Wikipedia

Charles Baudelaire

fransk poet

Charles-Pierre Baudelaire (1821–1867) var en fransk dikter, essayist, oversetter og kunstkritiker; en tidlig oversetter av amerikaneren Edgar Allan Poe. Hans mest kjente verk, Les Fleurs du mal («Ondskapens blomster»), uttrykte skjønnhetens endrede vesen i det moderne, industrialiserte Paris på 1800-tallet. Baudelaires meget originale prosapoetiske stil påvirket en generasjon av andre poeter, blant andre Paul Verlaine, Arthur Rimbaud og Stéphane Mallarmé. Han tillegges begrepet «det moderne» (modernité) om den flytende, forgjengelige livserfaring i urbant storbyliv, og det ansvar kunsten har for å fange opp og gjengi denne erfaringen.[19][20]

Charles Baudelaire
FødtCharles-Pierre Baudelaire
9. apr. 1821[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
tidligere 11. arrondissement i Paris
Død31. aug. 1867[1][2][4][5]Rediger på Wikidata (46 år)
Paris[6][7][8]
BeskjeftigelseLyriker,[9][10] kunstkritiker,[11] essayist, oversetter,[12] skribent,[13][14][15] litteraturkritiker, oversetter,[10] kritiker, journalist
Utdannet vedLycée Louis-le-Grand
Lycée Saint-Louis
Partner(e)Jeanne Duval
FarJoseph-François Baudelaire
MorCaroline Aupick
NasjonalitetFrankrike[16]
GravlagtCimetière du Montparnasse
MorsmålFransk
SpråkFransk[17][18]
UtmerkelserConcours général
PeriodeSymbolisme
SjangerElegi, dekadentisme
Debuterte1844
Aktive år1844–1866
Viktige verkOndskapens blomster, Les Paradis artificiels, Le Peintre de la vie moderne, Reflections on Some of My Contemporaries, La Fanfarlo, Le Spleen de Paris, The Albatross
Påvirket avEdgar Allan Poe, Emanuel Swedenborg, Joseph de Maistre, Thomas de Quincey, Gustave Flaubert, Victor Hugo, Ovid, Théophile Gautier
IMDbIMDb
Signatur
Charles Baudelaires signatur
Charles Baudelaire på Commons

Som poet

rediger

Baudelaire er en av de fremste nyskapende i fransk litteratur. Hans poesi er påvirket av franske romantiske poeter tidlig på 1800-tallet, skjønt dens oppmerksomhet til de formelle trekkene i diktene knytter den nærmere til diktningen til de samtidige «parnassianere». I tema og tone, i innhold og stemning, er hans diktning en avvisning av troen på naturens overlegenhet og mennesket fundamentale godhet som typisk sett ble fremmet av romantikerne og uttrykt i retorisk, overstrømmende og offentlig stemme. Isteden fremmet Baudelaire en ny urban følsomhet, en oppmerksomhet til den individuelle moralske kompleksitet, en interesse i laster og umoral (knyttet med dekadanse) og forfinete sensuelle og estetiske gleder, og i bruken av urbane emner som byen, massen, de enkelte forbipasserende, alt uttrykt i meget ordnete vers, tidvis via en kynisk og ironisk stemme. Formelt ble bruken av lyd for å skape atmosfære, og ved bruken av «symboler» (bilder som har en utvidet funksjon innenfor diktet), avslører en bevegelse mot å betrakte diktet i seg selv som et selvreferende objekt, en ide som ble ytterligere utviklet av symbolistene Paul Verlaine og Stéphane Mallarmé. I dette anerkjente de Baudelaire som en pioner.

Hinsides hans innovasjoner i versifisering og teoriene om symbolisme og «korrespondanse», er oppmerksomheten for hva som er vesentlig for å anerkjenne den litterære verdien av hans verk: aspekter av hans diktning mottar jevnlig kritisk diskusjon om blant annet kvinners rolle, den teologiske retningen av hans arbeid, og hans påståtte støtte til «satanisme», hans erfaring med opium og hasj, og rusmiddelbruk sine påvirkninger på sinnet, dandyen, hans ståsted i henhold til demokrati og dets følge for den enkelte, hans svar på samtidens åndelige usikkerhet, hans kritikk av borgerskapet, og hans støtte til moderne musikk og maleri (det vil si Richard Wagner, Eugène Delacroix).

