Mekanistisk filosofi

Den mekanistisk filosofien (mekanisk filosofi) er en form for naturfilosofi som sammenligner universet med en storstilt mekanisme (som en maskin). Den mekaniske filosofien er knyttet til den vitenskapelige revolusjonen og tidlig moderne tid i Europa. En av de første redegjørelsene for den universelle mekanismen finnes i åpningspassasjen til Leviathan av Thomas Hobbes utgitt i 1651.

Noen idehistorikere og kritiske teoretikere hevder at tidlig mekanisk filosofi var knyttet til skuffelse og avvisning av ideen om naturen som levende eller tilholdssted for ånder eller engler.[1] Andre forskere har imidlertid bemerket at tidlige mekaniske filosofer likevel trodde på magi, kristendom og spiritisme.[2]

Utvikling av den mekaniske filosofienRediger

Et mekanisk syn er materialistisk og deterministisk. Alt som skjer har opphav i forutgående prosesser i materien og dens minste deler, helt ned til atomene. Den gamle greske atomismen er det første eksempelet på et mekanisk verdenssyn i filosofien.[3]

Naturfilosofene som var opptatt av å utvikle den mekaniske filosofien, var i stor grad franske tenkere som Pierre Gassendi, Marin Mersenne og René Descartes. Andre var de engelske tenkerne Sir Kenelm Digby, Thomas Hobbes og Walter Charleton, samt den nederlandske naturfilosofen Isaac Beeckman.[4] Descartes mente at fysikkens og kjemiens lover var tilstrekkelige til å forklare livsprosessene uten at en trenger teleologiske prinsipper. Disse tillegges avgjørende betydning i det motsatte synet, kjent som vitalismen.[3]

Robert Boyle brukte betegnelsen «mekaniske filosofer» for å referere både til dem med en teori om «kropp» eller atomer av materie, som Gassendi og Descartes, og de som ikke hadde en slik teori. En vanlig oppfatning var var urverk-universet. Hans mening ville være problematisk i tilfellene til Hobbes og Galileo Galilei; det vil omfatte Nicolas Lemery og Christiaan Huygens, så vel som ham selv. Newton ville være en overgangsfigur.[5]

I Frankrike spredte den mekaniske filosofien seg mest gjennom private akademier og salonger; i England i Royal Society. I England hadde oppfatningen ikke noen stor oppslutning ved universitetene, men fikk større utbredelse i Frankrike, Nederland og Tyskland.[6]

ReferanserRediger

  1. ^ Merchant, Carolyn (1990). «Chapters 4, 9, 10». The Death of Nature: Women, Ecology, and the Scientific Revolution. Harper Collins. ISBN 0062505955. 
  2. ^ Josephson-Storm, Jason (2017). «Chapter 2». The Myth of Disenchantment: Magic, Modernity, and the Birth of the Human Sciences. University of Chicago Press. ISBN 978-0-226-40336-6. 
  3. ^ a b Tranøy, Knut Erik:(no) Mekanisk (filosofi) i Store norske leksikon
  4. ^ Margaret J. Osler (2004). Divine Will and the Mechanical Philosophy: Gassendi and Descartes on Contingency and Necessity in the Created World. Cambridge University Press. s. 6. ISBN 978-0-521-52492-6. 
  5. ^ S. Fisher (2005). Pierre Gassendi's Philosophy And Science: Atomism for Empiricists. BRILL. s. 205 with note 1–6. ISBN 978-90-04-11996-3. 
  6. ^ The Cambridge History of Science: Volume 3, Early Modern Science. Cambridge University Press. 2006. s. 46. ISBN 978-0-521-57244-6.