Watergate-skandalen

Politisk skandale

Watergate-skandalen, eller kun Watergate, var en betydelig politisk skandale i USA som involverte administrasjonen til president Richard Nixon fra 1972 til 1974 og førte til at Nixon gikk av som president for å unngå riksrett. Skandalen hadde sin rot i Nixon-administrasjonens pågående forsøk på å dekke til og skjule sin deltagelse i et innbrudd i hovedkvarteret til Det demokratiske partis nasjonale komité i Watergate-bygningen i Washington D.C. Hensikten med innbruddet var på ulovlig vis å installere et overvåkningssystem i hovedkvarteret, blant annet mikrofoner og avlytting av telefoner. De ble tatt på fersk gjerning, og alle fem arrestert. Etter arrestasjonen av de fem klarte pressen og Justisdepartementet å knytte pengesummer funnet på dem til Komiteen for presidentens gjenvalg.[1][2] Ytterligere etterforskning, sammen med avsløringer under påfølgende rettssaker med de som brøt seg inn, førte til at Representantenes hus ga Husets juridiske komite økt autoritet og økonomisk tilskudd for å undersøke «særskilte saker innenfor dens jurisdiksjon»,[3][4] og USAs senat for opprettet Senatets Watergate-komite. Den resulterende Watergate-høringene i Senatet ble kringkastet riksdekkende av PBS og vekket stor folkelig oppsikt og interesse.[5] Vitner ga forklaringer og vitnemål om Nixon selv hadde godkjent planene om dekke over administrasjonens medvirkning til innbruddet, og at det var en stemme-aktivert lydopptak på teip i Det ovale kontor.[6][7] Igjennom hele etterforskningen motsatte administrasjonen seg gransningen, noe som førte til en konstitusjonell krise.[8]

The Watergate Complex i Washington D.C., hvor Det demokratiske partiet hadde sitt hovedkvarter i 7. etasje. Innbruddene og avlyttingen ble monitorert fra motsatt side av gaten, i rom 723 i den 9 etasjer høye Howard Johnson Motor Lodge som man ser nede til venstre. Oppe til høyre ser man Kennedy Center som en lav hvit bygning.

Flere betydelige avsløringer og sjokkerende handling fra presidenten mot etterforskingen senere i 1973 fikk Representantenes hus til å påbegynne en prosess for riksrett mot Nixon.[9] USAs høyesterett avsa kjennelse at Nixon måtte frigi opptakene fra Det ovale kontor til etterforskerne. Nixons opptak fra Det hvite hus avslørte at han hadde konspirert for å dekke over som skjedde etter innbruddet og senere forsøkte å før føderale myndighetspersoner til å avlede etterforskingen.[10][11] Husets juridiske komite godkjente tre lover for riksrett mot Nixon: obstruksjon av rettsvesenet, maktmisbruk, og forakt av Kongressen. Da Nixons medvirkning i skalkeskjulet og tildekkingen ble gjort offentlig eroderte hans politiske støtte. Nixon trakk seg som president den 9. august 1974. Det er forstått slik at hvis han ikke hadde trukket seg ville han ha blitt stilt for riksrett av Huset og fjernet fra presidentskapet ved dom i Senatet.[12][13] Nixon er den eneste presidenten som har gått av som president. Den 8. september 1974 ble han benådet av sin etterfølger, Gerald Ford.

Det var 69 personer som ble anklaget og 48 personer — mange dem av på toppen av Nixons administrasjon — som ble dømt.[14] Metonymet Watergate kom til å omslutte en rekke av fordekte, hemmelige og ofte ulovlige aktiviteter utført av medlemmer av Nixons administrasjon, inkludert avlytting av kontorene til politiske motstandere og personer som Nixon eller hans folk var mistenksom overfor; beordre etterforsking av aktivistgrupper og politiske figurer; og benytte FBI, CIA og IRS som politiske våpen.[15] Bruken av suffikset -gate etter et identifiserende begrep har siden blitt synonymt med en offentlig skandale, i særdeleshet en politisk skandale.[16][17][18][19]

BakgrunnRediger

 
Nixon forlater Det hvite hus etter å ha gått av som president, 9. august 1974.