Biografi

rediger

I 1821 ble Charles Baudelaire født i Paris, i Rue Hautefeuille nr 17 som i dag er revet[21] - det er en minneplate på huset som ligger på tomten i dag.[22] Hans far døde da Baudelaire var seks år gammel, og moren giftet seg igjen med oberstløytnant Jacques Aupick. Aupick holdt streng disiplin, og kom på kant med Baudelaire både ved å skille ham fra moren og motsette seg hans kunstneriske karriere, noe som bidro til at Baudelaire levde det meste av livet i fattigdom, plaget av sykdom.

Baudelaires første publiserte verk var i «Salon de 1845», en brosjyre på 75 sider som tok for seg utstillingen av samme navn. Han skapte et navn for seg som kunstkritiker med skarp tunge og sans for romantikken, især Eugene Delacroix. To år senere utga han novellen «La Fanfarlo» som er sterkt selvbiografisk. Tittelen henspiller på en skuespillerinne, sannsynligvis Jeanne Duval, Baudelaires muse som han kalte sin «svarte Venus».[23] Hun var kreolerinne, trolig fra Haiti, og blant Baudelaires siste linjer til henne var: «Sykdom og død brant til aske all den ild som flammet for oss.»[24]

 
Baudelaires muse Jeanne Duval, malt av Édouard Manet i 1862.

Édouard Manet som var venn av Baudelaire, malte et portrett av Duval, kalt «Baudelaires elskerinne, tilbakelent».[25] På den tiden var Duval i ferd med å miste synet.[26]

På 1850-tallet ble Baudelaire kjent for sine oversettelser av Edgar Allan Poe til fransk, noe som fikk avgjørende betydning for Poes popularitet i Europa. Imidlertid var det i 1857 at Les Fleurs du Mal («ondskaps blomster») vakte stor oppmerksomhet, selv om diktsamlingen omgående ble beslaglagt og sensurert fordi den ble sagt å angripe religion og sosial moral.[27] Diktsamlingen ble utgitt ni år senere uten de seks mest vågale diktene.

Han pådro seg syfilis som det ikke fantes noen behandling for den gang, og døde av sykdommen.[28] Hans diktning er ofte sett med den fremmedgjortes blikk, og tar opp temaer som rusmidler, lesbisk kjærlighet og desperasjon som alle var tabu i Baudelaires samtid. På grunn av sin livsførsel og sitt forfatterskap regnes han blant de dekadente lyrikerne.

Alt tyder på at han selv hadde brukt opium og hasj, og formidlet egne erfaringer i Les Paradis artificiels («De kunstige paradisene») fra 1860; men han opplevde den frigjøringen av fantasien som stoffmisbruket ga ham, som falsk og forkastelig; for misbruket fratok ham samtidig viljen til å omsette erfaringene til noe. Brukeren reduseres til et rent redskap for giften; og om mennesket har trang i seg til å strekke seg ut over selvet, er stoffmisbruk et feilsteg.[29]

I likhet med en annen fransk forfatter, Balzac, var Baudelaire opptatt av verkene til Emanuel Swedenborg (1688-1772).[30] I Baudelaires øyne tok romantikken feil i å vektlegge følelseslivet, nærmest som en beruselse, der bevisstheten underordner seg for å oppleve følelsen av å gå opp i verdensaltet. Han ønsket å advare mot faren han så i dette, og ba leseren se nærmere på alt som er «naturlig» slik det fremstår hos «naturmennesket», «og De vil ikke finne annet enn avskyelighet». Baudelaire understreket at det vakre og edle alltid er et resultat av fornuft. Forbrytelsen er etter hans mening naturtilstanden. Dyd er derimot et kunstprodukt, for overalt har det vært nødvendig med guder og profeter for å innprente moralsk livsførsel: «Det onde krever ingen anstrengelse, det skjer naturlig, betinget av vår legning.» Som i læren om arvesynden oppfatter Baudelaire det onde som noe medfødt.[31]

I sin samtid var Baudelaire en marginal skikkelse, men i ettertid kan han sies å ha dannet et tidsskille i litteraturhistorien,[32] og fikk stor betydning for de symbolistiske, litterære strømningene som oppstod primært i Paris etter hans død. Han fremstod som ideal og primær inspirasjonskilde for diktere og forfattere som Paul Verlaine, Rimbaud, Joris-Karl Huysmans, Jean Richepin og Maurice Rollinat.

