George Wallace

amerikansk politiker og guvernør (1919-1998)

George Corley Wallace jr. (1919–1998) var en amerikansk politiker. Han var guvernør i Alabama 1963–1967, 1971–1979 og 1983–1987. Han er blant de lengst sittende guvernørene i USAs historie. Han beholdt i virkeligheten makten enda et par år, fordi han fikk valgt sin kone Lurleen Wallace til guvernør. Wallace tilhørte Det demokratiske parti.

George Wallace
Foto: Louis Fabian Bachrach jr. (1962)
Født25. aug. 1919[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Clio
Død13. sep. 1998[1][3][4][5]Rediger på Wikidata (79 år)
Montgomery
BeskjeftigelsePolitiker, jurist, bokser, dommer, offiser Rediger på Wikidata
Utdannet vedUniversity of Alabama School of Law (–1942) (akademisk grad: Bachelor of Laws, studieretning: lov og rett)
EktefelleCornelia Wallace (19711978)
Lurleen Wallace (19431968)
BarnGeorge Wallace
PartiDet demokratiske parti
American Independent Party
NasjonalitetUSA
GravlagtGreenwood Cemetery
Medlem avDelta Chi
UtmerkelserMember of the Alabama Academy of Honor (1969)
Alabamas 45. guvernør
17. januar 1983–19. januar 1987
ForgjengerFob James
EtterfølgerH. Guy Hunt
18. januar 1971–15. januar 1979
ForgjengerAlbert Brewer
EtterfølgerFob James
14. januar 1963–16. januar 1967
ForgjengerJohn Patterson
EtterfølgerLurleen Wallace
Signatur
George Wallaces signatur

Wallace førte som guvernør en ekspansiv finanspolitikk i New Deal-tradisjonen. Wallace var populist og stilte seg i spissen for sørstatenes raseskillepolitikk (segregering) og motstand mot 1960-årenes borgerrettsbevegelse. Han viste hvilken slagkraft det lå i å vekke den fremmedgjorte, hvite arbeiderklassens harme. Wallace har blitt kalt «den mest innflytelsesrike taperen» i amerikansk politikk på 1900-tallet.[6][7]

Han stilte som første gang som presidentkandidat i demokratenes primærvalg i 1964. Ved presidentvalget i 1968 stilte han som presidentkandidat for sitt eget parti. Han prøvde å komme i en vippeposisjon mellom Hubert Humphrey og Richard Nixon i valgmannskollegiet. Wallace fikk 9,9 millioner stemmer og 46 valgmannsstemmer. Nixon vant flertall alene, men Wallace ville ha kommet på vippen om han hadde vunnet i Nord-Carolina og Tennessee.[8]

Under valgkampen i 1972 ble Wallace skutt av en psykisk syk mann. Han ble avhengig av rullestol og smertelindring resten av livet. I slutten av 1970-årene opplevde Wallace en religiøs oppvåkning, og han forsaket sitt tidligere syn på raseskillepolitikken. I sin siste periode som Alabamas guvernør oppnevnte han mange svarte til offentlige stillinger.

Familie og oppvekst rediger

George Wallace vokste opp på landsbygda i det sørøstlige Alabama. Foreldrene var George Corley Wallace sr. og Mozell Smith. Han var den fjerde generasjonen med navnet George Wallace. I likhet med en stor del av den hvite befolkningen i Alabama var han av overveiende engelsk og skotsk-irsk avstamning.[9][10] Hele Wallace-familien var metodister.[11]

Mozell hadde vokst opp på et kristent barnehjem i Mobile. Hun gikk college, men tok aldri eksamen. Hun giftet seg med George Wallace sr., som sluttet på college og begynte som bonde da prisene var høye under den første verdenskrig. George var deres eldste sønn.[9][12]

Den store depresjonen rammet Wallace-familien hardt. George Wallace vokste opp i et hus uten innlagt vann eller elektrisitet.[9][12] Faren holdt storfe og villsvin og dyrket mais, bomull og peanøtter sammen med tre svarte leilendinger. Faren var pratsom, men med et eksplosivt temperament. Han slet med alkoholmisbruk og tilbakevendende hodepine som følge av en hodeskade fra en slåsskamp. I 1930 arvet faren en større pengesum og bygde et nytt hus. I forhold til resten av USA levde familien fremdeles i fattigdom.[9]