Det var to reportere som viste spesiell interesse, Bob Woodward og Carl Bernstein fra avisen The Washington Post. I løpet av perioden 1972–1974 jobbet de med å oppklare Watergate-saken mens USA og resten av verden fulgte med. De hadde et stort nettverk av kilder på lag, og de fikk også hjelp av den mystiske kilden Deep Throat, som ikke avslørte identiteten sin før 31. mai 2005, da tidligere FBI-agent W. Mark Felt stod frem. Dette ble etterpå bekreftet av Bob Woodward. Til slutt pekte alle bevis mot Det hvite hus, mot Richard Nixon og hans stab.[20]

Det ble kjent at Nixon hadde tatt opp alle samtaler om Watergate-saken på bånd og ble presset av høyesterett til å overlevere disse båndene til etterforskning. Nixon overleverte en del av båndene, men noen nektet han å gi fra seg. Det hele endte i at Richard Nixon erklærte 8. august at han kom til å gå av, som han gjorde neste dag. Ved å gjøre dette slapp han å bli stilt for riksrett og kunne kjempe for å beholde båndene som privatperson. Visepresident Gerald Ford tok over som president og han benådet Nixon og sørget derfor for at han slapp all tiltale. Richard Nixon var den 37. presidenten i USA, men den første som noensinne har gått av som president midt i en termin.

Ved at selve presidenten hadde blitt nærmest sparket ut av Det hvite hus, ble det bevist at selv ikke han står over loven. Mange mener dette har fungert positivt med tanke på at det etterpå har vært vanskeligere å drive med korrupsjon og bruke ulovlige hjelpemidler som president. På den andre siden skapte Watergate tanker og ideer om at det amerikanske presidentskapet var fullt av korrupsjon og kriminelle.

Richard Nixon kommer mest sannsynlig til å bli husket mest for Watergate-skandalen. I sin avskjedstale sa han følgende: «Only if you have been in the deepest valley, can you ever know how magnificent it is to be on the highest mountain».[21][22]

Woodward og Bernstein fortalte sin historie i boken Alle presidentens menn fra 1974. Denne ble filmet og lansert to år senere med samme tittel og hadde Robert Redford (Woodward) og Dustin Hoffman (Bernstein) i hovedrollene.[23]

Fords benådning av Nixon spilte en betydelig rolle i hans nederlag i presidentvalget mot Jimmy Carter i 1976.[24]

I 1977 aksepterte Nixon å bli intervjuet av den britiske journalisten David Frost i håpet om at det vil bedre hans ettermæle. Basert på et tidligere intervju i 1968,[25] mente han at Frost ville være en enkel intervjuer å forholde seg til, men ble forbløffet av Frosts skarpe spørsmål. Intervjuet avslørte hele skandalen for det amerikanske folket og Nixon måtte formelt unnskylde seg, men hans ettermæle forble tilflekket.[26] En dokumentarisk spillefilm, Frost/Nixon fra 2008, er en skildring av dette dramatiske møtet.

I kjølvannet av Watergate har frasen «follow the money», på norsk «følg pengesporet», blitt en kjent del av både amerikansk som på andre språk fraser. Det er antatt at det ble fremmet av Mark Felt, spesialagent i FBI, til Woodward og Bernstein. Denne frasen ble dog aldri benyttet i boken Alle presidentens menn fra 1974 og ble ikke assosiert med den før i filmen av samme som ble utgitt i 1976.[27] I filmen Mark Felt: The Man Who Brought Down the White House fra 2017 er om Felts rolle i Watergate-skandalen og hans identitet som kilden «Deep Throat».

