Ettpartistat

En ettpartistat er en stat hvor det er ett parti som har makten og alle de politiske lederne tilhører dette partiet. Det kan være mange grunner for at en stat er en ettpartistat, for eksempel ideologi eller religion. Dette betyr ikke nødvendigvis at ingen andre partier eller kandidater kan stille til valg. I dag er Kina, Cuba, Nord-Korea, Laos, Turkmenistan og Vietnam land hvor ingen andre parti får stille. Mange ettpartistater er kommet som et resultat av demokrati, men hvor vinneren har eliminert alle andre parti.

Oversikt over de ulike styreformene i verden i dag. Land som er merket med brun er ettpartistater. Klikk på bildet for å få forklaring på de andre fargene.

Nåværende ettpartistaterRediger

Følgende liste inneholder land som statsrettslig er ettpartistater i dag:

NorgeRediger

Under andre verdenskrig var Norge de facto en ettpartistat med Nasjonal Samling som eneste lovlige parti, etter den tyske okkupasjonsmaktens forordning som forbød andre partiorganisasjoner fra og med september 1940. Den norske eksilregjeringen fortsatte imidlertid å operere fra London.

Etter krigen var norsk politikk fullstendig dominert av et parti, Arbeiderpartiet, som alene hadde flertall på Stortinget fra 1945 til 1961. Dette førte til at historikeren Jens Arup Seip valgte å sammenligne norsk politikk med en ettpartistat i et berømt foredrag fra 1963.[1] Det er derimot viktig å presisere at Norge aldri var en ettpartistat i ordets riktige forstand, siden det var frie valg og opposisjonen hadde en reell mulighet til å overta makten, slik de også gjorde etter hvert.

Tidligere ettpartistaterRediger

AfrikaRediger

  • Angola (MPLA) 1975-1991
  • Benin (Benins Folks Revolusjonære Parti) 1975-1990
  • Burundi (Union for Nasjonal Fremgang) 1966-1992
  • Djibouti (Folkets Samling for Fremskritt) 1977-1992
  • Ekvatorial-Guinea (Arbeidernes Nasjonale Samlingsparti) 1970-1979, (Det demokratiske parti for Ekvatorial-Guinea) 1987-1991
  • Elfenbenskysten (Elfenbenskystens Demokratiske Parti – Afrikansk Demokratisk Samling) 1960–1990
  • Etiopia (Det Etiopiske Arbeiderparti) 1984-1991
  • Gabon (Gabons Demokratiske Parti) 1968-1990
  • Ghana (Konvensjonens Folkeparti) 1964-1966
  • Guinea (Guineas Demokratiske Parti - Afrikansk Demokratisk Samling) 1958-1984
  • Guinea-Bissau (Det afrikanske parti for uavhengighet for Guinea og Kapp Verde) 1974-1991
  • Kamerun (Kameruns Nasjonalunion) 1966-1985, (Kameruns Folkedemokratiske Bevegelse) 1985-1990
  • Kapp Verde (Det afrikanske parti for uavhengighet for Guinea og Kapp Verde) 1975-1981, (Det afrikanske parti for uavhengighet for Kapp Verde) 1981-1990
  • Kenya (Kenyas Afrikanske Nasjonalunion) 1982-1991
  • Komorene (Komorisk Fremgangsunion) 1982-1990
  • Kongo-Brazzaville (Det Kongolesiske Arbeiderparti) 1969-1990
  • Kongo-Kinshasa (Folkets Revolusjonsbevegelse) 1970–1990
  • Liberia (Det sanne Whig-parti) 1878-1980
  • Den sentralafrikanske republikk (Bevegelsen for sosial evolusjon av svart Afrika) 1962-1980, (Den sentralafrikanske demokratiske union) 1980-1981, (Sentralafrikansk demokratisk samling) 1987-1991
  • Tsjad (Det tsjadiske fremgangsparti) 1963-1973,[2][3][4] (Nasjonalbevegelsen for Kulturell og Sosial Revolusjon) 1973-1975, (Nasjonal Samling for Uavhengighet og Revolusjon) 1984-1990[5]
  • Øvre Volta (Afrikansk demokratisk samling) 1960–1966

AmerikaRediger

AsiaRediger

EuropaRediger

ReferanserRediger

  1. ^ Jens Arup Seip: Fra embetsmannsstat til ettpartistat, tale (senere utgitt) i Det Norske Studentsamfunn 1963.
  2. ^ Azevedo, M. (2019). Chad: a Nation in Search of its Future. Routledge.
  3. ^ «Chad profile». BBC News (engelsk). 8. mai 2018. Besøkt 10. august 2020. «1963 - The banning of political parties triggers violent opposition in the Muslim north, led by the Chadian National Liberation Front, or Frolinat; three years later this revolt develops into a fully-fledged guerrilla war.» 
  4. ^ Finer, S. E. (1967). «The one-party regimes in Africa: reconsiderations». Government and Opposition. 4. 2: 491–509. ISSN 0017-257X. Besøkt 10. august 2020. 
  5. ^ «Chad profile». BBC News (engelsk). 8. mai 2018. Besøkt 10. august 2020.