Nisselue er en lang, som oftest rød topplue som i europeisk folketro og moderne populærkultur blir båret av nisser, dverger og liknende vesener. Luetypen var vanlig for bønder og småkårsfolk flere steder i Nord-Europa fram til slutten av 1800-tallet, og er fortsatt i bruk som vinterlue i flere varianter. Det har også vært liknende hodeplagg i bruk andre steder, deriblant frygisk lue som opprinnelig ble båret i et område av Tyrkia i antikken og som siden har blitt et historisk frihetssymbol, og nattluer og andre inneluer, i Europa tradisjonelt båret av eldre menn hjemme og innendørs.

Dagens julenissedrakt med rød topplue med hvit dusk og pelskant ble etablert som tradisjonell nissedrakt gjennom Santa Claus-figuren i amerikansk populærkultur først på 1900-tallet

Den røde lua med hvit dusk og hvit pelskant som julenissen bærer, er hentet fra populære framstillinger av den amerikanske julenissefiguren Santa Claus, blant annet fra en serie reklameillustrasjoner som Haddon Sundblom lagde for Coca-Cola Company i 1931. Spisse vinterhodeplagg med pelsforing eller -kant stammer fra nordeuropeiske og russiske drakttradisjoner.

I Norden er røde, strikkede toppluer også uløselig knyttet til folkelige forestillinger om fjøsnisser og tomter. Under andre verdenskrig i Norge ble røde nisseluer tatt i bruk som norsk nasjonalsymbol for å markere politisk motstand mot den tyske okkupasjonsmakten. Luetypen har i norsk kultur før og siden også representert noe umoderne og bondsk.

Bakgrunn og varianter rediger

 
Forestillingene om fjøsnissen stammer fra fortellinger i nordeuropeisk folketro om gardvorder og tomter. Slike nisser blir gjerne framstilt som små, skjeggete menn i bondedrakt fra 1700- og 1800-tallet med myke toppluer, grove trøyer, vester, knebukser og lange strømper. Bildet «En moden alder» fra Olden i Sogn og Fjordane 1910 viser folkelig mannsdrakt som i ulike varianter var vanlig over hele Skandinavia. Draktelementer er beholdt i dagens bunader. Mennene på bildet er fra 70 til 87 år gamle.
 
Brita som Idun, Den svenske maleren og tegneren Carl Larssons forsidetegning til tidsskriftet Iduns julenummer 1901
 
Amerikansk reklameillustrasjon fra 1901 av Santa Claus i spiss skinnlue og sid frakk med hette.

Fjøsnisser beskrives tradisjonelt som små menn med langt skjegg, grå klær, nikkers og rød lue slik de fleste bønder, og mange fiskere, gikk kledt på 1700- og 1800-tallet i Nord-Europa. Denne drakten lever videre i flere skandinaviske mannsbunader. I de gamle sagnene har ikke alltid fjøsnissene noe fast hodeplagg, men bærer som alle andre, enten lue eller hatt når en er utendørs. Det var danske tegnere i Roma som begynte å utvikle bildet av nissen og de gjorde den røde topplua til et kjennetegn. Etter 1850 ble nissene vanligvis framstilt som små personer med rød topplue eller duskelue i alle de nordiske landene. Lua kunne av og til se ut som den var tovet.

I noen tradisjoner var nisselua grå innvendig, og den som tok på seg ei nisselue med vrangen ut, ble usynlig.

Vår tids julenisse, som historisk er en helt annen figur enn de gamle gårdsnissnene, ble framstilt med litt forskjellige plagg da figuren tok form sammen med andre juletradisjoner i løpet av 1800-tallet. Julenissen kunne være kledt i sid kappe med hette over hodet, ha en krans av blader eller bære foret skinnlue. Den røde topplua med hvit pelskant og hvit dusk ble vanlig på 1900-tallet etter amerikansk Santa Claus-forbilde.

Rollefigurene i den norske tv-serien Jul i Blåfjell, en adventskalender for barn der det opptrer «blånisser», har spisse nisseluer uten dusk, laget av tovet ull og farget blå. Slike luer ble en stor salgsartikkel som barneplagg i Norge i forbindelse med serien. «Rødnissene» i serien har store, røde strikkeluer med dusk.

