Riksrett (USA)

prosess for å dømme embetsmenn fra et embete
Riksrettssaken mot Andrew Johnson i 1868.

Riksrett (engelsk: Impeachment) er i USA en særlig prosessform for behandling av tiltale for alvorlige forbrytelser mot landets politiske styringssystem. På føderalt plan reguleres riksretten av USAs grunnlov. Det er Representantenes hus som med alminnelig flertall bestemmer om det skal reises riksrettstiltale mot enten landets president, visepresident eller andre embetsmenn («Civil Officers»), som oftest dommere.

Selve riksretten holdes i Senatet, og føres der av en gruppe aktorer («Managers»), valgt av Representantenes hus. Det kreves to tredels flertall blant de 100 senatorene for å fradømme den anklagede hans eller hennes embete. Gjennom en ny avstemning kan Senatet, denne gang med alminnelig flertall, fradømme embetsmannen retten til å ha verv eller embeter også i fremtiden. Den tiltalte blir i sitt embete inntil dom er avsagt.

Riksretten tar kun stilling til embetsmannens rett til å inneha offentlige verv, ikke straffereaksjoner. Spørsmålet om embetsmannen skal dømmes til straff for de samme forhold som fører til riksrett, behandles av de alminnelige domstoler.

Grunnlaget for riksrettstiltalen må finnes i det grunnloven beskriver som «Treason, Bribery and other high Crimes and Misdemeanors» (meningsoversettelse: forræderi, bestikkelser, eller andre alvorlige forbrytelser eller forseelser). Det er ikke avgjørende om det klanderverdige forholdet er straffbart. Det er viktigere om handlingene nedbryter selve styringssystemet, eller undergraver embetets integritet, eller selve konstitusjonen. En frifinnelse i straffedomstolen er ikke til hinder for at riksretten kan fradømme embetsmannen hans embete med grunnlag i det samme forhold.

USAs senat har per 2020 behandlet 20 føderale riksrettssaker, den første i 1799. Ingen politiker er hittil funnet skyldig, men derimot åtte dommere, den siste i 2010.

Riksrett eksisterte i enkelte av delstatene før den føderale grunnloven ble vedtatt. Disse riksrettene reguleres av delstatenes egne regler.

Historisk bakgrunnRediger

Reglene i den amerikanske grunnloven om riksrettstiltale, har historiske røtter i England. Underhuset hadde utviklet reglene om riksrett for å kunne kontrollere kongens ministere. Ordlyden «high crimes and misdemeanors» som er inntatt i den amerikanske grunnlovens artikkel II, ble således brukt i den engelske riksrettspraksis første gang i 1386 i saken mot Michael de la Pole, 1. jarl av Suffolk. Noen av anklagepunktene var ordinære forbrytelser, men andre ikke. Han ble blant annet anklaget for å ha brutt et løfte overfor parlamentet om å forbedre kongens eiendom. Det hadde han ikke klart, og det skyldtes ifølge avgjørelsen bare ham selv, som var øverste leder («chief officer»).[1][2]

Allerede før den amerikanske grunnloven ble underskrevet i Philadelphia 4. juli 1776, var riksrett innført i enkelte av delstatenes konstitusjoner. Ordlyden som ble brukt for det klanderverdige forhold var «maladministration» (meningsoversettelse: myndighetsmisbruk) eller korrupsjon.[3]

Delegatene til grunnlovskongressen i Philadelphia, de såkalte Framers of the Constitution, var så opptatt av å verge seg mot misbruk av den utøvende makt at de bestemte seg for å lage regler for riksrett allerede før presidentembetet var ferdig definert.[3][4] Diskusjonen blant delegatene dreide seg både om hvorvidt riksrett i det hele tatt skulle inn i grunnloven, hvor forhandlingene skulle finne sted og hvilke prosessregler som burde gjelde for dette. Det ble også drøftet hvilke handlinger som skulle kunne føre til riksrettstiltale og sannsynligheten for at slike saker ville bli avholdt. Senator Rufus King fra Massachusetts mente at regler som ga lovgiveren retten til å kaste en valgt president, ville underminere prinsippene om maktdeling. En valgt leder skulle sitte i en begrenset periode, og det beste ville være å la folket straffe ham ved ikke å gå til gjenvalg, mente King. Senator Elbridge Gerry, også han fra Massachusets mente at regler om riksrett ville være kontroll av den folkevalgte. «En god dommer behøver ikke frykte riksrett», mente han. «En dårlig dommer bør være redd for den.»[5]

