy». olpejetaconservancy.org. 
  44. ^ The Last Two Northern White Rhinos in the World (Documentary). Hendelsen inntreffer 1:36–1:46. 

Eksterne lenker rediger


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Stumpneshorn&oldid=24259817»