Nisselue som norsk symbol rediger

Røde toppluer har en lang tradisjon i Norge, men fikk særlig et oppsving på 17- og 1800-tallet etter inspirasjon fra den frysgiske lua fra den franske revolusjon.[1] Mens den røde topplua i stor grad ble faset ut til fordel for andre hodeplagg som hatt og sikspens i Europa, beholdt den sin popularitet i Norge, og finnes i dag som del av mange folkedrakter både her og i de andre skandinaviske landene.[2] Mot slutten av 1800-tallet og godt inn i neste århundre var folkedrakter og den røde topplua en del av en folkelig motkulturel bevegelse, særlig rettet mot makteliten og unionen mellom Sverige og Norge.[3]

 
Under andre verdenskrig i Norge ble røde toppluer et patriotisk symbol for motstanden mot de nazistiske okkupasjonsmyndighetene. Trondheim politikammer forbød derfor slike luer fra 26. februar 1942.

Under andre verdenskrig i Norge var det flere som markerte sin motstand mot den tyske okkupasjonen og Quislings nazistiske regjering ved å bære rød nisselue. Det ble da i en periode forbud mot å vise seg offentlig med plagget. Rød topplue ble ansett som et nasjonalt symbol, men trolig også som en frygisk lue, et revolusjonært frihetssymbol fra den franske revolusjonen, også kalt jakobinerlue. Som motstandssymbol ble lua delvis erstattet av binders på jakkeslaget, som skulle symbolisere samhold, og hønseringer, beinringer for merking av høns, i norske farger.

 Advarsel. Røde toppluer. Bruken av røde toppluer har tiltatt så sterkt i den senere tid at det fra nu av betraktes som demonstrasjon. Bruken av disse luer forbys derfor fra og med torsdag 26. februar 1942. Fra denne dag vil toppluer bli fratatt enhver som opptrer med sådanne og straffansvar gjort gjeldende mot vedkommende – for barn under 14 år – mot foreldre eller foresatte. Trondheim politikammer, 23. februar 1942 

Annonse i Adresseavisen 1942[4]
 
Under krigen forsøkte Quislings fascistiske nasjonalistparti Nasjonal Samling (NS) å etablere «jøssing» som skjellsord for engelskvennlige antinazister, et ord som isteden ble en hedersbetegnelse blant «gode nordmenn».[5] Bildet viser et spøkefullt «våpenskjold» for en motortorpedobåt som Marinen bygde i Storbritannia under krigen og fikk kallenavnet «Jøssingen»; her symboliserer nissen i rød lue på torpedoen det norske folk og motstandskampen.

Forbudet under krigen var med på å etablere nisselue som et nasjonalt symbol, og begrepet «nisselue» blir fortsatt brukt som et delvis nedsettende uttrykk om folk som er lite orienterte. Å «trekke nisselue godt ned over ørene» er et stående uttrykk på norsk og betegner en som ikke ønsker å ta imot impulser utenfra.[6]

Røde toppluer i folkedrakter og bunader (eksempler) rediger

Nisseluer i Norge (eksempler) rediger

Nisseluer i eventyrillustrasjoner og liknende rediger

Se også rediger

Referanser rediger

  1. ^ Flaten, Lillill Thuve ; foto: Morten (1998). Norske luer. Oslo: Orion. ISBN 8245803243. 
  2. ^ Svendesn, A.L. (1982). «Toppluer som del av draktskikken i Østerdalen». Glomdalsmuseets årbok: 33-44. 
  3. ^ Jacobsen, S.E. (16. mai 2014). «Før gikk rebellene i bunad». Forskning.no. Besøkt 22. juni 2015. 
  4. ^ Kildenett.no om røde toppluer under andre verdenskrig Arkivert 12. april 2015 hos Wayback Machine.
  5. ^ «jøssing». Store norske leksikon (norsk). 20. juni 2017. Besøkt 28. juli 2019. 
  6. ^ «Lue». Bokmålsboka. Universitetet i Oslo/Språkrådet. Arkivert fra originalen 1. desember 2017. Besøkt 22. juni 2015. 
  7. ^ H. C. Andersens eventyr Nissen hos Spekhøkeren fra 1853

Eksterne lenker rediger