Det ble opprinnelig foreslått å føre riksretten for de alminnelige domstoler, altså i det ordinære juridiske system. Til slutt valgte man imidlertid den samme løsning som i England, der Underhuset avgjør tiltalespørsmålet og Overhuset dømmer i saken. Domstolen ble med andre ord lagt til et politisk organ. I saker der presidenten ble stilt for riksrett, skulle høyesterettsjustitiarius administrere forhandlingene.[5]

Delegatene til grunnlovskongressen diskuterte også hvilke handlinger som skulle kunne føre til riksrettstiltale. Forræderi og bestikkelser var innlysende tilfeller. Senator James Madison fra Virginia mente at myndighetsmisbruk («maladministration»), som ble brukt som norm i delstatskonstitusjonene, var et for vagt uttrykk. Senator George Mason fra Virginia foreslo det erstattet med «high Crimes and Misdemeanors». Dette var et teknisk uttrykk hentet fra den engelske riksretten, uten et bestemt og klart meningsinnhold. Forslaget ble imidlertid vedtatt uten videre diskusjon. Den senere erfaring har vist at denne ordlyden ikke var tilstrekkelig til å klarlegge nøyaktig hvilke handlinger som kan føre til riksrett.[5]

Grunnlovens reglerRediger

 
Første dag av undersøkelsene i Representantenes hus, før vurderingen av riksrettsstiltale mot Richard Nixon.

OrdlydenRediger

Hjemmelen for å ta ut riksrettstiltale fremgår av den amerikanske grunnloven Artikkel II, seksjon 4[6] og lyder slik:

 The President, Vice President and all Civil Officers of the United States, shall be removed from Office on Impeachment for, and Conviction of, Treason, Bribery, or other high Crimes and Misdemeanors. 
– meningsoversettelse: Presidenten, visepresidenten og andre embetsmenn, skal fradømmes sitt embete etter tiltale og dom for forræderi, bestikkelser eller andre alvorlige forbrytelser og forseelser.

Formålet med regleneRediger

Reglene om riksrettstiltale[7] er en del av nasjonalforsamlingens kontroll av både den utøvende og den dømmende makt. Den amerikanske grunnloven bestemmer at den utøvende makt ledes av en president valgt direkte av folket. Landet har dermed maktdeling, men ikke parlamentarisme, ettersom presidenten ikke er avhengig av parlamentets tillit. I tillegg til dette er domstolene uavhengige. Behovet for å kunne fjerne en valgt president eller tjenestegjørende dommer som gjør seg skyldig i myndighetsmisbruk, er delvis løst gjennom reglene om riksrett.[3]

Vilkårene for riksrettstiltaleRediger

Ikke enhver tjenesteforsømmelse kan føre til riksrettstiltale, den må være vesentlig. Reglene er ikke skarpt avgrenset, og handlingene må ses under ett. Når det særlig gjelder presidenten, må handlingene kunne sies å være uforenlige med det konstitusjonelle system og reglene for politisk styring. Tiltalen kan også gjelde utførelse av de konstitusjonelle plikter som ligger til presidentembetet.[3]

Fire hundre års praksis av bestemmelsen «high crimes and misdemeanors», viser for det første at den dekker misbruk av offentlige midler, maktmisbruk, krenkelse av parlamentets egen makt, korrupsjon og tap av tillit. For det andre viser praksis at ordlyden ikke er bundet til beskrivelse av klanderverdige handlinger i common law eller strafferettslige regler.[2]

Det er samtidig hevdet at reglene ikke kan anvendes på alminnelig udugelighet for et offentlig embete, men må dreie seg om misbruk. Det er også stilt spørsmål om det må foreligge subjektiv skyld og om klanderverdige handlinger både mot private og offentlige interesser kan gi grunnlag for tiltale.[8]

I diskusjonen om et forgjeves krav om riksrettstiltale mot høyesterettsdommer William O. Douglas i 1970, uttalte representanten Gerald Ford blant annet om bestemmelsens meningsinnhold: «An impeachable offense is whatever a majority of the House of Representatives considers it to be at a given moment in history» (meningsoversettelse: Riksrettstiltale kan reises for enhver handling som et flertall i Representantenes hus finner tilstrekkelig på gitt tidspunkt i historien).[9]

SaksbehandlingenRediger

 
Fra behandlingen i Senatet av riksrettstiltalen mot Bill Clinton i 1999.