Sammen med Apollinaire og Rimbaud øvet han stor påvirkning på etterkrigstidens Beat-generasjon.[33] I tillegg til Les Fleurs du Mal ble også andre av hans dikt, blant annet prosadiktene, viktige for senere litteratur. Flere ledende diktere og forfattere har omtalt ham som en av 1800-tallets viktigste diktere. Hans innflytelse på moderne litteratur kan neppe overdrives, og han fremstår fremdeles som en av verdenslitteraturens største forfattere.

Bibliografi

rediger
  • Salon de 1845, 1845
  • Salon de 1846, 1846
  • La Fanfarlo, 1847
  • Les fleurs du mal, 1857 (i norsk oversettelse: Det vondes blomar)
  • Les paradis artificiels, 1860 (i norsk oversettelse De kunstige paradiser)
  • Réflexions sur Quelques-uns de mes Contemporains, 1861
  • Le Peintre de la Vie Moderne, 1863
  • Curiosités Esthétiques, 1868
  • L'art romantique, 1868
  • Le Spleen de Paris/Petits Poémes en Prose, 1869
  • Oeuvres Posthumes et Correspondance Générale, 1887–1907
  • Fusées, 1897
  • Mon Coeur Mis à Nu, 1897
  • Oeuvres Complètes, 1922-53 (19 vols.)
  • Mirror of Art, 1955
  • The Essence of Laughter, 1956
  • Curiosités Esthétiques, 1962
  • The Painter of Modern Life and Other Essays, 1964
  • Baudelaire as a Literary Critic, 1964
  • Arts in Paris 1845-1862, 1965
  • Selected Writings on Art and Artist, 1972
  • Selected Letters of Charles Baudelaire, 1986
  • Critique d'art; Critique musicale, 1992

Norske oversettelser og gjendiktninger

rediger
  • Kunsten og det moderne liv ; innledning og oversettelse ved Arne Kjell Haugen. Oslo: Solum Forlag ( Solums smale serie 2) ISBN 82-560-1270-6
  • Det vondes blomar; gjendikting av Les Fleurs du Mal ved Haakon Dahlen. [Oslo] 2001: Bokvennen forlag ISBN 82-7488-117-6 ISBN 82-525-4502-5
  • Spleen og ideal ; gjendikting ved Haakon Dahlen og etterord ved Henning Hagerup (Gjendikting av Spleen et idéal, første del av diktsamlingen Les fleurs du mal, 1861-utgåva.) [Oslo] 1999: Bokvennen (Klassikerserien moderne tider 35) ISBN 82-7488-094-3
  • Reisa og andre dikt ; gjendikting ved Haakon Dahlen av dei 4 siste delane av Les Fleurs du mal i 1861-utgåva. I en egen avdeling er tatt med de 6 forbudte diktene fra 1857-utgaven. Forordet. [Oslo] 1997: Bokvennen (Klassikerserien moderne tider 30). ISBN 82-7488-078-1
  • Fanfarlo (novelle); oversatt og med etterord av Henning Hagerup . [Oslo] : Bokvennen (Klassikerserien moderne tider 25). ISBN 82-7488-069-2
  • Pariserbilete ; gjendikting av Tableaux parisiens, andre del av diktsamlinga Les fleurs du mal, 1861-utg. ved Haakon Dahlen, etterord ved Arne Kjell Haugen. [Oslo] : 1966. Bokvennen (Klassikerserien moderne tider 19). Inneholder også Walter Benjamin: Bemerkninger til Baudelaires Tableaux parisiens (Notes sur les Tableaux parisiens) ISBN 82-7488-061-7.
  • Prosadikt; gjendikting av Petits poèmes en prose, forord og kommentarer ved Tore Stubberud. Rakkestad c1993: Valdisholm (Valdisholm pocket 2). ISBN 82-7412-041-8

