Prosessfullmektig er et ord som anvendes om en som er fullmektig for en av partene i en rettssak, for saksøker eller saksøkte. De norske reglene om prosessfullmektig i sivile saker står i tvisteloven.[1] Disse reglene gjelder i praksis også i private straffesaker.

Advokater, advokatfullmektiger og jurister kan være prosessfullmektig. «En av partenes nærmeste kan være prosessfullmektig» hvis hen er skikket til det.[2] Utover dette kan retten «tillate at en annen skikket myndig person opptrer som prosessfullmektig.»[3]

Oppdraget er personlig. Det betyr at et advokatkontor ikke kan være prosessfullmektig.[4] Av samme grunn kan fagforeninger og lignende organisasjoner formelt sett ikke være prosessfullmektig. De kan imidlertid opptre som rettslig medhjelper [5] eller som saksøker (for en av partene).[6] Utenfor retten kan de opptre som fullmektig i alle sammenhenger.[7]

Advokater behøver vanligvis ikke å dokumentere fullmakten.[8] Det samme gjelder når en advokat opptrer som fullmektig på andre områder for sin klient. Alle andre må dokumentere prosessfullmakten.[9]

Advokatlovutvalget foreslo å gi alle jurister en generell adgang til å være prosessfullmektig i sivile saker og ved saker i forliksrådet, mens departementet gikk inn for å videreføre dagens ordning med at jurister som ikke er advokater på generelt grunnlag kan være prosessfullmektig i forliksrådet og kan være prosessfullmektig ved domstolene med rettens tillatelse i den enkelte sak.

Referanser

rediger

Litteratur

rediger

Eksterne lenker

rediger