Sekkdyr
En koloni av Clavelina moluccensis
En koloni av Clavelina moluccensis
Vitenskapelig(e)
navn
:
Ascidiacea
Blainville, 1824, 2000
Norsk(e) navn: sekkdyr[1]
(sjøpunger)
Biologisk klassifikasjon:
Rike: Dyr
Rekke: Ryggstrengdyr
Underrekke: Kappedyr
Antall arter: 1600
Habitat: havbunn
Utbredelse: alle verdenshav
Delgrupper:

Sekkdyr eller sjøpunger (Ascidiacea) er en klasse av kappedyr som lever det voksne nivstadiet som fastsittende filterspisere, men har et fritt larvestadie som likner på et lite rumpetroll.[2] Sekkdyrene utgjør de «typiske» kappedyrene, og omtaler av egenskaper hos kappedyr henviser vanligvis til denne klassen, og ikke til de mer spesialiserte gruppene. Sekkdyrene som klasse representerer en primitive formen av kappedyr, og gruppen er trolig parafyletisk.[3]

Sekkdyr spiser ved å suge sjøvann inne gjennom en kort, rørformet struktur. Vannet kommer deretter inn i munnhulen og svelget og gjennom en serie gjeller som er dekket av slim der partikler i vannet bli sittende fast. Vannet samles utenfor gjellene i et atrium og forlater dyret gjennom et mindre rør. Slimet i svelget beveger seg langs gjellebuene ved hjelp av flimmerhår, og entrer til slutt selve tarmen hvor partiklene slimet har fanget opp fordøyes. Anus åpner ut i atrium og avføringen følger med vannet ut av utløpsrøret.[2]

Sekkdyrene er en av de elste gruppene med ryggstrengdyr som er kjent, utbredt fra Kambrium til i dag, og muligens enda lengre tilbake.[4]

Bygning og levevisRediger

Sekkedyrene har et todelt liv med et tydelig larvestadie der hvert enkelt individ er frittsvømmende med en liten hale som er homolog med halen til virveldyr. Ved metamorfosen vil fleirtallet av disse dyr gå over til å bli filterspisere. For enkelte arter, som Megalodicopia hians, er de voksne dyrene rovlevende. Mange vil kunne danne store kolonier på havbunnen.

Av særtrekkene de har utviklet i forhold til deres forfedre er evnen til å skille ut et hudpanser kalt kappe (som også kan inneholde blodkar) bestående at et celluloseaktig materiale, blod med høy konsentrasjon av grunnstoffene vanadium og niob, manglende segmentering (selv i halen), tvekjønnethet, evnen til knoppskyting og kolonidannelse (ikke appendikularier) og et betydelig hulrom (kalt atrialrommet eller peribranchialhulen). Hulrommet, som er i dyrets midte, omslutter gjelletarmen og er åpent mot omgivelsene via et par sifoner.

Den sekundære kroppshulen (coelom) er svært tilbakedannet og begrenset til gjelleapparatet, hjertesekken og gonadene. Nervesystemet deres regnes for å være primitivt, men å kalle det redusert vil være mer korrekt. Blodstrømmen er i stand til å skifte bevegelsesretning.

Sekkdyr er tvekjønnede, og formerer seg ved å gyte egg og spermier rett ut i vannmassene. Befruktede egg vil utvikle seg til frittlevende larver som svømmer og driver rundt fram til de slår seg ned. Larvestadiet hos kappedyr er ført, og fremst en spredningsmekanisme, og er særlig viktig fpr de fatstittende gruppene.[5]

LarvestadieRediger

 
Frilevende sekkdyrlarve (nederst) sammenliknet med rumpetroll (av frosk, øverst).[6]
 
Larven festes. Halen, øyet, øret og hjernen reduseres. Munnen beveger seg oppover.[6]
 
Kroppsbygningen likner nå de voksne dyrenes.[6]

Sekkdyrenes larver har et ytre som er svært like rumpetroll. De aller fleste artene har en grunnleggende anatomien er lik den man finner hos andre ryggstrengdyr, med en ryggstreng av brusk som strekker seg i hele dyrets lengde, med et hult nerverør (ryggnerve) på oversiden og innvollene på undersiden. Larvene tar ikke til seg næring i larvetiden, med untak av familien Molgulidae. Hos denne familien har haleøse larver utviklet seg ved minst fire separate anledninger (et eksempel på konvergent evolusjon), og en av artene har direkte utvikling uten larvestadie.[7] Under fosterutviklingen dannes det ganske tidlig en ryggstreng av bruks som består av nøyaktig 40 celler.[8]

Forrerst har nerverøret en fortykning som fungerer som en primitiv hjerne, (bare) ett øye og ett ballanseorgan (øre). Som hos alle ryggstrendyr fortsetter kroppen bak anus i en langstrakt hale. Hos sekkdyrlarver er denne svært velutviklet og utgjør det aller meste av dyrets lengde. Den svømmer fritt i noen timer, og søker opp et sted der den kan feste seg. Der gjennomgår den en metamorfose, hvor halen, ryggstrengen, øyet og øret blir tapt, og bare en liten del av nervesystemet blir bevart.

ReferanserRediger

  1. ^ «Artsdatabankens artsopplysninger». Artsdatabanken. 2. august 2020. Besøkt 2. august 2020. 
  2. ^ a b Barnes, Robert D. (1982). Invertebrate Zoology. Philadelphia, PA: Holt-Saunders International. s. 1028–1042. ISBN 0-03-056747-5. 
  3. ^ Gittenberger, A.; Shenkar, N.; Sanamyan, K. (2015). "Ascidiacea". In: Shenkar, N.; Gittenberger, A.; Lambert, G.; Rius, M.; Moreira Da Rocha, R.; Swalla, B. J.; Turon, X. (2017). Ascidiacea World Database. Accessed through: World Register of Marine Species on 2017-09-15.
  4. ^ Fedonkin, M. A.; Vickers-Rich, P.; Swalla, B. J.; Trusler, P.; Hall, M. (2012). «A new metazoan from the Vendian of the White Sea, Russia, with possible affinities to the ascidians». Paleontological Journal. 46: 1–11. doi:10.1134/S0031030112010042. 
  5. ^ Lemaire, P. (10. mai 2011). «Evolutionary crossroads in developmental biology: the tunicates». Development. 138 (11): 2143–2152. doi:10.1242/dev.048975. Besøkt 1. desember 2014. 
  6. ^ a b c Bilden og tildels teksten er hentet fra A guide to the shell and starfish galleries. Department of zoology, British Museum (Natural History). 1901. , sider 88–89; sannsynligvis forfattet av Sir Edward Ray Lankester. Bilden er oprinnelig fra Lankesters bok Degeneration. A chapter in darwinism (1880).
  7. ^ Huber & al. (2000). «The evolution of anural larvae in molgulid ascidians». Seminars in Cell & Developmental biology (6): 419-426. Besøkt 16. juli 2020. 
  8. ^ Ogura, Y; Sasakura, Y (2013). «Ascidians as excellent models for studying cellular events in the chordate body plan». Biol Bull. 224 (3): 227–36. PMID 23995746. doi:10.1086/BBLv224n3p227.