Representantenes husRediger

På føderalt plan har Representantenes hus enerett («Sole power of Impeachment») til å reise riksrettstiltale.[10] Forslag til riksrettstiltale kan imidlertid fremmes også av andre. For eksempel kan Judicial Conference of the United States påpeke at en dommer mistenkes for myndighetsmisbruk.[11]

Etterforskningen kan skje på flere måter. Dersom det dreier seg om å reise tiltale mot en bestemt person, er det vanligvis justiskomiteen som behandler saken. Dersom en fagkomite vedtar å be om etterforskning av handlinger som kan føre til riksrettstiltale, vil det være House Committee on Rules som først behandler saken, deretter justiskomiteen. Da etterforskningen av president Trump ble igangsatt i 2019 skjedde det på en tredje måte: Representanthusets speaker Nancy Pelosi kunngjorde en beslutning om etterforskning og iverksatte deretter seks komiteer til å behandle saken.[8]

Tiltale krever alminnelig flertall i Representantenes hus.[3][11] Tiltalen kan gå ut på at den tiltalte skal fradømmes det embetet hun eller han har. I tillegg kan den gå ut på at vedkommende skal fradømmes retten til i fremtiden å ha et embete.[12][13]

SenatetRediger

Senatet har enerett til å prøve en riksrettstiltale («sole Power to try all Impeachments») som er reist av Representantenes hus.[3][11][13] Saken i Senatet føres av aktorer («Managers») valgt av Representantenes hus. Aktorene har vanligvis vært medlemmer av justiskomiteen. Dersom saken føres mot en president er det høyesterettsjustitiarius som administrerer forhandlingene i Senatet.[11][14][15]

Et vedtak om å fradømme noen et embete krever to tredjedels flertall av de tilstedeværende senatorene. Dersom den tiltalte skal fradømmes retten til å ha et embete i fremtiden, krever det et nytt vedtak, og det er da tilstrekkelig med alminnelig flertall.[11][3][12]

PraksisRediger

 
Representantene Matthew Lyon med ildrake og Roger Griswold med kjepp under riksrettshøringen mot William Blount i 1798. Speaker Jonathan Dayton sittende i stolen. (Samtidig karikaturtegning).

Føderale sakerRediger

Senatet har siden 1799 behandlet 19 riksrettssaker. Det har vært 4 saker mot politikere, de resterende 15 sakene mot dommere, hvorav en høyesterettsdommer.[14]

Den første riksrettssaken som ble holdt i USA, var i 1799 mot senator William Blount. Da riksrettstiltale ble reist i 1797, ble han straks utvist av Senatet. Da riksrettssaken omsider ble avgjort av Representantenes hus i 1799, fant Senatet at det ikke kunne behandle saken. Blount var ikke lenger senator.[16]

Det ble i 1860 innledet forundersøkelser med tanke på riksrettstiltale mot president James Buchanan. Da et forslag om tiltale ble fremsatt i Representantenes hus, fikk det ikke det nødvendige flertall.[17]

To presidenter har faktisk stått for riksrett i Senatet. Den første var Andrew Johnson i 1868, den andre Bill Clinton i 1999, og begge ble frikjent. Ytterligere en politiker, krigsminister William Belknap fikk sin sak behandlet i 1876, men også han ble frifunnet.[9]

Den føderale riksretten har tre ganger vedtatt å fradømme en embetsmann retten til fremtidige verv. Det gjaldt dommerne West H. Humphrey, Robert Archibald og Thomas Porteous. Dommer Alcee Hastings ble i 1989 ble fradømt sitt dommerembete, men ikke fradømt retten til fremtidige verv. Han stilte i 1993 til valg som medlem av Representantenes hus. Han ble innvalgt og siden gjenvalgt, inntil nå (2019) siste gang i 2013.[14][12][18]

President Richard Nixon gikk av da det ble sannsynlig at Representantenes hus ville vedta riksrettstiltale. Saken kom dermed ikke til behandling i Senatet. [9][19]

Representantenes hus vedtok 18. desember 2019 å sette sittende president Donald Trump under riksrettstiltale. Tiltalens to punkter gikk for det første ut på maktmisbruk ved å påvirke Ukraina til å spille en rolle i presidentvalget i USA i 2020. Det andre tiltalepunktet dreide seg om utilbørlig hindring av kongressens arbeid, ved å hindre gjennomføringen av vitnestevninger utstedt av Representantenes hus. I begge tilfeller gikk påstanden ut på å fradømme Trump hans embete og dessuten fradømme ham retten til i fremtiden å ta andre føderale, offentlige verv. Trump ble 5. februar 2020 frifunnet på begge tiltalepunkter. Senator Mitt Romney stemte for å finne Trump skyldig i den første del av tiltalen.[20][21]