Farfaren, «Doc Wallace», var landsbyens eneste lege og drev et lite apotek. Barnebarna hadde et kjærlig forhold til Doc Wallace og hans annen hustru. George Wallace fulgte ofte sin farfar på pasientbesøk og så den fattigdommen som mange levde under. Han fattet tidlig interesse for politikk, som nærmest var en slags folkeforlystelse i lokalsamfunnet.[9][12]

Utdannelse og militærtjeneste rediger

Mens han var elev ved Barbour County High School, vant han et mesterskap i amatørboksing på delstatsnivå. Han spilte også på skolens amerikanske fotballag. Wallace skulle senere bli kalt fighting little judge, «den kjempende, lille dommeren», som hentydet til hans kroppshøyde og fortid som bokser.[10][13]

Faren døde av tyfoidfeber i 1937, og moren ble nødt til å selge jorden for å betjene gjeld. Wallace ønsket å avslutte collegestudiene og flytte tilbake til Clio, men moren insisterte på at han skulle fullføre.[12][14] Etter college begynte han å studere jus ved University of Alabama Law School i Tuscaloosa. Han var «skippertaksstudent» og brukte det meste av sine krefter på studentpolitikk. For å finansiere studiene, arbeidet han som profesjonell bokser, servitør, kjøkkenhjelp og drosjesjåfør. Han ble uteksaminert med bachelorgrad i jus i 1942.[10][13][15]

Umiddelbart etter studiene ble han opptatt som kadett i United States Army Air Forces. Han bestod ikke flyverutdannelsen, men som stabssersjant i den 10. bombekommando deltok han i bombeoppdrag over Japan i 1945. Wallace døde nesten av hjernehinnebetennelse i tjeneste, men en rask antibiotikakur reddet livet hans. Som følge av sykdommen fikk han delvis hørselstap og permanent nerveskade, og ble dimittert før tiden med en uførepensjon. Senere samme år ble han oppnevnt til staben til Alabamas generaladvokat (justisminister).[10][13][16]

Mens han var student i Tuscaloosa, møtte han den 16 år gamle ekspeditrisen Lurleen Burns. De hadde få felles interesser, men forelsket seg i hverandre. De giftet seg i mai 1943, da han hadde permisjon fra flyvåpenet. Det var en borgerlig vigsel uten familie til stede.[16]

Tidlig politisk arbeid rediger

Guvernør rediger

Guvernør Wallace, NASA-sjef James E. Webb og Wernher von Braun ved NASA Marshall Space Flight Center i Alabama i 1965.
Guvernør Wallace protesterer mot desegregering mens han blir konfrontert av justisminister Nicholas Katzenbach ved University of Alabama i Tuscaloosa i 1963.

Wallace var kjent i Alabama både som en liberal politiker og liberal dommer. Han stilte til valg som guvernør i 1958, men tapte mot en mer konservativ kandidat. Wallace fikk i dette valget støtte fra den svarte borgerrettighetsorganisasjonen NAACP (National Association for the Advancement of Colored People). Wallace erkjente at han tapte valget på grunn av rasespørsmålet, og lovet sine medarbeidere at han ikke skulle bli «out-niggered again». Fra da av regnes Wallace som en raseskillepolitiker.

I 1962 vant Wallace guvernørvalget gjennom bevisst utnyttelse av rasespørsmålet. I innsettelsestalen i januar 1963 sa han:

«I navnet til det største folket som noengang har tråkket på denne jorden, trekker jeg en linje i støvet, og kaster stridshansken foran føttene på tyranniet. Og jeg sier segregasjon nå, segregasjon i morgen, og segregasjon for alltid.»[17]

Ettersom loven i Alabama hindret ham i å ta gjenvalg som guvernør, lot han istedenfor sin kone Lurleen Wallace stille som kandidat. Lurleen Wallace vant valget som de facto gjeninnsatte George Wallace som guvernør. Lurleen Wallace døde i av kreft i mai 1968, og viseguvernør Albert Brewer rykket opp i guvernørstillingen.