Se også

rediger

Referanser

rediger
  1. ^ a b Benezit Dictionary of Artists, «Charles Baudelaire», Benezit-ID B00013706[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b RKDartists, «Charles Baudelaire», RKD kunstner-ID 5068[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Kunstarkivet, abART person-ID 12695, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Proleksis Encyclopedia, Proleksis enciklopedija-ID 11365[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Babelio, Babelio forfatter-ID 2184[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Бодлер Шарль, besøkt 28. september 2015[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Library of Congress autoritets-ID n79018694, besøkt 20. september 2021[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ (på en) Union List of Artist Names, ULAN 500046443, Wikidata Q2494649, https://www.getty.edu/research/tools/vocabularies/ulan/ 
  10. ^ a b Kunstarkivet, abART person-ID 12695, Wikidata Q107456632, http://isabart.org 
  11. ^ (på en) Union List of Artist Names, ULAN 500046443, Wikidata Q2494649, https://www.getty.edu/research/tools/vocabularies/ulan/ 
  12. ^ Bibliothèque nationale de France (på fr), BnF catalogue général, Paris: Bibliothèque nationale de France, Wikidata Q15222191, https://catalogue.bnf.fr/ 
  13. ^ Deutsche Nationalbibliothek; Staatsbibliothek zu Berlin; Bayerische Staatsbibliothek; Østerrikes nasjonalbibliotek (på de), Gemeinsame Normdatei, Wikidata Q36578, https://gnd.network/ 
  14. ^ Charles Dudley Warner, red. (1897) (på en), Library of the World's Best Literature, Wikidata Q19098835, https://www.bartleby.com/lit-hub/library 
  15. ^ Λεξικό Νεοελληνικής Λογοτεχνίας: Πρόσωπα, Έργα, Ρεύµατα, Όροι (på gresk). Athen. 2007. ISBN 978-960-16-2237-8. Wikidata Q131401229. 
  16. ^ Biblioteca Virtual Miguel de Cervantes, BVMC person ID 444, besøkt 13. mai 2020[Hentet fra Wikidata]
  17. ^ Bibliothèque nationale de France (på fr), Autorités BnF, BNF-ID 118905823, Wikidata Q19938912, https://data.bnf.fr/ 
  18. ^ CONOR.SI, CONOR.SI-ID 11594339, Wikidata Q16744133 
  19. ^ Prosopopeia nr. 1 1995 Arkivert 20. august 2009 hos Wayback Machine.
  20. ^ Baudelaire, Charles: «The Painter of Modern Life» i: The Painter of Modern Life and Other Essays, redigert og oversatt av Jonathan Mayne. London: Phaidon Press, s. 13. Sitat: «By modernity I mean the transitory, the fugitive, the contingent which make up one half of art, the other being the eternal and the immutable.»
  21. ^ Baudelaires ulike adresser gjennom livet, staroad.fr
  22. ^ Rue Hautefeille nr 17
  23. ^ «The mystery of Baudelaire's mistress», London magazine
  24. ^ «Jeanne Duval», kunstmuseet i Bremen
  25. ^ Therese Dolan (1997). «Skirting the issue: Manet's portrait of Baudelaire's Mistress, Reclining». Art Bulletin. 79 (4): 611–629. JSTOR 3046278. doi:10.2307/3046278. 
  26. ^ «Charles Pierre Baudelaire», Encyclopedia of World Biography
  27. ^ Baudelaire.cz en stor tsjekkisk- og engelskspråklig nettside
  28. ^ «Charles Baudelaire»
  29. ^ Asbjørn Aarnes: Fransk tanke og idéliv (s. 195), Aschehoug 1981, ISBN 82-03-10642-0
  30. ^ Asbjørn Aarnes: Fransk tanke og idéliv (s. 196)
  31. ^ Asbjørn Aarnes: Fransk tanke og idéliv (s. 194-95)
  32. ^ Winther, Truls Olav: «Charles Baudelaire» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 7. mars 2025 fra [1]
  33. ^ Véronique Lane: The French Genealogy of the Beat Generation

Eksterne lenker

rediger
  (fr) Charles Baudelaires tekster – originaltekster fra den franskspråklige Wikikilden
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Charles_Baudelaire&oldid=25009242»