Riksrettssaker behandlet i USAs senat[9][14]
Tiltalte Verv/embete Tiltale Dato for senatets vedtak Resultat
1 William Blount   Senator Forsøk på å gi bistand til Storbritannias forsøk på å okkupere spansk-kontrollerte territorier i dagens Florida og Louisiana. 11. januar 1799 Utvist, saken hevet.
2 John Pickering Dommer Drukkenskap i retten og ulovlig behandling av offentlige midler. 12. mars 1804 Funnet skyldig, fradømt sitt embete.
3 Samuel Chase   Høyesterettsdommer Vilkårlig og utilbørlig ledelse av retten. 1. mars 1805 Frifunnet.
4 James H. Peck   Dommer Misbruk av rettergangsstraff. 31. januar 1831 Frifunnet.
5 West H. Humphreys   Dommer Unnlatelse av å holde rett og å motarbeide USAs regjering. 26. juni 1862 Funnet skyldig, fradømt sitt embete og retten til fremtidige verv.
6 Andrew Johnson   President Brudd på Tenure of Office Act, som la myndigheten til avskjed av ministrene til Senatet. Johnson hadde fjernet krigsminister Edwin Stanton fra hans embete.[22] 15. og 26. mai 1868 Frifunnet.
7 Mark H. Delahay   Dommer Drukkenskap i retten. 28. februar 1873 (Datoen for riksrettstiltale) Gikk av 12. desember 1873, saken deretter hevet.
8 William Belknap   Krigsminister Kriminell tilsidesettelse av embetsplikter og for å ta imot betaling for å delta i offentlige møter. 1. august 1876 Frifunnet.
9 Charles Swayne Dommer Misbruk av rettergangsstraff. 27. februar 1905 Frifunnet.
10 Robert Archbald   Dommer Upassende forretningsforbindelser med partene i en rettssak. 13. januar 1913 Funnet skyldig, fradømt sitt embete, og retten til fremtidige verv.
11 George W. English   Dommer Misbruk av embetsmakt. 13. desember 1926 Funnet skyldig, fradømt sitt embete.
12 Harold Louderback Dommer Favorisering av konkursbestyrere. 24. mai 1933 Frifunnet.
13 Halstead Ritter   Dommer Favorisering av konkursbestyrere og å drive advokatvirksomhet som dommer. 17. april 1936 Funnet skyldig, fradømt sitt embete.
14 Harry E. Claiborne   Dommer Skatteundragelse og fortsatt virksomhet som dommer etter fellende straffedom. 9. oktober 1986 Funnet skyldig, fradømt sitt embete.
15 Alcee Hastings   Dommer Falsk forklaring for retten og forsøk på korrupsjon. 20. oktober 1989 Funnet skyldig, fradømt sitt embete.
16 Walter Nixon   Dommer Falsk forklaring for en føderal storjury. 3. november 1989 Funnet skyldig, fradømt sitt embete.
17 William J. Clinton   President Falsk forklaring for en føderal storjury og for å ha hindret rettens gang. 12. februar 1999 Frifunnet.
18 Samuel B. Kent   Dommer Seksuell trakassering, hindre og påvirke en offenlig prosess, og å gi falske og villedende uttalelser. 22. juli 2009 Gikk av, saken hevet.
19 G. Thomas Porteous Jr.   Dommer Motta bestikkelser og gi falsk forklaring. 8. desember 2010 Funnet skyldig, fradømt sitt embete og retten til fremtidige verv.
20 Donald J. Trump   President Misbruk av makt til personlig fordel og for å hindre kongressens arbeid.[23] 5. februar 2020 Frifunnet, se Riksrettssaken mot Donald Trump.

DelstateneRediger

Riksrett kan også forekomme i USAs delstater, men da etter andre regler enn USAs grunnlov. Riksrett for «maladministration» (meningsoversettelse: myndighetsmisbruk) eller korrupsjon, var innført i flere delstaters grunnlov allerede før den føderale grunnloven ble skrevet.[3] Ett eksempel på riksrett i delstatene var da Senatet i Illinois i 2009 enstemmig vedtok å fjerne guvernør Rod R. Blagojevich fra hans stilling. Han hadde blant annet forsøkt å selge Barack Obamas ledige sete i senatet etter at Obama var valgt til president.[24][25]