Wallace stilte på nytt til guvernørvalget mot sittende guvernør Brewer (som kunne stille til gjenvalg ettersom loven var blitt endret). Det demokratiske primærvalget mellom Brewer og Wallace er blitt karakterisert som den mest negative valgkamp noensinne i USA.[18] Wallace ble gjenvalgt som guvernør i 1976, og senere valgt for sin siste fireårsperiode som guvernør i 1982.

Presidentkandidat rediger

Da Wallace stilte som presidentkandidat i 1964 fanget han opp blant hvite velgere 1960-tallets frykt og uro over endringene i samfunnet. I 1968 stilte han som kandidat for American Independent Party og bidro til å splitte demokratiske velgere. Richard Nixons knappe valgseier seier over Hubert Humphrey kan delvis tilskrives splittingen av de demokratiske velgerne. Wallace er den siste presidentkandidat fra et tredjeparti som har vunnet valgmenn til valgmannskollegiet.

Da Wallace stilte til valg i 1972 ble han skutt ned av Arthur Bremer. Tre andre personer ble også truffet. Wallace overlevde, men ble lam og måtte sitte i rullestol resten av livet. Ifølge Bremer selv skjøt han Wallace for å oppnå berømmelse. Bremer ble dømt til 53 års fengsel, men ble løslatt på prøve den 9. november 2007.

Wallace stilte også som presidentkandidat i 1976 og kom på andreplass etter Jimmy Carter i det demokratiske presidentvalget i Florida. Men det var ingen mulighet for en mann i rullestol til å bli valgt til president i USA en gang til, selv om Franklin D. Roosevelt klarte nettopp det i 1932. Wallace ga senere i valgkampen sin støtte til Carter.

Annet rediger

  • På slutten av 1970-tallet ble Wallace en gjenfødt kristen og ba sorte borgerrettighetsledere om unnskyldning for sin tidligere holdninger om segregering.
  • Hans første kone, Lurleen Burns Wallace, var den første kvinnen som ble valgt til guvernør i Alabama i (1966).
  • Wallace fikk en tunnel i Mobile oppkalt etter seg etter hans død, «George Wallace Tunnel».