ReferanserRediger

  1. ^ Perry, James M. : «Watergate Case Study», Class Syllabus for ’Critical Issues in Journalism’, Columbia School of Journalism, Columbia University. Arkivert fra originalen den 15. juli 2019.
  2. ^ Dickinson, William B.; Cross, Mercer; Polsky, Barry (1973): Watergate: chronology of a crisis, bind 1. Washington D.C.: Congressional Quarterly Inc. s. 8, 133, 140, 180, 188. ISBN 0-87187-059-2. OCLC [20974031 20974031.
  3. ^ Rybicki, Elizabeth; Greene, Michael (10. oktober 2019): «The Impeachment Process in the House of Representatives», CRS Report for Congress. Washington, D.C.: Congressional Research Service, Library of Congress. s. 5–7. R45769. Arkivert fra originalen den 22. januar 2020.
  4. ^ «H.Res.74 – 93rd Congress, 1st Session», Congress.gov. 28. february 1973. Arkivert fra originalen den 30. desember 2019.
  5. ^ «’Gavel-to-Gavel’: The Watergate Scandal and Public Television», American Archive of Public Broadcasting.
  6. ^ «A burglary turns into a constitutional crisis», CNN. 16. juni 2004.
  7. ^ «Senate Hearings: Overview», Fordlibrarymuseum.gov. Arkivert fra originalen den 2. juli 2017.
  8. ^ «A burglary turns into a constitutional crisis», CNN. 16. juni 2004.
  9. ^ Manheim, Karl; Solum, Lawrence B. (våren 1999): "Nixon Articles of Impeachment", Impeachment Seminar. Arkivert fra [the original originalen] den 3. mars 2017.
  10. ^ «The Smoking Gun Tape» (Transcript of the recording of a meeting between President Nixon and H. R. Haldeman). Watergate.info 23. juni 1972. Arkivert fra originalen den 1. mai 2012.
  11. ^ White, Theodore Harold (1975): Breach of Faith: The Fall of Richard Nixon, New York: Atheneum Publishers. s. 7. ISBN 0-689-10658-0. OCLC 1370091.
  12. ^ White (1975): Breach of Faith, s. 29. Sitat: «And the most punishing blow of all was to come in late afternoon when the President received, in his Oval Office, the Congressional leaders of his party—Barry Goldwater, Hugh Scott and John Rhodes. The accounts of all three coincide. Goldwater averred that there were not more than fifteen votes left in his support in the Senate.»
  13. ^ Dash, Samuel (1976): Chief Counsel: Inside the Ervin Committee – The Untold Story of Watergate, New York: Random House. s. 259–260, ISBN 0-394-40853-5. OCLC [2388043 2388043]. Sitat: «Soon Alexander Haig and James St. Clair learned of the existence of this tape and they were convinced that it would guarantee Nixon's impeachment in the House of Representatives and conviction in the Senate.»
  14. ^ Marsh, Bill (30. oktober 2005): «Ideas & Trends – When Criminal Charges Reach the White House», The New York Times
  15. ^ Ervin, Sam, U.S. Senator, et al. (1974): Final Report of the Watergate Committee, New York, Dell Books,
  16. ^ Trahair, R.C.S (1994): From Aristotelian to Reaganomics: A Dictionary of Eponyms With Biographies in the Social Sciences. Santa Barbara, CA: Greenwood Publishing Group, ISBN 0-313-27961-6
  17. ^ Smith, Ronald D. & Richter, William Lee (1993): Fascinating People and Astounding Events From American History. Santa Barbara, CA: ABC-CLIO, ISBN 0-87436-693-3
  18. ^ Lull, James & Hinerman, Stephen (1997): Media Scandals: Morality and Desire in the Popular Culture Marketplace. New York: Columbia University Press, . ISBN 0-231-11165-7
  19. ^ Hamilton, Dagmar S. (1992): «The Nixon Impeachment and the Abuse of Presidential Power», i: Watergate and Afterward: The Legacy of Richard M. Nixon. Leon Friedman &William F. Levantrosser, red., Santa Barbara, CA: Greenwood Publishing Group, ISBN 0-313-27781-8
  20. ^ «Watergate-skandalen: To journalister feller Richard Nixon». Historie no. 16. juli 2015. Besøkt 1. januar 2019. 
  21. ^ Sandberg, Hallvard (9. august 2014). «40 år siden Richard Nixon gikk av». NRK. Besøkt 1. januar 2019. 
  22. ^ «AllPolitics - President Richard Nixon's Final Remarks At The White House». edition.cnn.com. Besøkt 1. januar 2019. 
  23. ^ «Alle presidentens menn - 1976». Filmweb.no (norsk). Besøkt 1. januar 2019. 
  24. ^ Shane, Scott (29. desember 2006): «For Ford, Pardon Decision Was Always Clear-Cut», The New York Times. s. A1.
  25. ^ «The Nation: David Can Be a Goliath», Time. 9. mai 1977. Arkivert fra originalen den 14. januar 2021
  26. ^ Stelter, Brian (1. september 2013): «David Frost, Interviewer Who Got Nixon to Apologize for Watergate, Dies at 74», The New York Times
  27. ^ «Follow The Money: On The Trail Of Watergate Lore», NPR, 16. juni 2012

LitteraturRediger

Eksterne lenkerRediger

(en) Watergate scandal – kategori av bilder, video eller lyd på Commons