Shapinsay
Shapinsay (norrønt: Hjálpandisey; skotsk: Shapinsee[1]) er en av øyene i den skotske øygruppen Orknøyene. Det er én landsby på øya, Balfour, som har fergeforbindelse til Kirkwall på Mainland. Landsbyen er dominert av det skotske baronislottet Balfour Castle som ble bygd i 1848 av Balfour-familien. Herskapshuset er et av øyas mest fremtredende trekk, en påminnelse om Balfour-familiens dominans over Shapinsay på 1700- og 1800-tallet; og som skapte seg en stor formue med handel med India. Balfours forvandlet livet på øya ved å introdusere nye teknikker for forbedre landbruket. Andre landemerker inkluderer en stående stein (menhir), broch (rundhus) fra jernalderen, en underjordisk struktur, og en saltvannsdusj.
| Shapinsay | |||
|---|---|---|---|
| Hjálpandisey | |||
 Ork, nordspissen av øya Shapinsay | |||
| Geografi | |||
| Plassering | Atlanterhavet | ||
| Øygruppe | Orknøyene | ||
| Areal | 2 783 hektar | ||
| Lengde | 7,5 kilometer | ||
| Bredde | 6 kilometer | ||
| Høyeste punkt | 64 m Ward Hill | ||
| Administrasjon | |||
| Land | Storbritannia | ||
| Demografi | |||
| Befolkning | 307 (2011) | ||
| Posisjon | |||
 Shapinsay 59°02′56″N 2°51′31″V | |||
Med et område på 29,5 kvadratkilometer er Shapinsay den åttende største øya på Orknøyene. Den er lavtliggende og fruktbar, derfor er det meste av arealet overlatt til jordbruk. Shapinsay har to naturreservater og er kjent for sitt fugleliv.[2]
Ved folketellingen i 2011 hadde Shapinsay en befolkning på 307 innbyggere.[3] Øyas økonomi er først og fremst basert på landbruk med unntak av noen få små bedrifter som i stor grad er knyttet til turisme. Bygging av en vindkraftverk kom i gang i 2011 til det beste for lokalsamfunnet og ble reist rundt 5km øst for havnen Balfour.[4][5]
Historie rediger
Tidlig historie rediger
Stående steiner viser til at det har vært menneskelig bosetning på øya siden neolittisk tid (bondesteinalderen). Ifølge den romerske historikeren Tacitus på 100-tallet e.Kr. ble innbyggerne på Orknøyene underkastet av den romerske generalen Agricola, og en lokal legende hevder at han gikk i land på Shapinsay. I løpet av 1700-tallet ble et torp ved navn Grukalty omdøpt til Agricola (som også er latin for «bonde»). Romerske mynter er funnet på Shapinsay, men de kan ha blitt brakt til øya av handelsmenn.[6][7]
I motsetning til de fleste av de større Orknøyene, er avledningen av navnet Shapinsay ikke åpenbar. Den siste ay er norrønt for øy, men de to første stavelsene er vanskeligere å tolke, og britiske forsøk på tolkninger er preget av kreative gjetninger som er lite overbevisende.[8] Shapinsay er kort nevnt i de norrøne sagaene. Håkon Håkonssons saga sier at Håkon Håkonsson ankret opp i Elwick Bay på midten av 1200-tallet før han seilte sørover og til slutt ikke fikk noe resultat i slaget ved Largs.[9]
1700-tallet rediger
På 1700-tallet ble det innført tekniske forbedringer i jordbruket på Shapinsay som ble innført av den rike Balfour-familien. Familien eide godset Sound, som dekket den vestlige delen av øya. Godset hadde gått fra Tulloch-familien til Buchanan-familien i 1627. John Buchanan var en kongelig tjener og hans hustru Margaret Hartsyde, som selv hadde tjenestegjort for dronning Anna, var fra en familie Kirkwall.[10]
I 1674 bygde Arthur Buchanan huset til Sound, der Balfour Castle nå står. Hans barnebarn giftet seg med James Fea, som er mest kjent for sin rolle i å ta Orknøy-piraten John Gow, til fange. Fea var tilhenger av den jakobittiske oppstanden i 1715, og huset ble brent av hannoveranske tropper som hevn. Godset ble kjøpt opp av Andrew Ross, fullmektig (Stewart Depute) på Orknøyene for jarlen av Morton.[11] Ross' arvinger, Lindsay-brødrene, solgte eiendommen til Thomas Balfour i 1782.[6][7] Balfour hadde tidligere leid Bu of Burray, en stor herregård på en annen øy på Orknøyene, men hadde ikke nok rikdom til å skaffe eiendommen selv om kona hans hadde arvet en arv etter at hennes aristokratiske bror døde. For å skaffe de nødvendige midlene, måtte Balfour selge sin militærkommisjon og låne fra sin bror, John, som hadde fremgang i India med East India Company.[7] Han bygde et nytt hus, Cliffdale, og grunnla landsbyen Shoreside, nå kjent som Balfour. Han reformerte også det lokale jordbruket, omsluttet åkre og bygde gårdsbygninger.