ReferanserRediger

  1. ^ «Article II, Section 4». Constitution of the United States of America of 1797. «The President, Vice President and all Civil Officers of the United States, shall be removed from Office on Impeachment for and Conviction of, Treason, Bribery, or other high Crimes and Misdemeanors.» 
  2. ^ a b House Judiciary Committee (1974). Constitutional Grounds for Presidential Impeachment. s. 5. 
  3. ^ a b c d e f g h House Judiciary Committee (1974). Constitutional Grounds for Presidential Impeachment. s. 26, 27. 
  4. ^ «Meet the Framers of the Constitution». National Archives (engelsk). 2. november 2015. Besøkt 2. februar 2020. 
  5. ^ a b c «Impeachment | US House of Representatives: History, Art & Archives». history.house.gov (engelsk). Besøkt 8. desember 2019. «Rufus King of Massachusetts argued that having the legislative branch pass judgment on the executive would undermine the separation of powers; better to let elections punish a President. “The Executive was to hold his place for a limited term like the members of the Legislature,” King said, so “he would periodically be tried for his behaviour by his electors.” Massachusetts’s Elbridge Gerry, however, said impeachment was a way to keep the executive in check: “A good magistrate will not fear [impeachments]. A bad one ought to be kept in fear of them.”» 
  6. ^ USAs grunnlov
  7. ^ Ottesen, Johan (1974). Engelsk-norsk ordliste i politikk. Oslo: Studentmållaget. s. 36. 
  8. ^ a b Service, Members' Research (28. oktober 2019). «Impeachment of the United States President». European Parliamentary Research Service Blog (engelsk). Besøkt 8. desember 2019. 
  9. ^ a b c d «U.S. Senate: Impeachment». www.senate.gov. Besøkt 17. november 2019. 
  10. ^ «The Constitution of the United States: A Transcription. Article I, section 2, clause 5.». National Archives (engelsk). 4. november 2015. Besøkt 8. desember 2019. 
  11. ^ a b c d e «An Overview of the Impeachment Process». congressionalresearch.com. Besøkt 16. november 2019. 
  12. ^ a b c «Opinion | Congress Should Remove Trump from Office, But Let Him Run Again in 2020». POLITICO Magazine (engelsk). Besøkt 8. desember 2019. 
  13. ^ a b «The Constitution of the United States: A Transcription. (Article I, section 3, clause 7).». National Archives (engelsk). 4. november 2015. Besøkt 8. desember 2019. «Judgment in Cases of Impeachment shall not extend further than to removal from Office, and disqualification to hold and enjoy any Office of honor, Trust or Profit under the United States: but the Party convicted shall nevertheless be liable and subject to Indictment, Trial, Judgment and Punishment, according to Law.» 
  14. ^ a b c d «List of Individuals Impeached by the House of Representatives | US House of Representatives: History, Art & Archives». history.house.gov (engelsk). Besøkt 8. desember 2019. 
  15. ^ «Impeachment | US House of Representatives: History, Art & Archives». history.house.gov (engelsk). Besøkt 8. desember 2019. 
  16. ^ «Blount, William». 1911 Encyclopædia Britannica. Volume 4. Besøkt 17. november 2019. 
  17. ^ Zeitz, Joshua. «What Democrats Can Learn From the Forgotten Impeachment of James Buchanan». POLITICO (engelsk). Besøkt 19. desember 2019. 
  18. ^ Hastings, Alcee L. «Alcee L. Hastings». www.congress.gov. Besøkt 9. desember 2019. 
  19. ^ «Richard Nixon | Accomplishments, Watergate, Impeachment, Resignation, & Facts». Encyclopedia Britannica (engelsk). Besøkt 17. november 2019. 
  20. ^ Nadler, Jerrold (18. desember 2019). «H.Res.755 - 116th Congress (2019-2020): Impeaching Donald John Trump, President of the United States, for high crimes and misdemeanors.». www.congress.gov. Besøkt 19. desember 2019. 
  21. ^ CNN, Jeremy Herb. «Acquitted: Senate finds Trump not guilty of abuse of power, obstruction of justice». CNN. Besøkt 5. februar 2020. 
  22. ^ «The Impeachment Trial of Andrew Johnson». law2.umkc.edu. Besøkt 15. desember 2019. 
  23. ^ Nadler, Jerrold (18. desember 2019). «H.Res.755 - 116th Congress (2019-2020): Impeaching Donald John Trump, President of the United States, for high crimes and misdemeanors.». www.congress.gov. Besøkt 17. januar 2020. 
  24. ^ «Blagojevich is removed from office». Los Angeles Times (engelsk). 30. januar 2009. Besøkt 17. november 2019. «As an example, he cited the criminal filing in which Blagojevich was charged with conspiring to sell Obama’s Senate seat. “ ‘It’s a . . . valuable thing. You just don’t give it away for nothing,’ ” Ellis quoted Blagojevich as saying.» 
  25. ^ «BLAGOJEVICH, Rod R. - Biographical Information». bioguide.congress.gov. Besøkt 17. november 2019. 

Eksterne lenkerRediger