Referanser rediger

  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/George-C-Wallace, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Munzinger Personen, oppført som George C. Wallace, Munzinger IBA 00000010509, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b GeneaStar, GeneaStar person-ID wallacegeor[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Store norske leksikon, oppført som George C. Wallace, Store norske leksikon-ID George_C._Wallace[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Lesher, Stephan (1994). George Wallace: American Populist (engelsk) (2 utg.). Boston: Da Capo Press. s. XI. ISBN 978-0-201-40798-3. 
  7. ^ Carter, Dan T. (2000). The Politics of Rage: George Wallace, the Origins of the New Conservatism, and the Transformation of American Politics (engelsk) (2 utg.). Baton Rouge: Louisiana State University Press. s. 428. ISBN 978-0-8071-2597-7. 
  8. ^ Brown, Aaron W. (2013). «H. Ross Perot and George C. Wallace: Defining the Archetype of Third-party “Success” in Presidential Elections» (engelsk). Paper til den 18. forskningskonferansen ved University of North Georgia. s. 6–9. Arkivert fra originalen 3. april 2016. 
  9. ^ a b c d e Carter, Dan T. (2000). The Politics of Rage: George Wallace, the Origins of the New Conservatism, and the Transformation of American Politics (engelsk) (2 utg.). Baton Rouge: Louisiana State University Press. s. 17–31. ISBN 978-0-8071-2597-7. 
  10. ^ a b c d Stanley, Harold W. (september 2000). «Wallace, George». American National Biography (engelsk) (digital utg.). doi:10.1093/anb/9780198606697.article.0700721. 
  11. ^ Carter, Dan T. (2000). The Politics of Rage: George Wallace, the Origins of the New Conservatism, and the Transformation of American Politics (engelsk) (2 utg.). Baton Rouge: Louisiana State University Press. s. 137. ISBN 978-0-8071-2597-7. 
  12. ^ a b c d Smith, Jeffrey K. (2009). The Fighting Little Judge: The Life and Times of George C. Wallace (engelsk). Bloomington: AuthorHouse. s. 7–12. ISBN 978-1-4490-2318-8. 
  13. ^ a b c Webb, Samuel L. (2002). «Wallace, George Corley». I Markoe, Arnold, Markoe, Karen og Jackson, Kenneth T. The Scribner Encyclopedia of American Lives (engelsk). 5 (1997–1999). Utgitt av Thomson Gale. New York: Charles Scribner’s Sons. s. 602–606. ISBN 978-0-684-80663-1. 
  14. ^ Carter, Dan T. (2000). The Politics of Rage: George Wallace, the Origins of the New Conservatism, and the Transformation of American Politics (engelsk) (2 utg.). Baton Rouge: Louisiana State University Press. s. 41–42. ISBN 978-0-8071-2597-7. 
  15. ^ Carter, Dan T. (2000). The Politics of Rage: George Wallace, the Origins of the New Conservatism, and the Transformation of American Politics (engelsk) (2 utg.). Baton Rouge: Louisiana State University Press. s. 45–51. ISBN 978-0-8071-2597-7. 
  16. ^ a b Carter, Dan T. (2000). The Politics of Rage: George Wallace, the Origins of the New Conservatism, and the Transformation of American Politics (engelsk) (2 utg.). Baton Rouge: Louisiana State University Press. s. 51–67. ISBN 978-0-8071-2597-7. 
  17. ^ Carter, Dan T. (2000). The Politics of Rage: George Wallace, the Origins of the New Conservatism, and the Transformation of American Politics (engelsk) (2 utg.). Baton Rouge: Louisiana State University Press. s. 11. ISBN 978-0-8071-2597-7. 
  18. ^ Swint, Kerwin C. (2006). «George Wallace and the “Negro Bloc Vote”». Mudslingers: The Top 25 Negative Political Campaigns of All Time Countdown from No. 25 to No. 1 (engelsk). Westport: Praeger. s. 223–232. ISBN 978-0-275-98510-3. 

Litteratur rediger

  • Carlson, Jody (1981). George C. Wallace and the Politics of Powerlessness: The Wallace Campaigns for the Presidency, 1964–1976 (engelsk). New Brunswick: Transaction Publishers. ISBN 978-0-87855-344-0. 
  • Carter, Dan T. (2000). The Politics of Rage: George Wallace, the Origins of the New Conservatism, and the Transformation of American Politics (engelsk) (2 utg.). Baton Rouge: Louisiana State University Press. ISBN 978-0-8071-2597-7. 
  • Carter, Dan T. (1999). From George Wallace to Newt Gingrich: Race in the Conservative Counterrevolution, 1963–1994 (engelsk). Baton Rouge: Louisiana State University Press. ISBN 978-0-8071-2366-9. 
  • Cotter, Patrick R. og Stovall, James Glen (2013). After Wallace: The 1986 Contest for Governor and Political Change in Alabama (engelsk). Tuscaloosa: University of Alabama Press. ISBN 978-0-8173-5754-2. 
  • Frady, Marshall (2009). Wallace: The Classic Portrait of Alabama Governor George Wallace (engelsk). New York: Random House. ISBN 978-0-307-56105-3. 
  • Frederick, Jeff (2013). «Governors in the Civil Rights Era: The Wallace Factor». I Brooks, Clayton McClure. Legacy of Leadership: Governors and American History (engelsk). Philadelphia: University of Pennsylvania Press. s. 115–132. ISBN 978-0-8122-4094-8. 
  • Frederick, Jeff (2007). Stand up for Alabama: Governor George Wallace (engelsk). Tuscaloosa: University of Alabama Press. ISBN 978-0-8173-1574-0. 
  • Gould, Lewis L. (2010). 1968: The Election That Changed America (engelsk) (2 utg.). Ivan R. Dee. ISBN 978-1-56663-910-1. 
  • Lesher, Stephan (1994). George Wallace: American Populist (engelsk) (2 utg.). Boston: Da Capo Press. ISBN 978-0-201-40798-3.