Marjory Meason, opprinnelig fra Shapinsay, var den siste personen som ble henrettet på Orknøyene i 1728. Hun var en ung tjener, hengt i Kirkwall for drap på et barn. Henrettelsen er registrert i ha påkrevd 24 væpnede menn, ikke inkludert offiserer, og koster £15, 8s.[6]
I denne perioden var brenning av tare en bærebjelke i øyas økonomi. Mer enn 3048 tonnbrent tang ble produsert per år for å framstille natriumkarbonat, noe som ga inn 20 000 pund til innbyggerne.[9] Thomas Balfours inntekt fra tareindustrien ga ham fire ganger inntekten enn han fikk fra landbruk.[7]
1800-tallet rediger
På 1800-tallet kom det ytterligere radikale endring på Shapinsay. Thomas Balfours barnebarn, David Balfour, forvandlet øya etter å ha arvet familieeiendommen, som i 1846 omfattet hele Shapinsay. Det meste av landet ble delt inn i felt på 4 hektar (10 dekar),[12] en funksjon som fortsatt er tydelig i dag.[13] Leietakere ble pålagt å gjerde inn og drenere landet eller betale for boet i form av et tillegg lagt til husleien. I 1846 besto 303 hektar (1,17 km2) på Shapinsay av dyrkbar jord. I 1860 hadde dette tredoblet seg til mer enn 890,3 hektar.[12] Nye avlinger og nye raser av storfe og sau ble også innført.[6] Balfours reformer ble beskrevet som «fontenen og kilden til Orknøyenes utbedring.»[7]
Balfour ga også øya et markant landemerke da han rekrutterte arkitekten David Bryce fra Edinburgh til å forvandle Cliffdale House til det skotske baroniet Balfour Castle.[14][15] Andre bygninger han la til øya inkluderer portnerlosjen (nå et offentlig hus kalt The Gatehouse), en vannmølle, en skole og et gassverk som var i drift til 1920-tallet.[6] Gassverket er i form av et rundt tårn med en brystning av rød murstein og utskårne steiner. Strukturen ser ut til å være befestet, i samsvar med Balfours intensjon om å gi landsbyen et middelaldersk utseende.[7][16] David Balfour var også ansvarlig for byggingen av Mill Dam, et våtmark som en gang var vannforsyningen til bruket og nå er et naturreservat tilknyttet RSPB.[6]
Fisket etter sild og torsk vokste også i betydning i løpet av 1800-tallet. Sildefisket ekspanderte generelt i Skottland på den tiden, med fiskestasjoner som ble satt opp i avsidesliggende områder. Sildefisket begynte i 1814 på Stronsay og spredte seg snart over hele Orknøyene.[7] Ved midten av århundret hadde Shapinsay 50 sildebåter.[17] Torsk ble viktig i stor grad ettersom Napoleonskrigene tvang engelske fiskebåter til å fiske lengre nord. Lokale fiskere, som hadde fanget fisk med liner fra småbåter i århundrer, begynte også å tråle etter torsk. Dette var imidlertid i stor grad en deltidssatsing, i motsetning til på Shetland, hvor mange av innbyggerne livnærte seg av fiske. Med slutten av napoleonskrigene, som førte til at billigere kilder til soda ble tilgjengelig fra det kontinentale Europa, kollapset tareindustrien i 1830.[6] Denne kollapsen bidro til å drive landbruksreformen, ettersom gårdbrukere som var vant til å tjene en ekstra inntekt nå måtte skaffe større inntekter fra jordbruk.[7]
1900-tallet rediger
Balfour-godset solgte gårdene sine på Shapinsay mellom 1924 og 1928. Dette var en vanlig hendelse på Orknøyene på denne tiden at velstående grunneiere flyttet til mer lukrative investeringsformer. Gårder ble vanligvis solgt til den sittende forpakteren eller til naboene som ønsket å utvide.[7]
Det kom mange endringer i jordbruket på Shapinsay på 1900-tallet. Mekaniserte redskaper kom til øya, særskilt etter andre verdenskrig. I likhet med resten av Orknøyene økte mengden land som ble gitt til dyrking av gress. Dyrking av korn (med unntak av bygg) og kålrot gikk jevnt ned ettersom disse ble erstattet som vinterfôr til husdyr med ensilasje ( silofôr),[18] vanligvis høstet av mekaniske fôrhøstere.[19]
Orknøyene var et strategisk sted under begge verdenskrigene, og Shapinsay var intet unntak. I 1917, under første verdenskrig, ble HMS «Swiftsure» på 836 tonn truffet av en mine 4 kilometer øst for Hacos Ness og sank i 19 meter vann med tapet av 1 menneskeliv. Stedet for vraket ble ikke oppdaget før i 1997.[20]
Under andre verdenskrig ble det bygget kanonbatterier på øya. En dobbel spanservernkanon ved Galtness-batteriet ved kysten av Salt Ness beskyttet bukta Wide Firth fra tyske torpedobåter. Et festningsbatteri var i drift fra 1941 til 1943, det samme var et luftvernbatteri.[6] Strømnettet kom Shapinsay på 1970-tallet, da en undervannskabel ble strukket fra Kirkwall.[21]
Tendensen mot mer intensivt jordbruk begynte å bli delvis reversert ved slutten av århundret da mer miljøvennlig praksis ble oppmuntret av tilskudd fra staten og EU. For eksempel sluttet Richard Zawadzki, eier av Balfour Mains (den største gården på øya), å avle husdyr (i stedet for å holde dyr avlet andre steder) og dyrket mindre korn (noe bygg dyrkes fortsatt på gården). I stedet forvaltes nå noe av landet under en Habitat Creation Scheme, en ordning for opprettelse habitat, som tar sikte på å oppmuntre naturlig vegetasjon, ville blomster og hekkende fugler ved å begrense beite og redusere bruken av kjemisk gjødsel.[7]
Turisme begynte å bli viktig i siste halvdel av århundret; den første restauranten med fasiliteter som B&B (bed and breakfast) åpnet i 1980.[21]
Referanser rediger
- ^ «Map of Scotland in Scots» (PDF), Guide and gazetteer
- ^ Island Explorations—Shapinsay, The Orkney Website. Arkivert fra originalen den 9. oktober 2007
- ^ National Records of Scotland (15. august 2013): «Appendix 2: Population and households on Scotland's Inhabited Islands» (PDF). Statistical Bulletin: 2011 Census: First Results on Population and Household Estimates for Scotland Release 1C (Part Two) Arkivert 23. februar 2014 hos Wayback Machine. (PDF) (Report). SG/2013/126.
- ^ «Community Wind Turbine: Shapinsay Development Trust», BigHit
- ^ «Shapinsay Renewables Ltd», Shapinsay
- ^ a b c d e f g h Tait (2006), s. 498–507
- ^ a b c d e f g h i j Thomson (2001)
- ^ «Orkney Placenames», Orkneyjar
- ^ a b Haswell-Smith (2004), s. 364–367
- ^ Thomson, John Maitland (1897): Register of the Privy Seal of Scotland, 1634-1651, Edinburgh, no. 1344., s. 501
- ^ Stewart Depute, fullmektig for Stewart, var også kjent som Sheriff Depute, «The Pundlar Process». Fea, a genealogy with connections to Orkney, Scotland.
- ^ a b Thomson, William P.L.: "Agricultural Improvement" i Omand (2003), s. 98
- ^ «Aerial map of Shapinsay», Bing.
- ^ Miller, Ronald, red. (1985): «The County of Orkney», The Third Statistical Account of Scotland. Scottish Academic Press. 20 (1): 181.
- ^ Glendinning, Miles; MacInnes, Ranald; MacKechnie, A. (1996): A History of Scottish Architecture: From the Renaissance to the Present Day. Edinburgh University Press. ISBN 9780748608492. s. 277–278.
- ^ Wickham-Jones, Caroline (2007): Orkney: A Historical Guide. Edinburgh. Birlinn. s. 193
- ^ Fenton, Alexander (1997): The Northern Isles. East Linton: John Donald.
- ^ «ensilasje», NAOB
- ^ 116 664 dekar jordbruksland (90 % av skjærgårdens dyrkede land unntatt grovbeite) er nå under gress, hvorav 40 668 dekar er slått til høy eller ensilasje. Thomson (2001), s. 422
- ^ «North Isles and beyond Wreck Database», Scapa Flow Charters
- ^ a b Smith, Robin (2001): The Making of Scotland, Edinburgh: Canongate
Littertur rediger
- Haswell-Smith, Hamish (2004). The Scottish Islands. Edinburgh: Canongate. s. 364–367. ISBN 978-0-86241-579-2.
- The Orkney Book. Edinburgh: Birlinn. 2003. ISBN 1-84158-254-9.
- Tait, Charles (2006). «North Isles–Shapinsay» (PDF). Orkney Guide Book. Kirkwall: Charles Tait Photographic. s. 498–507. ISBN 978-0-9517859-1-1.
- Thomson, William P. L. (2001). The New History of Orkney. Edinburgh: Mercat Press. ISBN 978-1-84183-022-3.
Eksterne lenker rediger
(en) Shapinsay – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) 
Shapinsay hos Wikivoyage
- Shapinsay Development Trust
- Shapinsay, Undiscovered Scotland